Hva gjør en når en er glad i overgriperen?

[bugge -jenta]

Jeg er så glad for at du tar deg tid til å svare på min frustrasjon. Du får meg til å tenke. Jeg vet at jeg klarer det meste og at det skal veldig mye til at jeg flipper ut. Nå prøver jeg ikke å tenke på hva jeg har foran meg. Jeg er i full jobb og tenker at jeg får ta det som det kommer. Hva mente du forresten med å ta barnet med seg inn i terapirommet? Jeg har store problemer med å vise føelser. Kan snakke om veldig vanskelige ting som om det var ein veiutbygging jeg snakket om. Å til tider drikker jeg mye og skraper meg opp. Jeg tror det er fordi jeg ønsker å føle at jeg lever og at jeg har en kropp. Jeg kan kjenne at det verker i hjertet, at jeg er bekymret og urolig, men jeg viser det sjeldent. Tror jeg er redd for å miste kontrollen visst jeg lar sorgene velte over meg, at jeg aldri klarer å slutte å gråte eller bli glad igjen. Psykologen har anbefalt meg å prøve kroppsorientert psykoterapi. Vet ikke så mye om det, men jeg ble vettskremt bare av tanken.

Hei.

Du spør hva jeg mener med å ta barnet inn i terapirommet. Hvis du leser det du har skrevet til meg, beskriver du nettopp et menneske som er redd for å gjøre det. Noe som er veldig forståelig, for det er beintøft. Jeg startet også min terapi med å snakke om meg og mitt i tredjeperson, som om det var et hvilket som helst prosjekt vi skulle ta opp til analyse sammen. Det er mulig at en ved det kan komme frem til ny innsikt, men en virkelig terapi som gjør noe med en er mye naknere. Det er den tøffe terapien, der en våger å være i jeget, hvor en gradvis tør å kjenne på de ordene en sier. Og kanskje kjenner etter mer før en sier noe også. Det tok tid før jeg virkelig gråt i terapien. Man må ikke det for å ha barnet sitt med seg, men en må tørre å være sårbar, være der, ærlig, tilstede, kjenne etter, naken.

Du er redd du ikke skal klare å stoppe gråten. Det betyr at du bærer på masse gråt. Man må være modig for å slippe den løs, men når du gjør det, går du ikke til grunne. Det kan muligens kjennes slik ut en periode, men når du holder igjen gråten din er du som et infisert sår med en tynn skorpe av et skall rundt. Når du ødelegger det skallet kommer gørra ut, sorg, tårer, sinne, lengsel, bitterhet. Så kan du begynne å heles. Du må gi slipp og vite at det er en gråt som er sterk, og gjør deg sterk. Det reisverket som er rundt deg nå er så svakt, og barnet der inne trenger at noen får komme innenfor. Før eller senere bør det briste, og la det gjøre det sammen med en terapeut. Det er trygt, og man kan få hjelp så det ikke utvikler seg i en negativ retning.

Det første en kan gjøre sammen med terapeuten er å snakke om dette reisverket. Det er den beste måten å starte på.

Vh

[Gjest anonymos]

Nå var jeg fortsatt manipulert i stor grad når dette kom på førstesider, men alt jeg opplevde var egentlig at folk var bekymret for meg. Og du trenger ikke si mer enn du vil til folk.

Men det er mye vi aldri klarer å forestille oss at vi klarer. Så viser tiden at vi gjør det likevel. Jeg har ikke tenkt å si at jeg ikke tror det kan bli en tøff periode, men du kommer ganske sikkert til å overraske deg selv tror jeg. Jeg tror du vil komme deg gjennom det. Og finne styrke til å ta en dag av gangen. En del av deg er klar til å få det overstått tror jeg.

Men at det skremmer, forstår jeg godt.

Hvorfor skal alt gå så tregt i dette rettsystemet? Blir sprø av å vente uke etter uke. Er det slik at saker de ikke ser så alvorlig på blir prioritert lengre bak?

Er fem uker siden jeg meldte fra om overgrepene jeg har blitt utsatt for. Har enda ikke blitt innkalt til noe avhør. Regner med det tar ekstra lang tid siden det er spesialetterforskere som skal etterforske saken. De har kontor på en helt annen kant av landet.

Politiet vet heller ikke at jeg har fortalt overgriperen at han er annmeldt og at han har hatt mange uker å forberede seg på. Jeg har også jevnlig kontakt med han. Sliter noe voldsomt med å tenke på hva jeg skal gjør med saken. Hver gang jeg snakker med han i telefonen får jeg lyst å strande hele saken. Noen dager senere blir jeg i kamphumør. Er så mye fram og tilbake. Nå er det også tre uker til neste gang jeg skal til psykolog.

Blir gal av denne ventingen. Har ikke engang vært inen til avhør. Å visst det blir rettsak o.s.v vil det ta evigheter¨før jeg kan gå videre. Vil liksom bare bli ferdig med saken.

[bugge -jenta]

Hvorfor skal alt gå så tregt i dette rettsystemet? Blir sprø av å vente uke etter uke. Er det slik at saker de ikke ser så alvorlig på blir prioritert lengre bak?

Er fem uker siden jeg meldte fra om overgrepene jeg har blitt utsatt for. Har enda ikke blitt innkalt til noe avhør. Regner med det tar ekstra lang tid siden det er spesialetterforskere som skal etterforske saken. De har kontor på en helt annen kant av landet.

Politiet vet heller ikke at jeg har fortalt overgriperen at han er annmeldt og at han har hatt mange uker å forberede seg på. Jeg har også jevnlig kontakt med han. Sliter noe voldsomt med å tenke på hva jeg skal gjør med saken. Hver gang jeg snakker med han i telefonen får jeg lyst å strande hele saken. Noen dager senere blir jeg i kamphumør. Er så mye fram og tilbake. Nå er det også tre uker til neste gang jeg skal til psykolog.

Blir gal av denne ventingen. Har ikke engang vært inen til avhør. Å visst det blir rettsak o.s.v vil det ta evigheter¨før jeg kan gå videre. Vil liksom bare bli ferdig med saken.

hei igjen!

Skjønner det er vanskelig for tiden. Det er nok slik at ting tar umenneskelig lang tid. Og det varierer sikkert også mye fra sted til sted.

