Dokumentaren "Fanget av kiloene".

[Gjest Princess Peach]

Noen som så den på tv3 i kveld?

Jeg satt her og måpte over hvordan noen greier å bli så store. De snakket om avhengighet av mat, og at de ikke greide å stoppe å spise. Det må da gå an å finne opp en medisin mot slik matavhengighet?

[Gjest pekka]

Jeg så ikke programmet.. Det finnes løsninger i tabelettform eller ved innskrenking operativt av magesekken, men her er det jo psyken som styrer mye. Man kan få hjelp til tankene med forskjellige terapiformer. Det er nok ikke enkelt å ha sånn mat-trang.....

[Gjest Princess Peach]

Jeg så ikke programmet.. Det finnes løsninger i tabelettform eller ved innskrenking operativt av magesekken, men her er det jo psyken som styrer mye. Man kan få hjelp til tankene med forskjellige terapiformer. Det er nok ikke enkelt å ha sånn mat-trang.....

Det var folk som opererte magesekken, men likevel spiste de enorme mengder.

[Søssa]

Det var folk som opererte magesekken, men likevel spiste de enorme mengder.

Man blir matavhengig. Som han ene sa, hvordan hadde det gått med en tørrlagt alkoholiker om han MÅTTE ta et glass hver dag? En matavhengig kan tross alt ikke slutte å spise.

Men en så jo også hvordan de lurte seg selv, de ville ikke innse hvor mye de egentlig spiste, gener osv. får skylda.

Jeg gikk på Cambridgekur engang over flere uker. Gikk helt fint å gå uten mat, kun på pulver. Det var da jeg skulle begynne med normal mat igjen det begynte å bli vanskelig.

[flisa]

Man blir matavhengig. Som han ene sa, hvordan hadde det gått med en tørrlagt alkoholiker om han MÅTTE ta et glass hver dag? En matavhengig kan tross alt ikke slutte å spise.

Men en så jo også hvordan de lurte seg selv, de ville ikke innse hvor mye de egentlig spiste, gener osv. får skylda.

Jeg gikk på Cambridgekur engang over flere uker. Gikk helt fint å gå uten mat, kun på pulver. Det var da jeg skulle begynne med normal mat igjen det begynte å bli vanskelig.

Nikker :-)

har alltid sagt det jeg også - at mat må man allti ha LITT av og da er man hekta - omtrent som røyk for meg - jeg kan ikke ta bare én.

[tzatziki1365380058]

Jeg tror at et av de slankemidlene som er på markedet, ikke Xenical (?), påvirker hjernen, og er mer myntet mot "matavhengighet". Men det er ikke noe vidundermiddel, det heller, så vidt jeg har skjønt.

[flisa]

Jeg tror at et av de slankemidlene som er på markedet, ikke Xenical (?), påvirker hjernen, og er mer myntet mot "matavhengighet". Men det er ikke noe vidundermiddel, det heller, så vidt jeg har skjønt.

Reductil-

[Gjest overvektig som følge av sykdom]

Er vel ikke noe "verre" det enn å sulte seg til døde med anorexi. Spiseforstyrrelser er sykelige tilstander, uansett om en spiser for mye eller ikke spiser i det hele tatt.

Det jeg forøvrig er drittlei av, er at alle overvektige settes i samme bås og betegnes som storspisende og godtespisende, uansett om de har spist seg store med spiseforstyrrelser, eller har en sykdom rent fysisk i kroppen som har ført vekta med seg.

Jeg blir alltid bedt om å slutte å spise søtt, slutte å spise fet mat, slutte å spise potetgull, slutte å spise store måltider etc etc i det "vide og brede". Jeg blir aldri spurt om jeg noensinne har gjort alt dette! Det har jeg ikke, og det føles merkelig å skulle slutte med noe jeg aldri har begynt med. Det er akkurat som å be en ikke-røyker slutte å røyke.

Jeg blir bedt om å begynne å trene. Jaha? Jeg trener fast minimum 5 timer i uka med svømming og aquarobic, i tillegg til at jeg går til butikken, går til posten og går turer med staver ellers. Jeg kunne sikkert trent mer, men kreftene strekker ikke til da jeg også er kronisk syk og attpåtil har en jobb å ta vare på.

Jeg mener at hele slankeindustrien er moden for en stor omveltning. Det bør bli slutt på å fokusere så mye på å få overvektige ned i vekt for en hver pris. I stedet bør det satses på bedre livskvalitet, fokus på å bli friskere og oppmuntring til å leve et så sunt liv som man kan klare. Det er på tide å se vekk fra maten og tallet på vekta, og heller begynne å se mennesket bak kiloene. Jeg vet at mange av de som har spist seg store, de sliter egentlig med helt andre ting enn maten. De bruker bare mat som et middel for å døyve følelsene. Disse bør få øket selvtilliten og få tro på seg selv og klare å se seg selv som ålreite folk.

