Hva ville dere gjort???

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Som Glimtipper har nevnt på en tidligere tråd... så vil han ikke fortelle sin mor om overgrepene. Fordi vedkommende ikke vil såre moren sin!!

Dette er noe jeg selv sliter med, er blitt misbrukt av en nær slektning.

Men har det bra nå, dette skjedde da jeg var lita, men det har skjedd over en periode.

Sliter selfølgelig til tider, med angst og andre følelser.

Min nære slektning er ofte i kontakt med mor og far, og jeg klarer å ha en ok tone ovenfor vedkommende fordi jeg ikke vil at mor og far skal vite noe som helst!

Vil ikke såre de med dette, det er liksom ingenting de kan gjøre med dette nå!!

Når jeg var mindre så var det et stort oppstyr om dette, skolen hadde tydlivis reagert på noe. Og jeg ble sendt til psykolog og gu i en alder av 7 år ca.

Og det verste var at far omtrent vart beskylt for dette!! Og noe som har gått inn på han, iallefall da det hele sto på...

Men det hele endte med at de ikke kunne finne noe om jeg var blitt misbrukt eller ikke... Så det er ingen som vet, bortsett fra mine nærmeste venniner!

Er det feil å ikke si noe... men det vil ødelegge så mye mer enn om jeg sier noe.... hele familein vil bryte sammen føler jeg og er redd for hva far kan finne på å gjøre... Han mener da at slike forbrytelser er det verste noen kan begå!!!!

Kan jo ikke gjøre noe med det nå?

Hva ville dere gjort?

Er redd for å ikke bli trodd?

[Gjest nicole40]

Jeg tror ganske så sikkert dette ligger mer i bakhodet på deg enn du tror! Din far burde selvfølgelig ikke få noen beskyldninger mot seg eller mistanker,det er STOR urett! Hadde det vært meg.....så hadde jeg fortalt om det....ja.Denne personen misbrukte din kropp og din tillit som syvåring og burde bli straffet for det. Noe sånt er straffbart og MEGET straffbart!

Jeg blir bare helt sjokka over sånt, hver gang jeg leser om sånt. De som forgriper seg på barn skal ikke gå resten av livet og føle seg trygg, NEI!

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Jeg tror ganske så sikkert dette ligger mer i bakhodet på deg enn du tror! Din far burde selvfølgelig ikke få noen beskyldninger mot seg eller mistanker,det er STOR urett! Hadde det vært meg.....så hadde jeg fortalt om det....ja.Denne personen misbrukte din kropp og din tillit som syvåring og burde bli straffet for det. Noe sånt er straffbart og MEGET straffbart!

Jeg blir bare helt sjokka over sånt, hver gang jeg leser om sånt. De som forgriper seg på barn skal ikke gå resten av livet og føle seg trygg, NEI!

Det har vel sjedd siden jeg var 4-5 år til 12 kanskje... jevnli!!

Han har fortsatt blikk og kommentarer som er forferdelig...

I den tid idag så trur jeg faktisk det henger igjen ganske mye minner ja... merker jeg sliter en del! Og det går omtrent ikke en dag uten at jeg tenker på det, men har bestemt meg for at det skal ikke ødelegge livet mitt mere enn det allerede har gjort!!

Har et flott liv me kjærest og famile.

Men det sitter i merker jeg... men jeg klarer ikke å fortelle det... føler det vil knuse min far siden det er hans far som har gjort dette...

Har et fantastisk forhold til min far, og vil ikke ødelegge det!!

Klarer jo ikke å si det til legen min en gang... men vil gjerne siden jeg vil ha henvisning til psykolog... trur det ville gjort meg godt!!!

Men for all del, lever et bra liv me venner, famile, og kjærest! Redd for at det skal få en for stor del av livet mitt!! Vil ikke la det skje.... vil helst bare glemme!!!!!

Huff, dette er ikke enkelt!

[Gjest nicole40]

Det har vel sjedd siden jeg var 4-5 år til 12 kanskje... jevnli!!

Han har fortsatt blikk og kommentarer som er forferdelig...

I den tid idag så trur jeg faktisk det henger igjen ganske mye minner ja... merker jeg sliter en del! Og det går omtrent ikke en dag uten at jeg tenker på det, men har bestemt meg for at det skal ikke ødelegge livet mitt mere enn det allerede har gjort!!

Har et flott liv me kjærest og famile.

Men det sitter i merker jeg... men jeg klarer ikke å fortelle det... føler det vil knuse min far siden det er hans far som har gjort dette...

