Dør følelser eller ligger de i dvale?

[Gjest Separert og frustrert]

Hei!

Jeg giftet meg for ti år siden med drømmemannen, ”Per”. Vi fikk raskt tre unger, og hadde det veldig fint i forhodet. Så begynte jeg å oppdage at det alltid var meg og ungene, aldri hele familien.

Enten var det jobb, kompiser eller alkohol. Alltid en unnskyldning for å ikke delta på noe sammen med meg. Jeg følte meg tilside satt, følte ingen respekt for mine behov og følte ikke at det jeg gjorde for familien min betyde noe. Det ble aldri satt pris på meg!

”Per” la ikke merke til at skittentøyet forsvant fra soverommet, var innom vaskerommet og kom ferdig brettet inn i skapet. ”Per” gikk aldri ut med søpla, for den kunne jo taes neste dag. Alltid for sliten, alltid for trøtt… Jeg elsket mannen, og med det jeg mener var verdens beste tålmodighet holdt jeg ut i flere år.

For tre år siden insisterte jeg på familierådgivning, men han nektet å bli med meg!

Etter hvert mistet han også interessen for sex. Jeg trodde det var meg han hadde mistet interessen for. Jeg begynte å mistrives veldig, utviklet panikkangst og bekymret meg hele tiden for hvordan dette ekteskapet ville ende.

Det ble mer alkohol for ”Per”, og med det kom hans aggressivitet, noe som gikk ut over meg og ungene.

Jeg tenkte lenge på og ta med meg ungene og flytte, men det som holdt meg igjen var tanken på hvordan han skulle takle det og ha ungene alene. Men en dag for ca ett år siden, fikk jeg nok, han dyttet til den mellomste ungen fordi barnet stod i veien da pappa`n skulle på do. Jeg kjente sinnet koke, jeg fikk lagt ungene, så satte jeg meg rolig ned og sa :” Nå pakker jeg, tar med meg ungene og flytter ut!” Snakk om å bli sjokkert! ”Per” gikk inn i en dyp depresjon, gråt i flere uker, ble innlagt på psykiatrisk avdeling og medisinert. Nå er han kommet seg ovenpå, og vil ha meg og ungene hjem igjen. Men jeg føler meg helt tom for følelser for ham. Helt ferdig med ham. Panikkangsten forsvant da jeg flyttet ut, og jeg fikk det godt!

Men her kommer mitt problem, han forstår meg ikke. Han sier det er umulig at jeg har mistet følelsene for ham, de ligger bare i dvale. Og her får han god støtte både av psykolog, familievernkontor og helsesøster. Alle sier at følelser går i dvale, og at de kan komme tilbake visst jeg vil! Følelser går i berg og dalbane, får jeg høre overalt. En psykiatrisk sykepleier sa at jeg var ufølsom akkurat nå, mine følelser var utbrente, men ville nok dukke opp igjen! Jeg ønsker jo at alt skal bli som før, da vi var lykkelig og forelska. Men uansett hvor mye jeg kjenner etter får jeg ikke de riktige følelsene frem! Alle sier at jeg må forstå at ”Per” sin ”dovenskap” skyldes en mangeårig uoppdaget depresjon. Jeg forstår det, men følelsene mine forstår det ikke. Jeg kan tilgi ham alt det onde han har sagt og gjort, men likevel vekker det ikke noen godhet for ham.

For to måneder siden møte jeg en ny mann, og jeg merket plutselig at jeg hadde jo følelser. De flommer jo over når det gjelder den nye, men i forhold til min separerte mann føler jeg fremdeles ingenting. Jeg er rådvill. Trenger noen råd. Er det slik at følelser virkelig kan komme tilbake, og er jeg en egoist som ikke flytter tilbake? Jeg har det så fint nå, ungene er trygge og jeg føler meg bedre enn på mange, mange år! Han oppsøker meg hver dag, inviterer til kyss, kos og klem! Mener han har rett til det, ettersom vi fremdeles ikke er skilt, bare separert! Jeg er lei, men jeg kommer meg liksom ikke unna ham. Hver dag spør han om mine følelser er kommet tilbake.. Hva skal jeg gjøre??

Skal jeg tro at de kommer tilbake eller skal jeg stole på meg selv, og handle deretter? Dele boet, og starte på nytt?

