Gjeninnfør karensdager

[Sofline]

Det største problemet med sykemeldinger i dag er da at det er så mange som er langtidssykemeldt.

[gripp]

Nå synser jeg faktisk ikke om dette emnet - men har lest en del forskning som er gjort angående dette emnet.

I Sverige har man forsket en god del rundt dette med karensdager, og resultatet er hva jeg beskriver i mitt innlegg her.

Til og med Høyre sier nå at dette med karensdager er gammeldags og lite hensiktsmessig problemløsning (Per Kristian Foss kom med uttalelsen forrige uke). NHO har vel og konludert med det samme, så vidt jeg har skjønt.

Men karensdager er et effektivt system for å gi en kortsiktig bedring av sykefravær; de første 4-5 år vil dette medføre langt lavere sykefravær. Og etter denne perioden vil antallet langtidssykemeldinger ha jevn stigning, likeså antallet som blir uføretrygdede og førtidspensjonister.

Greia her er også at karensdager hovedsaklig vil ha denne kortsiktige innvirkningen på korttidsfravær; rent konkret vil det medføre at folk doper seg med preparater for å komme gjennom arbeidsdager som syk fremfor å sove og hvile til de er friske.

Men korttidsfraværet er faktisk ikke problemet i Norge AS i dag.

Problemområdet vi har er langtidssykemeldinger med varighet over 30 dager. Og innføring av karensdager vil ikke ha noen innvirkning på slike forhold.

At vi har en svært høy fraværsprosent i Norge, har trolig sammenheng med at vi har mange mennesker med kroniske plager i aktivt arbeid - en langt større andel av slike en i land vi kan sammenligne oss med; såvidt jeg har skjønt.

I det siste tiåret eller så har man forsøkt å unngå å uføretrygde mennesker med kroniske plager, og heller satt i gang mye tiltak og individuelle utredninger for å beholde disse menneskene i aktivt arbeid.

Noe av prislappen for å beholde disse menneskene i arbeid, er at de har en del fravær av langtidstypen - og det kunne vært interessant å se om statistikken for langtidsfraværet sier noe om akkurat den greia der.

For det er litt påtagelig at det er offentlig sektor som sliter mest med langtidsfraværet - når det vel og er samme sektor som asetter mange av de personene som for 20 år siden ville blitt uføretrygdet.

Men ihvertfall - all forskning som er foretatt om emnet karensdager i moderne tidsalder konkluderer med at det ikke fungerer; med mindre man kun tenker på kortsiktige resultater og neglisjerer fremtidige kjente konsekvenser.

En typisk overfladisk løsningsmodell som lanseres av mennesker med lite kunnskap og sterke synspunkter om årsakene til sykefravær - som baserer sine synspunkter på subjektiv oppfatning uten basis i formell dokumentasjon.

Jeg er enig i at en kort karensperiode hovedsaklig vil ha innvirkning på korttidsfraværet, og at det er langtidsfraværet som er størst.

Likevel er korttidsfraværet problematisk, både praktisk for bedriftene, men også økonomisk..fordi det utelukkende dekkes av bedriftene.

Langtidsfraværet er mer komplekst. Politikerne er kommet i en situasjon hvor det går galt uansett;

Hvis de påfører bedriftene større kostnader ved langtidsfravær (ref Pølse-Hansens forslag) vil dette være å overføre ansvaret for folks helse til bedriftene, og dessuten bidra til å holde "småsjuke" unna arbeidslivet..i en tid da alle hender trengs.

Hvis de ikke gjør noe, vil trygdeutgiftene til slutt ta knekken på velferdsstaten. Utgiftene til uføretrygd og sykepenger eksploderer jo, og det kan man rett og slett ikke se passivt på. Å overføre problemet til arbeidsgiverne blir for enkelt.

[Hawkwind]

Jeg er enig i at en kort karensperiode hovedsaklig vil ha innvirkning på korttidsfraværet, og at det er langtidsfraværet som er størst.

Likevel er korttidsfraværet problematisk, både praktisk for bedriftene, men også økonomisk..fordi det utelukkende dekkes av bedriftene.

Langtidsfraværet er mer komplekst. Politikerne er kommet i en situasjon hvor det går galt uansett;

Hvis de påfører bedriftene større kostnader ved langtidsfravær (ref Pølse-Hansens forslag) vil dette være å overføre ansvaret for folks helse til bedriftene, og dessuten bidra til å holde "småsjuke" unna arbeidslivet..i en tid da alle hender trengs.

Hvis de ikke gjør noe, vil trygdeutgiftene til slutt ta knekken på velferdsstaten. Utgiftene til uføretrygd og sykepenger eksploderer jo, og det kan man rett og slett ikke se passivt på. Å overføre problemet til arbeidsgiverne blir for enkelt.