Det jeg sitter mest og kjenner på er at det er etter min mening helt nødvendig for deg med et brudd med denne mannen. Uansett rettsak eller ikke er det nødvendig. Det er helt nødvendig, og på et tidspunkt må det skje. Nå dras det ut, og det er ikke bra i det hele tatt. Jeg vet det er vanskelig, og bare du vet hvor vanskelig det er for deg. men det er helt nødvendig hvis du skal komme deg på noen måte videre. Og det må være et absolutt brudd.

Jeg tror du skal si til ham at siden du har det slik du har det, har sagt til politiet det du har sagt, er det nødvendig for deg å bryte kontakten, og viktig for deg å finne noen andre å snakke med om dette.

Jeg vet at jeg er veldig tydelig i mine råd nå, men det er fordi jeg føler meg så sikker på at det er riktig. Og det burde han forstå også. Og det tyder på en umodenhet i hans karakter når han ikke forstår at du trenger andre enn han som hjelper i ditt liv akkurat nå. Jeg tror muligens han ser på det som en trygghet for sin egen del at han kan bevitne at du har fortsatt kontakten med ham etter at du snakket med politiet. Så dette bruddet er det du som må ta. Han vil nok ikke gjøre det.

Det finnes ikke noe midt i mellom her når det gjelder deres kontakt. Det er et enten eller, og du må ta en alvorlig bestemmelse og holde deg til den. Jeg håper inderlig at du vil gjøre dette, og at du kan få kontakt med noen andre. Hva med å snakke med legen din om å få ha en kontakt med en psykiatrisk sykepleier i tiden fremover? Noen som kan hjelpe deg til å være uten kontakt med ham?

Ting "løser seg ikke" ved at du bryter tvert nå, men det er starten. Og du må gjøre det en gang. Ikke utsett det lenger kjære deg.

vennlig hilsen

[Gjest anonymos]

hei igjen!

Skjønner det er vanskelig for tiden. Det er nok slik at ting tar umenneskelig lang tid. Og det varierer sikkert også mye fra sted til sted.

Det jeg sitter mest og kjenner på er at det er etter min mening helt nødvendig for deg med et brudd med denne mannen. Uansett rettsak eller ikke er det nødvendig. Det er helt nødvendig, og på et tidspunkt må det skje. Nå dras det ut, og det er ikke bra i det hele tatt. Jeg vet det er vanskelig, og bare du vet hvor vanskelig det er for deg. men det er helt nødvendig hvis du skal komme deg på noen måte videre. Og det må være et absolutt brudd.

Jeg tror du skal si til ham at siden du har det slik du har det, har sagt til politiet det du har sagt, er det nødvendig for deg å bryte kontakten, og viktig for deg å finne noen andre å snakke med om dette.

Jeg vet at jeg er veldig tydelig i mine råd nå, men det er fordi jeg føler meg så sikker på at det er riktig. Og det burde han forstå også. Og det tyder på en umodenhet i hans karakter når han ikke forstår at du trenger andre enn han som hjelper i ditt liv akkurat nå. Jeg tror muligens han ser på det som en trygghet for sin egen del at han kan bevitne at du har fortsatt kontakten med ham etter at du snakket med politiet. Så dette bruddet er det du som må ta. Han vil nok ikke gjøre det.

Det finnes ikke noe midt i mellom her når det gjelder deres kontakt. Det er et enten eller, og du må ta en alvorlig bestemmelse og holde deg til den. Jeg håper inderlig at du vil gjøre dette, og at du kan få kontakt med noen andre. Hva med å snakke med legen din om å få ha en kontakt med en psykiatrisk sykepleier i tiden fremover? Noen som kan hjelpe deg til å være uten kontakt med ham?

Ting "løser seg ikke" ved at du bryter tvert nå, men det er starten. Og du må gjøre det en gang. Ikke utsett det lenger kjære deg.

vennlig hilsen

Uff, vet du har rett. Men det er forferdelig vanskelig. Gjennom årene som har gått er det flere ganger jeg har sagt fra til han at nå vil jeg ikke ha mere kontakt. Han har respektert det, men så har det gått noen månder. Jeg har kjempet meg gjennom dag for dag med et kjempesavn. Så kom periodene der jeg var bunnløst deprimert og dermed kom jeg krypende tilbake.

Han var en kjempetsøtte da moren min lå for døden og da jeg ble voldtatt. Slikt setter spor. Han har også betrodd meg ting som han ikke har sagt til andre.

Å slippe taket virker utrolig befriende, men samtidig veldig skremmendes. Det følest ut som jeg samtidig må gi slipp på barnet i meg, for det er bare hos han jeg har greid å være liten på en måte.

Takker for dine tålmodige svar :-)

[songbirdy]

siden jeg ikke kjenner så veldig til saken din, kan jeg ikke si sikkert. Men kanskje lurt å snakke med enten politijuristen eller den betjenten som har saken din.

Ring inn eller dra ned dit i morgen og hør med dem.

Da får du vite litt mere på hvordan du skal forholde deg til saken

Husk å ikke ta problemene før de kommer, og at alt løser seg til slutt.

Masse lykke til ;-)

Syns det er veldig rart at du som politi "anbefaler" noen å trekke saken sin. I stedet burde du oppmuntre til at det er dette som er det riktige å gjøre.

I en sånn situasjon, når overgriperen har satt offeret i en avhengighetssituasjon, så vil et slikt skritt mot anmeldelse være forferdelig vanskelig - og en utrolig tøff avgjørelse å ha gjort det!!

Klart hun angrer, det er bare naturlig det. Men da må hun heller "peppes" på at dette var det riktige, og styrkes på at det vil gå bra til slutt. For det gjør det som regel.

hilsen

[songbirdy]

Hei.

Du spør hva jeg mener med å ta barnet inn i terapirommet. Hvis du leser det du har skrevet til meg, beskriver du nettopp et menneske som er redd for å gjøre det. Noe som er veldig forståelig, for det er beintøft. Jeg startet også min terapi med å snakke om meg og mitt i tredjeperson, som om det var et hvilket som helst prosjekt vi skulle ta opp til analyse sammen. Det er mulig at en ved det kan komme frem til ny innsikt, men en virkelig terapi som gjør noe med en er mye naknere. Det er den tøffe terapien, der en våger å være i jeget, hvor en gradvis tør å kjenne på de ordene en sier. Og kanskje kjenner etter mer før en sier noe også. Det tok tid før jeg virkelig gråt i terapien. Man må ikke det for å ha barnet sitt med seg, men en må tørre å være sårbar, være der, ærlig, tilstede, kjenne etter, naken.