[4barns mor-77]

mulig følelser bare går i dvale, og at du kan "vekke" de igjen... men, du har det bra nå, og bør tenke på deg og barna.. Forklar tydelig at du rett og slett ikke vil, at du har det bra, og at sånn blir det...

Kanskje litt brutalt? Men det blir kanskje lettere for ham også, om han innser at han i dette tilfellet bare må innfinne seg med ting som de er?

Da kan jo han også komme seg videre etterhvert....

Jeg vet ikke... Bare en tanke...

[avtrykk]

Jeg mener du bør stole på din egen "stemme". Det er lett å si at alt skal bli som før. (før alt det vonde). Og når startet det egentlig. Det at han ikke satt pris på din jobb i hjemmet. Din jobb med ungene? Har det noen gang hvert sånn, at han har rost deg for det du har gjort. Sett deg for den du er. Hjulpet deg med felles hjem?? Eller tenker du på før, som før dere fikk barn, og det bare var dere to?

Dere er ikke bare dere to lenger. Du har tre barn som trenger deg. Det krever sitt. De trenger deg, utvilt og lykkelig.

Hva med å la han få vise at han klarer seg aleine. Klarer å holde ett hjem. Klarer å ta seg av barna.

Du kan si du gjerne vil være deg selv, ha tid til deg selv, og ikke ønsker å settes tilbake i tid.

Stol på deg selv. Ikke velg et liv med han, fordi din samvittighet sier det.

[Ugga Bugga]

Følelser eller ikke føleser - jeg tror ikke det er fornuftig å fortsette i et ekteskap med en alkoholisert og agressiv mann.

[Hawkwind]

Din beskrivelse her gir meg svært dårlige vibrasjoner.

Leser dette som en historie om en mann som bruker dominans og skyldfølelse som kontrollmekanismer.

Og som er flink til å sjarmere sine omgivelser; når han vil.

Vanligvis ville jeg vel rådet til å se situasjonen an; og forsøke en forsiktig tilnærming med Per".

Men i dette tilfellet sier magefølelsen meg at det vil være mer tilrådelig å be deg fortsette livet med en fremtidig ny partner.

[Gjest Separert og frustrert]

Din beskrivelse her gir meg svært dårlige vibrasjoner.

Leser dette som en historie om en mann som bruker dominans og skyldfølelse som kontrollmekanismer.

Og som er flink til å sjarmere sine omgivelser; når han vil.

Vanligvis ville jeg vel rådet til å se situasjonen an; og forsøke en forsiktig tilnærming med Per".

Men i dette tilfellet sier magefølelsen meg at det vil være mer tilrådelig å be deg fortsette livet med en fremtidig ny partner.

Det stemmer veldig godt at han kan sjarmere sine omgivelser.

Han er supergod på det! Alltid midtpunktet i sosiale lag. Men det ser ut til at flere og flere har gjennomskuet ham. Virker i allefall sånn, for jeg får masse støtte venner.

De har ventet lenge på at jeg skulle ta mot til meg og forlate ham!

[Gjest Separert og frustrert]

Følelser eller ikke føleser - jeg tror ikke det er fornuftig å fortsette i et ekteskap med en alkoholisert og agressiv mann.

Han er ikke fult så aggresiv nå som han er medisinert. Han sier at bare jeg kommer tilbake, ville alle brikkene falle på plass, og han ville roe seg ned. Alkoholen lover han også å kutte helt ut, men jeg klarer ikke å stole på ham! Da burde han å klart å kutte den ut for lenge siden. Han drikker seg dritta full hver uke! :-(

[Gjest frrustrrert]

Jeg mener du bør stole på din egen "stemme". Det er lett å si at alt skal bli som før. (før alt det vonde). Og når startet det egentlig. Det at han ikke satt pris på din jobb i hjemmet. Din jobb med ungene? Har det noen gang hvert sånn, at han har rost deg for det du har gjort. Sett deg for den du er. Hjulpet deg med felles hjem?? Eller tenker du på før, som før dere fikk barn, og det bare var dere to?

Dere er ikke bare dere to lenger. Du har tre barn som trenger deg. Det krever sitt. De trenger deg, utvilt og lykkelig.

