Resektløse folk (frust)

[Hawkwind]

Sitter og ergrer meg kraftig over enkelte mennesketyper i kveld.

Som en del andre gir jeg vekk en del overskuddsting på aftenpostens annonsetjeneste fra tid til annen.

Det er gratis, og folk som virkelig -trenger- en del små og større saker kan få tak i dette uten å sprenge allerede trange budsjettrammer.

Og har etterhvert oppdaget en veldig lei tendens hos enkelte.

Konkret eksempel: Legger ut annonse søndag med barneklær som gis bort.

Får svar etter 20 minutter - har du dem ennå?

Jepp, det har jeg. Når passer det deg å hente?

Mandag kveld, får jeg beskjed om.

Sender avgårde navn, adresse og mobilnummer til dama, og gir beskjed om at jeg da stopper annonsen - klærne er reservert til henne.

Mandag kveld kommer og går, og ingen kommer for å plukke opp klærne. Får mail sent på kvelden - fikk ikke barnevakt, kan jeg komme i morgen i steden?

Gir beskjed om at tirsdag er jeg ikke hjemme før sent grunnet jobb, men er hjemme onsdag. Får svar tilbake om at ok, sees da.

Og nå er onsdagen snart omme, og ingen har vært her.

Og jeg synes det er utrolig respektløst av vedkommende.

En sak er å avtale å hente noe uten å vite at det passer, en annen sak er å gi så sen beskjed når vedkommende ser at det ikke går, en siste sak er at avtale nummer 2 også brytes uten at man hører noe i god tid.

Har kastet bort to dyrebare kvelder med å sørge for at jeg er hjemme for at vedkommende skal få ting hun trenger gratis; og dama gidder ikke en gang gi beskjed når det skjærer seg - og har heller ikke tatt seg bryet med å finne ut om hun kan komme her eller ikke før hun har avtalt med meg.

Og dette har skjedd rimelig mange ganger med forskjellige personer etterhvert.

Har virkelig folk flest så liten respekt for andre menneskers tid at det å sjekke at man kan noe samt det å gi beskjed når det likevel ikke går er akseptert oppførsel?

Eller er det bare jeg som er sær og gammeldags her...?

[Mistera]

Nei dette syntes jeg var respektløst og utakknemlig gjort.

Jeg er en av den sorten som ALLTID møter opp, gjerne litt før, ellers så gir jeg beskjed om at jeg heller ringer opp igjen om det, om jeg ikke er 100% sikker på jeg kan til det avtalte tidspunktet.

Synd at "givergleden" ikke blir særlig gledelig når det er på den måten:(

Forstår at du er oppgitt...

[Gjest sløve folk finnes overalt]

Ja, det er respektløst. Det er det jeg vil kalle tidstyveri. Man gjør avtaler og tar av andres tid, og så gjør man i stedet noe annet.

Jeg hadde en gang en kjæreste (såkalt) som var respektløs. Det hjalp ikke særlig at vi bodde på hver vår kant av landet heller, slik at alt av besøk måtte planlegges. Han kunne gjøre en avtale med meg om at "på fredag, da kommer jeg med flyet som lander kl. 17, og så har vi hele helgen sammen hos deg". Jada, jeg møtte opp på flyplassen til avtalt tid for å hente han, og så kom han ikke! Ikke hørte jeg noe, ikke fikk jeg tak i ham på telefonen. Jeg ble altså sittende hele helga og vente. Da jeg så endelig fikk tak i han igjen, var alt han hadde å si at "du skjønte vel at jeg ikke kom da jeg ikke dukka opp?" Øhh... joda... da hadde jeg bare satt nærmest himmel og jord i bevegelse for å finne ut av hvor fyren var blitt av, jeg hadde grått, jeg hadde ventet og ventet og ventet på en telefon som aldri ringte, jeg hadde brukt ekstra penger for å kjøpe inn mat og sånn til oss, jeg hadde ryddet og stelt i stand leiligheten...

