Hva gjør en når en er glad i overgriperen?

[Gjest anonymos]

Jeg snakker ikke om en som har utført vold, men som har utnyttet min avhengighet til han.

[Gjest Dumming72]

Jeg har/er sammen med en som har utnyttet min avhengighet.

Gjorde det slutt på fredag og sitter hjemme og har det utrolig vondt nå. Dette vet han og utnytter det, ved å ringe meg og gi meg gode ord på at han er glad i meg og savner meg... super vondt.

Skal til han i morgen med tingene hans.. gruer meg

[Gjest Dumming72]

Hva har du gjort/tenkt til å gjøre????

[Gjest anonymos]

Hva har du gjort/tenkt til å gjøre????

Jeg anmeldte han, men etter å ha pratet med denne karen og fått ord på alt som har skjedd angrer jeg som pokker på annmeldelsen. Tror det vil bli verre for meg å leve visst dette fører til at han mister jobben sin og kona...

Han har det veldig kjipt nå og jeg har aldri sett han være så nedfor før (det er ikke skuespill). Han har bedt om unskyldning og lovet at han aldri skal invetere til noe igjen. Alt jeg tenker på nå er hvordan jeg skal få trukket anmeldelsen.

[Gjest dumming72]

Jeg anmeldte han, men etter å ha pratet med denne karen og fått ord på alt som har skjedd angrer jeg som pokker på annmeldelsen. Tror det vil bli verre for meg å leve visst dette fører til at han mister jobben sin og kona...

Han har det veldig kjipt nå og jeg har aldri sett han være så nedfor før (det er ikke skuespill). Han har bedt om unskyldning og lovet at han aldri skal invetere til noe igjen. Alt jeg tenker på nå er hvordan jeg skal få trukket anmeldelsen.

Det er ikke noe problem å trekke anmeldelsen tilbake. Det lover jeg. Snakker om ærfaring.

Nei det er ikke lett.

Men du må ove å ikke gi opp, for det er han ikke værdt!!!

Du må virkelig ha lykke til.

[Gjest anonymos]

Det er ikke noe problem å trekke anmeldelsen tilbake. Det lover jeg. Snakker om ærfaring.

Nei det er ikke lett.

Men du må ove å ikke gi opp, for det er han ikke værdt!!!

Du må virkelig ha lykke til.

Er du sikker på det? Hørest veldig bra ut, men det er et problem da....var egentlig ikke jeg som opprettet anmeldelsen, men politiet.

[Gjest dumming72]

Er du sikker på det? Hørest veldig bra ut, men det er et problem da....var egentlig ikke jeg som opprettet anmeldelsen, men politiet.

Hvis det er politiet som anmelder han, kan du ikke gjøre noe. Da må det gå sin gang.

Men er det du som anmelder han kan du trekke den.

Jeg jobber som politi og er veldig sikker.

[Gjest anonymos]

Hvis det er politiet som anmelder han, kan du ikke gjøre noe. Da må det gå sin gang.

Men er det du som anmelder han kan du trekke den.

Jeg jobber som politi og er veldig sikker.

å....kan jeg nekte å forklare meg da? Han har sagt til meg han ikke vil forklare seg og visst jeg ikke gir noen detaljer tror du saken vil bli henlagt da?

[Gjest dumming72]

å....kan jeg nekte å forklare meg da? Han har sagt til meg han ikke vil forklare seg og visst jeg ikke gir noen detaljer tror du saken vil bli henlagt da?

siden jeg ikke kjenner så veldig til saken din, kan jeg ikke si sikkert. Men kanskje lurt å snakke med enten politijuristen eller den betjenten som har saken din.

Ring inn eller dra ned dit i morgen og hør med dem.

Da får du vite litt mere på hvordan du skal forholde deg til saken

Husk å ikke ta problemene før de kommer, og at alt løser seg til slutt.

Masse lykke til ;-)

[bugge -jenta]

Hei du!

Er det han som skal få sette ord på og definere det som har skjedd?

Han har fanget deg i et garn og tro du meg, skuespill eller ikke, det er politiet som skal se på om det er straffbart det han har gjort mot deg. Og det er det. Det er ikke du som ødelegger ekteskapet hans. Det er det han selv som i tilfelle gjør, og om kona hans vil fortsette å leve med ham etterpå eller ikke er ikke ditt ansvar.

