6-åring redd for døden.

[Gjest lill.me]

Har en 6 åring som for tiden er redd for å dø.(jeg skjønner henne, har de samme tankene selv...men sier selvsagt ikke det til henne)Spesielt når hun skal legge seg,kommer tankene.Det er vanskelig å finne de "rette" ordene,men jeg sier at heldigvis er det nok kjempelenge til det vil skje, at det sikkert ikke blir før hun er like gammel som oldermamma.Jeg har ikke lyst å gå inn på en utgreining om at små barn også dør.De eneste hun kjenner som er død, er bestefaren som hun husker godt.Og et husdyr.Jeg har ikke sagt i klare ord at det bare er gamle som dør, men at forhåpentligvis vil hun bli gammel før det skjer. Fikk et direkte spørsmål om hvem som vil dø først av hun eller meg.Jeg sa som sant var, at jeg håpte det ville bli meg når jeg var blitt gammel og grå, siden jeg er eldst.

Noen som vil dele sin erfaring?Hvet det finnes bøker om emnet.Men er redd for at da vil hun bli edna mer fokusert, for det er ikke slik at hun er livredd eller mister helt nattesøvnen.Etter vi har snakket litt om det, sier jeg at hun skal prøve å blåse bort de tankene og finne noe morsomt/gøy og teneke på i stedet.Det går som oftes bra.Det hjalp også på at jeg fortalte at jeg hadde det på samme måte da jeg var lita jente, og at bestemor sa akkurat de samme tingene til meg.

[laban]

Det er helt normalt. Det er jo egentlig et tegn på at de utvikler seg, blir mer reflekterte og forstår ting som at verken foreldrene eller de selv er udødelige. Så ikke ta det bare som et problem.

Ikke fei det bort, men snakk med henne, og ikke lyv direkte. Jeg synes altså du skal gjøre omtrent det du skriver at du gjør allerede.

Hvis hun spør direkte (om f.eks. barn kan dø), skal du svare sannferdig, men understreke at det er sjelden. Jeg pleier å spe på med andre ting som barnet kjenner fra før, f.eks. at det er jo derfor vi passer oss i trafikken, fordi vi vet at det _hender_ at barn blir påkjørt og dør eller blir skadet av det.

Dessuten pleier jeg å si at det er fint at vi ikke vet akkurat når vi skal dø, for da hadde vi sikkert gått og gruet oss til det, og glemt å nyte livet. F.eks. er det bedre å tenke på at man snart blir 7 år enn at det nå er 90 år til man skal dø. (Litt klønete, men du skjønner kanskje hva jeg mener.)

Det er også lurt å avslutte slike kveldssamtaler med noe litt mer positivt, f.eks. minne om noe gøy som skal skje neste dag.

[Gjest GA]

Sønnen min som nå er 7 år hadde en periode i fjor da han tenkte veldig mye på døden. Han sleit ordentlig, og ville først ikke snakke om det i det hele tatt. Da jeg endelig fikk halt ut av ham hva han lå og tenkte på, hadde vi en lang, lang samtale om døden.

Jeg passet på å være helt ærlig og si at jeg ikke vet hva som skjer etter at man er død, og det er det egentlig ingen levende som vet. Vi snakket om hva forskjellige mennesker tror om døden, om de vi kjente som er døde nå, om en tremenning som mistet pappaen sin da han var ett år etc etc.

Det hjalp veldig for ham å snakke om dette, særlig å få vite at dette er et tema mennesker har grublet over i tusenvis av år!

Han har ikke tatt det opp med meg på flere måneder nå, så han har vel slått seg til ro etter samtalen vår.

Tror man skal ta tankene deres på alvor, og berolige dem men samtidig ikke skjule at døden er veldig trist, urettferdig og ugjenkallelig. hvis man er religiøs er det sikkert stor trøst å finne der.

[jubalong70]

Vi har også hatt runder med det å være redd for døden her i huset. Jeg valgte, med usikkert hjerte, å si at også barn kan dø. Storesøster går i klasse med ei som nesten døde da hun ble født. I tillegg kjenner vi ei som mistet et ufødt barn rett før fødselen. Derfor vet hun at også barn kan dø.

Vi sa igjen og igjen at de aller fleste dør når de blir veldig gamle. Og at de som dør da får det godt. Vi har valgt å si at de som dør kommer til himlen. Jentene har selv funnet ut at de da blir engler eller stjerner. Vi har ikke sagt noe for å få dem til å tro noe annet.

Vi har fortalt at den som dør er sliten og synes det er godt å komme til himmelen og treffe igjen andre som har dødd.

Kort fortalt synes mine barn det er godt å tenke på himlen. De snakker av og til om hvor fint det er i himlen. At der får de til og med godterier når det ikke er lørdag!

Nylig døde den siste oldemora deres. Vi skal i begravelse i morgen. Særlig lillesøster blir veldig lei seg. Men hun trøster seg med at oldemor ikke har vondt i magen sin lenger nå. At i himlen så kan hun spise så mye hun vil. Og at oldefar også er der.