Har et fantastisk forhold til min far, og vil ikke ødelegge det!!

Klarer jo ikke å si det til legen min en gang... men vil gjerne siden jeg vil ha henvisning til psykolog... trur det ville gjort meg godt!!!

Men for all del, lever et bra liv me venner, famile, og kjærest! Redd for at det skal få en for stor del av livet mitt!! Vil ikke la det skje.... vil helst bare glemme!!!!!

Huff, dette er ikke enkelt!

Nei det er ikke enkelt, men husk på at det burde straffes! Det er overgrep og straffbart! Jeg blir rasende. Uansett hva som kommer til å skje, sånn eller sånn,den der personen burde vært sperret inne. Selv om du har et godt liv så vil det murre der i bakhodet ditt. Jeg skal ikke sitte her og være påståelig men MÅ bare få frem at det er en straffbar handling. Du burde si det til din lege eller noen som står deg nær og som kan støtte deg i en videre prosess.

Det er veldig vanlig at ofre tenker som deg; det blir så fælt for den og den, jeg må ikke si noe.Da vil alle være glade og alle vil ha det bra.

Jeg skriver ikke mere for jeg føler allerede jeg har brukt sterke ord. Jeg ønsker ikke å uroe deg! Det er flott at du har det bra! Jeg mener bare at han som brøt din tillit ikke skal få ha et godt liv, endatil din bestefar.

[missKrogh]

Man skal vel egentlig ikke uttale seg om hva en ville gjort i en situasjon en ikke har opplevd selv, men jeg er ganske sikker på at jeg ville anmeldt overgriperen - din bestefar.

Han har kanskje gjort det samme mot andre barn, eller kan komme til å gjøre det.

I tillegg så vil det renvaske din far 100% fra mistanken. Selv om det vil skape mye uro i familien, så er ikke seksuelle overgrep noe man skal tie ihjel for å beholde husfreden.

[Gjest Aviaana]

Ofte er de tankene en gjør seg om at hele familien vil bryte sammen, det vil bli katastrofe etc, ikke så ille i virkeligheten.

ja de vil bli sjokkert. Men jeg tror også at du vil finne støtte hos dem. Dessuten tror jeg at din far vil få lettet en stor bør ved at han blir renvasket for beskyldningene. Kanskje moren og faren din også har hatt et anstrengt forhold fordi mor kanskje innerst inne har vært redd for at faren din gjorde det. Ved å fortelle dette, så vil du også gjøre ting enklere for dem. Og for deg selv.

Du er voksen nå. Med mindre du har historie som notorisk løgner så tror jeg ingen vil tro at du dikter opp dette. Hvorfor skulle man dikte opp noe sånt etter så mange år?

[bouenas]

Kjære deg. Jeg blir sint og lei meg når jeg leser igjennom tråden din.

Jeg har ikke opplevd det samme som deg. Men fra min egen ektemann. Jeg ble rundjult og deretter sexuelt misbrukt/voldtatt svært mange ganger.

Føler jeg har opplevd _noe_ av det samme som deg, dette å bli så grovt sveket av en som (egentlig) står en så nær.

Men så det er sagt; det er mye MYE værre når overgrepene rammer barn. Det er bare grusomt. Jeg blir kvalm og rasende innvendig av å lese slikt.

Skjønner så alt for godt hva du mener når du ikke vil såre dine nærmeste. deriblant din far. Selv om dette er annerledes, vil jeg bare si at dette var mye av grunnen til at jeg aldri fortalte. (Før det nesten var for sent). Jeg ville ikke skuffe min eller hannes familie, våre venner. Ingen! Jeg var livredd for å såre dem. Jeg skulle heller tåle dette, tenkte jeg. Uansett skulle jeg ikke la dette gå ut over dem.

Men. Heldigvis tok jeg til fornuft. Det var fryktelig vanskelig. Som du var jeg livredd for ikke å bli trodd.

Overgrepene toppet seg, og jeg var nær ved å bli drept. Jeg måtte fortelle.

Etter et års tid hos psykiater, forstod jeg sakte men sikkert at mitt liv var mer verdt enn jeg hadde trodd.... Hvorfor skulle jeg beskytte alle rundt meg, for å nesten gå under selv?

Det ble en tøff tid. Det skal absolutt innrømmes. Men likevel fullstendig verdt det. Nå vet jeg hva det vil si å ha et godt liv. Sårene han påførte meg vil alltid være der. Men ved å fortelle slapp jeg å være martyr lenger.

