Verve meg eller ikkje? Til alle gutar og menn!!

[Gjest Militær-kvinna!]

Eg er ei jente på 22 år. Har et barn og er sammen med barnefaren. Han har vært i militæret i eit år fram til no, og neste haust har vi planar om å studere saman. Då er dattera vår passert 2 år.

Eg har litt dårlege karakterer, så eg trur eg kan ha vanskeleg med å kome inn på sykepleien. Derfor har eg lyst å ha mulighet te å gå inn og ta førstegangstjeneste (kanskje hæren). Men er det slik at det er store krav te å kome inn der for jenter? Er eg for gammal? Blir det for dumt når eg har eit så lite barn?

Eg er 167 høg og veier ca 60 kilo. Har ikkje trent sidan eg blei gravid for 2 år siden. Kondisjonen min er på bånn for å sei det sånn!

Takkar for alle svar!!

[keinstein]

Med kondisjon på bånn, så har du null sjanse. Ingen arbeidsgiver ansetter nullkandidater.

[ylvali1365381015]

Med det nivået som norske vernepliktige i dag oppviser (skal man tro statistikk og oppslag i media) er det bare å verve seg. Det stilles ikke større krav til deg fordi du er jente. Kanskje har du et fortrinn i og med at du har gjennomgått et svangerskap og en fødsel- du vet du er i stand til å takle stress og utfordringer og tåle fysisk smerte. Du er jo såppas ung at om du ikke har trent på et par år kan du fort komme i form.

Svaret keinstein har gitt deg gjør du lurt i å se bort fra.

Det eneste jeg ville bekymret meg over er nok at det kanskje er uheldig for din lille datter dersom du blir mye borte fra henne når hun er så liten. Det hadde ikke jeg orket. Og blir det ikke mye flytting og ustabile forhold i familien med foreldre i militæret? Og attpåtil begge to?

Når det er sagt, vet jeg at du først og fremst henvendte deg til gutter og menn. Men de er kanskje (som keinstein?) ute etter å besitte mannsbastionene i fred? ( tirre, tirre ;-)) Skal bli morsomt å se hvor mange som oppmuntrer deg og ønsker velkommen etterhvert...

mvh,

[Meg1365380063]

Med det nivået som norske vernepliktige i dag oppviser (skal man tro statistikk og oppslag i media) er det bare å verve seg. Det stilles ikke større krav til deg fordi du er jente. Kanskje har du et fortrinn i og med at du har gjennomgått et svangerskap og en fødsel- du vet du er i stand til å takle stress og utfordringer og tåle fysisk smerte. Du er jo såppas ung at om du ikke har trent på et par år kan du fort komme i form.

Svaret keinstein har gitt deg gjør du lurt i å se bort fra.

Det eneste jeg ville bekymret meg over er nok at det kanskje er uheldig for din lille datter dersom du blir mye borte fra henne når hun er så liten. Det hadde ikke jeg orket. Og blir det ikke mye flytting og ustabile forhold i familien med foreldre i militæret? Og attpåtil begge to?

Når det er sagt, vet jeg at du først og fremst henvendte deg til gutter og menn. Men de er kanskje (som keinstein?) ute etter å besitte mannsbastionene i fred? ( tirre, tirre ;-)) Skal bli morsomt å se hvor mange som oppmuntrer deg og ønsker velkommen etterhvert...

mvh,

Barnets far har vært i militæret fram til nå. Hvorfor er det verre at mor er borte i militæret enn at far er det? Hvorfor er det i det hele tatt et argument?

[ylvali1365381015]

Barnets far har vært i militæret fram til nå. Hvorfor er det verre at mor er borte i militæret enn at far er det? Hvorfor er det i det hele tatt et argument?

Vel, jeg har jo respekt for at folk vektlegger forskjellige ting når de oppdrar barn og ikke minst at de er forskjellige mht når de fungerer best som omsorgsgivere. Det er liten vits i å bli hjemmeværende dersom man blir utilfreds og ulykkelig av det, feks. Dersom du kjenner i deg selv at det er det riktige å gjøre i din situasjon, vil du kanskje hente overskudd og ha desto mer å gi din datter når dere først er sammen. Det kommer jo også an på hvem som stort sett har hatt omsorgen, som hun er mest knyttet til.