Denne mannen er mest av alt opptatt av seg selv. Jeg vet det er vanskelig å tro meg. Jeg hadde selv et slikt avhengighetsforhold til en person fra jeg var så vidt blitt tenåring til sluttten på tenåra. Han er et menneske som ikke vil ta ansvar for det han har gjort, og spiller på dine følelser for at du skal leve med det i stedenfor. Og han klarer det.

Jeg synes ikke du skal prøve å trekke anmeldelsen tilbake, og jeg synes du burde bryte all kontakt. Jeg gråt i tre år etter at jeg brøt kontakt med min, dog ikke hele tiden. Jeg følte på et dypt savn. Jeg vet det ikke er enkelt, men du trenger avstand for å se.

Nå ser jeg, og det jeg ser ser jeg etter en lang reise i terapi. Du kan ikke dele ham i to, en snill som du er glad i, og en annen del som du må holde ut med. En del som han ikke klarer å ta ansvar for, slik at du må gjøre det for ham. Han er _ett menneske_ med ansvar for hele seg. Derfor skal de dømmes. Det er _ikke_ du som skal ta ansvar for ham. Og når han ber deg om det er han ikke så glad i deg. Jeg trodde lenge at min var glad i meg. I årevis trodde jeg det. Han var ikke det.

Du tenker kanskje at jeg ikke vet hva jeg snakker om, og at det er annerledes med akkurat ditt tilfelle. Det tenkte jeg også. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om, jeg har vært der, og jeg har møtt mannstypen. Jeg kjenner det i margen.

Så selv om du kanskje blir sint på meg nå, så må jeg si at jeg håper politiet opprettholder sin siktelse mot ham. Husk at det er en "samfunnssak" også.

Båndene til overgriperen din, som du faktisk kaller ham, vil blekne, og en vakker dag vil du kjenne på sinne. Men først tror jeg du må savne og sørge.

Da må båndene brytes. I mitt tilfelle var det jeg som brøt, og kanskje er det du som må det nå.

Det kjennes kanskje helt feil ut det som skjer, men du snakker med feil mann om saken din. Jeg tror ikke det er feil. Nå er tiden kommet til å finne andre støttespillere og rådgivere i livet ditt.

I beste mening, hilsen

[Gjest anonymos]

Hei du!

Er det han som skal få sette ord på og definere det som har skjedd?

Han har fanget deg i et garn og tro du meg, skuespill eller ikke, det er politiet som skal se på om det er straffbart det han har gjort mot deg. Og det er det. Det er ikke du som ødelegger ekteskapet hans. Det er det han selv som i tilfelle gjør, og om kona hans vil fortsette å leve med ham etterpå eller ikke er ikke ditt ansvar.

Denne mannen er mest av alt opptatt av seg selv. Jeg vet det er vanskelig å tro meg. Jeg hadde selv et slikt avhengighetsforhold til en person fra jeg var så vidt blitt tenåring til sluttten på tenåra. Han er et menneske som ikke vil ta ansvar for det han har gjort, og spiller på dine følelser for at du skal leve med det i stedenfor. Og han klarer det.

Jeg synes ikke du skal prøve å trekke anmeldelsen tilbake, og jeg synes du burde bryte all kontakt. Jeg gråt i tre år etter at jeg brøt kontakt med min, dog ikke hele tiden. Jeg følte på et dypt savn. Jeg vet det ikke er enkelt, men du trenger avstand for å se.

Nå ser jeg, og det jeg ser ser jeg etter en lang reise i terapi. Du kan ikke dele ham i to, en snill som du er glad i, og en annen del som du må holde ut med. En del som han ikke klarer å ta ansvar for, slik at du må gjøre det for ham. Han er _ett menneske_ med ansvar for hele seg. Derfor skal de dømmes. Det er _ikke_ du som skal ta ansvar for ham. Og når han ber deg om det er han ikke så glad i deg. Jeg trodde lenge at min var glad i meg. I årevis trodde jeg det. Han var ikke det.

Du tenker kanskje at jeg ikke vet hva jeg snakker om, og at det er annerledes med akkurat ditt tilfelle. Det tenkte jeg også. Tro meg, jeg vet hva jeg snakker om, jeg har vært der, og jeg har møtt mannstypen. Jeg kjenner det i margen.

Så selv om du kanskje blir sint på meg nå, så må jeg si at jeg håper politiet opprettholder sin siktelse mot ham. Husk at det er en "samfunnssak" også.

