Mine tre venninner

[Gjest rosiepiken]

Jeg har flere venninner, men kan lett dele de inn i disse grupperingene:

Jeg forteller noe jeg baler og sliter med og de reagerer forskjellig:

a) Virker oppgitt over klagingen og kommer med enkle løsninger. "det er jo bare å gjøre sånn!" Paradoksalt nok er det helt motsatt når denne personen selv sliter med noe. Da forventes stor støtte og sympati, selv for de minste bagateller.

Er raskt ute med å fortelle at slik har ikke hun det, nei, tvert imot er det så mye bedre for henne. Om barna mine sliter på skolen, og jeg lufter min bekymring, får jeg fort vite hvor dyktige hennes barn er.

c) Siste type er en god lytter, er flink til å balansere når hun skal komme med råd, eller bare rett og slett komme med en ytring som føles støttende og empatisk.

Noen som kjenner igjen sine venner i disse mennesketypene? Hvordan forholder du deg i så fall til type a og b?

[Dorthe]

Kutt ut a og b typene. De er ikke noe å samle på.

[org]

Jeg har ei spesiell venninne som skled rett inn i kategori , og det irriterer meg så grenseløst!

[Sitronmelisse]

Kutt ut a og b typene. De er ikke noe å samle på.

Støtter Dorthe.

De vil for alltid stjele av din energi.

Jeg har selv de siste årene foretatt en oppryddning i venninneflokken.

Jo, det føles litt ensomt av og til, men har fått tid til å tenke over hvorfor jeg tiltrekker meg "feil" venninner.

Person a) brukte jeg mye tid sammen. Hun er atpåtil psykolog!! Deilig å slippe.

Person møter jeg kun når hun ringer, og det er heldigvis sjelden.

Hurra for all irritasjon som er forduftet :-)

[Gjest rosiepiken]

Støtter Dorthe.

De vil for alltid stjele av din energi.

Jeg har selv de siste årene foretatt en oppryddning i venninneflokken.

Jo, det føles litt ensomt av og til, men har fått tid til å tenke over hvorfor jeg tiltrekker meg "feil" venninner.

Person a) brukte jeg mye tid sammen. Hun er atpåtil psykolog!! Deilig å slippe.

Person møter jeg kun når hun ringer, og det er heldigvis sjelden.

Hurra for all irritasjon som er forduftet :-)

Er nok enig, men opplevde for noen år siden å kutte ut en vennegjeng som var heller nedbrytende enn oppbyggende. Mye slarv og baksnakking, og ikke ekte vennskap, bare mange sammenkomster med mye fokus på flørting på tvers av parene og høy alkoholføring.

Det å kutte ut denne gjengen var på mange måter det eneste riktige, men det er ikke lett å få venner som passer både meg og min mann nå som vi har kommet i slutten av 20 åra. Resultatet er at vi har blitt veldig ensomme, og alltid gruer for høytider som st.hans, 17.mai og nyttårsaften, for da har vi ingen å feire med lenger.

Skal jeg kutte ut de venninnene som til tider går meg på nervene, men som også har sine positive sider, ja, da blir jeg ihvertfall ensom.

Men tenk om verden var full av c personer!! Men, selv om jeg føler at jeg er en c ovenfor en person, kan jo den personen tolke meg som en a eller b. Og de vet kanskje ikke at de går meg på nervene heller. Kanskje greit å ta det opp, men samtidig kan jeg ikke se at det er så enkelt heller.

*Huff, kryper tilbake til sofaen og boka mi igjen.*

[Gjest rosiepiken]

Jeg har ei spesiell venninne som skled rett inn i kategori , og det irriterer meg så grenseløst!

Og hva svarer du da? "Så fint for deg, da!"??? arrrrrrrrrg. Senest i dag kom det en sånn. Jeg forsøkte å forklare noe som ergrer meg, og hun var raskt på pletten med å si at sånn hadde heldigvis ikke hun det.Hva med litt empati??? Tenk om hun bare kunne si en så enkel setning som:"æsj, så kjipt, skjønner at det ergrer deg, ass!" Er det så j...g vanskelig???

[Gjest majjaaa]

Jeg selv passer inn i både a) og c), alt ettersom.

Hvem blir ikke sliten av venninner som alltid skal beklage seg om alt mulig? Vennskap er mer enn å bare støtte og lytte den andre.

[Gjest rosiepiken]

Jeg selv passer inn i både a) og c), alt ettersom.

Hvem blir ikke sliten av venninner som alltid skal beklage seg om alt mulig? Vennskap er mer enn å bare støtte og lytte den andre.

Hmmm, så du føler at enkelte ALLTID beklager seg. Ja, vi går vel rundt alle sammen og irriterer oss i forhold til det ene eller det andre. Hvem skal egentlig ha rett til å sette lista for hva som er greit å klage over?

Nå er det vel sånn, at vi lettest tyr til dem som støtter og forstår, og at man da kan slippe å klage så mye, for ved å få bekreftelse på at man forstår den situasjonen man er i, så føler man seg sett, og da TRENGER man ikke å klage, for man føler at personen har sett hva en baler med likevel. Knotete fortalt, men ....

Jeg er sikker på at vi alle er både a og b og c ovenfor våre medmennesker, i mer eller mindre grad. Og det er jo selvsagt at vi går bedre overens med noen enn med andre.

Det er IKKE kult å føle at andre synes du klager og syter, når du selv føler at du bare forteller hva du har i hodet om dagen.