Du er redd du ikke skal klare å stoppe gråten. Det betyr at du bærer på masse gråt. Man må være modig for å slippe den løs, men når du gjør det, går du ikke til grunne. Det kan muligens kjennes slik ut en periode, men når du holder igjen gråten din er du som et infisert sår med en tynn skorpe av et skall rundt. Når du ødelegger det skallet kommer gørra ut, sorg, tårer, sinne, lengsel, bitterhet. Så kan du begynne å heles. Du må gi slipp og vite at det er en gråt som er sterk, og gjør deg sterk. Det reisverket som er rundt deg nå er så svakt, og barnet der inne trenger at noen får komme innenfor. Før eller senere bør det briste, og la det gjøre det sammen med en terapeut. Det er trygt, og man kan få hjelp så det ikke utvikler seg i en negativ retning.

Det første en kan gjøre sammen med terapeuten er å snakke om dette reisverket. Det er den beste måten å starte på.

Vh

Du beskriver det så utrolig godt, bugge-jenta! klem fra

[Gjest Dumming72]

Syns det er veldig rart at du som politi "anbefaler" noen å trekke saken sin. I stedet burde du oppmuntre til at det er dette som er det riktige å gjøre.

I en sånn situasjon, når overgriperen har satt offeret i en avhengighetssituasjon, så vil et slikt skritt mot anmeldelse være forferdelig vanskelig - og en utrolig tøff avgjørelse å ha gjort det!!

Klart hun angrer, det er bare naturlig det. Men da må hun heller "peppes" på at dette var det riktige, og styrkes på at det vil gå bra til slutt. For det gjør det som regel.

hilsen

Jeg anbefalte ikke noe, bare skrev hva hun kan gjøre.

To forskjellige ting!

[bugge -jenta]

Uff, vet du har rett. Men det er forferdelig vanskelig. Gjennom årene som har gått er det flere ganger jeg har sagt fra til han at nå vil jeg ikke ha mere kontakt. Han har respektert det, men så har det gått noen månder. Jeg har kjempet meg gjennom dag for dag med et kjempesavn. Så kom periodene der jeg var bunnløst deprimert og dermed kom jeg krypende tilbake.

Han var en kjempetsøtte da moren min lå for døden og da jeg ble voldtatt. Slikt setter spor. Han har også betrodd meg ting som han ikke har sagt til andre.

Å slippe taket virker utrolig befriende, men samtidig veldig skremmendes. Det følest ut som jeg samtidig må gi slipp på barnet i meg, for det er bare hos han jeg har greid å være liten på en måte.

Takker for dine tålmodige svar :-)

Jeg vet det er vanskelig og vondt. Min hjalp meg også og var der for meg på en måte ingen andre voksne var. Han forstod angsten min, hva som rørte seg i meg. Var en jeg kunne snakke med om så mye. Selvfølgelig gav han meg tidobbelt med angst også, men det visste jeg ikke da. Han betrodde seg også til meg om mye jeg følte han ikke sa til andre, og fikk meg til å ha en opplevelse av at vi var venner.

Selv om han var mer enn dobbelt så gammel som meg. Han normaliserte vår relasjon hele tiden.

Når bruddet kom, tok han ike kontakt med meg igjen, og et eller annet i meg fikk meg fra å holde meg borte fra å gjøre det samme. Han bodde ikke på samme plass som meg på det tidspunktet, og det gjorde det nok lettere, også hadde jeg truffet min mann. Men på det tidspunktet kunne ikke min mann fylle hans rolle. Min mann var jevnaldrende med meg, mens han var en voksenperson jeg så sårt trengte. Jeg husker at i de første årene kunne jeg med jevne meoolomrom kjenne på en enorm lengsel, et savn og en troisthet som kunne får mweg til å gråte vel og lenge. Og da var jeg gift. Jeg forstod ikke helt hvorfor jeg følte det slik, men visste jeg ikke måtte ta kontakt, for det hadde jo vært så vanskelig å være i dette "vennskapsforholdet". Jeg følte bare vemmelse for ham på det fysiske planet, det hadde jeg alltid gjort. På det mentale planet gav han meg noe. Trodde jeg. Jeg visste ikke om noe annet og bedre i hvertfall. Senere har jeg klart å kjenne på barnet mitt hos mine terapeuter, og hos min mann når han var klar for det. Og det tok noen år. Mannen min visste ikke helt hvor stort et barn jeg bar på inne i meg, og det tok litt tid før han skjønte jeg var en mer mangfoldig pakke enn han i utgangspunktet tenkte. Vi var jo også så unge.

Skal du klare å holde deg unna han trenger du noe som erstatter noe av det han gir deg. Og det beste du kan gjøre nå er å prøve å finne noen på det området. En terapeut, en annen voksen, en psykiatrisk sykepleier.

Jeg kan love deg at savnet gikk over. Og hos meg ble det erstattet med mye annet. Og det fantes andre som kunne fylle noe av det jeg trengte. Og jeg ble mer i stand til å se på hva det var han representerte som gjorde at jeg følte savn, mer enn at jeg savnet akkurat ham som person.

Som kunne gi meg trygghet, være der for meg.

Men jeg vet det er vanskelig, men det er bare så nødvendig likevel.

Klem

[songbirdy]

Jeg anbefalte ikke noe, bare skrev hva hun kan gjøre.

To forskjellige ting!

Joda, jeg skjønner hva du sier (forøvrig skrev jeg "anbefale"). Men når du sier at du er politi, og skriver følgende;

"Det er ikke noe problem å trekke anmeldelsen tilbake. Det lover jeg. Snakker om ærfaring."

-så høres det ut som om dette er lett å gjøre, og "dette ordner seg".

Det jeg mener er at man må være forsiktig med å uttale seg som "fagperson" eller sånn, for da får ordene oftere litt sterkere vekt bak.

[Gjest anonymos]

Jeg vet det er vanskelig og vondt. Min hjalp meg også og var der for meg på en måte ingen andre voksne var. Han forstod angsten min, hva som rørte seg i meg. Var en jeg kunne snakke med om så mye. Selvfølgelig gav han meg tidobbelt med angst også, men det visste jeg ikke da. Han betrodde seg også til meg om mye jeg følte han ikke sa til andre, og fikk meg til å ha en opplevelse av at vi var venner.

Selv om han var mer enn dobbelt så gammel som meg. Han normaliserte vår relasjon hele tiden.