En gang inviterte han meg med på sydentur. Joda, han ville ordne opp, bestemme sted etc. jeg skulle ikke vite noe, for det skulle være en overraskelse. Jommen sa jeg overraskelse... *pføy*

Etter diverse utsettelser fra hans side (opprør i landet vi skulle til, ingen ledige turer, skadet ryggen etc.), så kom endelig dagen han skulle komme til meg og vi skulle reise videre herfra med fly. Jeg skulle ringe han på jobben til avtalt tid for å få vite hvilket fly han kom med. Men da jeg ringte var han ikke tilstede. Så var det å få tak i ham hjemme da. Nei, ingen der heller. Hadde han kanskje kommet seg nedover selv? Jeg ringte flyplassen og la igjen beskjed om at han fikk ta taxi når han kom, jeg fikk dem til å rope opp navnet hans ved hver ankomst fra hans hjemby. Ingen respons på det.

Jeg ventet og ventet og ventet. Hele dagen gikk. Natten med. Dagen etter ringte jeg på jobben hans igjen, og denne gangen fikk jeg snakke med sjefen hans. Og da fikk jeg vite at "nei, XX er ikke her nå, han har ferie". "Vet det", svarte jeg, "for det er meg han skal på ferie sammen med. Vet dere hvor han er nå?"

Joda, det visste de. Han hadde ringt og gitt beskjed dagen i forveien om at han dro med flyet som gikk til Tyrkia den dagen kl. 12.00!

Og det stemte!

Fyren _hadde_ dratt til Tyrkia den dagen han egentlig skulle reist med meg! Fjorten dager senere kom var han tilbake på jobb, og da jeg endelig fikk tak i ham var han overrasket over at jeg var sinna! *nææh*

Vi var ikke kjærester etter det der, nei!

[Prozak]

Ja, det er respektløst. Det er det jeg vil kalle tidstyveri. Man gjør avtaler og tar av andres tid, og så gjør man i stedet noe annet.

Jeg hadde en gang en kjæreste (såkalt) som var respektløs. Det hjalp ikke særlig at vi bodde på hver vår kant av landet heller, slik at alt av besøk måtte planlegges. Han kunne gjøre en avtale med meg om at "på fredag, da kommer jeg med flyet som lander kl. 17, og så har vi hele helgen sammen hos deg". Jada, jeg møtte opp på flyplassen til avtalt tid for å hente han, og så kom han ikke! Ikke hørte jeg noe, ikke fikk jeg tak i ham på telefonen. Jeg ble altså sittende hele helga og vente. Da jeg så endelig fikk tak i han igjen, var alt han hadde å si at "du skjønte vel at jeg ikke kom da jeg ikke dukka opp?" Øhh... joda... da hadde jeg bare satt nærmest himmel og jord i bevegelse for å finne ut av hvor fyren var blitt av, jeg hadde grått, jeg hadde ventet og ventet og ventet på en telefon som aldri ringte, jeg hadde brukt ekstra penger for å kjøpe inn mat og sånn til oss, jeg hadde ryddet og stelt i stand leiligheten...

En gang inviterte han meg med på sydentur. Joda, han ville ordne opp, bestemme sted etc. jeg skulle ikke vite noe, for det skulle være en overraskelse. Jommen sa jeg overraskelse... *pføy*

Etter diverse utsettelser fra hans side (opprør i landet vi skulle til, ingen ledige turer, skadet ryggen etc.), så kom endelig dagen han skulle komme til meg og vi skulle reise videre herfra med fly. Jeg skulle ringe han på jobben til avtalt tid for å få vite hvilket fly han kom med. Men da jeg ringte var han ikke tilstede. Så var det å få tak i ham hjemme da. Nei, ingen der heller. Hadde han kanskje kommet seg nedover selv? Jeg ringte flyplassen og la igjen beskjed om at han fikk ta taxi når han kom, jeg fikk dem til å rope opp navnet hans ved hver ankomst fra hans hjemby. Ingen respons på det.

Jeg ventet og ventet og ventet. Hele dagen gikk. Natten med. Dagen etter ringte jeg på jobben hans igjen, og denne gangen fikk jeg snakke med sjefen hans. Og da fikk jeg vite at "nei, XX er ikke her nå, han har ferie". "Vet det", svarte jeg, "for det er meg han skal på ferie sammen med. Vet dere hvor han er nå?"

Joda, det visste de. Han hadde ringt og gitt beskjed dagen i forveien om at han dro med flyet som gikk til Tyrkia den dagen kl. 12.00!

