Prestefan

[Gjest Rallar]

Dette innlegget skrev jeg under psykiatri 20/1-då.

Det begynnte med at jeg ble sendt til barnehjem istedet for hjem etter et år hos en slekning på østlandet i 1962, var da ni år gammel. Jeg var nok ikke den enkleste å ha med å gjøre og dette gjenspeilet seg i min oppførsel på barnehjemmet. Sinnet og skuffelsen måtte ut og det skjedde iform av fandensakap. Dette skulle selvfølgelig straffes og presten som øverste hode skulle stå for avstraffelsen. Det var innestengning i kott, tørkeskap i kjelleren, bank på bar rompe ja variasjonene var store. Han ble mere og mere interessert i å utføre straffen med bank. Dette utviklet seg til å bli stryking over rompa. Siden jeg da var "temmet" og ikke turde å gjøre motstand ble han mere intim. Det ble fingerbruk og deretter tok han meg hardt og brutalt. Det ble den nye formen for avstraffelse. Får man slik straff gang på gang så prøver man og rømme. Dette ble stoppet av en skipper på hurtigruten hvor jeg var blindpassasjer og jeg ble returnert til barnehjemmet hvor mere voldtekt ventet. Kunne drept den jævelen hvis jeg hadde møtt han idag. Var gift i 29 år og hun jeg var gift med er fortsatt uvitende om dette. Det samme er mine barn. Fortalte det i et svakt øyeblikk til min nye samboer og hun mente at en psykolog kunne kansje hjelpe. Går hos han enda men å få hull på verkebyllen tror jeg ikke han klarer. Synd det. Er idag 53 år og kunne tenkt meg å få det litt roligere med meg selv.

Er det noen gode råd der ute?

Fortsatt sliten

[bugge -jenta]

Det er slik en fryktelig historie, og en fryktelig barndom du beskriver. Og det opprører inn i margen. Jeg tenker; hvordan skal jeg kunne si noe som helst fornuftig til dette mennesket? Og hvordan kan jeg la være å prøve?

Du skriver det var i et svakt øyeblikk du fortalte dette til din nye samboer. Men jeg vet ikke om det var så svakt det øyeblikket. Enkelte ting her i livet er for gjennomgripende og grusomme til at vi kan komme over det i løpet av et relativt kort liv. Og som du skriver så er du ikke ferdig med det. Man kan ikke bli ferdig med det, men muligens leve bedre med det å få mer ro i livet sitt. Jeg tror det er rett å oppsøke en terapeut, og da helst en svært erfaren en i ditt tilfelle. For din historie handler om mer enn overgrep. Den handler om oppvekst på barnehjem, tap av gode foreldre, svik av flere enn overgriper. Det handler om det barnet du ganske sikkert fortsatt bærer inne i deg. Mye å være sår over, og mye å være rasende over. Etter å ha bært på dette i så mange år vil det kunne ta tid å klare å få hull på byllen. Å finne ord, og deretter finne følelsene som er knyttet til ordene. Å kunne sørge. Jeg tror absolutt du trenger noen profesjonelle ved din side i en slik prosess. Jeg tror heller ikke at det blir for sent å å gå inn i dette. Spesielt når det ligger der som en verkebyll og ikke vil gi deg fred.

Har du vurdert for eksempel psykomotorisk fysioterapi? Psykiateren min sier at mange opplever at dette i tillegg til å være en beldig bra behandling for mennesker som har vært utsatt, så kan det åpne opp for det som skjer i det terapeutike rom også.

kanskje, (dette vet jeg ikke om er en god ide), men kanskje et opphold på en institusjon på Modum eller lignende i et par tre mnd kunne hjulpet deg til å komme i gang med prosessen. Gi deg en flying start, men da må du ha et godt hjelpeapparat til å ta imot deg etterpå. Om det er en ting som ville kunne vært bra for deg kunne de på Modum(eller lignende institusjon) hjulpet med å avgjøre.

Jeg synes det er bra du tar fatt i dette. Selv om det er så stort og sikkert virker uoverkommelig. Jeg ønsker inderlig for deg at du kunne fått fred og ro. Og jeg blir rasende og opprørt av å tenke på hva du har opplevd.

vennlig hilsen

[rose23]

Fortell det til terapeuten din. Visst du ikke greier å si det med ord, så skriv et brev eller en mail. Du skal ikke føle skam for det som skjedde. Du var bare en liten og sårbar gutt. Du skulle egentlig hatt en mor og en far som tok vare på deg, gav deg trygghet og omsorg. I steden fikk du en forferdelig start på livet som ingen fortjener. Du har vært gjennom ren tortur spør du meg. Du kan lære deg å leve med disse grusome opplevelsene, men da må du fortelle det som har skjedd. Det vil sikkert gjøre kjempevondt, men det er nødvendig. Du vil garantert komme styrket ut av det. Minnene vil ikke bli så sterke lengrer.

[skybekke]

Det må ha vært forferdelig vondt. Du har rett til å få erstatning fra staten for dette. Husker den saken for en tid siden om de barnehjemsbarna som kjempet for erstatning og fikk det.