Når bruddet kom, tok han ike kontakt med meg igjen, og et eller annet i meg fikk meg fra å holde meg borte fra å gjøre det samme. Han bodde ikke på samme plass som meg på det tidspunktet, og det gjorde det nok lettere, også hadde jeg truffet min mann. Men på det tidspunktet kunne ikke min mann fylle hans rolle. Min mann var jevnaldrende med meg, mens han var en voksenperson jeg så sårt trengte. Jeg husker at i de første årene kunne jeg med jevne meoolomrom kjenne på en enorm lengsel, et savn og en troisthet som kunne får mweg til å gråte vel og lenge. Og da var jeg gift. Jeg forstod ikke helt hvorfor jeg følte det slik, men visste jeg ikke måtte ta kontakt, for det hadde jo vært så vanskelig å være i dette "vennskapsforholdet". Jeg følte bare vemmelse for ham på det fysiske planet, det hadde jeg alltid gjort. På det mentale planet gav han meg noe. Trodde jeg. Jeg visste ikke om noe annet og bedre i hvertfall. Senere har jeg klart å kjenne på barnet mitt hos mine terapeuter, og hos min mann når han var klar for det. Og det tok noen år. Mannen min visste ikke helt hvor stort et barn jeg bar på inne i meg, og det tok litt tid før han skjønte jeg var en mer mangfoldig pakke enn han i utgangspunktet tenkte. Vi var jo også så unge.

Skal du klare å holde deg unna han trenger du noe som erstatter noe av det han gir deg. Og det beste du kan gjøre nå er å prøve å finne noen på det området. En terapeut, en annen voksen, en psykiatrisk sykepleier.

Jeg kan love deg at savnet gikk over. Og hos meg ble det erstattet med mye annet. Og det fantes andre som kunne fylle noe av det jeg trengte. Og jeg ble mer i stand til å se på hva det var han representerte som gjorde at jeg følte savn, mer enn at jeg savnet akkurat ham som person.

Som kunne gi meg trygghet, være der for meg.

Men jeg vet det er vanskelig, men det er bare så nødvendig likevel.

Klem

Jeg skulle gjerne hatt en voksen som jeg kunne være liten hos. Men jeg ser ikke for meg at jeg kan ligge i fanget til psykologen min å gråte. Blir annerledes når det er et betalt forhold også. Men det virker som han virkelig bryr seg.Han sa til meg en gang at han tenkte mye på meg, og at han var sikker på at jeg ville kunne gjøre det stort her i livet bare jeg klarte å legge det vonde bak meg.

[bugge -jenta]

Jeg skulle gjerne hatt en voksen som jeg kunne være liten hos. Men jeg ser ikke for meg at jeg kan ligge i fanget til psykologen min å gråte. Blir annerledes når det er et betalt forhold også. Men det virker som han virkelig bryr seg.Han sa til meg en gang at han tenkte mye på meg, og at han var sikker på at jeg ville kunne gjøre det stort her i livet bare jeg klarte å legge det vonde bak meg.

Nei, man kan ikke gjøre det fysisk hos terapeuten sin. Men tankens kraft er også sterk. Og mine terapeuter har sammen med meg bygget opp bilder, eller meditative øvelser som kan hjelpe meg og som jeg kan hvile i og gi meg en følelse av å få være et barn som blir sett. Og mest av alt har de prøvd å få mitt voksne jeg til å se mitt eget barn og ta vare på det. Det er en kjempelang prosess, men den viktigste av alle. Det handler om å bli mer selvhjulpen i seg selv, og er det noen som vet hva du trenger er det du. Er det noen barnet ditt virkelig trenger å bli elsket av er det deg selv. Ditt voksne jeg. Jeg følte dyp forakt for mitt eget barn så lenge, men jeg har begynt å nærme meg en annen følelse nå.

Kjæresten min, mannen min, kan jeg ligge i fanget hos. Og det er viktig at når man finner seg en kjæreste, så må vedkommende forstå at å elske noen betyr å elske også ditt barn. Hele deg. Og å ta vare på det. Enten det er gutten som vil på røletur sammen med kompiser(aldri er min mann så deilig gutteaktig infantil som da:o), eller mitt mer sårbare jentebarn. Barnet i oss trenger ikke å bare være sårbart, det er også livskraftig, spontant og kreativt. Jeg kjenner mange kvinner som himler med øya i det mannen deres blir litt vel gutteaktig, og det er også veldig trist.

Av og til kryper jeg sammen i fosterstilling på fanget til mannen min. Og bare er pitteliten. Inne i meg. (Selv om jeg tror mannen min synes jeg er litt i tyngste laget.) Han tør ikke si noe om det sistnevnte i hvertfall, hvis han har livet kjært.

Der er menn som venter på deg der ute vet du:o) Det finnes noen skikkelig greie også. Som vil ha hodet ditt på fanget sitt.

Klem

[Gjest anonymos]

Nei, man kan ikke gjøre det fysisk hos terapeuten sin. Men tankens kraft er også sterk. Og mine terapeuter har sammen med meg bygget opp bilder, eller meditative øvelser som kan hjelpe meg og som jeg kan hvile i og gi meg en følelse av å få være et barn som blir sett. Og mest av alt har de prøvd å få mitt voksne jeg til å se mitt eget barn og ta vare på det. Det er en kjempelang prosess, men den viktigste av alle. Det handler om å bli mer selvhjulpen i seg selv, og er det noen som vet hva du trenger er det du. Er det noen barnet ditt virkelig trenger å bli elsket av er det deg selv. Ditt voksne jeg. Jeg følte dyp forakt for mitt eget barn så lenge, men jeg har begynt å nærme meg en annen følelse nå.

Kjæresten min, mannen min, kan jeg ligge i fanget hos. Og det er viktig at når man finner seg en kjæreste, så må vedkommende forstå at å elske noen betyr å elske også ditt barn. Hele deg. Og å ta vare på det. Enten det er gutten som vil på røletur sammen med kompiser(aldri er min mann så deilig gutteaktig infantil som da:o), eller mitt mer sårbare jentebarn. Barnet i oss trenger ikke å bare være sårbart, det er også livskraftig, spontant og kreativt. Jeg kjenner mange kvinner som himler med øya i det mannen deres blir litt vel gutteaktig, og det er også veldig trist.

Av og til kryper jeg sammen i fosterstilling på fanget til mannen min. Og bare er pitteliten. Inne i meg. (Selv om jeg tror mannen min synes jeg er litt i tyngste laget.) Han tør ikke si noe om det sistnevnte i hvertfall, hvis han har livet kjært.