Når det er sagt, og hvis jeg skal være helt ærlig, mener jeg bestemt at det er forskjell på mor og far den første tiden i et barns liv. Kunne utdypet det videre og henvist til rådende teorier om tilknytning og viktigheten av stabile og nære kontakter de første årene, men det er så mye å si om det at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Men når datteren din er to år vil jo også andre nære relasjoner spille en viktig rolle i hennes liv. Far, dersom han har hatt like nær og jevn kontakt med henne som deg, er jo ikke lenger bare en erstatning, men kan fylle rollen som hovedomsorgsgiver like godt.

Men jeg tror ikke det er optimalt for et barn på to år at begge foreldrene er mye bort e, særlig ikke over lengre tidsrom. Så lenge kvinner føder og ammer barna kommer vi ikke bort fra at vi faktisk er helt essensielle i oppstarten, Selv om det går veldig bra med de fleste, uansett oppvekstsforhold. Hvorfor er det så viktig at de ikke skal trenger oss da? Er det ikke en del av pakken når man får barn? Man kommer aldri unna spørsmålet om det er til det beste for barnet når man først har valgt å få dem.

Er det ikke litt naturstridig at både menn og kvinner er så lite sammen med barna sine som mange er i dag? Jeg tenker ikke på dere spesielt her( det vet jeg jo fint lite om ),mer en generell betraktning.

Slik tenker nå jeg da. Også i mitt eget liv, det var ikke ment som noen pekefinger, bare en tilbakemelding, som du etterspurte.

(Riktignok av menn, og da får du kanskje svar som utelater barnet helt? Hva vet jeg?)

Lykke til med beslutningen!

Problemer med å kvalifisere deg får du sikkert ikke.

mvh,

[Gjest Militær-kvinna!]

Med det nivået som norske vernepliktige i dag oppviser (skal man tro statistikk og oppslag i media) er det bare å verve seg. Det stilles ikke større krav til deg fordi du er jente. Kanskje har du et fortrinn i og med at du har gjennomgått et svangerskap og en fødsel- du vet du er i stand til å takle stress og utfordringer og tåle fysisk smerte. Du er jo såppas ung at om du ikke har trent på et par år kan du fort komme i form.

Svaret keinstein har gitt deg gjør du lurt i å se bort fra.

Det eneste jeg ville bekymret meg over er nok at det kanskje er uheldig for din lille datter dersom du blir mye borte fra henne når hun er så liten. Det hadde ikke jeg orket. Og blir det ikke mye flytting og ustabile forhold i familien med foreldre i militæret? Og attpåtil begge to?

Når det er sagt, vet jeg at du først og fremst henvendte deg til gutter og menn. Men de er kanskje (som keinstein?) ute etter å besitte mannsbastionene i fred? ( tirre, tirre ;-)) Skal bli morsomt å se hvor mange som oppmuntrer deg og ønsker velkommen etterhvert...

mvh,

Takk for svar. Far har allerede vore i militæret no eit år, og no skal han jobbe eit års tid før vi skal studere hausten 2007. Og hvis ikkje eg komer inn på studiet, har eg ganske lyst å prøve meg litt i hæren. Men då bør eg kanskje trene litt. Det er jo harde fysiske påkjenningar der

[org]

Med kondisjon på bånn, så har du null sjanse. Ingen arbeidsgiver ansetter nullkandidater.

Det man ikke er (topptrent for eksempel), kan man bli.

[filiokus81]

Nå er ikke jeg mann, men mamma. Og svarer deg med det som utgangspunkt.

Jeg ville ikke vervet meg når min datter var bare 2 år. Dersom du skal på førstegangstjeneste er du mye borte hjemmefra, og tenk så mye du går glipp av ifht utvikling etc! For ikke å snakke om at et så lite barn har behov for å ha mammaen sin i nærheten mer enn bare i helgene (og det er jo i beste fall. Kanskje må du tjenestegjøre langt unna, og kommer deg bare hjem en gang i mnd, f.eks)

Dersom du vurderer å verve deg fordi du da får 3 tilleggspoeng ved søknad til universitet/høyskole, kan jeg i alle fall fortelle deg at de samme 3 poengene kan opparbeides gjennom ett års fulltidsstudium.