Skjønner du hva jeg vil frem til? Din far, som elsker deg mer enn noe annet, vil nærmest garantert støtte deg - uansett hvor glad han selvsagt er i sin far. Det er deg som datter han står nærmest.

Det er en fryktelig situasjon du er i. Forstår du er redd for å såre din far. Men tenk på din far. Han vil nok aldri tilgi seg selv om han føler at han stoppet deg fra å fortelle. Han ønsker nok deg ditt aller beste, koste hva det koste vil. Han er din far, kjære deg.

Er glad for at du har det godt i ditt liv nå. Men du bør også kunne ha det godt i ditt indre liv, for å kunne være et _helt_ menneske.

Uansett hva du bestemmer deg for, ønsker jeg deg lykke til. Du fortjener å ha det godt.

God klem fra

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Nei det er ikke enkelt, men husk på at det burde straffes! Det er overgrep og straffbart! Jeg blir rasende. Uansett hva som kommer til å skje, sånn eller sånn,den der personen burde vært sperret inne. Selv om du har et godt liv så vil det murre der i bakhodet ditt. Jeg skal ikke sitte her og være påståelig men MÅ bare få frem at det er en straffbar handling. Du burde si det til din lege eller noen som står deg nær og som kan støtte deg i en videre prosess.

Det er veldig vanlig at ofre tenker som deg; det blir så fælt for den og den, jeg må ikke si noe.Da vil alle være glade og alle vil ha det bra.

Jeg skriver ikke mere for jeg føler allerede jeg har brukt sterke ord. Jeg ønsker ikke å uroe deg! Det er flott at du har det bra! Jeg mener bare at han som brøt din tillit ikke skal få ha et godt liv, endatil din bestefar.

Det føles vanskelig!!

Må bare få sagt at min mor har ikke et snav av tvil når det gjelder min far!!

Føler virkelig at jeg har fått den beste pappan noen kan få!!

Vi er en åpen familie og vi snakker om det meste, men akkurat dette har jeg ikke våget å snakke om...

Det var skolen som nevnte at det kunne være far...

Mor har aldri vært i tvil, husker hun har nevnt at far vær knust da skolen nevnte dette for mor og far... han gråt og gråt!!

Trur opprikti ikke mor ville trudd noe sånt!

Føler far lever og ånder for meg og min lille søster, så føler det vil ødelegge så utrolig masse... vet ikke om jeg klarer å se de lide som jeg har gjort...

Tror det vil gjøre så vondt for mor og far å vite at det faktisk har sjedd noe men de ikke så det, iallefall far!!!

Det er tross alt faren til faren min... han er jo sikkert like gla i sin som jeg er i min!!! Føler jeg ikke har hjerte til å såre de....

De har kun et "riktig" barnebarn... men jeg har ei tante... lurer fælt noen ganger om hun har opplevd det samme... men vi har ikke så god kontakt til at jeg kan spørre. Samtidig som hun er svært folksky!!!

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Kjære deg. Jeg blir sint og lei meg når jeg leser igjennom tråden din.

Jeg har ikke opplevd det samme som deg. Men fra min egen ektemann. Jeg ble rundjult og deretter sexuelt misbrukt/voldtatt svært mange ganger.

Føler jeg har opplevd _noe_ av det samme som deg, dette å bli så grovt sveket av en som (egentlig) står en så nær.

Men så det er sagt; det er mye MYE værre når overgrepene rammer barn. Det er bare grusomt. Jeg blir kvalm og rasende innvendig av å lese slikt.

Skjønner så alt for godt hva du mener når du ikke vil såre dine nærmeste. deriblant din far. Selv om dette er annerledes, vil jeg bare si at dette var mye av grunnen til at jeg aldri fortalte. (Før det nesten var for sent). Jeg ville ikke skuffe min eller hannes familie, våre venner. Ingen! Jeg var livredd for å såre dem. Jeg skulle heller tåle dette, tenkte jeg. Uansett skulle jeg ikke la dette gå ut over dem.

Men. Heldigvis tok jeg til fornuft. Det var fryktelig vanskelig. Som du var jeg livredd for ikke å bli trodd.

Overgrepene toppet seg, og jeg var nær ved å bli drept. Jeg måtte fortelle.

Etter et års tid hos psykiater, forstod jeg sakte men sikkert at mitt liv var mer verdt enn jeg hadde trodd.... Hvorfor skulle jeg beskytte alle rundt meg, for å nesten gå under selv?