Hva med å la han få vise at han klarer seg aleine. Klarer å holde ett hjem. Klarer å ta seg av barna.

Du kan si du gjerne vil være deg selv, ha tid til deg selv, og ikke ønsker å settes tilbake i tid.

Stol på deg selv. Ikke velg et liv med han, fordi din samvittighet sier det.

Takk for oppmuntrende ord!

Det med samvitigheten stemmer kjempegodt!

[Gjest frrustrrert]

mulig følelser bare går i dvale, og at du kan "vekke" de igjen... men, du har det bra nå, og bør tenke på deg og barna.. Forklar tydelig at du rett og slett ikke vil, at du har det bra, og at sånn blir det...

Kanskje litt brutalt? Men det blir kanskje lettere for ham også, om han innser at han i dette tilfellet bare må innfinne seg med ting som de er?

Da kan jo han også komme seg videre etterhvert....

Jeg vet ikke... Bare en tanke...

JA det er dette jeg prøver å forklare ham hver dag!

[Lillemus]

Selvsagt kan følelser dø! De kan nok også legge seg i dvale, men mitt inntrykk er nå at de oftere dør ut da.

Jeg er fremdeles glad i eksen min som en venn og som mine barns far - men varmere følelser enn det? Niks. Kunne aldri tenke meg å bo sammen med ham igjen, jeg husker jo så alt for godt de siste par årene!

Glem det alle sier om at følelsene kommer til å dukke opp igjen - de vet ikke noe om hvordan du har det inni deg. Du har det godt nå med denne nye mannen, ungene har det mye bedre også. At eksen din for sent oppdaget hva han mistet får være hans problem.

Be ham holde seg borte og gi ham klar beskjed om at forholdet er over - punktum. Skjønner han ikke det så tru ham med å anmelde ham for krenking av privatlivets fred.

[songbirdy]

Vi jenter er ofte slik - jeg har sett/hørt det gang på gang; følelsene våre trappes ned over tid når vi ikke har det bra i et forhold. Vi går gjerne og finner oss i situasjonen, og godtar episoder/atferd som vi ABSOLUTT ikke syns noe om, bare for husfredens skyld!

SÅ sier det bare brått og brutalt stopp. Følelsene er borte. Og jeg er ikke sikker på om de kan vekkes igjen, om man ikke gjør en IHERDIG innsats for det da.

Men da må du VILLE det! Og HAN må vise seg tilliten verdig! Ikke ved å MASE som en fjortis som ikke får være ute om kvelden, men han må vise seg sterk og selvstendig! Han må klare seg selv, og gjøre seg "attraktiv" for deg igjen (som person). Når han bombarderer (OG INVADERER!) deg med kyss, kos, klem & spørsmål, så får du jo aldri avstand til å tenke over situasjonen, eller kjenne etter hvordan du føler inni deg! Det blir for intenst når han er der hver dag!

Skal slike følelser bygges opp igjen, må det tas forsiktig. Dette handler om at din tillit til han har fått seg en real knekk, og den kan være veldig skjør i begynnelsen! Første bud er at han kutter ut alkoholen og strammer seg opp AV SEG SELV. Du er da for svingende ikke moren hans??

Det at du har fått følelser for en annen, syns jeg ikke er så rart. Men det kan kanskje være lurt å holde igjen - PÅ BEGGE FRONTER, til du er sikker på følelsene dine. Slik det er nå, tror jeg du til slutt vil ende opp med "avsky" for din mann, og trekke deg mer mot den andre.

Når din mann strammer seg opp og ikke ligger og kryper, maser og sutrer, men gir deg avstand og viser seg tilliten din verdig, så kan det godt hende at følelsene dine kan blomstre opp igjen! Men ikke la deg rundsnakke inn igjen. Hold igjen til du er sikker på at du gjør det av de rette årsakene (at følelsene er kommet tilbake, ikke at du har dårlig samvittighet fordi han er helt på felgen).

Lykke til... =)

[Gjest abrahamsen]

Jeg ville faktisk mistet følelsene for en slik type mann som du har hatt. Hvorfor skulle du fortsatt være glad i ham slik han har behandlet deg og ungene?

Jeg er av den oppfatning at man skal gå langt for å redde et ekteskap, men dette ville jeg ikke ofret mer for.