Når den samme personen kommer og etterpå klager over sine problemer, er det jo vanskelig å være empatisk, når man føler at personen bagatelliserer dine tanker og frustrasjoner.

Det er IKKE kult å høre at alle andre har det SÅÅÅ fint, når du selv har det tøft.

Men verst er det å føle at man ikke blir forstått. At det en sier blir avspist med forenklinger, når man helst bare vil høre; yes,skjønner hva du mener.....

[Gjest abrahamsen]

Jeg gidder ikke snakke med a og b. Hvorfor skulle jeg det?

[bouenas]

Er nok enig, men opplevde for noen år siden å kutte ut en vennegjeng som var heller nedbrytende enn oppbyggende. Mye slarv og baksnakking, og ikke ekte vennskap, bare mange sammenkomster med mye fokus på flørting på tvers av parene og høy alkoholføring.

Det å kutte ut denne gjengen var på mange måter det eneste riktige, men det er ikke lett å få venner som passer både meg og min mann nå som vi har kommet i slutten av 20 åra. Resultatet er at vi har blitt veldig ensomme, og alltid gruer for høytider som st.hans, 17.mai og nyttårsaften, for da har vi ingen å feire med lenger.

Skal jeg kutte ut de venninnene som til tider går meg på nervene, men som også har sine positive sider, ja, da blir jeg ihvertfall ensom.

Men tenk om verden var full av c personer!! Men, selv om jeg føler at jeg er en c ovenfor en person, kan jo den personen tolke meg som en a eller b. Og de vet kanskje ikke at de går meg på nervene heller. Kanskje greit å ta det opp, men samtidig kan jeg ikke se at det er så enkelt heller.

*Huff, kryper tilbake til sofaen og boka mi igjen.*

En trenger jo ikke være like nær med alle sine venner. En oppdager jo fort hvem man virkelig kan prate med, og hvem som bare er overfladiske.

Selv har jeg hatt en opprydning i mine bekjentskaper. Orker ikke bli rent ned av a'er og b'er som aldri har hørt om det å gi og ta. Slike "venner" tapper en for energi.

Har ikke kuttet tvert, men redusert tilgjengeligheten betraktelig. Og fører dypere samtaler kun med c'er. Som det er veldig få av.

[mumitrollet]

Det har vel like mye med deg som mennesketype å gjøre? Om du "sutrer" mye reagerer folk forskjellig. Jeg tror jeg kan være a) i enkelte tilfeller, for jeg takler ikke folk som syter mye særlig godt.

Hvordan reagerer venninnene dine når du forteller noe positivt? Det er kanskje vel så interessant.

[Gjest sandex]

foretrekker c!

[Glimtipper]

Jeg har ikke type A eller B i venneflokken min. Men nå er jeg ikke en person som beklager meg angående problemer støtt og stadig.

[org]

Og hva svarer du da? "Så fint for deg, da!"??? arrrrrrrrrg. Senest i dag kom det en sånn. Jeg forsøkte å forklare noe som ergrer meg, og hun var raskt på pletten med å si at sånn hadde heldigvis ikke hun det.Hva med litt empati??? Tenk om hun bare kunne si en så enkel setning som:"æsj, så kjipt, skjønner at det ergrer deg, ass!" Er det så j...g vanskelig???

"Min Asle er så flink, en praktelev, snill & god..." videre i samme gata...

Svarer bare Åja, og prøver å vri temaet over på andre ting.

[Gjest majjaaa]

Hmmm, så du føler at enkelte ALLTID beklager seg. Ja, vi går vel rundt alle sammen og irriterer oss i forhold til det ene eller det andre. Hvem skal egentlig ha rett til å sette lista for hva som er greit å klage over?

Nå er det vel sånn, at vi lettest tyr til dem som støtter og forstår, og at man da kan slippe å klage så mye, for ved å få bekreftelse på at man forstår den situasjonen man er i, så føler man seg sett, og da TRENGER man ikke å klage, for man føler at personen har sett hva en baler med likevel. Knotete fortalt, men ....

Jeg er sikker på at vi alle er både a og b og c ovenfor våre medmennesker, i mer eller mindre grad. Og det er jo selvsagt at vi går bedre overens med noen enn med andre.

Det er IKKE kult å føle at andre synes du klager og syter, når du selv føler at du bare forteller hva du har i hodet om dagen.

Når den samme personen kommer og etterpå klager over sine problemer, er det jo vanskelig å være empatisk, når man føler at personen bagatelliserer dine tanker og frustrasjoner.

Det er IKKE kult å høre at alle andre har det SÅÅÅ fint, når du selv har det tøft.

Men verst er det å føle at man ikke blir forstått. At det en sier blir avspist med forenklinger, når man helst bare vil høre; yes,skjønner hva du mener.....

Helt greit å støtte og oppmuntre, så lenge det er for personer som oppfører seg i samsvar med sin alder, og gjør hva de kan for å ta tak i egen situasjon i stedet for å lene seg på andre hele tiden.

De fleste som klager sinnsykt mye og oppfører seg umodent og slitsomt, ser det sjelden selv. De klager istedet på andre som ikke gjør det lett for dem å fortsette denne usunne livsstilen.

Noen mennesker er c) uansett, og selv om de blir godt likt av alle som liker å klage og blir deres perfekte match, vil ikke det si at de er særlig sunne personer.