Båndene til overgriperen din, som du faktisk kaller ham, vil blekne, og en vakker dag vil du kjenne på sinne. Men først tror jeg du må savne og sørge.

Da må båndene brytes. I mitt tilfelle var det jeg som brøt, og kanskje er det du som må det nå.

Det kjennes kanskje helt feil ut det som skjer, men du snakker med feil mann om saken din. Jeg tror ikke det er feil. Nå er tiden kommet til å finne andre støttespillere og rådgivere i livet ditt.

I beste mening, hilsen

Snakket med en i politiet igjen i dag, og spurte hva som skjer vist ikke jeg vil forklare meg. Å da ville han fortelle de som skal etterforske saka hvorfor jeg ikke vil si noe, så det virker vanskelig å strande saken.

Jeg har aldri vært så abivilent i forhold til noe før. Med det samme jeg fortalte det ble jeg lettet over at noen reagerte på at dette ikke var bra. Så en uke senere snudde jeg totalt og tenkte "Herregud hva har jeg gjort?" og så løp jeg å advarte han som er blitt anmeldt, og vi satt å diskuterte hvordan vi skal komme oss begge helskinnet ut av saken. Men etter en samtale i går ble jeg igjen ganske skuffet. Han mente jeg skulle si at alt var bare oppspinn i stedenfor å nekte å forklare meg. Han var også veldig skuffet over meg, og det samme var kona som han nå også har fortalt ette til. Men han sa han forsto at dette var vanskelig for meg også.

[Gjest skal]

Snakket med en i politiet igjen i dag, og spurte hva som skjer vist ikke jeg vil forklare meg. Å da ville han fortelle de som skal etterforske saka hvorfor jeg ikke vil si noe, så det virker vanskelig å strande saken.

Jeg har aldri vært så abivilent i forhold til noe før. Med det samme jeg fortalte det ble jeg lettet over at noen reagerte på at dette ikke var bra. Så en uke senere snudde jeg totalt og tenkte "Herregud hva har jeg gjort?" og så løp jeg å advarte han som er blitt anmeldt, og vi satt å diskuterte hvordan vi skal komme oss begge helskinnet ut av saken. Men etter en samtale i går ble jeg igjen ganske skuffet. Han mente jeg skulle si at alt var bare oppspinn i stedenfor å nekte å forklare meg. Han var også veldig skuffet over meg, og det samme var kona som han nå også har fortalt ette til. Men han sa han forsto at dette var vanskelig for meg også.

HAN har gjort noe galt, kjære deg! Og det må HAN stå til rette for. Han kan angre så mye han vil, han må fortsatt gjøre opp for seg. Ikke lyg for hans skyld!

[bugge -jenta]

Snakket med en i politiet igjen i dag, og spurte hva som skjer vist ikke jeg vil forklare meg. Å da ville han fortelle de som skal etterforske saka hvorfor jeg ikke vil si noe, så det virker vanskelig å strande saken.

Jeg har aldri vært så abivilent i forhold til noe før. Med det samme jeg fortalte det ble jeg lettet over at noen reagerte på at dette ikke var bra. Så en uke senere snudde jeg totalt og tenkte "Herregud hva har jeg gjort?" og så løp jeg å advarte han som er blitt anmeldt, og vi satt å diskuterte hvordan vi skal komme oss begge helskinnet ut av saken. Men etter en samtale i går ble jeg igjen ganske skuffet. Han mente jeg skulle si at alt var bare oppspinn i stedenfor å nekte å forklare meg. Han var også veldig skuffet over meg, og det samme var kona som han nå også har fortalt ette til. Men han sa han forsto at dette var vanskelig for meg også.

Jeg må si jeg står fast ved det jeg har sagt. Det er ikke ditt ansvar at han kommer helskinnet ut av dette. Nå har han fortalt det til kona også, og de er mer redd for hva folk vil si, og legger et ansvar over på deg. Det er patetisk. Om de går fra hverandre nå har ingen verdens ting med deg å gjøre. Igjen vil jeg si at du må kutte bånd, samme hvor tøft det er. Kutte tvert. Jeg vet hvor vanskelig det er, men det finnes ingen middelvei her. Når du har brutt en usunn relasjon åpner det for plass til en sunnere en. Du skal ta ansvar for deg selv nå. Og så får folk ta ansvar for det gale de har gjort selv.

