Dette burde egentlig være på forum for overgrep

[Gjest litt anonym Glimtipper :p]

...bare så de som ikke ønsker å lese om slikt vet det. Jeg spør her fordi jeg ikke har skrevet noe på "Overgrep" før og fordi jeg vil ha andres meninger, også de uten den typen erfaring.

Det var en nabo som forgrep seg mot meg da jeg var 5-7 år. Det er helt greit, tenker ikke så mye på det. Men jeg snakket med mamma på telefonen i dag og hun sa tilfeldig at hun hadde støtt på denne mannen og kona. Hun skulle invitere de hjem på kaffe, sa hun.

Det synes jeg er en helt grusom tanke. Men mamma vet ingenting om disse overgrepene og så vondt vil jeg heller ikke gjøre henne, så hva gjør jeg? Er det noen måte å forhindre dette på, annet enn å si sannheten?

Alle kreative ideer mottas med takk

[Gjest salmiakk]

Har du guts nok så kontakter du naboen som forgrep seg og ber han holde seg langt unna din mor, hvis ikke så blir hans kone og din mor informert.

Men det skal vel litt til å gjøre dette.... Ville ikke du ha visst det om noe slikt skjedde med ditt barn? Jeg bare tenker at som mor ville det vært forferdelig om mitt barn skjulte noe slikt for å skåne meg. Det er jo jeg som er moren.....Det er jo min "jobb" å være der for mitt barn, livet ut.

[mil1365380270]

Vet du hva, jeg hadde droppet kreativiteten. Er så heldig at det ikke har skjedd noe med meg, men jeg lover deg vi barna fikk med oss mye, som aldri foreldrene fikk vite. Rykter om overgrep mot andre barn, blotting, skikkelig skumle situasjoner vi slapp unna. Fytti katta, så mye svineri!

Som voksen har flere av oss lettet på teppet, og gjett om foreldrene fikk sjokk. De hadde ikke sluppet oss ut om de visste ;-) Men i noen tilfeller falt brikkene på plass for dem. Gnagende mistanker eller rykter fikk substans.

Jeg er glad for at vi har sagt det. En ting er at jeg ikke ser hvorfor foreldrene mine skal gå og tro feil ting om folk. Være hyggelige mot drittsekker. Noe annet at det var godt å fortelle. Selv om det er lenge siden. En ny forståelse og åpenhet mellom oss :-)

Jeg skjønner om du ikke orker si noe. Lettere å la være. Men godt når det er gjort :-) Med store forbehold om at det kan oppleves helt annerledes for deg som ble rammet fysisk! Ville bekymret meg for det, naboen skal du bare gi faen i!

[Gjest ei i samme båt...]

Jeg syns du skal og bør si det! Jeg ble utsatt for overgrep fra min stebestefar da jeg var ca 10, og fortalte det ikke før jeg var ca 25+. Hun/de hadde ikke hatt mistanke overhodet! Men alle brikker falt så klart på plass. Hvorfor ungdomstiden min hadde blitt sånn og hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har gjort..

Det at de (mine foreldre) har hatt kontakt med denne bestefaren, har gjort meg veldig vondt. Både før og etter at de fikk vite det. Jeg har ikke skjønt hvorfor de har orket ETTER at de fikk vite det - jeg syns de er feige! Det har føltes som et veldig stort svik.

De på sin side føler at det er veldig vanskelig å ta avstand fra han så lenge JEG ikke har tatt et oppgjør med han selv.... De påstår de ikke kan fordra han osv. men.... Pappa ringer jo til han hver uke for det. (De bor langt fra hverandre så de treffes ikke så ofte...).

Men, tilbake til deg; hvorfor vil du ikke at de skal vite? I ditt tilfelle, så "MÅ" de jo ikke ha kontakt med overgriperen!!

Om du ikke føler deg klar for å fortelle, så kan du kanskje si at "du skjønner at de syns de er hyggelige, men at du ikke vil at de skal ha kontakt".. At du har dine meget gode grunner for å ikke ville det, men at du ikke orker å snakke om det (ennå).

Dine foreldre skjønner nok tegninga da, og forhåpentligvis respekterer de dine meninger.

Min erfaring er at åpenhet er det beste, og at hemmeligheten ikke blir så stor og vond da..

Lykke til!! Klem fra

[Glimtipper]

Har du guts nok så kontakter du naboen som forgrep seg og ber han holde seg langt unna din mor, hvis ikke så blir hans kone og din mor informert.

