Fortsettelse: Min fars kone.

[Solsikkefrø]

Grunnen til at jeg har vanskelig med å akseptere hans nye kone er fordi han har hatt et forhold til henne 3 år før han skilte seg med min mor. Han gikk bak vår alles rygg og bedro oss. Men det er alltid _han_ i familien som har stillt opp for min søster og meg. Han har stått opp med oss, fått oss på skolen, smurt maten vår, hentet oss diverse plasser.. det er han som har vært den ansvarsfulle. Min mor har vært ganske lat, og ganske sur hele min oppvekst, så jeg forstår at han gikk fra henne. Men min mor oppdaget dette ved at hun skulle gå gjennom gamle album... og der datt et kort og et bilde av denne kvinnen ut. Ifølge kortet har denne kvinnen visst at far var gift med min mor, men hun skrev at hun skulle vente på ham til den dagen han kom seg bort.

Da hun kom til norge var hun hyggelig og jeg begynte å akseptere situasjonen. Men de giftet seg helt plutselig og hun forandret seg totalt. Hvis jeg er på besøk, jager hun meg hjem hvis de skal spise middag selv om det er helt i orden for min far at jeg blir igjen, eller at jeg spiser der. Hun irriterer seg lett over ting, og både jeg og min søster føler oss ikke noe spesielt velkommne der lengre. Min far er overlykkelig fordi han har en kone som lager maten hans hver dag.

En dag jeg var på besøk, skrek babyen så fælt fordi han var overtrøtt, og min far bare lo og koste med babyen og bysset på ham slik han gjorde med oss da vi var små. Den nye kona hans ble helt stressa av gråten hans og satt og hysjet høylytt på babyen og bare stirret olmt på ham. Da var babyen bare 2 mnd gammel.

En dag min far skulle fikse en lampe for meg, var hun også med på slep. Da jeg åpnet døren, smilte jeg fint til henne og sa hei. Hun bare kikket surt på meg og slengte en pakke med bomull i hendene mine uten å si hei tilbake.

Jeg har _aldri_ utrrykkt noen form for misnøye mot hverken henne, eller insinuert dette til min far, så jeg fatter kke hvordan hun plutselig kunne bli sånn. Både jeg og min søster syns det er trist hvordan vår far har forandret seg... vi syns han er blitt en tøffelhelt...

Det er mye snakk her i byen om ekteskapet deres, noe vi velger å ta avstand fra såklart. Med en gang min far prater med en annen kvinne han møter (når han er ute å handler for eksempel) kommer hans nye kone springende og kaster seg rundt ham, eller tar og tviholder ham i hånda...

kanskje noen forstår nå hvorfor jeg misliker henne?...

[Dorthe]

Det spiller vel egentlig ikke så stor rolle om du liker henne eller ikke. Hun er din fars kone og akkurat som du vil at de skal akseptere dine meninger i ditt hjem så må du akseptere hennes meninger i hennes hjem.

Jeg skjønner at du synes det er en ufin historie med utroskap osv men likevel så er det din fars liv og ikke ditt.

Og det beste er alltid å prøve og gjøre det beste ut av ting.

Lykke til.

[ylvali1365381015]

Jeg forstår deg godt jeg...

Selv om du ikke kommer bedre ut av det ved å kopiere hennes oppførsel. Snakk fortrolig med din far om det, eller kanskje aller helst fortell henne i begges påhør at du føler deg litt avvist uten å bli for emosjonell, dersom du klarer det. Si at du ønsker et godt forhold til henne og at du skulle ønske dere var en familie der man tok godt imot hverandre og respekterte hverandres forskjellighet. Blir det for vanskelig kan du formulere det skriftlig og avslutte med noen hyggelige ord.

Se forøvrig mine svar på din første tråd. Synes du ahr fått lite respektfulle svar, egentlig...

Lykke til!

Mvh,

[amerikafareren]

Jeg er ikke sikker på om jeg forstår hvorfor du ikke liker henne, men jeg forstår at det er en del du ikke har forsonet deg med.

Du er glad i din far og derfor blir dette ekstra vanskelig for deg og din søster. Din far er glad i sin kone og det hadde vært enklere for alle parter hvis du og din søster kunne akseptert henne slik hun er.

Du forklarer enkelte episoder som forteller om dine følelser, men ikke om hvordan andre hadde opplevd dem som ikke er følelsesmessig involvert.

Jeg har egentlig ikke så mye råd å gi siden jeg forstår at det er følelsene dine og din usikkerhet som er problemet her. Det kan også hende at det er din stemors følelser og usikkerhet som er en stor del av problemet. Skulle ønske at jeg kunne hjelpe deg, men kanskje du skulle finne en å prate med? Hva med familiekontor eller en utenforstående person? Bygdesnakk skal du i hvert fall ikke bry deg om;)

[ikke fast nick]

Noe som slår meg er at hans nye kone virker sjalu på dere døtrene på et vis. Virker som om hun er redd for konkurranse, at andre skal få mer tid med faren deres enn hun.

[Gjest oskar olsen]

At du gidder å bry deg om disse dolbertene. La de mene hva de vil. De fleste av dem kan ikke koke poteter en gang;)

[Gjest togli]

Kan du invitere henne hjem til deg alene? Jeg tipper det er kulturforskjeller som gjør at du synes hun er "rar" (hun synes sikkert du er "rar" også ;-))

Selv om det er vanskelig, så prøv heller å se på hennes reaksjoner på ting med nysgjerrighet. Her kan du lære noe nytt og få noe å filosofere over. Hvorfor gjør hun slik og sånn. Dette er iallefall min måte å tilnærme meg folk som er ulik meg. Jeg ser på det som en måte å tilegne meg nye erfaringer og ny forståelse. Dessuten vet jeg at om jeg inntar denne tilnærmingsmåten, så unngår jeg å mislike personen og vi får et positivt forhold. Tenker jeg negativt om et menneske (uten å vise det utad) farger det min helhetsoppfattelse av mennesket og vi får aldri noen positive relasjoner.

Forøvrig skjønner jeg at du har problemer med dette, men du kan ikke forandre henne. Når man har problemer med noe, må man først gå i seg selv og se om man selv kan gjøre noe. Endrer man sin egen væremåte, skjer det automatisk noe med den andres væremåte. Vær tålmodig :-)