[Gjest en som også sliter med sitt]

Er vel ikke noe "verre" det enn å sulte seg til døde med anorexi. Spiseforstyrrelser er sykelige tilstander, uansett om en spiser for mye eller ikke spiser i det hele tatt.

Det jeg forøvrig er drittlei av, er at alle overvektige settes i samme bås og betegnes som storspisende og godtespisende, uansett om de har spist seg store med spiseforstyrrelser, eller har en sykdom rent fysisk i kroppen som har ført vekta med seg.

Jeg blir alltid bedt om å slutte å spise søtt, slutte å spise fet mat, slutte å spise potetgull, slutte å spise store måltider etc etc i det "vide og brede". Jeg blir aldri spurt om jeg noensinne har gjort alt dette! Det har jeg ikke, og det føles merkelig å skulle slutte med noe jeg aldri har begynt med. Det er akkurat som å be en ikke-røyker slutte å røyke.

Jeg blir bedt om å begynne å trene. Jaha? Jeg trener fast minimum 5 timer i uka med svømming og aquarobic, i tillegg til at jeg går til butikken, går til posten og går turer med staver ellers. Jeg kunne sikkert trent mer, men kreftene strekker ikke til da jeg også er kronisk syk og attpåtil har en jobb å ta vare på.

Jeg mener at hele slankeindustrien er moden for en stor omveltning. Det bør bli slutt på å fokusere så mye på å få overvektige ned i vekt for en hver pris. I stedet bør det satses på bedre livskvalitet, fokus på å bli friskere og oppmuntring til å leve et så sunt liv som man kan klare. Det er på tide å se vekk fra maten og tallet på vekta, og heller begynne å se mennesket bak kiloene. Jeg vet at mange av de som har spist seg store, de sliter egentlig med helt andre ting enn maten. De bruker bare mat som et middel for å døyve følelsene. Disse bør få øket selvtilliten og få tro på seg selv og klare å se seg selv som ålreite folk.

dette var svært fornuftige ord!

ha en fin natt!

[Gjest Princess Peach]

Er vel ikke noe "verre" det enn å sulte seg til døde med anorexi. Spiseforstyrrelser er sykelige tilstander, uansett om en spiser for mye eller ikke spiser i det hele tatt.

Det jeg forøvrig er drittlei av, er at alle overvektige settes i samme bås og betegnes som storspisende og godtespisende, uansett om de har spist seg store med spiseforstyrrelser, eller har en sykdom rent fysisk i kroppen som har ført vekta med seg.

Jeg blir alltid bedt om å slutte å spise søtt, slutte å spise fet mat, slutte å spise potetgull, slutte å spise store måltider etc etc i det "vide og brede". Jeg blir aldri spurt om jeg noensinne har gjort alt dette! Det har jeg ikke, og det føles merkelig å skulle slutte med noe jeg aldri har begynt med. Det er akkurat som å be en ikke-røyker slutte å røyke.

Jeg blir bedt om å begynne å trene. Jaha? Jeg trener fast minimum 5 timer i uka med svømming og aquarobic, i tillegg til at jeg går til butikken, går til posten og går turer med staver ellers. Jeg kunne sikkert trent mer, men kreftene strekker ikke til da jeg også er kronisk syk og attpåtil har en jobb å ta vare på.

Jeg mener at hele slankeindustrien er moden for en stor omveltning. Det bør bli slutt på å fokusere så mye på å få overvektige ned i vekt for en hver pris. I stedet bør det satses på bedre livskvalitet, fokus på å bli friskere og oppmuntring til å leve et så sunt liv som man kan klare. Det er på tide å se vekk fra maten og tallet på vekta, og heller begynne å se mennesket bak kiloene. Jeg vet at mange av de som har spist seg store, de sliter egentlig med helt andre ting enn maten. De bruker bare mat som et middel for å døyve følelsene. Disse bør få øket selvtilliten og få tro på seg selv og klare å se seg selv som ålreite folk.

Poenget mitt var ikke å rakke ned på overvektige, men at det må jo sitte i hodet? Akkurat som anoreksi.

Så jo f.eks. en som hadde slanket seg fra 4-500 kg til 90 kg, men etter en stund hadde han lagt på seg alt igjen. Da er det jo ikke evnen til å slanke seg det står på. Det må være en psykisk klikk, tror jeg.