Der er menn som venter på deg der ute vet du:o) Det finnes noen skikkelig greie også. Som vil ha hodet ditt på fanget sitt.

Klem

I dag ringte etterforskeren. Han skal hit om en halvannen uke og ville avhøre meg da. Nå starter det... Får mageknipe hver gang jeg tenker på det som skal skje. Skal- skal ikke fortelle. Vet ikke om jeg greier å begynne å levere ut alle intime detaljer. Skammer meg noe j... over det jeg har gjort. Synest jeg er dritekkel som har hatt sex med en mann som er eldre enn min egen far.

Buhu.....

[bugge -jenta]

I dag ringte etterforskeren. Han skal hit om en halvannen uke og ville avhøre meg da. Nå starter det... Får mageknipe hver gang jeg tenker på det som skal skje. Skal- skal ikke fortelle. Vet ikke om jeg greier å begynne å levere ut alle intime detaljer. Skammer meg noe j... over det jeg har gjort. Synest jeg er dritekkel som har hatt sex med en mann som er eldre enn min egen far.

Buhu.....

hei!

Det er bra det kommer i gang nå, selv om det kjennes skremmende ut. Jeg vil oppfordre deg til ikke å ha noe kontakt med ham før du snakker med etterforskeren. Ta heller kontakt med psykolog og andre for hjelp.

Jeg skjønner du gruer deg til å begynne å snakke om det som har skjedd med deg. Men du må bare prøve å være så sannferdig du greier og si tnfg slik det er. Husk at dette er en etterforsker som har vært borte i så mye, og du greier neppe si noe som han ikke har hørt før eller som sjokkerer ham. Det som er din oppgave nå er å si det som har skjedd mest mulig riktig, og ikke holde noe tilbake. Så blir det opp til dem å avgjøre alvorlighetsgraden på det som har skjedd. Nå er det ikke du eller han som skal gruble over om det var galt, hvor galt det var osv, men det er dem i forhold til lovverket. Din jobb er å komme med de opplysningene som er riktige og ikke trekke fra eller legge til.

Det er viktig for alle mennesker, etter mitt syn, å stå til rette med hva en har gjort i livet sitt, og det kan du ha i bakhodet når du føler du svikter en venn(noe du ikke gjør). På lang sikt er det best for ham å stå til rette med det han har gjort. Jeg tror det er det beste for ham. For alle mennesker.

Husk at nå legger du dette i noen andres hoder. Du skal gjøre din jobb, fortelle din historie. Fokuser på det. Dette klarer du. Kom heller innom her og velt ting ut av deg hvis du skulle føle behovet for å oppsøke ham. Tenker på deg, og husk at du ikke skal ha en samtale med djevelen. Han er en etterforsker, et vanlig menneske, som vil deg vel. Og som har sett og hørt mye i jobben sin.

Og du er ikke ekkel for noe du har gjort.

Klem

[Gjest anonymos]

Jeg må si jeg står fast ved det jeg har sagt. Det er ikke ditt ansvar at han kommer helskinnet ut av dette. Nå har han fortalt det til kona også, og de er mer redd for hva folk vil si, og legger et ansvar over på deg. Det er patetisk. Om de går fra hverandre nå har ingen verdens ting med deg å gjøre. Igjen vil jeg si at du må kutte bånd, samme hvor tøft det er. Kutte tvert. Jeg vet hvor vanskelig det er, men det finnes ingen middelvei her. Når du har brutt en usunn relasjon åpner det for plass til en sunnere en. Du skal ta ansvar for deg selv nå. Og så får folk ta ansvar for det gale de har gjort selv.

Folk har alltid prøvd å legge skyld over på offeret. Det er helt klassisk. Ikke bare overgriperen, men familien hans ofte, og i noen tilfeller din egen familie. Man ønsker ikke at det skulle ha skjedd, og vil helst ha minst mulig oppstyr. Men ditt ansvar er å komme deg videre i livet.

Hold meg oppdatert hvis du trenger noen ord på veien, og synes det er hjelp i det.

Klem fra

Hjelp, 10 dager igjen til jeg skal i avhør og aner fremdeles ikke hva jeg skal si eller gjør. I mellomtiden prøver jeg å holde beina plantet på jorden, gå på jobb, smile og prate om dagligdagse temaer. Men i bakhodet surrer tankene konstant hva som er det rette å gjøre. Jeg er ganske sikker på at dersom jeg går inn for det vinner jeg denne saken. Jeg har pratet om dette forholdet i mange år med to venninner, løpt til dem hver gang jeg var frustrert eller opprørt. Jeg har også fortalt det til folk i hjelpeapparatet, og jeg har en gammel mail med ganske mange innrømmelser fra hans side.

[bugge -jenta]

Hjelp, 10 dager igjen til jeg skal i avhør og aner fremdeles ikke hva jeg skal si eller gjør. I mellomtiden prøver jeg å holde beina plantet på jorden, gå på jobb, smile og prate om dagligdagse temaer. Men i bakhodet surrer tankene konstant hva som er det rette å gjøre. Jeg er ganske sikker på at dersom jeg går inn for det vinner jeg denne saken. Jeg har pratet om dette forholdet i mange år med to venninner, løpt til dem hver gang jeg var frustrert eller opprørt. Jeg har også fortalt det til folk i hjelpeapparatet, og jeg har en gammel mail med ganske mange innrømmelser fra hans side.

Synes det er bra om du klarer å la "dagen" være der fremme om ti dager. Hver dag har nok med sitt. Gå på jobb, prøv å lev i nuet så godt du kan. Selvfølgelig vil du ikke kunne unngå at tanker kommer. Jeg synes du skal bestemme deg for å være sannferdig. Du skal leve med deg selv og dette valget i ettertid også. Ikke tenk for mye på utfallet av den og slikt. Det rår du ikke alltid over. Men det du rår over er hva du selv gjør. Og når de ber deg fortelle din historie, kommer de til å stille spørsmål. Da ville jeg prøvd å svare på dem så ærlig og sannferdig jeg kunne. Og det synes jeg du skal bestemme deg for allerede i dag. Å gjøre det trenger ikke være enkelt, men av og til kan avgjørelsen om hva en skal gjøre være ganske opplagt. Jeg ville ikke sittet foran politimenn, etterforskere, som prøver å gjøre jobben sin, uten å være sannferdig. Det er ikke riktig, etter min mening. Konsekvenser er det ikke du som bestemmer.

