Tanker rundt en begravelse

[Gjest prust]

I dag var jeg i begravelse. Den avdøde var en onkel til min far, som jeg ikke har hatt så mye kontakt med, men som jeg har gode og kjære minner om fra barndommen.

Selv om jeg ikke var knyttet til ham, er det trist å være i kapellet, se kista, se den nærmeste familien, se venner og bekjente ta et siste farvel.

Og det jeg tenkte mest på var at det trolig ikke er så lenge til mannen min og jeg sitter der fremme på fremste benk og er nær familie. Vi har ingen som er direkte syke, men begge foreldreparene begynner å bli gamle, og vi har begge skrøpelige tanter og onkler som sikkert begynner å nærme seg livets slutt.

Jeg har lyst til å skrike høyt og stoppe tiden! Jeg VIL ikke at mine foreldre skal dø, jeg vil ikke at mine barn skal miste sine besteforeldre! Jeg vil ikke være den som må ta ansvar i en begravelse!

Denne gamle mannen hadde et langt og rikt liv. Sånt sett var begravlesen fin, med mange gode ord og minner, og det er rett når et gammelt menneske dør.

Men da jeg gikk mot graven sammen med mine foreldre, klarte jeg ikke la være å tenke på at neste gang er det kanskje dem.... Vet ikke om de tenkte det samme....

Har ingen spørsmål, bare noen triste tanker - tanker en kan gjemme bort og snu seg vekk fra, men som før eller siden rykker en til en virkelighet... Håper vi har mange år sammen med våre foreldre ennå.

Vi må bli flinkere til å vise at vi er glad i de gamle og i hverandre! Carpe diem, sa presten i dag. Lev livet på en slik måte at du betyr noe godt for de rundt deg!

[Gjest AveM]

Det er ikke så lenge siden jeg var i svigermors begravelse. Det var så utrolig trist. Jeg tror man aldri er klar for å miste noen man er glad i, uansett hvor forberedt man er på at det nærmer seg slutten. Å bli uten foreldre er en skremmende tanke!

[Gjest Tristesenn]

Huff hvor mye jeg har tenkt på akkurat det samme som du skriver!! Jeg synes det er kjempetrist og jeg har også foreldre som begynner å bli gammle. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten de. Har alltid vært så nært knyttet til de...helt grusomt egentlig hvordan livet er.

[Gjest skal]

Ja, det er vondt når man blir konfrontrert med døden. Vil også helst beholde alle mine! Ikke lett med sånne påminnesler. Men forhåpentligvis blir det en god stund til! I mellomtiden får dere nyte gode stunder med hverandre - det er viktigere, og gir trøst når den dagen engang kommer.

[Gjest prust]

Det er ikke så lenge siden jeg var i svigermors begravelse. Det var så utrolig trist. Jeg tror man aldri er klar for å miste noen man er glad i, uansett hvor forberedt man er på at det nærmer seg slutten. Å bli uten foreldre er en skremmende tanke!

Min farmor døde for snart syv år siden. Jeg var veldig knyttet til henne, og sørget lenge over henne. Først da det var gått ett år, klarte jeg å legge det fra meg på en måte, og akseptere at hun var borte.

[Gjest prust]

Huff hvor mye jeg har tenkt på akkurat det samme som du skriver!! Jeg synes det er kjempetrist og jeg har også foreldre som begynner å bli gammle. Skjønner ikke hvordan jeg skal klare meg uten de. Har alltid vært så nært knyttet til de...helt grusomt egentlig hvordan livet er.

Jeg tenkte mye i dag på at jeg burde ta meg tid til noen dype gode samtaler med min far. Han har alltid vært litt vanskelig å komme tett inn på, men har blitt "mykere" på sine gamle dager.

Jeg VET at jeg kommer til å angre, hvis dagene bare går og går, og han plutselig er borte uten at vi har snakket ordentlig sammen! Men det er ikke så lett å rydde tid til det med tre barn rundt beina...

[Gjest AveM]

Jeg tenkte mye i dag på at jeg burde ta meg tid til noen dype gode samtaler med min far. Han har alltid vært litt vanskelig å komme tett inn på, men har blitt "mykere" på sine gamle dager.

Jeg VET at jeg kommer til å angre, hvis dagene bare går og går, og han plutselig er borte uten at vi har snakket ordentlig sammen! Men det er ikke så lett å rydde tid til det med tre barn rundt beina...

Da svigermor døde visste vi det i god tid i forveien. Alle fikk gjøre opp med henne og gjøre alt for henne den siste tiden. Det angrer ingen på i dag. Det er ikke alle som får forberedt seg. Å stille opp for noen når en kan angrer en ikke på i ettertid!

[Gjest vehla]

Jeg vil bare støtte det du sier! Mistet min mor for et år siden, har ikke kommet over det. Alle rundt meg tror nok ikke jeg tenker så mye på det mer og syns jeg burde "kommet over" det pga tiden (tror jeg da.. er ingen som har sagt noe om det). Tiden leger alle sår sies det, vel godt mulig, men det vil etterlate seg store, store arr. Hun var lenge syk av kreft, men jeg forstod aldri hvor syk hun var før det var for sent. Tror faktisk jeg aldri ville (eller klarte) å innse det. Nå er det for sent, og jeg angrer ikke på noe. Men skulle gjerne tatt flere bilder, spesielt av hele familien samlet (vi har blitt litt splittet nå), hatt flere samtaler om ting vi egentlig aldri snakket om osv. Viktigere å gjennomføre ting og ikke utsette det. Ja, vet det er lettere sagt enn gjort. Men en dag er det faktisk for sent.