Joa, men korttidsfraværet har da faktisk vært i positiv utvikling siden IA-avtalen ble satt iverk, med jevn nedgang kvartal for kvartal.

Og korttidsfraværet er heller ikke noe større i Norge enn det er i land med lignende systemer som i Norge.

Skulle man hatt et effektivt virkemiddel for å senke korttidsfraværet betraktelig; måtte det være å ha et alternativ for de som er hjemme med syke barn - på alle arbeidsplasser jeg har vært på er det fravær grunnet sykt barn som er årsak til de aller fleste egenmeldinger.

Og i og med at jeg selv har to barn med kroniske plager; kjenner jeg godt til hvordan den greia der er.

Misbruk av egenmeldinger er forøvrig ganske mytisk - det finnes kanskje noen som tar ut egenmeldinger uten særskilt årsak; men de er det faktisk ikke mange av. Og de som finnes, blir raskt mistenkt - og om misbruk avsløres (noe som ikke er veldig vanskelig) vil vedkommende i mange tilfeller miste retten til å benytte egenmeldinger (rettighet arbeidsgiver har, og som og benyttes i større grad nå enn tidligere); og må komme med sykemelding fra lege isf.

Sist jeg så statistikk for det, var vel også korttidsfraværet ganske så stabilt i de siste 20-30 år - og da i særdeleshet fravær på 1-3 dager. IA-avtalen har vel først og fremst medført at folk blir borte en dag når de er dårlige fremfor 3 dager som mange var borte tidligere; når man hadde ordningen med 4 egenmeldingsperioder a 3 dager.

Mulig at det var noe økning på de litt lengre korttidsfraværene (opp til 2 uker), men da dette så og si alltid er fravær på bakgrunn av sykemelding fra lege, er ikke det som sådan problematisk.

Men så lenge det er langtidsfraværet som er problemet, er det der fokus må være.

Om korttidsfravær er aldri så irriterende, bør man ikke gjøre noe særskilt på det området så lenge utviklingen er positiv. Men man bør selvsagt kartlegge denne type fravær, så man kan se nærmere på hvor skoen trykker der (hvem bruker egenmeldinger, og gjelder det egen sykdom eller barns sykdom).

Tendenser på slik statistikk er vel uansett kjent - mennesker som har barn og mennesker som har kronisk sykdom i sin nære familie er mer borte på egenmelding enn de som ikke er i disse livssituasjonene.

Og så får man vurdere om det er forebyggende tiltak man kan sette iverk for å gjøre noe med dette.

Eksempelvis - burde man satse på mer bruk av hjemmehjelp til syke eldre, slik at deres pårørende slapp å slite helsa av seg for å ta vare på dem?

Ellers ville jeg heller satt et tak på sykelønn - i stedet for reduksjon av lønn for alle, ville jeg satt tak på sykelønnsordningen. 6G var en standardfrase for en del år tilbake, i forbindelse med en del offentlige ytelser.

Kunne godt tenkt meg at man tok denne aktivt i verk på alle områder: Ved sykelønnsrefusjoner, pensjoner mv. - at maksimalgrenser for utebatling beregnes ut fra årslønn tilsvarende 6G.

Og forsåvidt også at det innføres toppskatt på alle lønninger som overstiger 6G.

Det vil ramme de som tjener mye; og som har råd til reduksjon av ytelser - samtidig som at dete vil medføre at Staten sparer kostnader.

Videre må man se særdeles grundig på årsakene til langtidsfravær og grunnlag for uføretrygd - og drive proaktivt arbeid for såvel å minimere videre uheldig utvikling på dette området såvel som å se på mulighetene for å få en del av disse ut i arbeidslivet igjen.

Ikke det - i forhold til de som er uføre, betaler vi i dag mye for tidligere tiders slendrian med arbeidsmiljø. Og selv om det er aldri så uheldig at det er slik, er det lite man kan gjøre med akkurat det - annet enn å sørge for at man får færre slike tilfeller i fremtiden.

Og det arbeidet er man godt igang med.

[keinstein]

Det var sånn før 1978. Da det ble endret gikk ikke sykefraværet opp.

http://www.tidsskriftet.no/pls/lts/PA_LT.VisSeksjon?vp_SEKS_ID=1163999

Da jeg begynte å jobbe, hadde jeg ingen sykedager på flere år. Tenkte ikke på å være syk, og det var uhyre sjelden kolleger var syke. I dag er det annerledes. Jeg har mange ganger diskutert med kolleger hvor mange sykedager de har "til gode" og når de skal bruke dem.

