Kommer jeg noen gang ut av tankemønsteret?

[jenngirl]

Jeg har tidligere vært både anoretiker og bulimiker, og selv om jeg ikke har noen spiseforstyrrelser nå synes jeg det er så vanskelig å komme ut av slanke-tankemønsteret. Da jeg var 10-11 år gammel begynte jeg med jo-jo slanking, og som 13-14 åring led jeg av anoreksi. Senere i tenårene og en kortere tid for noen år siden tvang jeg meg selv til å kaste opp hver dag. Jeg er så og si helt frisk nå, (er nå 26 år gammel) men jeg er litt overvektig, og har lyst til å miste noen kilo for helsens del. Noe av grunnen til at jeg har lagt på meg er vel nettop det at jeg har drevet med så mye jo-jo slanking opp gjennom livet. Derfor har jeg bestemt meg for å prøve å leve sunt. Slanking fungerer overhodet ikke for meg, fordi det er så altfor lett å falle tilbake til de gamle tankemønsterene. Jeg har gitt meg selv forbud mot å veie meg i denne tiden, og mot å telle kalorier. I stedet prøver jeg å trimme mye og spise et normalt men sunt kosthold. Men det er så vanskelig. Nå etter noen uker merker jeg at klærne ikke sitter så tett som før, og da sniker de samme gamle tankene, som jeg ikke har tenkt på flere år, tilbake. Det er så vanskelig! Kan man i det hele tatt gå ned i vekt på en normal måte når man har en spiseforstyrrelse bak seg?

[Gjest snafus]

Heisan.

Har det akkurat p åsamme måte som deg. Prikk likt. Har hatt samme problemer som deg, og synes også jeg er litt overvektig nå. Men klarer heller ikke slanke meg, for da kommer alle de gamle tankene tilbake. Aner ikke hva jeg skal gjøre, virker som en umulig situasjon. For det første er jeg misfonøyd med meg selv slik jeg er, for det andre MÅ jeg kuttet ut tankene om å slanke seg fordi jeg vet hva det fører til.

Men her om dagen sa kjæresten min at han ikke syntes jeg burde slanke meg, han sa det helt uoppfordret. Det hjalp EKSTREMT. At han ville ha meg for den jeg er. At han likte meg slik jeg så ut. Les noen innlegg som er skrevet av noen som føler de er for lubne på forum for seksualitet og samliv. Se hva gutta skriver.....

Kanskje er vi ikke så ille som vi tror??????

[Gjest snafus]

Heisan.

Har det akkurat p åsamme måte som deg. Prikk likt. Har hatt samme problemer som deg, og synes også jeg er litt overvektig nå. Men klarer heller ikke slanke meg, for da kommer alle de gamle tankene tilbake. Aner ikke hva jeg skal gjøre, virker som en umulig situasjon. For det første er jeg misfonøyd med meg selv slik jeg er, for det andre MÅ jeg kuttet ut tankene om å slanke seg fordi jeg vet hva det fører til.

Men her om dagen sa kjæresten min at han ikke syntes jeg burde slanke meg, han sa det helt uoppfordret. Det hjalp EKSTREMT. At han ville ha meg for den jeg er. At han likte meg slik jeg så ut. Les noen innlegg som er skrevet av noen som føler de er for lubne på forum for seksualitet og samliv. Se hva gutta skriver.....

Kanskje er vi ikke så ille som vi tror??????

PS: Er 24 år, og har slitt med de problemene så utrolig lenge. Så jeg _tror_ vi er litt i samme båt. Jeg har vel også en litt høy BMI.

[jenngirl]

PS: Er 24 år, og har slitt med de problemene så utrolig lenge. Så jeg _tror_ vi er litt i samme båt. Jeg har vel også en litt høy BMI.

Det er godt (men samtidig dumt fordi jeg ikke vil at noen andre skal måtte føle seg på denne måten) at noen andre forstår hvordan det er. Akkurat som du sier er det så og si en umulig situasjon. Egentlig har denne "leve sunt" perioden (jeg kaller det ikke slanking) bragt tilbake mange følelser og tanker fra spiseforstyrrelsestiden som kanskje ennå ikke er helt ferdig bearbeidet. Og hvem vet, kanskje er det godt at noen av de tankene dukker opp slik at jeg blir klar over dem. Selv om jeg synes jeg har et ganske godt selvbilde nå har jeg fortsatt vanskelig for å akseptere kroppen min som den er. Det er mye jeg liker ved meg selv, men fysisk er det vel i grunnen ikke noe særlig. Dette er vel noe jeg bør jobbe med. Og som du sier--egentlig er vel ikke slanking så viktig som vi noen ganger vil ha det til å være. Samtidig vet jeg at jeg vil være i bedre kondis dersom jeg mister noen få kilo. For min egen del har jeg måttet utelukke vanlig slanking totalt, og i stedet har jeg begynt å gå en lang tur hver kveld og trene litt, samtidig som jeg kutter ut søtsaker. Men selv dette bringer de gamle tankene tilbake. Det er litt ille at man ikke en gang kan stå over et kakestykke uten at man begynner å tenke kalorier! Huff!!! Jeg bare håper at jeg kan bli kvitt de gamle tankemønsterene en gang, slik at jeg kan jogge en tur uten å føle trang til å veie meg konstant. (Jeg gjør det ikke, men tankene er der.) Jeg vet jo at hva jeg veier ikke er så viktig. Er vi som har hatt spiseforstyrrelser nødt til å gå gjennom livet uten å påvirke vekta vår i det hele tatt? Jeg har så lyst til å komme meg gjennom dette!

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære jenngirl! De fleste som har jobbet seg ut av spiseforstyrrelsen synes det er vanskelig å benytte ordet frisk. Vi vet at det er vanskelig å ha klare skiller mellom syk og frisk etter å ha hatt en spiseforstyrrelse. Likevel er det mange som får en opplevelse at deres forhold til mat blir anderledes. Mange beskriver at de har et mer avslappet forhold til mat, men likevel er de kanskje mer bevisste og tankene knyttet til mat består, men anderledes enn når slet med spiseforstyrrelsen, dvs hadde startet på en forandring, endring. Lykke til på veien videre !