Ble jeg sviktet?

[Gjest Jeg ble avvist]

Jeg husker jeg var 5 år. Hadde opplevd mange overgrep av en voksen mann. Farmor skulle passe meg pg lillesøsteren min en gang foreldrene mine skulle på fest. Jeg var ute å leket, og var på vei hjem da foreldrene mine stoppet bilen sin ved siden av meg.

"Farmor kunne ikke komme, men XX sitter hjemme å venter på deg. Nå må du gå hjem", sa pappa.

Jeg fikk panikk og protesterte "Jeg vil at farmor skal komme!" Jeg løp etter bilen når pappa begynte å kjøre, og la meg ned på veien å hylskrek. Men de bare kjørte sin vei. Veien hjem til hjemmet mitt der overgriperen ventet var svært tung. Hvorfor gadd ikke foreldrene mine høre på meg? Fordi jeg bare var 5 år? Etter den natten var jeg ikke lenger jomfru.

Moren min fikk en voldsom skyldfølelse da hun fikk om disse overgrepene 10 år senere. Men jeg er likevel litt bitter. Er det rart?

[Gjest skal]

Nei, det er ikke rart! Har slitt mye med det samme. Det er lov å være bitter, men du skylder deg selv å ikke la den gro fast. Har hatt mye vonde følelser når det gjelder mamma. Hylte ikke som du, men ba igjen og igjen om å få slippe å gå dit.

Er ikke lett enda, men ikke håpløst som det virket før. Ja, du ble sviktet, jeg ble sviktet. Av de som skulle beskytte oss. Men det var ikke et ondskapsfullt svik. Det er det eneste jeg har. Er vanskelig å forstå, at man ikke lytter til barn, men det er ofte den harde realiteten!

[Gjest Jeg ble avvist]

Nei, det er ikke rart! Har slitt mye med det samme. Det er lov å være bitter, men du skylder deg selv å ikke la den gro fast. Har hatt mye vonde følelser når det gjelder mamma. Hylte ikke som du, men ba igjen og igjen om å få slippe å gå dit.

Er ikke lett enda, men ikke håpløst som det virket før. Ja, du ble sviktet, jeg ble sviktet. Av de som skulle beskytte oss. Men det var ikke et ondskapsfullt svik. Det er det eneste jeg har. Er vanskelig å forstå, at man ikke lytter til barn, men det er ofte den harde realiteten!

Jeg er veldig glad i foreldrene mine og vet at dersom de hadde visst hva som foregikk når denne karen satt barnevakt, så hadde de aldri brukt han.

Men jeg hadde aldri kjørt fra en 5-åring som lå rett ut på veien og hylskrek. Men mine ønsker og desperate protester ble aldri hørt.

[Anonym 82]

Usj, jeg får helt frysninger! Kjenner meg sånn igjen, selv om min situasjon var veldig annerledes.

Det var min stefar som forgrep seg på meg. Jeg kan huske hvordan jeg ofte protesterte når min mor skulle dra og jeg måtte være aleine med ham. Husker at hun alltid blei sint på meg for at jeg var så vanskelig. I begynnelsen av forholdet deres var han ok, og vi hadde et greit forhold. Men da overgrepene startet, klarte jeg ikke å forholde meg til ham på samme måte lenger. Jeg klarte ikke alltid å sitte i armkroken hans i sofaen, jeg klarte ikke alltid å gi ham en nattaklem, jeg klarte ikke alltid å smile til ham og være hyggelig, og da fikk jeg alltid kjeft! Min mor hadde ikke oppdratt meg til å oppføre meg sånn, og jeg hadde ingen grunn til å være så ekkel mot ham "som ikke hadde gjort meg noe"! Selvfølgelig visste hun ikke hvorfor jeg oppførte meg som jeg gjorde, men den desperate følelsen jeg hadde, må ha vært synlig utenpå meg! Jeg kan nesten kjenne den enda, når jeg tenker på det, enda det er tretten år siden.

Dine foreldre kunne jo selvfølgelig ikke vite, og en femåring kan være virkelig vanskelig hvis h*n ønsker. Dessuten er det først de siste årene folk har blitt oppmerksomme på symptomer på seksuelt misbruk, og jeg tror ikke en tenkte så lett sånn for noen år siden. Jeg føler ikke at dine foreldre kan lastes utifra det du sier her, men det fratar deg absolutt ikke retten til å føle bitterhet! Hadde dette hendt deg i voksen alder, ville du nok aldri ha tenkt sånn, men i en femårings hode, råder foreldre over alt, og det er kanskje derfor du fortsatt sitter med følelsen av å ha blitt sviktet. Den femåringen som lå i veien og skrek, forstod ikke hvordan foreldrene kunne gjøre noe så vondt mot deg! De skulle jo kunne redde deg ut av alt vondt...

Det er nå i hvertfall min teori.