Det finnes mange åpne studier, og mange studier med lav poenggrense. Hvorfor ikke studere noe annet et år, og så begynne på sykepleien etterpå? Jeg tror f.eks psykologi grunnfag fortsatt er et åpent studium, og det er jo noe du vil kunne ha nytte av i en sykepleierutdanning også.

Hvis du likevel vil verve deg bør du trene deg opp først ja. Det er jo fysiske tester som må bestås for å i det hele tatt komme inn også.

[Gjest et forslag]

Med kondisjon på bånn, ville du fått temmelig slitsom tilværelse i militære. Du får også liten tid til å ta vare på barnet ditt.

Ta heller hensyn til deg selv og barnet ditt og skit i svarene fra likestillingsfanatikerene.

[Meg1365380063]

Vel, jeg har jo respekt for at folk vektlegger forskjellige ting når de oppdrar barn og ikke minst at de er forskjellige mht når de fungerer best som omsorgsgivere. Det er liten vits i å bli hjemmeværende dersom man blir utilfreds og ulykkelig av det, feks. Dersom du kjenner i deg selv at det er det riktige å gjøre i din situasjon, vil du kanskje hente overskudd og ha desto mer å gi din datter når dere først er sammen. Det kommer jo også an på hvem som stort sett har hatt omsorgen, som hun er mest knyttet til.

Når det er sagt, og hvis jeg skal være helt ærlig, mener jeg bestemt at det er forskjell på mor og far den første tiden i et barns liv. Kunne utdypet det videre og henvist til rådende teorier om tilknytning og viktigheten av stabile og nære kontakter de første årene, men det er så mye å si om det at jeg ikke helt vet hvor jeg skal begynne. Men når datteren din er to år vil jo også andre nære relasjoner spille en viktig rolle i hennes liv. Far, dersom han har hatt like nær og jevn kontakt med henne som deg, er jo ikke lenger bare en erstatning, men kan fylle rollen som hovedomsorgsgiver like godt.

Men jeg tror ikke det er optimalt for et barn på to år at begge foreldrene er mye bort e, særlig ikke over lengre tidsrom. Så lenge kvinner føder og ammer barna kommer vi ikke bort fra at vi faktisk er helt essensielle i oppstarten, Selv om det går veldig bra med de fleste, uansett oppvekstsforhold. Hvorfor er det så viktig at de ikke skal trenger oss da? Er det ikke en del av pakken når man får barn? Man kommer aldri unna spørsmålet om det er til det beste for barnet når man først har valgt å få dem.

Er det ikke litt naturstridig at både menn og kvinner er så lite sammen med barna sine som mange er i dag? Jeg tenker ikke på dere spesielt her( det vet jeg jo fint lite om ),mer en generell betraktning.

Slik tenker nå jeg da. Også i mitt eget liv, det var ikke ment som noen pekefinger, bare en tilbakemelding, som du etterspurte.

(Riktignok av menn, og da får du kanskje svar som utelater barnet helt? Hva vet jeg?)

Lykke til med beslutningen!

Problemer med å kvalifisere deg får du sikkert ikke.

mvh,

Vel, jeg kan også fint finne mange teorier som viser at det ikke er noen forskjell på hvem som oppdrar barnet, så det argumentet ditt om kontakt, nærhet, tilknytning, mor som viktigst osv kjøper jeg ikke. Man kan alltid finne forskning og teori som støtter ens eget synspunkt.

Hva mener du med at det er naturstridig at mor og far er så mye borte fra barnet? Hva er "mye borte"? Er det at begge er i fullt arbeid, for å tjene nok penger til å klare seg selv, for å realisere sine behov utover foreldre- og ekteskapet? Hva er "naturlig" At mor er hjemme og samler basismaten i nærheten av hula, mens far er på lange og farlige jaktturer? Altså, hvor langt tilbake må vi for å finne det naturlige? Jeg mener ikke å være spydig, men jeg ser en del varsellamper når noen snakker om det naturlige, fordi det naturlige stort sett er konstruert og kulturelt. Jeg blir lei meg når vi i 2006 fremdeles sier at en kvinneperson er viktigere enn en mannsperson, fordi jeg mener at når alt kommer til alt så er det viktigste at barnet får oppfylt sine behov, får kjærlighet, en oppdragelse og ellers slike primærbehov. Jeg ser ikke på amming som et primærbehov, og dermed spiller det ingen rolle om personen(e) som elsker barnet har inn- eller utovertiss. Et barn trenger uansett flere og mer varierte personer i sitt liv enn de to som har gått sammen for å forene egg og sæd.