Folk har alltid prøvd å legge skyld over på offeret. Det er helt klassisk. Ikke bare overgriperen, men familien hans ofte, og i noen tilfeller din egen familie. Man ønsker ikke at det skulle ha skjedd, og vil helst ha minst mulig oppstyr. Men ditt ansvar er å komme deg videre i livet.

Hold meg oppdatert hvis du trenger noen ord på veien, og synes det er hjelp i det.

Klem fra

[Gjest anonymos]

Jeg må si jeg står fast ved det jeg har sagt. Det er ikke ditt ansvar at han kommer helskinnet ut av dette. Nå har han fortalt det til kona også, og de er mer redd for hva folk vil si, og legger et ansvar over på deg. Det er patetisk. Om de går fra hverandre nå har ingen verdens ting med deg å gjøre. Igjen vil jeg si at du må kutte bånd, samme hvor tøft det er. Kutte tvert. Jeg vet hvor vanskelig det er, men det finnes ingen middelvei her. Når du har brutt en usunn relasjon åpner det for plass til en sunnere en. Du skal ta ansvar for deg selv nå. Og så får folk ta ansvar for det gale de har gjort selv.

Folk har alltid prøvd å legge skyld over på offeret. Det er helt klassisk. Ikke bare overgriperen, men familien hans ofte, og i noen tilfeller din egen familie. Man ønsker ikke at det skulle ha skjedd, og vil helst ha minst mulig oppstyr. Men ditt ansvar er å komme deg videre i livet.

Hold meg oppdatert hvis du trenger noen ord på veien, og synes det er hjelp i det.

Klem fra

Du har alltid konsruktive svar du og et stort og varmt hjerte. Jeg har opplevd mange overgrep opp igjennom årene fra forskjellige, men dette er garantert det vanskeligste følesesmessig. Jeg blir revet opp innvendig. Når han ringer å spør hvordan jeg har det og trøster meg når jeg er fortvilt eller deppa, da føler jeg meg veldig nær han. Han er den faren jeg aldri har hatt, min reddende engel. Han var det eneste som var der når mamma plutselig lå for døden. Han holdt rundt meg når jeg hulket og skalv. Slikt setter dype følelser i sving. Å jeg tenker "Herregud hva har jeg gjort? Dolket min aller beste venn i ryggen?"

Men så kommer det andre perioder. Hvorfor utnyttet han meg når jeg var stupfull? Hvorfor befølte han meg når han trodde jeg sov? Hvorfor hadde han sex med meg når kona hans var på nattevakt. Hvorfor oppførte han seg så annerledes mot meg når hun var hjemme? Hvorfor presset han meg til å gjøre ting han visste jeg ikke likte, og så ba om unskyldning etterpå?

Hvorfor sier han at han er veldig skuffet over meg, når jeg bare har fortalt sannheten?

Hvorfor er kona hans skuffet over meg? Vet hun ikke hvor mye jeg har lidd i stillhet alle de årene jeg har blitt skyvd vekk og funnet meg i det?

[bugge -jenta]

Du har alltid konsruktive svar du og et stort og varmt hjerte. Jeg har opplevd mange overgrep opp igjennom årene fra forskjellige, men dette er garantert det vanskeligste følesesmessig. Jeg blir revet opp innvendig. Når han ringer å spør hvordan jeg har det og trøster meg når jeg er fortvilt eller deppa, da føler jeg meg veldig nær han. Han er den faren jeg aldri har hatt, min reddende engel. Han var det eneste som var der når mamma plutselig lå for døden. Han holdt rundt meg når jeg hulket og skalv. Slikt setter dype følelser i sving. Å jeg tenker "Herregud hva har jeg gjort? Dolket min aller beste venn i ryggen?"

Men så kommer det andre perioder. Hvorfor utnyttet han meg når jeg var stupfull? Hvorfor befølte han meg når han trodde jeg sov? Hvorfor hadde han sex med meg når kona hans var på nattevakt. Hvorfor oppførte han seg så annerledes mot meg når hun var hjemme? Hvorfor presset han meg til å gjøre ting han visste jeg ikke likte, og så ba om unskyldning etterpå?

Hvorfor sier han at han er veldig skuffet over meg, når jeg bare har fortalt sannheten?

Hvorfor er kona hans skuffet over meg? Vet hun ikke hvor mye jeg har lidd i stillhet alle de årene jeg har blitt skyvd vekk og funnet meg i det?