Og det stemte!

Fyren _hadde_ dratt til Tyrkia den dagen han egentlig skulle reist med meg! Fjorten dager senere kom var han tilbake på jobb, og da jeg endelig fikk tak i ham var han overrasket over at jeg var sinna! *nææh*

Vi var ikke kjærester etter det der, nei!

Det du beskriver der er jo ikke sløvhet, men en tilbakestående person. Høres hinsides utrolig ut.

"......................................."

[Prozak]

Jeg er enig med deg at dette er respektløst. Jeg reagerer på slikt med å gi opp slike folk - hvis jeg er i godt humør, får de én ny sjanse. Jeg har inntrykk av at det er mange unge folk i dag som er slik, men det kan selvfølgelig hende jeg tar feil.

"........................................"

[Dorthe]

Ja, det er respektløst. Det er det jeg vil kalle tidstyveri. Man gjør avtaler og tar av andres tid, og så gjør man i stedet noe annet.

Jeg hadde en gang en kjæreste (såkalt) som var respektløs. Det hjalp ikke særlig at vi bodde på hver vår kant av landet heller, slik at alt av besøk måtte planlegges. Han kunne gjøre en avtale med meg om at "på fredag, da kommer jeg med flyet som lander kl. 17, og så har vi hele helgen sammen hos deg". Jada, jeg møtte opp på flyplassen til avtalt tid for å hente han, og så kom han ikke! Ikke hørte jeg noe, ikke fikk jeg tak i ham på telefonen. Jeg ble altså sittende hele helga og vente. Da jeg så endelig fikk tak i han igjen, var alt han hadde å si at "du skjønte vel at jeg ikke kom da jeg ikke dukka opp?" Øhh... joda... da hadde jeg bare satt nærmest himmel og jord i bevegelse for å finne ut av hvor fyren var blitt av, jeg hadde grått, jeg hadde ventet og ventet og ventet på en telefon som aldri ringte, jeg hadde brukt ekstra penger for å kjøpe inn mat og sånn til oss, jeg hadde ryddet og stelt i stand leiligheten...

En gang inviterte han meg med på sydentur. Joda, han ville ordne opp, bestemme sted etc. jeg skulle ikke vite noe, for det skulle være en overraskelse. Jommen sa jeg overraskelse... *pføy*

Etter diverse utsettelser fra hans side (opprør i landet vi skulle til, ingen ledige turer, skadet ryggen etc.), så kom endelig dagen han skulle komme til meg og vi skulle reise videre herfra med fly. Jeg skulle ringe han på jobben til avtalt tid for å få vite hvilket fly han kom med. Men da jeg ringte var han ikke tilstede. Så var det å få tak i ham hjemme da. Nei, ingen der heller. Hadde han kanskje kommet seg nedover selv? Jeg ringte flyplassen og la igjen beskjed om at han fikk ta taxi når han kom, jeg fikk dem til å rope opp navnet hans ved hver ankomst fra hans hjemby. Ingen respons på det.

Jeg ventet og ventet og ventet. Hele dagen gikk. Natten med. Dagen etter ringte jeg på jobben hans igjen, og denne gangen fikk jeg snakke med sjefen hans. Og da fikk jeg vite at "nei, XX er ikke her nå, han har ferie". "Vet det", svarte jeg, "for det er meg han skal på ferie sammen med. Vet dere hvor han er nå?"

Joda, det visste de. Han hadde ringt og gitt beskjed dagen i forveien om at han dro med flyet som gikk til Tyrkia den dagen kl. 12.00!

Og det stemte!

Fyren _hadde_ dratt til Tyrkia den dagen han egentlig skulle reist med meg! Fjorten dager senere kom var han tilbake på jobb, og da jeg endelig fikk tak i ham var han overrasket over at jeg var sinna! *nææh*

Vi var ikke kjærester etter det der, nei!

Det der tror jeg er noe av det kjipeste jeg har hørt. Hadde noen gjort det mot meg, hadde jeg vært knust.

[Goliath]

Det er både respektløst og svært dårlig gjort.

Og jeg regner med at du gir henne klar beskjed om at disse klærne ikke lenger er tilgjengelig om hun kontakter deg igjen.....