[Gjest mij]

Det er sannsynligvis tilstrekkelig med 1 dag, eller kanskje er det nok med 50% lønn første dag.

Poenget er å legge inn et aldri så lite incentiv for å gå på jobb, uten at folk som blir syke rammes urimelig.

Kronikere og andre definerte grupper kan komme inn under spesialordninger.

Sykefraværet øker og kostnadene eksploderer. Det sier seg selv at dette ikke kan fortsette.

Karensdag(er) er en langt bedre løsning enn det som Pølse-Hansen foreslår, og som vil gjøre det enda vanskeligere for utsatte grupper å komme seg inn i arbeidslivet.

Det er samtidig ingen god idé å "skremme" på jobb folk som kan spre smitte med seg - f.eks småbarnsforeldre med trang økonomi og omgangssyke, influensa, forkjølelse.. I mange tilfeller BØR man holde seg hjemme en dag eller to, hvis ikke kan det gå hardere utover bedriften enn å dekke lønn for den ene arbeidstakerens sykedager....

[Hawkwind]

Da jeg begynte å jobbe, hadde jeg ingen sykedager på flere år. Tenkte ikke på å være syk, og det var uhyre sjelden kolleger var syke. I dag er det annerledes. Jeg har mange ganger diskutert med kolleger hvor mange sykedager de har "til gode" og når de skal bruke dem.

I løpet av 15 år i yrkeslivet, har jeg til gode å ha en slik diskusjon.

Tror dette sier mer om arbeidsmiljøet på din arbeidsplass enn det gjør om folks holdninger til sykelønn generelt.

[keinstein]

I løpet av 15 år i yrkeslivet, har jeg til gode å ha en slik diskusjon.

Tror dette sier mer om arbeidsmiljøet på din arbeidsplass enn det gjør om folks holdninger til sykelønn generelt.

Jeg har sittet på lønningskontoret i en stor bedrift som vikar. Og fått mange telefoner fra kvinner som vil vite hvor mange sykedager de har til gode. De turde ikke spørre sjefen.

[Hawkwind]

Jeg har sittet på lønningskontoret i en stor bedrift som vikar. Og fått mange telefoner fra kvinner som vil vite hvor mange sykedager de har til gode. De turde ikke spørre sjefen.

Heh, igjen ukjent for meg.

Nå er jeg ikke sjef noe sted, og har heller ikke jobbet på lønningskontor.

Men har jobbet tett opp mot de som har lønningene og personalansvarlige på flere arbeidsplasser, og tematikken var ikke oppe i de samtaler jeg hadde med disse menneskene.

Og når man prater mye jobb med folk, så er dette et typisk tema man vil snakke en del om.

Forøvrig - de ekstremt få tilfellene jeg har sett av unnaslutring selv har vært foretatt av menn; og da som resultat av utagerende festing i helgene.

[....AV]

Da jeg begynte å jobbe, hadde jeg ingen sykedager på flere år. Tenkte ikke på å være syk, og det var uhyre sjelden kolleger var syke. I dag er det annerledes. Jeg har mange ganger diskutert med kolleger hvor mange sykedager de har "til gode" og når de skal bruke dem.

Jeg har aldri hørt en slik diskusjon i de årene jeg har vært yrkesaktiv.

Før endringen i 1978 var det store diskusjoner, og mange hevdet at det ville føre til mer skulk, noe som altså ikke skjedde. Jeg tror det har mer med arbeidsmiljø enn med folks arbeidsmoral.

[keinstein]

Heh, igjen ukjent for meg.

Nå er jeg ikke sjef noe sted, og har heller ikke jobbet på lønningskontor.

Men har jobbet tett opp mot de som har lønningene og personalansvarlige på flere arbeidsplasser, og tematikken var ikke oppe i de samtaler jeg hadde med disse menneskene.

Og når man prater mye jobb med folk, så er dette et typisk tema man vil snakke en del om.

Forøvrig - de ekstremt få tilfellene jeg har sett av unnaslutring selv har vært foretatt av menn; og da som resultat av utagerende festing i helgene.

Du må nok få kontakt med de miljøer dette foregår. Offentlig ansatte er hakket verre enn private. Dette kommer naturlig av at private er mer personlige, styrer mer etter resultater og at du uteblir har ofte større konsekvenser.

De som blir opprørt av slike påstander har ofte ikke rent mel i posen selv. Flere ganger har jeg vært i konflikt med "syke" som ikke vil. En med brukket ben kan ta telefonen, og de har godt av å røre på seg, men når vedkommende ikke vil, så har arb. giver ingen mulighet.