[Gjest slankigjen]

Er vel ikke noe "verre" det enn å sulte seg til døde med anorexi. Spiseforstyrrelser er sykelige tilstander, uansett om en spiser for mye eller ikke spiser i det hele tatt.

Det jeg forøvrig er drittlei av, er at alle overvektige settes i samme bås og betegnes som storspisende og godtespisende, uansett om de har spist seg store med spiseforstyrrelser, eller har en sykdom rent fysisk i kroppen som har ført vekta med seg.

Jeg blir alltid bedt om å slutte å spise søtt, slutte å spise fet mat, slutte å spise potetgull, slutte å spise store måltider etc etc i det "vide og brede". Jeg blir aldri spurt om jeg noensinne har gjort alt dette! Det har jeg ikke, og det føles merkelig å skulle slutte med noe jeg aldri har begynt med. Det er akkurat som å be en ikke-røyker slutte å røyke.

Jeg blir bedt om å begynne å trene. Jaha? Jeg trener fast minimum 5 timer i uka med svømming og aquarobic, i tillegg til at jeg går til butikken, går til posten og går turer med staver ellers. Jeg kunne sikkert trent mer, men kreftene strekker ikke til da jeg også er kronisk syk og attpåtil har en jobb å ta vare på.

Jeg mener at hele slankeindustrien er moden for en stor omveltning. Det bør bli slutt på å fokusere så mye på å få overvektige ned i vekt for en hver pris. I stedet bør det satses på bedre livskvalitet, fokus på å bli friskere og oppmuntring til å leve et så sunt liv som man kan klare. Det er på tide å se vekk fra maten og tallet på vekta, og heller begynne å se mennesket bak kiloene. Jeg vet at mange av de som har spist seg store, de sliter egentlig med helt andre ting enn maten. De bruker bare mat som et middel for å døyve følelsene. Disse bør få øket selvtilliten og få tro på seg selv og klare å se seg selv som ålreite folk.

Gjerne litt dumt av meg å svare uten å ha lest alle innleggene under her, men jeg har en liten teori at man faktisk KAN mangle "AV"-knappen, dvs den knappen som sier at man er mett. Og at dette kan være hormonelt.

Jeg opplevde dette nemlig selv da jeg var gravid, og fikk enorm sympati for alle overvektige etterpå.

Jeg kjente aldri følelsen av å være mett, og spiste gjerne flere måltider etterhverandre. Og jo mer jeg spiste jo mer mat måtte jeg ha (magesekken utvidet seg sikkert).

Jeg kom også inn i en ond sirkel i og med at jo større jeg ble, jo mer passiv ble jeg, og selvsagt la jeg bare mer og mer på meg (en kilo i uka en periode).

Da jeg hadde født, fikk jeg metthetsfølelsen tilbake. Det var en enorm lettelse.

[org]

Ja, jeg så dokumentaren, og det var rystende!

[Gjest Ikke akkurat nå]

Gjerne litt dumt av meg å svare uten å ha lest alle innleggene under her, men jeg har en liten teori at man faktisk KAN mangle "AV"-knappen, dvs den knappen som sier at man er mett. Og at dette kan være hormonelt.

Jeg opplevde dette nemlig selv da jeg var gravid, og fikk enorm sympati for alle overvektige etterpå.

Jeg kjente aldri følelsen av å være mett, og spiste gjerne flere måltider etterhverandre. Og jo mer jeg spiste jo mer mat måtte jeg ha (magesekken utvidet seg sikkert).

Jeg kom også inn i en ond sirkel i og med at jo større jeg ble, jo mer passiv ble jeg, og selvsagt la jeg bare mer og mer på meg (en kilo i uka en periode).

Da jeg hadde født, fikk jeg metthetsfølelsen tilbake. Det var en enorm lettelse.

Jeg tror også at enkelte kan mangle AV-knappen.

Min sønn har det problemet, han blir ikke mett. Og det er ikke lett å si "Nei" til en niåringen som står med tårer i øynene og sier: "Mamma, jeg er så sulten, kan jeg få mer, vær så snill!".

Resten av familien er slanke, vi har et sunt kosthold og han er med på mye aktivitet. Likevel er han overvektig. Og det skyldes store middags og brødporsjoner.

Det "bitre" er at når vi klarer å holde han igjen vektmessig, så går han opp flere kg hver gang han har vært en helg på besøk hos besteforeldrene.

Og når han er i bursdagsselskap hos andre, så spiser han til han kaster opp, hvis vi glemmer å minne han på å bare ta en kake, en pølse osv.