[keinstein]

Det man ikke er (topptrent for eksempel), kan man bli.

Har du et par år til rådighet?

[ylvali1365381015]

Vel, jeg kan også fint finne mange teorier som viser at det ikke er noen forskjell på hvem som oppdrar barnet, så det argumentet ditt om kontakt, nærhet, tilknytning, mor som viktigst osv kjøper jeg ikke. Man kan alltid finne forskning og teori som støtter ens eget synspunkt.

Hva mener du med at det er naturstridig at mor og far er så mye borte fra barnet? Hva er "mye borte"? Er det at begge er i fullt arbeid, for å tjene nok penger til å klare seg selv, for å realisere sine behov utover foreldre- og ekteskapet? Hva er "naturlig" At mor er hjemme og samler basismaten i nærheten av hula, mens far er på lange og farlige jaktturer? Altså, hvor langt tilbake må vi for å finne det naturlige? Jeg mener ikke å være spydig, men jeg ser en del varsellamper når noen snakker om det naturlige, fordi det naturlige stort sett er konstruert og kulturelt. Jeg blir lei meg når vi i 2006 fremdeles sier at en kvinneperson er viktigere enn en mannsperson, fordi jeg mener at når alt kommer til alt så er det viktigste at barnet får oppfylt sine behov, får kjærlighet, en oppdragelse og ellers slike primærbehov. Jeg ser ikke på amming som et primærbehov, og dermed spiller det ingen rolle om personen(e) som elsker barnet har inn- eller utovertiss. Et barn trenger uansett flere og mer varierte personer i sitt liv enn de to som har gått sammen for å forene egg og sæd.

huff, altså. slik jeg ser det fikk du noenlunde samme svar fra filiokus eller hvem det var, og reagert helt annerledes på det. ett eller annet ord må du ha kicka på og hengt deg opp i her, kan det være ordet "naturlig"?

vel, gir deg rett i mange av dine betraktninger. men mener du godt kan lese svaret mitt en gang til med litt åpnere øyne, jeg er overhodet ikke en slik som du prøver å tegne på veggen her.

likefullt mener jeg at det ikke er heldig for din datter at dere blir så mye borte fra henne. det har ingenting med kjøkkenbenker og huler og bærsanking å gjøre. ser du har fått flere tilbakemeldinger som går på dette med kontinuitet og samvær med så små barn, så her er det flere djevler opp på veggen allerede. ut og lys på dem, kanskje går det an å se det fra en annen vinkel?

synes du er spydig likevel jeg da, virker rett og slett sint på meg. men det tåler jeg. står inne for det jeg skrev, mener jeg har god ryggdekning for mine uttalelser.

men du har sikkert lest helt annen litteratur på området?

;-)

[Meg1365380063]

huff, altså. slik jeg ser det fikk du noenlunde samme svar fra filiokus eller hvem det var, og reagert helt annerledes på det. ett eller annet ord må du ha kicka på og hengt deg opp i her, kan det være ordet "naturlig"?

vel, gir deg rett i mange av dine betraktninger. men mener du godt kan lese svaret mitt en gang til med litt åpnere øyne, jeg er overhodet ikke en slik som du prøver å tegne på veggen her.

likefullt mener jeg at det ikke er heldig for din datter at dere blir så mye borte fra henne. det har ingenting med kjøkkenbenker og huler og bærsanking å gjøre. ser du har fått flere tilbakemeldinger som går på dette med kontinuitet og samvær med så små barn, så her er det flere djevler opp på veggen allerede. ut og lys på dem, kanskje går det an å se det fra en annen vinkel?

synes du er spydig likevel jeg da, virker rett og slett sint på meg. men det tåler jeg. står inne for det jeg skrev, mener jeg har god ryggdekning for mine uttalelser.

men du har sikkert lest helt annen litteratur på området?