Det ble en tøff tid. Det skal absolutt innrømmes. Men likevel fullstendig verdt det. Nå vet jeg hva det vil si å ha et godt liv. Sårene han påførte meg vil alltid være der. Men ved å fortelle slapp jeg å være martyr lenger.

Skjønner du hva jeg vil frem til? Din far, som elsker deg mer enn noe annet, vil nærmest garantert støtte deg - uansett hvor glad han selvsagt er i sin far. Det er deg som datter han står nærmest.

Det er en fryktelig situasjon du er i. Forstår du er redd for å såre din far. Men tenk på din far. Han vil nok aldri tilgi seg selv om han føler at han stoppet deg fra å fortelle. Han ønsker nok deg ditt aller beste, koste hva det koste vil. Han er din far, kjære deg.

Er glad for at du har det godt i ditt liv nå. Men du bør også kunne ha det godt i ditt indre liv, for å kunne være et _helt_ menneske.

Uansett hva du bestemmer deg for, ønsker jeg deg lykke til. Du fortjener å ha det godt.

God klem fra

Får så vondt inni meg når jeg tenker på å fortelle det til pappa!!!

Pappa, har uttrykt et stort hat for disse typene overgrep.

Er nesten redd for hva han kan finne på om det kommer ut...

Og hva med bestemor...???

Eller hun kanskje viste hva som foregikk...? Hvem vet...

Skal jeg liksom ødelegge 2 familier...

Har jo ikke så mye kontakt til hverdags, men vi bor mindre enn 2,5 km luftlinje i mellom oss...

Vet ikke om jeg klarer å fortelle det!

Det er slik at bestefar og mor aldri er på besøk hos oss...

Så det er jeg og pappa som drar til de itilfelle.

Det føles så uvirkelig at noen så nær kan gjøre noe sånt!

Mor har ikke så godt forhold til de fra starten av... så hun er aldri med!

Vurdere å dra til psykolog snart for å få pratet til en nøytral part.

Men får meg ikke til å si det til legen min engang, hvordan skal jeg da få sagt det til mamma og pappa!

Føler som du gjorde at det er bedre å leve med det inni seg, og ikke såre mamma og pappa!!!!

Er i starten av 20 årene så det er ikke så mega lenge siden.... men har merket at jeg har fått en del angst!! Til tider helt lammende!

Huff... beklager all huffing men sliter med å finne ut det rette...

Beklager!

Klæm tilbake til deg bouenas

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Nei det er ikke enkelt, men husk på at det burde straffes! Det er overgrep og straffbart! Jeg blir rasende. Uansett hva som kommer til å skje, sånn eller sånn,den der personen burde vært sperret inne. Selv om du har et godt liv så vil det murre der i bakhodet ditt. Jeg skal ikke sitte her og være påståelig men MÅ bare få frem at det er en straffbar handling. Du burde si det til din lege eller noen som står deg nær og som kan støtte deg i en videre prosess.

Det er veldig vanlig at ofre tenker som deg; det blir så fælt for den og den, jeg må ikke si noe.Da vil alle være glade og alle vil ha det bra.

Jeg skriver ikke mere for jeg føler allerede jeg har brukt sterke ord. Jeg ønsker ikke å uroe deg! Det er flott at du har det bra! Jeg mener bare at han som brøt din tillit ikke skal få ha et godt liv, endatil din bestefar.

Ønsker vedkommende ikke et godt liv,for all del, ønsker at bestefar skal brenne i helvete!

Men å såre mor og far føles helt uvirkelig.... har ikke ord for hvor vondt det kjennes!

Har alltid lurt på hvordan jeg vil reagere i hans begravelse?

Men det virker jo som vedkommende vil overleve oss alle!!

Men hva vil skje med bestefar?

Fengsel?

Hva kan jeg gjøre?

Må det bli rettsak, må jeg fortelle detaljert?

Det har jeg aldri gjort til noen!

Det er jo så lenge siden... ingen bevis på det!!

Blir man trodd?

Hærlihet så mange spørsmål!!

Takk for alle svar, er svært takknemelig!

[bugge -jenta]

Får så vondt inni meg når jeg tenker på å fortelle det til pappa!!!

Pappa, har uttrykt et stort hat for disse typene overgrep.

Er nesten redd for hva han kan finne på om det kommer ut...

Og hva med bestemor...???

Eller hun kanskje viste hva som foregikk...? Hvem vet...

Skal jeg liksom ødelegge 2 familier...

Har jo ikke så mye kontakt til hverdags, men vi bor mindre enn 2,5 km luftlinje i mellom oss...

Vet ikke om jeg klarer å fortelle det!