Det vil uansett være galt det som har skjedd,(bare så det er sagt) men nå snakker vi om lovverk, bevisførsel, rettssystemet, og det må du overlate til noen andre. Du skal gjøre din oppgave, være sannferdig, ikke holde noe tilbake, ikke legge til, ikke trekke fra. Er du i tvil, så sier du det. Bare vær helt ærlig.

Å gjøre dette er for deg et viktig steg mot å bli voksen, sette grenser for seg selv. For det er du verdt. Folk kan ikke få gjøre hva de vil med deg. Og du er klar for det. Det tror jeg. Ikke tenk så mye på hva du skal si. Bare bestem deg for å være sannferdig. Og lev mest mulig i nuet så lenge.

Tro aldri at jeg noen gang tror det du går igjennom er lett. Tenker på deg.

Klem

[bugge -jenta]

Hjelp, 10 dager igjen til jeg skal i avhør og aner fremdeles ikke hva jeg skal si eller gjør. I mellomtiden prøver jeg å holde beina plantet på jorden, gå på jobb, smile og prate om dagligdagse temaer. Men i bakhodet surrer tankene konstant hva som er det rette å gjøre. Jeg er ganske sikker på at dersom jeg går inn for det vinner jeg denne saken. Jeg har pratet om dette forholdet i mange år med to venninner, løpt til dem hver gang jeg var frustrert eller opprørt. Jeg har også fortalt det til folk i hjelpeapparatet, og jeg har en gammel mail med ganske mange innrømmelser fra hans side.

Synes det er bra om du klarer å la "dagen" være der fremme om ti dager. Hver dag har nok med sitt. Gå på jobb, prøv å lev i nuet så godt du kan. Selvfølgelig vil du ikke kunne unngå at tanker kommer. Jeg synes du skal bestemme deg for å være sannferdig. Du skal leve med deg selv og dette valget i ettertid også. Ikke tenk for mye på utfallet av den og slikt. Det rår du ikke alltid over. Men det du rår over er hva du selv gjør. Og når de ber deg fortelle din historie, kommer de til å stille spørsmål. Da ville jeg prøvd å svare på dem så ærlig og sannferdig jeg kunne. Og det synes jeg du skal bestemme deg for allerede i dag. Å gjøre det trenger ikke være enkelt, men av og til kan avgjørelsen om hva en skal gjøre være ganske opplagt. Jeg ville ikke sittet foran politimenn, etterforskere, som prøver å gjøre jobben sin, uten å være sannferdig. Det er ikke riktig, etter min mening. Konsekvenser er det ikke du som bestemmer.

Det vil uansett være galt det som har skjedd,(bare så det er sagt) men nå snakker vi om lovverk, bevisførsel, rettssystemet, og det må du overlate til noen andre. Du skal gjøre din oppgave, være sannferdig, ikke holde noe tilbake, ikke legge til, ikke trekke fra. Er du i tvil, så sier du det. Bare vær helt ærlig.

Å gjøre dette er for deg et viktig steg mot å bli voksen, sette grenser for seg selv. For det er du verdt. Folk kan ikke få gjøre hva de vil med deg. Og du er klar for det. Det tror jeg. Ikke tenk så mye på hva du skal si. Bare bestem deg for å være sannferdig. Og lev mest mulig i nuet så lenge.

Tro aldri at jeg noen gang tror det du går igjennom er lett. Tenker på deg.

Klem

[Gjest anonymos]

Synes det er bra om du klarer å la "dagen" være der fremme om ti dager. Hver dag har nok med sitt. Gå på jobb, prøv å lev i nuet så godt du kan. Selvfølgelig vil du ikke kunne unngå at tanker kommer. Jeg synes du skal bestemme deg for å være sannferdig. Du skal leve med deg selv og dette valget i ettertid også. Ikke tenk for mye på utfallet av den og slikt. Det rår du ikke alltid over. Men det du rår over er hva du selv gjør. Og når de ber deg fortelle din historie, kommer de til å stille spørsmål. Da ville jeg prøvd å svare på dem så ærlig og sannferdig jeg kunne. Og det synes jeg du skal bestemme deg for allerede i dag. Å gjøre det trenger ikke være enkelt, men av og til kan avgjørelsen om hva en skal gjøre være ganske opplagt. Jeg ville ikke sittet foran politimenn, etterforskere, som prøver å gjøre jobben sin, uten å være sannferdig. Det er ikke riktig, etter min mening. Konsekvenser er det ikke du som bestemmer.

Det vil uansett være galt det som har skjedd,(bare så det er sagt) men nå snakker vi om lovverk, bevisførsel, rettssystemet, og det må du overlate til noen andre. Du skal gjøre din oppgave, være sannferdig, ikke holde noe tilbake, ikke legge til, ikke trekke fra. Er du i tvil, så sier du det. Bare vær helt ærlig.

Å gjøre dette er for deg et viktig steg mot å bli voksen, sette grenser for seg selv. For det er du verdt. Folk kan ikke få gjøre hva de vil med deg. Og du er klar for det. Det tror jeg. Ikke tenk så mye på hva du skal si. Bare bestem deg for å være sannferdig. Og lev mest mulig i nuet så lenge.

Tro aldri at jeg noen gang tror det du går igjennom er lett. Tenker på deg.

Klem

Takker for svar nok en gang. Det skulle ha vært en rød prikk foran innleggene dine, fordi de alltid er så konstruktive :-)

Det er flere sider med det kommende avhøret, og det er det så bruke ekle ord. Vet rett og slett ikke om jeg greier å brette ut om intime detaljer. Sist gang jeg var innvolvert i en overgrepssak og skulle til avhør, lignet det mer en gjettekonkurranse. Flere ganger greide jeg ikke si et eneste ord.

Psykologen min spurte meg en gang om jeg noen gang hadde hatt orgasme. Det var sikkert en mening med det, men jeg fikk bakoversveis og trodde jeg skulle ramle ut av stolen. Jeg beskyldte han for å stille for nærgående spørsmål, og blånektet å svare. Jeg vegrer meg også veldig for å snakke om overgrepene jeg ble utsatt for som liten. Kjenner jeg er på randen til panikk bare han nærmer seg forsiktig med et ganske uskyldig spørsmål.