;-)

Jeg ser først nå at du (?) har misforstått (?) noe - jeg er ikke den som vurderer å søke meg til militæret.

Trådstarter ber om råd for hva hun skal gjøre, og i et diskusjonsforum som dette valgte jeg å peke på ting jeg ikke så bli diskutert, nyansere ting som ble framsatt, eller sette spørsmålstegn ved "sannheter".

Beklager om du oppfatter meg som sarkastisk, svartmalende eller vanskelig - det sier seg selv at i et forum som dette kan språket bli oppfattet annerledes enn man intenderer. Jeg er ikke så intolerant som jeg tror du oppfatter meg.

Når det er sagt, så er dette noe trådstarter må bestemme selv. Jeg synes personlig spørsmålet om kondisjon veier tyngre enn fraværet fra barnet. Så vidt jeg vet, er en militærtjeneste over på ni måneder. Selvfølgelig setter man ideelt sett barn til verden for å gjøre det beste for det. Men realiteten er at man må være borte fra barnet sitt. Om det er på grunn av studier, jobb, militæret, sykdom, ferie eller hva er strengt tatt ikke så veldig viktig, så lenge barnet får den omsorgen det trenger fra NOEN. Jeg vet om mange menn som ser barnet sitt mindre enn en kvinne i militæret vil se sitt barn - og det faktum at få/ingen setter spørsmålstegn ved det, eller kommenterer det i negative ordelag, provoserer meg noe inn i helvete. Jeg bifaller kvinner som tør å stå imot den fremdeles sterke kulturelle forestillingen om at mor er den beste omsorgspersonen, og som gjør det de ønsker for å realisere seg selv. Vi er først og fremst mennesker, ikke kjønnsorgan. Jeg blir provosert over at menn får ta de sjansene de vil, får gjøre det de vil, får realisere seg selv, uten at flertallet mener det går ut over barnet. Jeg synes ikke dette er svartmaling, dette er en beskrivelse av hvordan mange menn lever - eller KAN leve.

[ylvali1365381015]

Jeg ser først nå at du (?) har misforstått (?) noe - jeg er ikke den som vurderer å søke meg til militæret.

Trådstarter ber om råd for hva hun skal gjøre, og i et diskusjonsforum som dette valgte jeg å peke på ting jeg ikke så bli diskutert, nyansere ting som ble framsatt, eller sette spørsmålstegn ved "sannheter".

Beklager om du oppfatter meg som sarkastisk, svartmalende eller vanskelig - det sier seg selv at i et forum som dette kan språket bli oppfattet annerledes enn man intenderer. Jeg er ikke så intolerant som jeg tror du oppfatter meg.

Når det er sagt, så er dette noe trådstarter må bestemme selv. Jeg synes personlig spørsmålet om kondisjon veier tyngre enn fraværet fra barnet. Så vidt jeg vet, er en militærtjeneste over på ni måneder. Selvfølgelig setter man ideelt sett barn til verden for å gjøre det beste for det. Men realiteten er at man må være borte fra barnet sitt. Om det er på grunn av studier, jobb, militæret, sykdom, ferie eller hva er strengt tatt ikke så veldig viktig, så lenge barnet får den omsorgen det trenger fra NOEN. Jeg vet om mange menn som ser barnet sitt mindre enn en kvinne i militæret vil se sitt barn - og det faktum at få/ingen setter spørsmålstegn ved det, eller kommenterer det i negative ordelag, provoserer meg noe inn i helvete. Jeg bifaller kvinner som tør å stå imot den fremdeles sterke kulturelle forestillingen om at mor er den beste omsorgspersonen, og som gjør det de ønsker for å realisere seg selv. Vi er først og fremst mennesker, ikke kjønnsorgan. Jeg blir provosert over at menn får ta de sjansene de vil, får gjøre det de vil, får realisere seg selv, uten at flertallet mener det går ut over barnet. Jeg synes ikke dette er svartmaling, dette er en beskrivelse av hvordan mange menn lever - eller KAN leve.