Det er slik at bestefar og mor aldri er på besøk hos oss...

Så det er jeg og pappa som drar til de itilfelle.

Det føles så uvirkelig at noen så nær kan gjøre noe sånt!

Mor har ikke så godt forhold til de fra starten av... så hun er aldri med!

Vurdere å dra til psykolog snart for å få pratet til en nøytral part.

Men får meg ikke til å si det til legen min engang, hvordan skal jeg da få sagt det til mamma og pappa!

Føler som du gjorde at det er bedre å leve med det inni seg, og ikke såre mamma og pappa!!!!

Er i starten av 20 årene så det er ikke så mega lenge siden.... men har merket at jeg har fått en del angst!! Til tider helt lammende!

Huff... beklager all huffing men sliter med å finne ut det rette...

Beklager!

Klæm tilbake til deg bouenas

Jeg vil bare ha sagt en ting. Det er ikke du som eventuelt ødelegger familier. Det er overgriperen som ødelegger. Husk bare det.

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Jeg vil bare ha sagt en ting. Det er ikke du som eventuelt ødelegger familier. Det er overgriperen som ødelegger. Husk bare det.

Ja ikke sant, men det er ikke alltid like lett å huske på når du skal slippe tidenes bombe til familien...

Men takk:)

[Gjest ei i samme båt...]

Hei på deg.

Jeg har også en "bestefar" som har forgrepet seg på meg. (Skriver "bestefar" fordi jeg har problemer med å se på han som det. ORDENTLIGE bestefedre gjør ikke slikt med et barnebarn. Punktum!! Egentlig har jeg mest lyst å kalle han "jævelen"!!)

Det sluttet da jeg var sånn ca. i begynnelsen av tenårene. Jeg satte foten ned en gang han prøvde å tafse på meg med foreldrene mine i stua like ved. "KUTT UT!" sa jeg.... Aldri vært så stolt over 2 så små ord noen gang. Jævla drittsekken. Han visste at han hadde hatt meg i sin hule hånd, at jeg var for redd og skamfull til å si noe. Etter det var det brått slutt.

Men jeg trodde at mamma visste. Misforståelse fra meg, jeg var jo bare et lite barn. Han klådde på meg i stua, mens hun vasket opp på kjøkkenet... Jeg trodde vel at de voksne var synske og så gjennom veggen eller noe. Hva han sa for å få meg til å tie, klarer jeg ikke huske, men vet at det var noe. Klarer heller ikke huske overgrepene i detalj. Blir bare kvalm.

Men foreldrene mine hadde ingen mistanker. De stusset vel litt på at jeg var så asosial og ikke ville ut på disco osv i ungdomstiden. Overvektig ble jeg etter hvert, orket ikke forholde meg til min egen kropp. Ble gravid som 19åring. De koblet ikke noe. Tror ikke de tenkte så nøye gjennom hva som kunne være årsaken til noe av ungdomstiden min. En slik tanke var vel utenkelig for dem.

Jeg ble ca 25. Da sprakk det for meg en gang jeg og søsteren min og mamma satt og pratet en sen kveld. Jeg hadde omtalt "bestefar" økende aggressivt de siste årene, og mamma og søsteren min spurte meg (litt irritert) hvorfor jeg pratet sånn dritt om han, "har du noe imot han kanskje"? "Har han gjort deg noe kanskje"? (de forlangte et svar, var vel dritt lei av drittslengingen min). "JA, han har faktisk det!" Og dermed fortalte jeg. Hvordan han hadde klådd og krafset, både inni og utenpå klærne. Og hvor lenge jeg hadde trodd at mamma hadde visst.. Det ble helt stille. De var rimelig lamslått.. Sjokkert, lei seg og kvalm...

Hennes første reaksjon var; "men det er vel for sent å gjøre noe med det nå??". Jeg følte meg "avvist", som om hun ikke ville ha noe offentlig "styr" rundt det.

JEG er ikke interessert i noe offentlig rettsak. Jeg er ikke opptatt av at han skal i fengsel! Jeg vil bare ALDRI mer ha kontakt med han! Jeg vil ikke at barnet mitt skal ha kontakt med han, og jeg vil helst ikke høre om han en gang! Han FORTJENER IKKE å ha en familie rundt seg!!

For meg kan han bare dø i morgen. Jeg kommer ikke til å gå i begravelsen. Jeg kommer ikke til å felle en tåre, eller savne han, og jeg tviler på at så veldig mange andre heller vil komme til å gjøre det..