[jubalong70]

Stol på deg selv om magefølelsen din!

[Goliath]

Takk for oppmuntrende ord!

Det med samvitigheten stemmer kjempegodt!

Jeg er veldig enig med "avtrykk" her.

[MsSettlers]

Stol på magefølelsen din.

Jeg kjenner jeg får følelsen av klaustrofobi når jeg leser at han oppsøker deg hver dag og inviterer til kos og klem, og ser på det som sin rett. Og maser om følelsene dine har kommet tilbake.

Han må respektere at du trenger tid for deg selv. Stol på deg selv og ikke la alle andre fortelle deg at du skal gi dette en sjanse til. Det er det bare du som vet. Gjør det som føles best for deg - etter alt du har vært gjennom.

Kanskje trenger du tid og avstand til å kunne ta denne avgjørelsen. Kanskje vet du det, innerst inne, allerede nå.

[Hawkwind]

Det stemmer veldig godt at han kan sjarmere sine omgivelser.

Han er supergod på det! Alltid midtpunktet i sosiale lag. Men det ser ut til at flere og flere har gjennomskuet ham. Virker i allefall sånn, for jeg får masse støtte venner.

De har ventet lenge på at jeg skulle ta mot til meg og forlate ham!

I og med at din beskrivelse er veldig kort her, vet jeg ikke om det er aktuelt.

Men for egen del, stikk innom et bibliotek (eller en bokhandel) og få tak i boka "Sjarmør og tyrann", som omhandler psykopati.

Og se an hvor godt eller dårlig din fraseparerte mann passer til denne mennesketypen.

Som nevnt i første svar, fikk veldig dårlige vibrasjoner når jeg leste din relativt korte beskrivelse av fyren...

[Gjest perlaetus]

I og med at din beskrivelse er veldig kort her, vet jeg ikke om det er aktuelt.

Men for egen del, stikk innom et bibliotek (eller en bokhandel) og få tak i boka "Sjarmør og tyrann", som omhandler psykopati.

Og se an hvor godt eller dårlig din fraseparerte mann passer til denne mennesketypen.

Som nevnt i første svar, fikk veldig dårlige vibrasjoner når jeg leste din relativt korte beskrivelse av fyren...

jeg tenker at hun i steden for å skulle kjempe for å få følelsene tilbake for denne fyren,

burde prise seg lykkelig for at følelsene for han er borte, så hun endelig kan ta fatt på å LEVE sitt liv.

[Hawkwind]

jeg tenker at hun i steden for å skulle kjempe for å få følelsene tilbake for denne fyren,

burde prise seg lykkelig for at følelsene for han er borte, så hun endelig kan ta fatt på å LEVE sitt liv.

Joa, enig med du der.

Men når man har press fra såvel forhenværende som ymse fagpersoner han har tilknyttet seg (evt. sjarmert i senk), og det også er barn inne i bildet, kan det være greit å se an også rasjonelle begrunnelser på hvorfor fyren bør tilhøre fortiden og ikke en eventuell fremtid.

Om du skjønner hva jeg mener?

[Gjest perlaetus]

Joa, enig med du der.

Men når man har press fra såvel forhenværende som ymse fagpersoner han har tilknyttet seg (evt. sjarmert i senk), og det også er barn inne i bildet, kan det være greit å se an også rasjonelle begrunnelser på hvorfor fyren bør tilhøre fortiden og ikke en eventuell fremtid.

Om du skjønner hva jeg mener?

ja. det er flott at du henviser henne til litteratur om emnet psykopater.

så hun stiller sterkere mot tanken på å skulle synes synd i ham og lignende, og også dette presset fra fagpersoner som er nevnt.

[frosken]

Jeg tenker det er trist for dere begge at han sannsynligvis lenge har gått med en ubehandlet depresjon. Hvordan samlivet hadde artet seg for dere dersom han hadde kommet til behandling tidlig, vil dere aldri få vite. Alle disse årene har gjort noe med deg, hans atferd har fått konsekvenser enten den skyldes sykdom eller ikke.

Jeg synes at du skal ta hensyn til dine egne følelser, og sørge for å få nok avstand mellom dere til at du kan få starte på nytt uten daglig innblanding fra ham.