Neste gang du gjør noe slikt får du heller gi beskjed om hva du har av dårlig erfaring, og si ifra at det er førstemann som kommer som får det du skal gi bort - mao ikke hold av til noen.

[org]

Du er slett ikke gammeldags.

Sånt er simpelt, rett og slett!

[filiokus81]

Sånne mennesker er noe av det mest irriterende jeg vet om. Utrolig dårlig gjort!

Nei, du er overhodet ikke gammeldags. Folkeskikk går ikke ut på dato )

[jubalong70]

Du er overhodet ikke sær og gammeldags. Slikt er fryktelig respektløst.

Neste gang ber du om navn og telefonnummer til vedkommende, så kan du evt. etterlyse personen og i alle fall nekte å handle mer med dem.

[flisa]

Jeg er enig med deg at dette er respektløst. Jeg reagerer på slikt med å gi opp slike folk - hvis jeg er i godt humør, får de én ny sjanse. Jeg har inntrykk av at det er mange unge folk i dag som er slik, men det kan selvfølgelig hende jeg tar feil.

"........................................"

Jeg tror du har rett i det. Denne damen syns nå liksom at Hawkwind passer "hennes" klær.

[flisa]

Ja, det er respektløst. Det er det jeg vil kalle tidstyveri. Man gjør avtaler og tar av andres tid, og så gjør man i stedet noe annet.

Jeg hadde en gang en kjæreste (såkalt) som var respektløs. Det hjalp ikke særlig at vi bodde på hver vår kant av landet heller, slik at alt av besøk måtte planlegges. Han kunne gjøre en avtale med meg om at "på fredag, da kommer jeg med flyet som lander kl. 17, og så har vi hele helgen sammen hos deg". Jada, jeg møtte opp på flyplassen til avtalt tid for å hente han, og så kom han ikke! Ikke hørte jeg noe, ikke fikk jeg tak i ham på telefonen. Jeg ble altså sittende hele helga og vente. Da jeg så endelig fikk tak i han igjen, var alt han hadde å si at "du skjønte vel at jeg ikke kom da jeg ikke dukka opp?" Øhh... joda... da hadde jeg bare satt nærmest himmel og jord i bevegelse for å finne ut av hvor fyren var blitt av, jeg hadde grått, jeg hadde ventet og ventet og ventet på en telefon som aldri ringte, jeg hadde brukt ekstra penger for å kjøpe inn mat og sånn til oss, jeg hadde ryddet og stelt i stand leiligheten...

En gang inviterte han meg med på sydentur. Joda, han ville ordne opp, bestemme sted etc. jeg skulle ikke vite noe, for det skulle være en overraskelse. Jommen sa jeg overraskelse... *pføy*

Etter diverse utsettelser fra hans side (opprør i landet vi skulle til, ingen ledige turer, skadet ryggen etc.), så kom endelig dagen han skulle komme til meg og vi skulle reise videre herfra med fly. Jeg skulle ringe han på jobben til avtalt tid for å få vite hvilket fly han kom med. Men da jeg ringte var han ikke tilstede. Så var det å få tak i ham hjemme da. Nei, ingen der heller. Hadde han kanskje kommet seg nedover selv? Jeg ringte flyplassen og la igjen beskjed om at han fikk ta taxi når han kom, jeg fikk dem til å rope opp navnet hans ved hver ankomst fra hans hjemby. Ingen respons på det.

Jeg ventet og ventet og ventet. Hele dagen gikk. Natten med. Dagen etter ringte jeg på jobben hans igjen, og denne gangen fikk jeg snakke med sjefen hans. Og da fikk jeg vite at "nei, XX er ikke her nå, han har ferie". "Vet det", svarte jeg, "for det er meg han skal på ferie sammen med. Vet dere hvor han er nå?"

Joda, det visste de. Han hadde ringt og gitt beskjed dagen i forveien om at han dro med flyet som gikk til Tyrkia den dagen kl. 12.00!

Og det stemte!

Fyren _hadde_ dratt til Tyrkia den dagen han egentlig skulle reist med meg! Fjorten dager senere kom var han tilbake på jobb, og da jeg endelig fikk tak i ham var han overrasket over at jeg var sinna! *nææh*

Vi var ikke kjærester etter det der, nei!

han var gal! *LOL* så grusomt!