Han har aldri vært spesielt grei med noen rundt seg, vært dominerende, ondskapsfull og klådd på alt med pupper. Vært slibrig og ekkel. Og selv på gamlehjemmet holder han på slik!! (Har faktisk advarsel om å bli kastet ut om han ikke kutter ut å klå... Han er ikke senil, bare notorisk ekkel..)

Selv om jeg har fortalt det til mamma, og hun til pappa, og han til tante - og alle TROR MEG, så holder de kontakten med han. De syns det er vanskelig å bryte tvert, så lenge jeg ikke har tatt et oppgjør med han.

JEG for min del syns det er kjempevanskelig å ta det oppgjøret. Jeg orker ikke! Jeg vil bare glemme hele fyren! Og jeg syns det er feigt av mine foreldre å ikke kutte han ut når de vet hva han har gjort med meg - og ikke minst hvilke store følelsesmessige (og andre) følger det har fått for meg i livet.

Dersom MITT barn hadde kommet og fortalt om overgrep, hadde jeg seriøst skada den personen som stod bak. Iallefall hadde det ikke vært mulig for meg å holde kontakten og ringe for å spørre hvordan formen og været er i dag!

Men jeg må respektere at mine foreldre ønsker å gjøre det sånn. Jeg har sagt at det sårer meg, og de skjønner det, men... de er altså for feige til å kutte ut selv. Jeg syns et oppgjør og forklaring er unødvendig. Han vet JÆVLA godt hva han har gjort. En setning er nok; "Vi ønsker ikke mer kontakt med deg, pga det du har gjort med datteren vår som barn." Ferdig med den saken.... Men det er for vanskelig for dem å si det, selv om de påstår at de ikke liker han en gang.

Livet skal ikke være lett. Men det går an å komme seg videre. Jeg er nå over 30, og har de siste årene følt det som om jeg skulle sprekke innvendig - av innestengte følelser. Det har vært det reneste kaos og virvar, og mange tunge tanker. Jeg har hatt barnet mitt å ta vare på, så jeg har holdt hodet over vannet.

Da jeg til slutt VIRKELIG trengte psykolog, var det venteliste på ca 6 mnd. Det føltes som om hodet og brystet skulle sprenges, det trykket på som besatt!!!

Jeg visste ikke min arme råd, men plutselig skinte sola på meg, og en psykolog hadde ledig kapasitet sånn uten videre. Snakk om englevakt.... Så nå har jeg fått lettet på trykket, og sortert opplevelser. Psykologen jobber med å få meg til å kjenne etter følelsene mine. For de er fortrengt, og ligger gjemt laaaaangt bak der et sted. Gråte har jeg ikke gjort på mange år. Jeg gjorde det en gang i sommer!! Gjett om det gjorde godt!! :-D

Jeg føler det går riktig vei, og tror det finnes et bedre liv for meg etter at jeg har kommet gjennom denne kneika. Føler virkelig at fremtiden ser lysere ut enn på lenge.

-------

Som sagt; jeg råder deg til å komme i gang så fort som mulig. Ikke kast vekk mange år på å fortrenge enda mer. Det er ikke verdt det. Det blir bare mer smerte og mer jobb for å komme gjennom det. For ut MÅ DET, en eller annen gang!! Og du kan gjerne gå til psykolog og begynne prosessen/bearbeidelsen, uten å fortelle det til dine foreldre. Det kan du ta etter hvert.

Til legen skal du bare si at du har en del ubearbeidede (traumatiske) opplevelser fra barndommen som du trenger å få snakket om. Det burde holde.. Jeg nevnte ordet overgrep, sa ikke mer enn det. Henvisning var ikke noe problem overhodet.

-------

Til slutt:

Det er kun HAN SELV som kan ta ansvar for sine handlinger. Ved å ikke fortelle beskytter du HAN, ikke din far. Din far vil forstå hvorfor du ikke har fortalt det før, han vil forstå at du har prøvd å skåne ham. Men han vil også være takknemlig for at du forteller sannheten nå, selv om sannheten smerter. At han er glad i sin far, tviler jeg ikke på. Han har sikkert (?) vært en god far for sin sønn. Men å tilgi han for det han har gjort mot deg, det kan nok sitte langt inne. Og det skal ikke du ta ansvar for!!

Første skritt på veien er å fortelle det til dine nærmeste. Hopp i det med begge beina. Si; "jeg må fortelle deg/dere noe"..... Så er du i gang... Da er det "for sent" å trekke seg... Det kan bli tøft og vanskelig, leit og trist. Men det ER VERDT DET!!! Selv om mine foreldre har vært "feige" (i mine øyne), så angrer jeg IKKE på at jeg fortalte det. De vet hvordan drittsekken er nå, og de vet hva jeg har vært gjennom og hvorfor jeg er meg.