Jeg tror dessverre at noe av smerten vi må leve med er å innse at de ikke forstår hvor mye det ødelegger oss. Den dag i dag forundrer det meg ofte hvor mye det som skjedde har skadet meg, og vedkommende som har gjort det vil aldri se rekkevidden. Kona hans, i ditt tilfelle, vil finne sine forsvarsmekanismer som gjør at hun heller ikke vil se. Mennesker opptrer sjelden som djevelen selv, men er langt mer kompliserte. Det tar ikke bort det fakta at selv om han var der for deg, skulle du ikke betale tilbake en slik pris. Min var der også for meg følte jeg. Han var 18 år eldre enn meg, og hjalp meg med angsten min og var min sjelesørger og venn. Den eneste voksne personen jeg klarte å åpne opp for i hele min tenåringstid. Jeg trodde han hjalp meg. Men han ødela meg, det ser jeg nå. Han var en kynisk egoist som gav uttrykk for at han nærmest forgudet meg, men han kunne stoppet det mange ganger. Det kunne din også. Jeg tenker at når hans sykelige begjær, min var helt syk slik, stilnet innimellom, hadde han mulighet til å ta avgjørelser om et brudd med meg, men det gjorde han aldri. Jeg tenkte det var fordi han var glad i meg, for ofte virket han så lei seg etterpå, men han var mest opptatt av seg og sitt, og sine behov. Det er din også. Hvor er du oppe i alt dette? Du skal ta hensyn og bære børen til disse voksne menneskene. NEI! Det får de gjøre selv.

Jeg vet det er vondt å høre det, men han kunne brutt med deg. Han vet at det burde han ha gjort, men _gjorde det ikke_.

Min også viste sterke følelser, og kunne gråte når han leste dikt jeg skrev om angst. Disse mennene mangler noe. Min var svært intelligent, hadde en viktig jobb, så det hadde ikke noe med slikt å gjøre. Og du kan holde på i årevis og undre deg over om han var glad i deg, om han er narssissist, personlighetsforstyrret og en rekke andre spørsmål. Men på et punkt må du gi slipp. Og begynne å sette fokuset på deg selv. Hvem er du, og hva trenger du? Hvem vil du ha til hjelpere.

Du skylder ikke denne mannen noe. Jeg bar på skyldfølelse så lenge, men du skylder ikke noe. Alle kan trøste, være der for noen, men det som er fakta er at han har utnyttet deg, kunne stoppe, valgte å la være, og vil at du skal bære det alt nå.

Du må legge skylden og skammen der den skal være for å komme videre. Det er for tungt å bære denne børen, den tilhører ikke deg.

Klem i natten fra

[Gjest anonymos]

Jeg tror dessverre at noe av smerten vi må leve med er å innse at de ikke forstår hvor mye det ødelegger oss. Den dag i dag forundrer det meg ofte hvor mye det som skjedde har skadet meg, og vedkommende som har gjort det vil aldri se rekkevidden. Kona hans, i ditt tilfelle, vil finne sine forsvarsmekanismer som gjør at hun heller ikke vil se. Mennesker opptrer sjelden som djevelen selv, men er langt mer kompliserte. Det tar ikke bort det fakta at selv om han var der for deg, skulle du ikke betale tilbake en slik pris. Min var der også for meg følte jeg. Han var 18 år eldre enn meg, og hjalp meg med angsten min og var min sjelesørger og venn. Den eneste voksne personen jeg klarte å åpne opp for i hele min tenåringstid. Jeg trodde han hjalp meg. Men han ødela meg, det ser jeg nå. Han var en kynisk egoist som gav uttrykk for at han nærmest forgudet meg, men han kunne stoppet det mange ganger. Det kunne din også. Jeg tenker at når hans sykelige begjær, min var helt syk slik, stilnet innimellom, hadde han mulighet til å ta avgjørelser om et brudd med meg, men det gjorde han aldri. Jeg tenkte det var fordi han var glad i meg, for ofte virket han så lei seg etterpå, men han var mest opptatt av seg og sitt, og sine behov. Det er din også. Hvor er du oppe i alt dette? Du skal ta hensyn og bære børen til disse voksne menneskene. NEI! Det får de gjøre selv.

Jeg vet det er vondt å høre det, men han kunne brutt med deg. Han vet at det burde han ha gjort, men _gjorde det ikke_.