[Hawkwind]

Du er overhodet ikke sær og gammeldags. Slikt er fryktelig respektløst.

Neste gang ber du om navn og telefonnummer til vedkommende, så kan du evt. etterlyse personen og i alle fall nekte å handle mer med dem.

Heh - spamfilteret mitt på gmail kommer ihvertfall til å bli oppdatert med et stk mailadresse ;-)

[Lillemus]

Synes ikke du er sær. Det jeg pleier å gjøre er å ta imot noen flere henvendelser og sier at dersom førstemann ikke kommer alikevel så ringer jeg på neste på lista.

En gang ga jeg bort en haug barneklær til en her inne (husker ikke hvem) mot at vedkommende skulle betale portoen, men det varte og det rakk og ingen porto kom inn på konto... Ikke før jeg klagde over det her inne, da sto den på konto tvert gitt!

[Lillemus]

Ja, det er respektløst. Det er det jeg vil kalle tidstyveri. Man gjør avtaler og tar av andres tid, og så gjør man i stedet noe annet.

Jeg hadde en gang en kjæreste (såkalt) som var respektløs. Det hjalp ikke særlig at vi bodde på hver vår kant av landet heller, slik at alt av besøk måtte planlegges. Han kunne gjøre en avtale med meg om at "på fredag, da kommer jeg med flyet som lander kl. 17, og så har vi hele helgen sammen hos deg". Jada, jeg møtte opp på flyplassen til avtalt tid for å hente han, og så kom han ikke! Ikke hørte jeg noe, ikke fikk jeg tak i ham på telefonen. Jeg ble altså sittende hele helga og vente. Da jeg så endelig fikk tak i han igjen, var alt han hadde å si at "du skjønte vel at jeg ikke kom da jeg ikke dukka opp?" Øhh... joda... da hadde jeg bare satt nærmest himmel og jord i bevegelse for å finne ut av hvor fyren var blitt av, jeg hadde grått, jeg hadde ventet og ventet og ventet på en telefon som aldri ringte, jeg hadde brukt ekstra penger for å kjøpe inn mat og sånn til oss, jeg hadde ryddet og stelt i stand leiligheten...

En gang inviterte han meg med på sydentur. Joda, han ville ordne opp, bestemme sted etc. jeg skulle ikke vite noe, for det skulle være en overraskelse. Jommen sa jeg overraskelse... *pføy*

Etter diverse utsettelser fra hans side (opprør i landet vi skulle til, ingen ledige turer, skadet ryggen etc.), så kom endelig dagen han skulle komme til meg og vi skulle reise videre herfra med fly. Jeg skulle ringe han på jobben til avtalt tid for å få vite hvilket fly han kom med. Men da jeg ringte var han ikke tilstede. Så var det å få tak i ham hjemme da. Nei, ingen der heller. Hadde han kanskje kommet seg nedover selv? Jeg ringte flyplassen og la igjen beskjed om at han fikk ta taxi når han kom, jeg fikk dem til å rope opp navnet hans ved hver ankomst fra hans hjemby. Ingen respons på det.

Jeg ventet og ventet og ventet. Hele dagen gikk. Natten med. Dagen etter ringte jeg på jobben hans igjen, og denne gangen fikk jeg snakke med sjefen hans. Og da fikk jeg vite at "nei, XX er ikke her nå, han har ferie". "Vet det", svarte jeg, "for det er meg han skal på ferie sammen med. Vet dere hvor han er nå?"

Joda, det visste de. Han hadde ringt og gitt beskjed dagen i forveien om at han dro med flyet som gikk til Tyrkia den dagen kl. 12.00!

Og det stemte!

Fyren _hadde_ dratt til Tyrkia den dagen han egentlig skulle reist med meg! Fjorten dager senere kom var han tilbake på jobb, og da jeg endelig fikk tak i ham var han overrasket over at jeg var sinna! *nææh*

Vi var ikke kjærester etter det der, nei!

Er det mulig?!

[mrxx]

Du er ikke sær og gammeldags, dette er idioter som ikke tenker på noen andre enn seg selv. Rett og slett ego-idoter.