helt enig med deg i at de fleste menn slipper billig unna spørsmål vedrørende barna og sin kontakt med dem. men det rettferdiggjør ikke at også andre (kvinner OG menn) skal se bort fra ansvaret. helt enig med deg i at det er provoserende, men etter min mening ligger løsningen i at også menn må stilles til ansvar overfor familie og barn, og at man må begynne å tenke i andre baner i dette samfunnet, man MÅ ikke være borte fra familien sin i ni mnd, man må ikke på ferie over lang tid uten barnet sitt heller, barn blir jo med på ferie, er ikke det hele poenget?

de fleste menn har lojaliteten sin hos jobben. mange kvunner har også det, det skjer kanskje naturlig, iom at jobben stiller deg til ansvar kontinuerlig, et barn tar det det får. desverre.

hvor mange klager på dødsleiet over at de ikke prioriterte jobben høyere?

det jeg er imidlertid er totalt uenig med deg i er at i denne saken er det morens kondis og ikke nesten ett års fraværenhet fra datteren som er relevant. det høres for meg helt sprøtt ut.

ni mnd er en tredjedel av livet hun har levd- laaaang tid for en toåring!

det går sikkert bra.uansett. hun lider sikkert ingen større nød enn mange andre barn gjør verden over, skal ikke overdramatisere heller.

men jeg hadde aldri villet fjerne meg sånn emosjonelt fra mitt barn på to år at jeg hadde ønsket dette i utg.pkt.

vil man ha barn som blir nødt til å distansere seg fordi de lever med et savn etter mor? (eller far, for guds skyld) ja da er det fritt fram for utålmodige karriærejegere i alle yrkesgrupper. så får man sikkert barn som får de samme verdier som voksne...

vi tenker vel veldig ulikt her.

mvh,

[Meg1365380063]

helt enig med deg i at de fleste menn slipper billig unna spørsmål vedrørende barna og sin kontakt med dem. men det rettferdiggjør ikke at også andre (kvinner OG menn) skal se bort fra ansvaret. helt enig med deg i at det er provoserende, men etter min mening ligger løsningen i at også menn må stilles til ansvar overfor familie og barn, og at man må begynne å tenke i andre baner i dette samfunnet, man MÅ ikke være borte fra familien sin i ni mnd, man må ikke på ferie over lang tid uten barnet sitt heller, barn blir jo med på ferie, er ikke det hele poenget?

de fleste menn har lojaliteten sin hos jobben. mange kvunner har også det, det skjer kanskje naturlig, iom at jobben stiller deg til ansvar kontinuerlig, et barn tar det det får. desverre.

hvor mange klager på dødsleiet over at de ikke prioriterte jobben høyere?

det jeg er imidlertid er totalt uenig med deg i er at i denne saken er det morens kondis og ikke nesten ett års fraværenhet fra datteren som er relevant. det høres for meg helt sprøtt ut.

ni mnd er en tredjedel av livet hun har levd- laaaang tid for en toåring!

det går sikkert bra.uansett. hun lider sikkert ingen større nød enn mange andre barn gjør verden over, skal ikke overdramatisere heller.

men jeg hadde aldri villet fjerne meg sånn emosjonelt fra mitt barn på to år at jeg hadde ønsket dette i utg.pkt.

vil man ha barn som blir nødt til å distansere seg fordi de lever med et savn etter mor? (eller far, for guds skyld) ja da er det fritt fram for utålmodige karriærejegere i alle yrkesgrupper. så får man sikkert barn som får de samme verdier som voksne...

vi tenker vel veldig ulikt her.

mvh,

Helt klart at vi tenker forskjellig. Jeg er vokst opp i en situasjon hvor jeg skulle ønske jeg hadde sett mindre til mor og mer til far. Det er meg revnende likegyldig hvem som så meg mest fram til jeg var to år, for den tiden husker jeg nada av. Derfor kjøper jeg ikke argumentet ditt om at verneplikttjenesten er en tredjedel av tiden barnet har levd hittil, og derfor ille. Nå er en glimrende mulighet for far og barn å knytte bånd, som gjør det lettere for far å engasjere seg i barnet framover. Det er en måte å tvinge far mer inn i foreldreskapet. Noen ganger må drastiske ting til for å endre på ting - far kommer ikke mer på banen om mor sitter hjemme og ønsker snilt at han skal delta.