Jeg ønsker deg lykke til, og håper og tror at du kan komme gjennom dette som en sterkere og mer hel jente!

stor klem fra

[Gjest nicole40]

Ønsker vedkommende ikke et godt liv,for all del, ønsker at bestefar skal brenne i helvete!

Men å såre mor og far føles helt uvirkelig.... har ikke ord for hvor vondt det kjennes!

Har alltid lurt på hvordan jeg vil reagere i hans begravelse?

Men det virker jo som vedkommende vil overleve oss alle!!

Men hva vil skje med bestefar?

Fengsel?

Hva kan jeg gjøre?

Må det bli rettsak, må jeg fortelle detaljert?

Det har jeg aldri gjort til noen!

Det er jo så lenge siden... ingen bevis på det!!

Blir man trodd?

Hærlihet så mange spørsmål!!

Takk for alle svar, er svært takknemelig!

Men hvor mange år er det siden da? Jeg aner ikke hvordan det er med foreldelsesfrister og sånn når det gjelder incest.

For all del,jeg forstår deg helt utmerket! Men hadde det vært meg så hadde hatet brent inni meg såpass at jeg hadde sagt det.Jeg mener.....om MIN bestefar hadde gjort noe sånt med min kropp.

Jaja,nå skal ikke jeg sitte her og fortelle deg hva du skal gjøre.Det var sikkert uansett veldig godt for deg å få det "ned på papiret" som en sier.

Jeg er ihvertfall veldig glad på dine vegne at dere har det så godt, og at DU har det så godt.Mange incestofre lider hele livet med mange slags vonde tanker og følelser.Du har helt sikkert dine vonde også men glad på dine vegne for det du skriver om deg selv!

[Tonette]

Jeg har valgt å ikke fortelle noen om hva min morfar gjorde mot meg da jeg var 11 år. Han bodde utenlands noen år, og da jeg var 17 flyttet han hjem til oss. Han var da alvorlig syk, og trodde han var døden nær.

Han ble frisk, og bodde hjemme hos mine foreldre i 10 år før han døde.

Jeg var ikke redd han mer. Hadde lagt det vonde bak meg, og godtok at han bodde hos oss.

Hverken han eller jeg har snakket noe om det som hadde skjedd, og han prøvde seg aldri igjen.

Jeg har noen ganger tenkt på om jeg skulle si noe til min mor, men har valgt å ikke si noe.

Synes ikke det er nødvendig at hun skal tenke vondt om sin far. Han var hennes far, og hun var glad i han, og jeg vil at hun skal huske de gode sidene ved han.

Jeg synes ikke at alle sannheter må frem for enhver pris.

Hva du velger å gjøre er opp til deg.

Hva føler du er best for deg?

Se for deg at du forteller det. Hvordan tror du det vil være?

Og hva om du ikke sier noe?

Jeg synes du skal velge det som er lettest for deg å leve med.

Lykke til!

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Men hvor mange år er det siden da? Jeg aner ikke hvordan det er med foreldelsesfrister og sånn når det gjelder incest.

For all del,jeg forstår deg helt utmerket! Men hadde det vært meg så hadde hatet brent inni meg såpass at jeg hadde sagt det.Jeg mener.....om MIN bestefar hadde gjort noe sånt med min kropp.

Jaja,nå skal ikke jeg sitte her og fortelle deg hva du skal gjøre.Det var sikkert uansett veldig godt for deg å få det "ned på papiret" som en sier.

Jeg er ihvertfall veldig glad på dine vegne at dere har det så godt, og at DU har det så godt.Mange incestofre lider hele livet med mange slags vonde tanker og følelser.Du har helt sikkert dine vonde også men glad på dine vegne for det du skriver om deg selv!

Takk for mange gode svar:)

Har det som sagt fint nå, men sliter til tider jeg å...

Dere skal vite at det er en lærer, 3 venniner og kjærest som vet dette.

Og som har vært veldig forståelig og har lyttet!

Men trenger vel en som er profesjonell til å lytte, godt å få det ut!

Vedkommende, liker heller ikke ordet bestefar... derfor vedkommende. Men ja, det er fortsatt kommentarer og blikk som er seksuelle... får helt ...åååå, har ikke ord!!! Men nå ser jeg vedkommende ikke mer en 5 ganger i året!!!