[filiokus81]

Ja, det er respektløst. Det er det jeg vil kalle tidstyveri. Man gjør avtaler og tar av andres tid, og så gjør man i stedet noe annet.

Jeg hadde en gang en kjæreste (såkalt) som var respektløs. Det hjalp ikke særlig at vi bodde på hver vår kant av landet heller, slik at alt av besøk måtte planlegges. Han kunne gjøre en avtale med meg om at "på fredag, da kommer jeg med flyet som lander kl. 17, og så har vi hele helgen sammen hos deg". Jada, jeg møtte opp på flyplassen til avtalt tid for å hente han, og så kom han ikke! Ikke hørte jeg noe, ikke fikk jeg tak i ham på telefonen. Jeg ble altså sittende hele helga og vente. Da jeg så endelig fikk tak i han igjen, var alt han hadde å si at "du skjønte vel at jeg ikke kom da jeg ikke dukka opp?" Øhh... joda... da hadde jeg bare satt nærmest himmel og jord i bevegelse for å finne ut av hvor fyren var blitt av, jeg hadde grått, jeg hadde ventet og ventet og ventet på en telefon som aldri ringte, jeg hadde brukt ekstra penger for å kjøpe inn mat og sånn til oss, jeg hadde ryddet og stelt i stand leiligheten...

En gang inviterte han meg med på sydentur. Joda, han ville ordne opp, bestemme sted etc. jeg skulle ikke vite noe, for det skulle være en overraskelse. Jommen sa jeg overraskelse... *pføy*

Etter diverse utsettelser fra hans side (opprør i landet vi skulle til, ingen ledige turer, skadet ryggen etc.), så kom endelig dagen han skulle komme til meg og vi skulle reise videre herfra med fly. Jeg skulle ringe han på jobben til avtalt tid for å få vite hvilket fly han kom med. Men da jeg ringte var han ikke tilstede. Så var det å få tak i ham hjemme da. Nei, ingen der heller. Hadde han kanskje kommet seg nedover selv? Jeg ringte flyplassen og la igjen beskjed om at han fikk ta taxi når han kom, jeg fikk dem til å rope opp navnet hans ved hver ankomst fra hans hjemby. Ingen respons på det.

Jeg ventet og ventet og ventet. Hele dagen gikk. Natten med. Dagen etter ringte jeg på jobben hans igjen, og denne gangen fikk jeg snakke med sjefen hans. Og da fikk jeg vite at "nei, XX er ikke her nå, han har ferie". "Vet det", svarte jeg, "for det er meg han skal på ferie sammen med. Vet dere hvor han er nå?"

Joda, det visste de. Han hadde ringt og gitt beskjed dagen i forveien om at han dro med flyet som gikk til Tyrkia den dagen kl. 12.00!

Og det stemte!

Fyren _hadde_ dratt til Tyrkia den dagen han egentlig skulle reist med meg! Fjorten dager senere kom var han tilbake på jobb, og da jeg endelig fikk tak i ham var han overrasket over at jeg var sinna! *nææh*

Vi var ikke kjærester etter det der, nei!

Hjelpe meg...tenk at det faktisk FINNES mennesker som oppfører seg sånn!

*sjokkert*

[Mrs. Wallace]

Nei, du er slett ikke sær og gammeldags. Da er du i så fall i godt selskap! ;o)

Det er respektløst og et tegn på veldig dårlig folkeskikk å holde på sånn.

[Gjest Persille]

Etter å ha solgt en del ting via Finn, så presiserer jeg at jeg selger tingen til den første som KOMMER.

Jeg holder ikke av noe til noen, det har jeg alt for mange dårlige erfaringer (som din nå) med til å ha råd til.

Og når jeg skal kjøpe noe ringer jeg og sier at jeg kommer NÅ - om det passer da

Jeg har opplevd å ha avtalt å hente ting også, dukker opp til avtalt tid - og så har de solgt det til noen andre.

Like ufint spør du meg.

[Gjest trultemor26]

Ikke hold av til noen, gi dem bort til den første som kommer, sånn der går det ikke an å holde på.

Folk er ikke til å stole på, sånn er det bare.