[bugge -jenta]

Hjelp, 10 dager igjen til jeg skal i avhør og aner fremdeles ikke hva jeg skal si eller gjør. I mellomtiden prøver jeg å holde beina plantet på jorden, gå på jobb, smile og prate om dagligdagse temaer. Men i bakhodet surrer tankene konstant hva som er det rette å gjøre. Jeg er ganske sikker på at dersom jeg går inn for det vinner jeg denne saken. Jeg har pratet om dette forholdet i mange år med to venninner, løpt til dem hver gang jeg var frustrert eller opprørt. Jeg har også fortalt det til folk i hjelpeapparatet, og jeg har en gammel mail med ganske mange innrømmelser fra hans side.

Synes det er bra om du klarer å la "dagen" være der fremme om ti dager. Hver dag har nok med sitt. Gå på jobb, prøv å lev i nuet så godt du kan. Selvfølgelig vil du ikke kunne unngå at tanker kommer. Jeg synes du skal bestemme deg for å være sannferdig. Du skal leve med deg selv og dette valget i ettertid også. Ikke tenk for mye på utfallet av den og slikt. Det rår du ikke alltid over. Men det du rår over er hva du selv gjør. Og når de ber deg fortelle din historie, kommer de til å stille spørsmål. Da ville jeg prøvd å svare på dem så ærlig og sannferdig jeg kunne. Og det synes jeg du skal bestemme deg for allerede i dag. Å gjøre det trenger ikke være enkelt, men av og til kan avgjørelsen om hva en skal gjøre være ganske opplagt. Jeg ville ikke sittet foran politimenn, etterforskere, som prøver å gjøre jobben sin, uten å være sannferdig. Det er ikke riktig, etter min mening. Konsekvenser er det ikke du som bestemmer.

Det vil uansett være galt det som har skjedd,(bare så det er sagt) men nå snakker vi om lovverk, bevisførsel, rettssystemet, og det må du overlate til noen andre. Du skal gjøre din oppgave, være sannferdig, ikke holde noe tilbake, ikke legge til, ikke trekke fra. Er du i tvil, så sier du det. Bare vær helt ærlig.

Å gjøre dette er for deg et viktig steg mot å bli voksen, sette grenser for seg selv. For det er du verdt. Folk kan ikke få gjøre hva de vil med deg. Og du er klar for det. Det tror jeg. Ikke tenk så mye på hva du skal si. Bare bestem deg for å være sannferdig. Og lev mest mulig i nuet så lenge.

Tro aldri at jeg noen gang tror det du går igjennom er lett. Tenker på deg.

Klem

[bugge -jenta]

Takker for svar nok en gang. Det skulle ha vært en rød prikk foran innleggene dine, fordi de alltid er så konstruktive :-)

Det er flere sider med det kommende avhøret, og det er det så bruke ekle ord. Vet rett og slett ikke om jeg greier å brette ut om intime detaljer. Sist gang jeg var innvolvert i en overgrepssak og skulle til avhør, lignet det mer en gjettekonkurranse. Flere ganger greide jeg ikke si et eneste ord.

Psykologen min spurte meg en gang om jeg noen gang hadde hatt orgasme. Det var sikkert en mening med det, men jeg fikk bakoversveis og trodde jeg skulle ramle ut av stolen. Jeg beskyldte han for å stille for nærgående spørsmål, og blånektet å svare. Jeg vegrer meg også veldig for å snakke om overgrepene jeg ble utsatt for som liten. Kjenner jeg er på randen til panikk bare han nærmer seg forsiktig med et ganske uskyldig spørsmål.

Hei !

Jeg tenker på det at psykologen din spurte deg om du hadde hatt orgasme. Det er klart en mening med å spørre om det. Veldig mange som har vært utsatt for overgrep(typen langvarige forhold med tillitsperson) opplever at kroppen reagerer. Jeg har nærmest inntrykk av at det at jeg selv ikke reagerte med annet enn kvalme er minst like uvanlig når jeg snakker med min erfarne psykiater. Det er så mange slags typer av overgrepsforhold. Og i noen av dem opplever offeret også at kroppen reagerer. At det kjennes godt ut på _en_ måte, selv om det også kanskje kjennes veldig galt ut. Kanskje det ikke kjennes galt ut heller på det tidspunktet. Men det er _alltid_ skadelig. Uansett hvordan det kjentes ut.

Å innrømme for seg selv og andre at en har hatt slike følelser er naturlig nok veldig skambelagt. Og det vet terapeuter, og også andre som jobber med overgrepsproblematikk. Det gjør ikke det til et mindre overgrep om du fikk orgasme for eksempel. Ikke i det hele tatt. Det betyr ikke at du ikke ble utnyttet. Men jeg tror at jeg er heldig. Fordi jeg opplevde det bare som ekkelt, og da er det lett å vite at jeg ikke ville det. Men det spiller ingen rolle om en ville det. Enkelte små barn opplever at den eneste fysiske kontakten de har med sin far er gjennom beføling og overgrep. Og berøringen kjennes bedre ut enn alternativet, ingen berøring. Så en del av dem vil bli berørt. Men det er ikke riktig at det blir på den måten, seksuelt. Og etterpå føler de en større del av skyld, av å ha gitt tillatelse. Kanskje føler du det. Det føler ikke jeg. MEN det er ikke det som avgjør om det er et overgrep. Det har med den voksnes stilling i forhold til barnet eller den unge. Eller den voksne. Det finnes voksne jenter som har samleie med sin far i høy alder(siden de var små), og det er like fullt et overgrep om de blir voksne et steg på veien. Jeg bruker å si at sammen med han som utsatte meg var jeg på et vis alltid den alderen jeg var når han møtte meg, eller jeg møtte ham. Noe ble befestet da, og selv om jeg var nitten og over den seksuelle lavalder og slikt, var jeg like fullt i hans grep til jeg klarte å bryte. Men folk rundt meg har en tendens til å tro at det var verre når jeg var 13-14 år. Og at det på et vis ble mindre skadelig, eller sluttet å ha form av overgrep, når jeg var 18-19 år. Den jenta han invaderte var alltid også en 14-åring. Helt til jeg brøt. I det øyeblikket satte jeg en grense for meg selv, og han visste jeg var tapt, tror jeg. Tapt for ham, men ikke for meg selv.

Det er vanskelig å finne ord. Hva skal man kalle ting. Nedentil, skrittet, vagina, kjønnsorgan, pikken? Man kan få angst av mindre. Du kan sette deg ned og bestemme deg for noen ord, selv om det føles som en selsom oppgave. Så vil de ordene føles merkelige ut likevel, og aldri dekke helt. Men du har tenkt litt igjennom det på forhånd. Hva som kjennes riktig ut å bruke for deg. Det finnes i hvertfall ikke noe galt eller rett her. Og det du velger å bruke i en sammenheng, kan være merkelig for deg i en annen. Her er det ikke galt eller rett, husk det.