Men det skal vel litt til å gjøre dette.... Ville ikke du ha visst det om noe slikt skjedde med ditt barn? Jeg bare tenker at som mor ville det vært forferdelig om mitt barn skjulte noe slikt for å skåne meg. Det er jo jeg som er moren.....Det er jo min "jobb" å være der for mitt barn, livet ut.

Takk for svar

Jo, jeg hadde ønsket å vite det om det var mitt barn. Men det er så lenge siden og det er ikke akkurat noe man bringer opp helt uten videre. Og jeg tror ikke mamma hadde taklet det så bra.

Å ta kontakt med denne mannen er ganske uaktuelt for meg.

[Glimtipper]

Vet du hva, jeg hadde droppet kreativiteten. Er så heldig at det ikke har skjedd noe med meg, men jeg lover deg vi barna fikk med oss mye, som aldri foreldrene fikk vite. Rykter om overgrep mot andre barn, blotting, skikkelig skumle situasjoner vi slapp unna. Fytti katta, så mye svineri!

Som voksen har flere av oss lettet på teppet, og gjett om foreldrene fikk sjokk. De hadde ikke sluppet oss ut om de visste ;-) Men i noen tilfeller falt brikkene på plass for dem. Gnagende mistanker eller rykter fikk substans.

Jeg er glad for at vi har sagt det. En ting er at jeg ikke ser hvorfor foreldrene mine skal gå og tro feil ting om folk. Være hyggelige mot drittsekker. Noe annet at det var godt å fortelle. Selv om det er lenge siden. En ny forståelse og åpenhet mellom oss :-)

Jeg skjønner om du ikke orker si noe. Lettere å la være. Men godt når det er gjort :-) Med store forbehold om at det kan oppleves helt annerledes for deg som ble rammet fysisk! Ville bekymret meg for det, naboen skal du bare gi faen i!

Takk for svar

Jeg har vurdert å si noe, men det er litt vanskelig, da jeg må gjøre det over telefon i så fall. Jeg har et godt og åpent forhold til moren min, men hun reagerer sterkt på slike ting og det vet jeg ikke om jeg orker å takle.

[Glimtipper]

Jeg syns du skal og bør si det! Jeg ble utsatt for overgrep fra min stebestefar da jeg var ca 10, og fortalte det ikke før jeg var ca 25+. Hun/de hadde ikke hatt mistanke overhodet! Men alle brikker falt så klart på plass. Hvorfor ungdomstiden min hadde blitt sånn og hvorfor jeg har tatt de valgene jeg har gjort..

Det at de (mine foreldre) har hatt kontakt med denne bestefaren, har gjort meg veldig vondt. Både før og etter at de fikk vite det. Jeg har ikke skjønt hvorfor de har orket ETTER at de fikk vite det - jeg syns de er feige! Det har føltes som et veldig stort svik.

De på sin side føler at det er veldig vanskelig å ta avstand fra han så lenge JEG ikke har tatt et oppgjør med han selv.... De påstår de ikke kan fordra han osv. men.... Pappa ringer jo til han hver uke for det. (De bor langt fra hverandre så de treffes ikke så ofte...).

Men, tilbake til deg; hvorfor vil du ikke at de skal vite? I ditt tilfelle, så "MÅ" de jo ikke ha kontakt med overgriperen!!

Om du ikke føler deg klar for å fortelle, så kan du kanskje si at "du skjønner at de syns de er hyggelige, men at du ikke vil at de skal ha kontakt".. At du har dine meget gode grunner for å ikke ville det, men at du ikke orker å snakke om det (ennå).

Dine foreldre skjønner nok tegninga da, og forhåpentligvis respekterer de dine meninger.

Min erfaring er at åpenhet er det beste, og at hemmeligheten ikke blir så stor og vond da..

Lykke til!! Klem fra

Takk for svar

Åpenhet er definitivt best, men det vil være vanskelig. I tillegg må samtalen i så fall tas over telefon og det synes jeg er dumt.

[Klara Q]

Ingen mor ville taklet den type informasjon BRA - men jeg tror enhver "normal" mor likevel ville ønsket å FÅ informasjonen. Heller det enn at hun i ettertid skal få vite at hun nylig satt og skjenket kaffe til en mann som hadde forgrepet seg på hennes datter - og ganske sikkert andre barn også.