Min også viste sterke følelser, og kunne gråte når han leste dikt jeg skrev om angst. Disse mennene mangler noe. Min var svært intelligent, hadde en viktig jobb, så det hadde ikke noe med slikt å gjøre. Og du kan holde på i årevis og undre deg over om han var glad i deg, om han er narssissist, personlighetsforstyrret og en rekke andre spørsmål. Men på et punkt må du gi slipp. Og begynne å sette fokuset på deg selv. Hvem er du, og hva trenger du? Hvem vil du ha til hjelpere.

Du skylder ikke denne mannen noe. Jeg bar på skyldfølelse så lenge, men du skylder ikke noe. Alle kan trøste, være der for noen, men det som er fakta er at han har utnyttet deg, kunne stoppe, valgte å la være, og vil at du skal bære det alt nå.

Du må legge skylden og skammen der den skal være for å komme videre. Det er for tungt å bære denne børen, den tilhører ikke deg.

Klem i natten fra

Skrev et dikt like etter jeg fortalte det...

Det er akkurat som noen er død. Alt er så guffent. Foreløpig er det stille før

stormen. Det eneste jeg vet er at fra nå vil livet aldri bli det samme igjen.

Jeg sa det. Jeg fortalte alt. Du vet det ikke enda. Ikke de nyhetstørste

journalistene heller. Ikke familien din. Jeg fortalte alt med rene ord.

Sannheten. Hvordan du misbrukte den tiliten jeg hadde til deg. Men også hvor

elskelig grei du var. Kanskje neste gang vi ser hverandre er det i en rettssal.

Foran dommerne som vil ødelegge livet ditt.

Jeg vil ikke at du skal ha det vondt. Men jeg har også hatt det vondt. Du

betydde alt for meg. Jeg hadde hoppet i døden for å redde deg. Men ikke nå

lengre. Jeg vil ikke gå i din skygge lengre. Det er så mørkt der og jeg har

vært der så lenge. Jeg vil ut i solen. Jeg vil rive meg løs fra grepet ditt.

Men det skremmer meg. Hva om jeg ikke klarer meg der ute? Det er ingen vei

tilbake. Jeg vet det. Men den sjansen må jeg bare ta. For jeg vil dø i skyggen

din til slutt. Jeg trenger lys i livet mitt. Jeg vil ikke lenger gå din vei.

Jeg vil finne min egen. Du visste at jeg var liten og sårbar. At jeg hadde

blødende sår. Jeg vil være deg evig takknemlig for at du plastret sårene mine.

Men jeg vil også alltid huske at du tok så mye mer av

[bugge -jenta]

Skrev et dikt like etter jeg fortalte det...

Det er akkurat som noen er død. Alt er så guffent. Foreløpig er det stille før

stormen. Det eneste jeg vet er at fra nå vil livet aldri bli det samme igjen.

Jeg sa det. Jeg fortalte alt. Du vet det ikke enda. Ikke de nyhetstørste

journalistene heller. Ikke familien din. Jeg fortalte alt med rene ord.

Sannheten. Hvordan du misbrukte den tiliten jeg hadde til deg. Men også hvor

elskelig grei du var. Kanskje neste gang vi ser hverandre er det i en rettssal.

Foran dommerne som vil ødelegge livet ditt.

Jeg vil ikke at du skal ha det vondt. Men jeg har også hatt det vondt. Du

betydde alt for meg. Jeg hadde hoppet i døden for å redde deg. Men ikke nå

lengre. Jeg vil ikke gå i din skygge lengre. Det er så mørkt der og jeg har

vært der så lenge. Jeg vil ut i solen. Jeg vil rive meg løs fra grepet ditt.

Men det skremmer meg. Hva om jeg ikke klarer meg der ute? Det er ingen vei

tilbake. Jeg vet det. Men den sjansen må jeg bare ta. For jeg vil dø i skyggen

din til slutt. Jeg trenger lys i livet mitt. Jeg vil ikke lenger gå din vei.

Jeg vil finne min egen. Du visste at jeg var liten og sårbar. At jeg hadde

blødende sår. Jeg vil være deg evig takknemlig for at du plastret sårene mine.