[Gjest Vil helst være anonym idag jeg!]

Jeg har valgt å ikke fortelle noen om hva min morfar gjorde mot meg da jeg var 11 år. Han bodde utenlands noen år, og da jeg var 17 flyttet han hjem til oss. Han var da alvorlig syk, og trodde han var døden nær.

Han ble frisk, og bodde hjemme hos mine foreldre i 10 år før han døde.

Jeg var ikke redd han mer. Hadde lagt det vonde bak meg, og godtok at han bodde hos oss.

Hverken han eller jeg har snakket noe om det som hadde skjedd, og han prøvde seg aldri igjen.

Jeg har noen ganger tenkt på om jeg skulle si noe til min mor, men har valgt å ikke si noe.

Synes ikke det er nødvendig at hun skal tenke vondt om sin far. Han var hennes far, og hun var glad i han, og jeg vil at hun skal huske de gode sidene ved han.

Jeg synes ikke at alle sannheter må frem for enhver pris.

Hva du velger å gjøre er opp til deg.

Hva føler du er best for deg?

Se for deg at du forteller det. Hvordan tror du det vil være?

Og hva om du ikke sier noe?

Jeg synes du skal velge det som er lettest for deg å leve med.

Lykke til!

Har faktisk tatt det opp en gang jeg å, sendte et brev i full aggresjon...til vedkommende!!!

Men dette skjedde tidlig i tenårene...

Men ja, føler det er bedre at det bare jeg som lider og ikke hele familien min!!

Og vet ikke om jeg hadde taklet om min far hadde hatt videre kontakt med sin far hvis jeg skulle sagt det. Det ville knust meg mere enn ved å holde det for meg selv. Vil ikke min far noe vondt!!!

Vet ikke om hva som skjer vis jeg skulle ha fortalt.

Skulle kun familien splittes og kanskje ikke det en gang, da klare jeg ikke å se hva som skal være grunnen til at jeg skal fortelle, hvis ingenting skulle skje!!

Sliter nok som det er om ikke alle skal få vite å synes synd på meg men fortsatt ha kontakt med vedkommende!

Jeg har blitt den jeg er i dag, med de verdier og meninger pga alt som har skjedd i mitt liv!!

Og jeg bestemt meg tidelig for at denne jævelen av mann ikke skulle få ødelegge livet mitt!! Vil ikke la han ta fra meg mere enn det han allerede har gjort!!

Vil så gjerne ha et godt liv med barn og en god familie!

Det er mitt høyeste ønske!!

Jeg en en bli og glad jente som som oftest smiler og ler, men det er mye trist innvendig som skulle sett lyset...

Takk for mange flotte innlegg, godt å høre andres synspunkter:)

Hjelper å få støtte!!!

[Tonette]

Har faktisk tatt det opp en gang jeg å, sendte et brev i full aggresjon...til vedkommende!!!

Men dette skjedde tidlig i tenårene...

Men ja, føler det er bedre at det bare jeg som lider og ikke hele familien min!!

Og vet ikke om jeg hadde taklet om min far hadde hatt videre kontakt med sin far hvis jeg skulle sagt det. Det ville knust meg mere enn ved å holde det for meg selv. Vil ikke min far noe vondt!!!

Vet ikke om hva som skjer vis jeg skulle ha fortalt.

Skulle kun familien splittes og kanskje ikke det en gang, da klare jeg ikke å se hva som skal være grunnen til at jeg skal fortelle, hvis ingenting skulle skje!!

Sliter nok som det er om ikke alle skal få vite å synes synd på meg men fortsatt ha kontakt med vedkommende!

Jeg har blitt den jeg er i dag, med de verdier og meninger pga alt som har skjedd i mitt liv!!

Og jeg bestemt meg tidelig for at denne jævelen av mann ikke skulle få ødelegge livet mitt!! Vil ikke la han ta fra meg mere enn det han allerede har gjort!!

Vil så gjerne ha et godt liv med barn og en god familie!

Det er mitt høyeste ønske!!

Jeg en en bli og glad jente som som oftest smiler og ler, men det er mye trist innvendig som skulle sett lyset...

Takk for mange flotte innlegg, godt å høre andres synspunkter:)

Hjelper å få støtte!!!

Ja, det er noe å tenke på også. Hva om de ikke reagerer slik du ønsker? Hvordan vil du takle det?

Du må først å fremst ta hensyn til deg selv, og gjøre det som er riktig for deg.

Flott at du ikke har latt overgriperen ødelegge livet ditt, og kan glede deg over de gode tingene i livet.