Dette er et av de sure eplene livet av og til tvinger oss å bite i. Så Glimtipper; bit!

Skjønner at det blir dumt å ta det over telefon, altså. Men jeg synes absolutt hun skal informeres om hva slags mann det er hun er i ferd med å be hjem til seg.

[lonelyP]

En av mine fettere klådde litt på meg. Han var vel 12-13 år, jeg var 3. Dette har jeg kun fortalt til en person i hele mitt liv og sannsynligvis kommer jeg ikke til å fortelle det til noen andre.Vet ikke helt hvorfor. Jeg har ikke lidd så mye ut av det, kanskje det har preget meg pittelitt.

Men jeg ser ingen grunn til å plage hverken mor eller far med det. Tror det ville ødelagt mer enn jeg synes er nødvendig siden det er innad i familien. Hva du skal gjøre? Tror jeg ville fulgt magefølelsen. Føles det riktig å si noe så gjør du det.

[Gjest best å fortelle det]

Ingen mor ville taklet den type informasjon BRA - men jeg tror enhver "normal" mor likevel ville ønsket å FÅ informasjonen. Heller det enn at hun i ettertid skal få vite at hun nylig satt og skjenket kaffe til en mann som hadde forgrepet seg på hennes datter - og ganske sikkert andre barn også.

Dette er et av de sure eplene livet av og til tvinger oss å bite i. Så Glimtipper; bit!

Skjønner at det blir dumt å ta det over telefon, altså. Men jeg synes absolutt hun skal informeres om hva slags mann det er hun er i ferd med å be hjem til seg.

enig der! og det er foruroligende at moren har omgangskrets m denne,også med tanke på barnebarn(som kommer etterhvert,om hun ikke allerede har det.enn om han forgriper seg på barn som hennes mor har på besøk?)

[Lillemus]

Uff. Synes liksom jeg kjenner deg litt ettersom jeg har lest mange av innleggene dine (og sikkert kranglet litt med deg og!) og det gjorde vondt å lese dette innlegget. Muligens fordi jeg selv har opplevd å blitt "tafset på" av to eldre slektninger da jeg var ungjente (eldre enn det du var).

Vil bare sende deg en varm klem, om du vil ta i mot den. *Klem*

[Gjest Aviaana]

Det gjør meg veldig vondt, at du har måttet oppleve dette.Samtidig er jeg glad for at du klarer å leve med dette og ikke la det påvirke deg i hverdagen.

Kan du si noe om at du aldri har likt denne mannen? jeg vet ikke hva han har gjort mot deg helt konkret, men kan du si noe uten å si alt?. feks si at du så at han blottet seg og at du ble skremt? Jeg tenker at det kanskje er en litt mildere variant enn å komme med misbrukene som kanskje er enda verre?.

Men du kjenner deg og din mor best.

Mulig dette svaret var helt på trynet. Men jeg skjønner frustrasjonen din over å måtte late som ingenting når slike ting skjer.

[Zarine]

Glimtipper,

Eg er nok blant dei som syns du burde fortelje di mor om det som hende, men eg forstår absolutt at det ikkje er noko som du ønsker å ta over telefon. Det er liksom ikkje den type ting ein tar på telefonen :-/

However, du kan godt seie til mor di at angåande det med den kaffeinvitasjonen, så har du eit problem med den, det er forhold med denne personen som gjer at du er ukomfortabel med at han kjem heim til mor di på slabberas, du vil ikkje gå i detaljar no, men seinare, kanskje ho vil avvente kaffeselskapet til eit seinare tidspunkt..? Og så tar du det face to face seinare. Ja, det blir heilt sikkert vondt for ho. Men (no heldt eg på å banne, enda eg aldri gjer det) foreldrar ønsker faktisk å dele barnas opplevingar og smerte. Det er vel eit håp vi har om å kunne lette den littegranne?

Når det er sagt - eg *forstår* at du ikkje vil fortelje. Eg vil heller ikkje fortelje mine foreldrar om alt som har hendt i mitt liv. Eg vil ikkje gjere dei urolige, engstelege, lei seg, såra på mine vegne... og også fordi eg skammar meg. Så det er ikkje alltid samsvar mellom liv og lære, da :-/

Uansett - eg ønsker deg lykke til,

helsing

[Glimtipper]

Uff. Synes liksom jeg kjenner deg litt ettersom jeg har lest mange av innleggene dine (og sikkert kranglet litt med deg og!) og det gjorde vondt å lese dette innlegget. Muligens fordi jeg selv har opplevd å blitt "tafset på" av to eldre slektninger da jeg var ungjente (eldre enn det du var).