Kanskje har du hatt orgasmer. Det er like fullt et overgrep.

Men det er ikke like lett å innrømme det for noen, eller å snakke om det. Mine psykiatere har spurt meg om det samme. Og jeg mistenker dem for å tro at jeg synes det er så pinlig å innrømme at jeg har hatt seksuelle følelser for en mann jeg forakter slik nå, for de fortsetter i ny og ne å ta det opp. Naturlig nok er det en stor prosess for enkelte å innrømme det, og det vet de. Og jeg følte bare vemmelse, men jeg har venner som har følt på annet.

Bare vit at det du føler er normalt, og at du ikke skiller deg ut på en merkelig måte fra andre som har blitt utsatt. Ingen historie er helt lik, men du har reagert slik det er vanlig/normalt for deg. Og det er ikke uvanlig at en som har blitt utsatt for overgrep tidligere, lett blir det igjen heller.

Klem

[Gjest anonymos]

Hei !

Jeg tenker på det at psykologen din spurte deg om du hadde hatt orgasme. Det er klart en mening med å spørre om det. Veldig mange som har vært utsatt for overgrep(typen langvarige forhold med tillitsperson) opplever at kroppen reagerer. Jeg har nærmest inntrykk av at det at jeg selv ikke reagerte med annet enn kvalme er minst like uvanlig når jeg snakker med min erfarne psykiater. Det er så mange slags typer av overgrepsforhold. Og i noen av dem opplever offeret også at kroppen reagerer. At det kjennes godt ut på _en_ måte, selv om det også kanskje kjennes veldig galt ut. Kanskje det ikke kjennes galt ut heller på det tidspunktet. Men det er _alltid_ skadelig. Uansett hvordan det kjentes ut.

Å innrømme for seg selv og andre at en har hatt slike følelser er naturlig nok veldig skambelagt. Og det vet terapeuter, og også andre som jobber med overgrepsproblematikk. Det gjør ikke det til et mindre overgrep om du fikk orgasme for eksempel. Ikke i det hele tatt. Det betyr ikke at du ikke ble utnyttet. Men jeg tror at jeg er heldig. Fordi jeg opplevde det bare som ekkelt, og da er det lett å vite at jeg ikke ville det. Men det spiller ingen rolle om en ville det. Enkelte små barn opplever at den eneste fysiske kontakten de har med sin far er gjennom beføling og overgrep. Og berøringen kjennes bedre ut enn alternativet, ingen berøring. Så en del av dem vil bli berørt. Men det er ikke riktig at det blir på den måten, seksuelt. Og etterpå føler de en større del av skyld, av å ha gitt tillatelse. Kanskje føler du det. Det føler ikke jeg. MEN det er ikke det som avgjør om det er et overgrep. Det har med den voksnes stilling i forhold til barnet eller den unge. Eller den voksne. Det finnes voksne jenter som har samleie med sin far i høy alder(siden de var små), og det er like fullt et overgrep om de blir voksne et steg på veien. Jeg bruker å si at sammen med han som utsatte meg var jeg på et vis alltid den alderen jeg var når han møtte meg, eller jeg møtte ham. Noe ble befestet da, og selv om jeg var nitten og over den seksuelle lavalder og slikt, var jeg like fullt i hans grep til jeg klarte å bryte. Men folk rundt meg har en tendens til å tro at det var verre når jeg var 13-14 år. Og at det på et vis ble mindre skadelig, eller sluttet å ha form av overgrep, når jeg var 18-19 år. Den jenta han invaderte var alltid også en 14-åring. Helt til jeg brøt. I det øyeblikket satte jeg en grense for meg selv, og han visste jeg var tapt, tror jeg. Tapt for ham, men ikke for meg selv.

Det er vanskelig å finne ord. Hva skal man kalle ting. Nedentil, skrittet, vagina, kjønnsorgan, pikken? Man kan få angst av mindre. Du kan sette deg ned og bestemme deg for noen ord, selv om det føles som en selsom oppgave. Så vil de ordene føles merkelige ut likevel, og aldri dekke helt. Men du har tenkt litt igjennom det på forhånd. Hva som kjennes riktig ut å bruke for deg. Det finnes i hvertfall ikke noe galt eller rett her. Og det du velger å bruke i en sammenheng, kan være merkelig for deg i en annen. Her er det ikke galt eller rett, husk det.

Kanskje har du hatt orgasmer. Det er like fullt et overgrep.

Men det er ikke like lett å innrømme det for noen, eller å snakke om det. Mine psykiatere har spurt meg om det samme. Og jeg mistenker dem for å tro at jeg synes det er så pinlig å innrømme at jeg har hatt seksuelle følelser for en mann jeg forakter slik nå, for de fortsetter i ny og ne å ta det opp. Naturlig nok er det en stor prosess for enkelte å innrømme det, og det vet de. Og jeg følte bare vemmelse, men jeg har venner som har følt på annet.

Bare vit at det du føler er normalt, og at du ikke skiller deg ut på en merkelig måte fra andre som har blitt utsatt. Ingen historie er helt lik, men du har reagert slik det er vanlig/normalt for deg. Og det er ikke uvanlig at en som har blitt utsatt for overgrep tidligere, lett blir det igjen heller.

Klem

Når det gjelder overgrepene jeg ble utsatt for som liten knytter jeg heller ingen positive følelser knyttet til dem. Det var bare fælt.

Men med han siste så har jeg hatt orgasmer, jeg har væt kåt og deltatt i det selv. Jeg var også over 18 da det begynte, derfor følest det ikke helt riktig at det er blitt en politisak ut av det. Samtidig vet jeg at loven sier at en ikke skal utnytte noen psykiske lidelse eller et avhengighetsforhold. Jeg vet med meg selv at jeg var svært dårlig psykisk og at jeg har vært ekstremt avhengig av denne personen. Kunne ligge hjemme å skrike av savn når han var på jobb. Nå savner jeg han mest i tunge perioder. Jeg er trolig i ferd med å miste sikkerhetsnettet mitt. Han har alltid fanget meg opp når jeg har ranmlet og hjulpet meg opp på linen igjen. Kanskje neste gangt jeg faller er der ingen til å ta imot meg.Det er det som skremmer mest.