Men jeg vil også alltid huske at du tok så mye mer av

Jeg er glad du vil ut av skyggen. Du klarer dette. Min figurerte på førstesidene til Vg og Dagbladet flere dager, selv om jeg må presisere at det ikke var meg som var oppe i rettsaken. Men de som skjønte hvem det var, visste jo om hvor nær kontakten mellom oss hadde vært i så mange år, så jeg fikk mange henvendelser i den perioden. Det var egentlig da jeg begynte på min prosess. Alle disse jentene som stod frem, og jeg som ennå var litt der du er nå. Ikke helt klar for å se alt. Finne nye ord på hva som egentlig skjedde mellom oss. Mange har de vært de ordene jeg har brukt på å fortelle denne historien, og ordene har forandret seg med min gradvise forståelse. Begge mine terapeuter har vært der ved min side. Uten å påvirke meg for mye, har jeg gradvis funnet frem til ord som kjennes sannere ut.

Jeg var ikke den første. Hun var ti år eldre enn meg. Enkelte holder på lenge når de ikke blir stoppet. Jeg er henne evig takknemlig for det hun gjorde, selv om jeg hadde brutt kontakten på det tidspunktet. Det hjalp meg til å begynne på en helt ny prosess. I mitt tilfelle har det tatt noen år.

Vel, disse mennene er ofte ikke i stand til å bli helt ødelagt av dette. De mangler noe fra før av som "beskytter" dem. Ikke forstår de rekkevidden av det de har gjort, og de kommer seg ofte på bena. Min fikk seg en god og innbringende jobb i næringslivet etter en stund. Giftet seg med ei utenlandsk jente. Har heldigvis ikke barn. Og det er jeg glad for. Jeg driter egentlig i hva han styrer med nå. Det er så lenge siden han har hatt noe med mitt liv å gjøre, men skammen er fortsatt klistret på meg dessverre. Rettsaken gjorde det mye vanskeligere for ham å fortsette med andre jenter. Det er jeg også glad for. Uansett om det hadde blitt domfellelse eller ikke.

Det finnes andre mennesker der ute som kan fylle noe av den samme rollen som han har hatt i livet ditt. Og som ikke krever noe tilbake, gjør det så dyrekjøpt. Nå er det viktig at du søker deg til andre hjelpere. Venner, helsevesen. Og du vil se at det finnes en styrke i deg også, helt alene.

Du må passe på å fore deg selv med de rette tankene. Stoppe de destruktive, og nære de som styrker deg.

Så kan du igjen komme ut i lyset, etter natten, og være et lite redd barn, med små sårbare bein, som danser i det duggvåte grønne gresset. I solen.

Og ta med deg det barnet inn i terapirommet.

Vh

[Gjest anonymos]

Jeg er glad du vil ut av skyggen. Du klarer dette. Min figurerte på førstesidene til Vg og Dagbladet flere dager, selv om jeg må presisere at det ikke var meg som var oppe i rettsaken. Men de som skjønte hvem det var, visste jo om hvor nær kontakten mellom oss hadde vært i så mange år, så jeg fikk mange henvendelser i den perioden. Det var egentlig da jeg begynte på min prosess. Alle disse jentene som stod frem, og jeg som ennå var litt der du er nå. Ikke helt klar for å se alt. Finne nye ord på hva som egentlig skjedde mellom oss. Mange har de vært de ordene jeg har brukt på å fortelle denne historien, og ordene har forandret seg med min gradvise forståelse. Begge mine terapeuter har vært der ved min side. Uten å påvirke meg for mye, har jeg gradvis funnet frem til ord som kjennes sannere ut.

Jeg var ikke den første. Hun var ti år eldre enn meg. Enkelte holder på lenge når de ikke blir stoppet. Jeg er henne evig takknemlig for det hun gjorde, selv om jeg hadde brutt kontakten på det tidspunktet. Det hjalp meg til å begynne på en helt ny prosess. I mitt tilfelle har det tatt noen år.

Vel, disse mennene er ofte ikke i stand til å bli helt ødelagt av dette. De mangler noe fra før av som "beskytter" dem. Ikke forstår de rekkevidden av det de har gjort, og de kommer seg ofte på bena. Min fikk seg en god og innbringende jobb i næringslivet etter en stund. Giftet seg med ei utenlandsk jente. Har heldigvis ikke barn. Og det er jeg glad for. Jeg driter egentlig i hva han styrer med nå. Det er så lenge siden han har hatt noe med mitt liv å gjøre, men skammen er fortsatt klistret på meg dessverre. Rettsaken gjorde det mye vanskeligere for ham å fortsette med andre jenter. Det er jeg også glad for. Uansett om det hadde blitt domfellelse eller ikke.