[Gjest evvyllinn]

Gjerne litt dumt av meg å svare uten å ha lest alle innleggene under her, men jeg har en liten teori at man faktisk KAN mangle "AV"-knappen, dvs den knappen som sier at man er mett. Og at dette kan være hormonelt.

Jeg opplevde dette nemlig selv da jeg var gravid, og fikk enorm sympati for alle overvektige etterpå.

Jeg kjente aldri følelsen av å være mett, og spiste gjerne flere måltider etterhverandre. Og jo mer jeg spiste jo mer mat måtte jeg ha (magesekken utvidet seg sikkert).

Jeg kom også inn i en ond sirkel i og med at jo større jeg ble, jo mer passiv ble jeg, og selvsagt la jeg bare mer og mer på meg (en kilo i uka en periode).

Da jeg hadde født, fikk jeg metthetsfølelsen tilbake. Det var en enorm lettelse.

jeg skjønner akkurat hva du mener. Jeg hadde en slik period jeg aldri ble mett, hos meg skyldes det en medisin jeg brukte et års tid. Jeg følte meg ikke mett eller tilfreds før jeg hadde spist 5-dobbelt måltid av hva som er normalt. Gikk opp 20 kg mens jeg brukte den. Gikk ned det meste igjen da jeg sluttet.

Forstår godt at det må være kjempevanskelig for de som har det slik til vanlig...

[Gjest prust]

Gjerne litt dumt av meg å svare uten å ha lest alle innleggene under her, men jeg har en liten teori at man faktisk KAN mangle "AV"-knappen, dvs den knappen som sier at man er mett. Og at dette kan være hormonelt.

Jeg opplevde dette nemlig selv da jeg var gravid, og fikk enorm sympati for alle overvektige etterpå.

Jeg kjente aldri følelsen av å være mett, og spiste gjerne flere måltider etterhverandre. Og jo mer jeg spiste jo mer mat måtte jeg ha (magesekken utvidet seg sikkert).

Jeg kom også inn i en ond sirkel i og med at jo større jeg ble, jo mer passiv ble jeg, og selvsagt la jeg bare mer og mer på meg (en kilo i uka en periode).

Da jeg hadde født, fikk jeg metthetsfølelsen tilbake. Det var en enorm lettelse.

Jeg hadde det også slik i svangerskapene, spsielt da jeg ventet førstemann (gutt). jeg spiste og spist eog spiste - og tenkte på neste gang jeg skulle spise.

Husker en kveld jeg kjadret med ei venninne i telefonen og fortalte at jeg bare gledet meg til etterpå - da skulle jeg ut på kjøkkenet og lage fire digre deilige ostesmørbrød.... Hun fikk overtalt meg til å bare lage ett eller to og så bestemme meg for at det var nok.

Og det var vel det jeg måtte gjøre - si til kroppen min at det holdt med tre skiver, selv om jeg gjerne kunne spise seks!

La på meg 23 kilo i det svangerskapet. Heldigvis forsvant de greit etterpå... men det var rart å miste den metthetsfølelsen!

[Gjest Ikke hysterisk..]

Jeg tror også at enkelte kan mangle AV-knappen.

Min sønn har det problemet, han blir ikke mett. Og det er ikke lett å si "Nei" til en niåringen som står med tårer i øynene og sier: "Mamma, jeg er så sulten, kan jeg få mer, vær så snill!".

Resten av familien er slanke, vi har et sunt kosthold og han er med på mye aktivitet. Likevel er han overvektig. Og det skyldes store middags og brødporsjoner.

Det "bitre" er at når vi klarer å holde han igjen vektmessig, så går han opp flere kg hver gang han har vært en helg på besøk hos besteforeldrene.

Og når han er i bursdagsselskap hos andre, så spiser han til han kaster opp, hvis vi glemmer å minne han på å bare ta en kake, en pølse osv.

Slik er det også med min yngste datter. Hun er kjempeglad i både mat og kaker.

Hun er meget aktiv, men matinntaket blir stortsett større enn forbruk, og hun legger fort på seg.

Jeg prøver forsiktig å si til henne at hun må greie seg med en porsjon, en kake o.l.

Her hjemme har vi stortsett bare sunn mat, og lite kaker. Samt at jeg oppfordrer henne til å bevege seg mest mulig. Prøver å motivere henne til å spise sunn mat, og spise små måltider og kjenne etter om hun er mer sulten.

Men når hun er til faren og besteforeldre så kommer hun hjem flere kilo tyngre, og det er bare å stramme inn her hjemme igjen. Å snakke med faren er det ingen vits i, da han bare oppfordrer henne til å spise mer.