[ylvali1365381015]

Helt klart at vi tenker forskjellig. Jeg er vokst opp i en situasjon hvor jeg skulle ønske jeg hadde sett mindre til mor og mer til far. Det er meg revnende likegyldig hvem som så meg mest fram til jeg var to år, for den tiden husker jeg nada av. Derfor kjøper jeg ikke argumentet ditt om at verneplikttjenesten er en tredjedel av tiden barnet har levd hittil, og derfor ille. Nå er en glimrende mulighet for far og barn å knytte bånd, som gjør det lettere for far å engasjere seg i barnet framover. Det er en måte å tvinge far mer inn i foreldreskapet. Noen ganger må drastiske ting til for å endre på ting - far kommer ikke mer på banen om mor sitter hjemme og ønsker snilt at han skal delta.

selvfølgelig ikke.

hadde selv en meget engasjert og tilstedeværende far, om enn litt emosjonelt utigjengelig for meg mot slutten av tenårene og fram til i dag. han viste meg verden, opplevde den sammen med meg. han skiftet bleier og passet på hjemme når mamma av og til skulle bort. min mor likedan, oppvokst med full likestilling sånn sett.

min mann har aldri måttet dyttes inn i sin omsorgsrolle på noen måte, han krevde den fra første stund så snart vi kom hjem fra føden med eldstemann. og hadde han ikke gjort det hadde jeg ikke sittet "snilt og håpet" skal jeg lover deg!

jeg tror imidlertid at de første årene er helt essensielle for et barns trygghet og emosjonelle utvikling, for dets behov og evner til å knytte trygge og langvarige bånd senere i livet.

det er mye grunnleggende man ikke husker.

det betyr ikke at det ikke er viktig for deg selv om du ikke kan gjenkalle detaljerte minner fra den gang. som toåring kogniserer man ikke over slikt på en måte som fester bevisstheten til omstendighetene, og dermed husker at jo: dette var viktig for meg gitt! man opplever og føler. og mye av det vi føler som helt små går i glemmeboken av mange naturlige grunner, også delvis fordi vi ikke har den kogniserende bevisstheten eller ordene å henge inntrykkene på.

løsningen for både kvinner og menn ligger i å stikke fingeren i jorda og hoppe ned av tårnet.

det er ikke likestilling i å kopiere menns dumheter gjennom tidene.menn må inn i familien- kvinner skal ikke ut av den!det plass til begge!

om folk ikke kan sette ting litt på vent i noen år bør de ikke få barn. enten de er menn eller kvinner.

[ylvali1365381015]

Helt klart at vi tenker forskjellig. Jeg er vokst opp i en situasjon hvor jeg skulle ønske jeg hadde sett mindre til mor og mer til far. Det er meg revnende likegyldig hvem som så meg mest fram til jeg var to år, for den tiden husker jeg nada av. Derfor kjøper jeg ikke argumentet ditt om at verneplikttjenesten er en tredjedel av tiden barnet har levd hittil, og derfor ille. Nå er en glimrende mulighet for far og barn å knytte bånd, som gjør det lettere for far å engasjere seg i barnet framover. Det er en måte å tvinge far mer inn i foreldreskapet. Noen ganger må drastiske ting til for å endre på ting - far kommer ikke mer på banen om mor sitter hjemme og ønsker snilt at han skal delta.

du må ikke være så bisk: tvinge far inn i foreldreskapet? vil han ikke være der altså? tydelig at du har andre referanserammer enn meg- i min verden ønsker fedre og mødre å tilbringe mest mulig tid med sine barn mens de kan. eldste poden er ni, helt andre boller nå kan jeg love: må lokke og lure for å få ham på fanget. mor og far kan ikke konkurere med kompiser.

men så klart: han trenger å vite at vi alltid er der, tilgjengelig.

og foreldrerollen hadde jammen vært tom og utifredsstillende dersom det ikke hadde vært sånn. dersom vi var mer opptatt av vår egen navle og trodde vi kunne opparbeide tillit ved litt effektiv "kvalitetestid" innimellom når det måtte passe for oss!

hvilken illusjon...

alle forhold (par/foreldre-barn) krever tilstedeværelse og innsats!

er voksne i dag for barnslige til å ta sine barns perspektiver? eller redde for ansvar? synes de det er klamt?

jeg bare spør altså?

ja, nå ble også jeg pasjonert og muligens freidig.. ;-)

mvh,