Det finnes andre mennesker der ute som kan fylle noe av den samme rollen som han har hatt i livet ditt. Og som ikke krever noe tilbake, gjør det så dyrekjøpt. Nå er det viktig at du søker deg til andre hjelpere. Venner, helsevesen. Og du vil se at det finnes en styrke i deg også, helt alene.

Du må passe på å fore deg selv med de rette tankene. Stoppe de destruktive, og nære de som styrker deg.

Så kan du igjen komme ut i lyset, etter natten, og være et lite redd barn, med små sårbare bein, som danser i det duggvåte grønne gresset. I solen.

Og ta med deg det barnet inn i terapirommet.

Vh

Både politiet og andre tror denne saken vil komme opp i media når etterforskinga har startet. Jeg gruer meg virkelig til den dagen. De er mange i familien og rundt meg som vet at jeg har et nært forhold til denne mannen, men ikke hvor nært. Det skal ikke så mye til å forstå hvem det det dreier seg om dersom aldrene våres og distriktet blir nevnt. Visst jeg møter en forside som omtaler denne saken på førstesiden vet jeg ikke om jeg greier å gå ut å møte folk igjen.

[bugge -jenta]

Både politiet og andre tror denne saken vil komme opp i media når etterforskinga har startet. Jeg gruer meg virkelig til den dagen. De er mange i familien og rundt meg som vet at jeg har et nært forhold til denne mannen, men ikke hvor nært. Det skal ikke så mye til å forstå hvem det det dreier seg om dersom aldrene våres og distriktet blir nevnt. Visst jeg møter en forside som omtaler denne saken på førstesiden vet jeg ikke om jeg greier å gå ut å møte folk igjen.

Nå var jeg fortsatt manipulert i stor grad når dette kom på førstesider, men alt jeg opplevde var egentlig at folk var bekymret for meg. Og du trenger ikke si mer enn du vil til folk.

Men det er mye vi aldri klarer å forestille oss at vi klarer. Så viser tiden at vi gjør det likevel. Jeg har ikke tenkt å si at jeg ikke tror det kan bli en tøff periode, men du kommer ganske sikkert til å overraske deg selv tror jeg. Jeg tror du vil komme deg gjennom det. Og finne styrke til å ta en dag av gangen. En del av deg er klar til å få det overstått tror jeg.

Men at det skremmer, forstår jeg godt.

[Gjest anonymos]

Nå var jeg fortsatt manipulert i stor grad når dette kom på førstesider, men alt jeg opplevde var egentlig at folk var bekymret for meg. Og du trenger ikke si mer enn du vil til folk.

Men det er mye vi aldri klarer å forestille oss at vi klarer. Så viser tiden at vi gjør det likevel. Jeg har ikke tenkt å si at jeg ikke tror det kan bli en tøff periode, men du kommer ganske sikkert til å overraske deg selv tror jeg. Jeg tror du vil komme deg gjennom det. Og finne styrke til å ta en dag av gangen. En del av deg er klar til å få det overstått tror jeg.

Men at det skremmer, forstår jeg godt.

Jeg er så glad for at du tar deg tid til å svare på min frustrasjon. Du får meg til å tenke. Jeg vet at jeg klarer det meste og at det skal veldig mye til at jeg flipper ut. Nå prøver jeg ikke å tenke på hva jeg har foran meg. Jeg er i full jobb og tenker at jeg får ta det som det kommer. Hva mente du forresten med å ta barnet med seg inn i terapirommet? Jeg har store problemer med å vise føelser. Kan snakke om veldig vanskelige ting som om det var ein veiutbygging jeg snakket om. Å til tider drikker jeg mye og skraper meg opp. Jeg tror det er fordi jeg ønsker å føle at jeg lever og at jeg har en kropp. Jeg kan kjenne at det verker i hjertet, at jeg er bekymret og urolig, men jeg viser det sjeldent. Tror jeg er redd for å miste kontrollen visst jeg lar sorgene velte over meg, at jeg aldri klarer å slutte å gråte eller bli glad igjen. Psykologen har anbefalt meg å prøve kroppsorientert psykoterapi. Vet ikke så mye om det, men jeg ble vettskremt bare av tanken.