Vil bare sende deg en varm klem, om du vil ta i mot den. *Klem*

Takk for det, Lillemus

[Glimtipper]

Det gjør meg veldig vondt, at du har måttet oppleve dette.Samtidig er jeg glad for at du klarer å leve med dette og ikke la det påvirke deg i hverdagen.

Kan du si noe om at du aldri har likt denne mannen? jeg vet ikke hva han har gjort mot deg helt konkret, men kan du si noe uten å si alt?. feks si at du så at han blottet seg og at du ble skremt? Jeg tenker at det kanskje er en litt mildere variant enn å komme med misbrukene som kanskje er enda verre?.

Men du kjenner deg og din mor best.

Mulig dette svaret var helt på trynet. Men jeg skjønner frustrasjonen din over å måtte late som ingenting når slike ting skjer.

Det var faktisk ikke noe dumt forslag Jeg skal tenke litt på det.

Mulig dette bare renner ut i sanden og hun aldri kommer seg til å invitere de.

[Glimtipper]

Glimtipper,

Eg er nok blant dei som syns du burde fortelje di mor om det som hende, men eg forstår absolutt at det ikkje er noko som du ønsker å ta over telefon. Det er liksom ikkje den type ting ein tar på telefonen :-/

However, du kan godt seie til mor di at angåande det med den kaffeinvitasjonen, så har du eit problem med den, det er forhold med denne personen som gjer at du er ukomfortabel med at han kjem heim til mor di på slabberas, du vil ikkje gå i detaljar no, men seinare, kanskje ho vil avvente kaffeselskapet til eit seinare tidspunkt..? Og så tar du det face to face seinare. Ja, det blir heilt sikkert vondt for ho. Men (no heldt eg på å banne, enda eg aldri gjer det) foreldrar ønsker faktisk å dele barnas opplevingar og smerte. Det er vel eit håp vi har om å kunne lette den littegranne?

Når det er sagt - eg *forstår* at du ikkje vil fortelje. Eg vil heller ikkje fortelje mine foreldrar om alt som har hendt i mitt liv. Eg vil ikkje gjere dei urolige, engstelege, lei seg, såra på mine vegne... og også fordi eg skammar meg. Så det er ikkje alltid samsvar mellom liv og lære, da :-/

Uansett - eg ønsker deg lykke til,

helsing

Takk for det

[bugge -jenta]

Jeg tror din mor også vil synes det er en grusom tanke å ha kaffeslaberas med noen som har gjort vondt mot barnet hennes. Og hva om kontakten skulle ta seg opp? Og du må fortelle det på et senere tidspunkt? Gud forby. Det kan være lettere å gjøre det før for alle eventualiteter.

Husk at du ikke behøver å gå i detaljer om overgrep, selv om en sier noe om det. Jeg har aldri fortalt mine foreldre detaljer. Bare fortalt en del ting han ikke gjorde, slik at de skulle slippe å matres over om jeg ble fysisk voldtatt for eksempel. Men jeg vet de er glad for å vite. (Og jeg slipper å høre ting som; "La nå den stakkars mannen være i fred". Noe min mor sa før hun visste at jeg også ble utsatt av han og at han ikke sa sannheten når han bedyret sin uskyld over andre overgrep.)

Ja, jeg ville sagt noe, men hva du sier kan du bestemme selv.

vennlig hilsen

[Anonym 82]

Kan du ikke skrive et brev til moren din? Siden dere tydeligvis ikke kan treffes. Ofte lettere å få sagt ting "riktig" på papir. Der kan du fortelle historien din slik du selv vil den skal fortelles, uten å få det tullet til av nervøsitet. Du velger hva som skal fortelles, og stopper historien der du føler den ikke bør gå lenger.

Du kan jo også be henne om å skrive tilbake til deg, hvis du synes prat blir for vanskelig...

Tenk deg selv hva du ville følt om du hadde hatt vennlig kontakt med noen du seinere fant ut hadde gjort noe slikt mot ungen din...! Hvis du ikke er som min mor (hvilket er en helt annen historie), ville det ta en bit av sjelen din! Jeg håper du finner en måte å få fortalt henne dette på!

Lykke til:-)