Da en bedrift jeg jobbet i skulle si opp 15, da røk jobben til alle de som var kjent for å benytte alle muligheter. Å tro at det ikke finnes slike, er for naivt.

[keinstein]

Jeg har aldri hørt en slik diskusjon i de årene jeg har vært yrkesaktiv.

Før endringen i 1978 var det store diskusjoner, og mange hevdet at det ville føre til mer skulk, noe som altså ikke skjedde. Jeg tror det har mer med arbeidsmiljø enn med folks arbeidsmoral.

Du mener at norske arbeidstakere har fryktelig høy moral, og at norske arbeidsplasser har fryktelig dårlig arbeidsmiljø?

Små tiltak med belønning har vist seg å motivere arbeidstakere mer enn det burde, sett ut fra at de virkelig er syke når de er borte.

Jeg har sett at et provisjonssystem har ført til et ekstremt lavt sykefravær hvor det før var store problemer. Det var bare snakk om et tap på et par hundrelapper pr dag når de var syke.

I 1980 var en kompis leder for en teko-fabrikk. Han ga et vanlig spillekort til alle som møtte 10 min før på jobb, de som ikke møtte fikk ikke. Den som hadde den beste pokerhånda på fredag fikk en ting til 2-300 kr. Det førte til en dramatisk endring av fravær og forsentkomming.

Å si kategorisk at arbeidsmiljø er hovedårsak er for naivt.

[gripp]

Joa, men korttidsfraværet har da faktisk vært i positiv utvikling siden IA-avtalen ble satt iverk, med jevn nedgang kvartal for kvartal.

Og korttidsfraværet er heller ikke noe større i Norge enn det er i land med lignende systemer som i Norge.

Skulle man hatt et effektivt virkemiddel for å senke korttidsfraværet betraktelig; måtte det være å ha et alternativ for de som er hjemme med syke barn - på alle arbeidsplasser jeg har vært på er det fravær grunnet sykt barn som er årsak til de aller fleste egenmeldinger.

Og i og med at jeg selv har to barn med kroniske plager; kjenner jeg godt til hvordan den greia der er.

Misbruk av egenmeldinger er forøvrig ganske mytisk - det finnes kanskje noen som tar ut egenmeldinger uten særskilt årsak; men de er det faktisk ikke mange av. Og de som finnes, blir raskt mistenkt - og om misbruk avsløres (noe som ikke er veldig vanskelig) vil vedkommende i mange tilfeller miste retten til å benytte egenmeldinger (rettighet arbeidsgiver har, og som og benyttes i større grad nå enn tidligere); og må komme med sykemelding fra lege isf.

Sist jeg så statistikk for det, var vel også korttidsfraværet ganske så stabilt i de siste 20-30 år - og da i særdeleshet fravær på 1-3 dager. IA-avtalen har vel først og fremst medført at folk blir borte en dag når de er dårlige fremfor 3 dager som mange var borte tidligere; når man hadde ordningen med 4 egenmeldingsperioder a 3 dager.

Mulig at det var noe økning på de litt lengre korttidsfraværene (opp til 2 uker), men da dette så og si alltid er fravær på bakgrunn av sykemelding fra lege, er ikke det som sådan problematisk.

Men så lenge det er langtidsfraværet som er problemet, er det der fokus må være.

Om korttidsfravær er aldri så irriterende, bør man ikke gjøre noe særskilt på det området så lenge utviklingen er positiv. Men man bør selvsagt kartlegge denne type fravær, så man kan se nærmere på hvor skoen trykker der (hvem bruker egenmeldinger, og gjelder det egen sykdom eller barns sykdom).

Tendenser på slik statistikk er vel uansett kjent - mennesker som har barn og mennesker som har kronisk sykdom i sin nære familie er mer borte på egenmelding enn de som ikke er i disse livssituasjonene.

Og så får man vurdere om det er forebyggende tiltak man kan sette iverk for å gjøre noe med dette.

Eksempelvis - burde man satse på mer bruk av hjemmehjelp til syke eldre, slik at deres pårørende slapp å slite helsa av seg for å ta vare på dem?

Ellers ville jeg heller satt et tak på sykelønn - i stedet for reduksjon av lønn for alle, ville jeg satt tak på sykelønnsordningen. 6G var en standardfrase for en del år tilbake, i forbindelse med en del offentlige ytelser.

Kunne godt tenkt meg at man tok denne aktivt i verk på alle områder: Ved sykelønnsrefusjoner, pensjoner mv. - at maksimalgrenser for utebatling beregnes ut fra årslønn tilsvarende 6G.

Og forsåvidt også at det innføres toppskatt på alle lønninger som overstiger 6G.

Det vil ramme de som tjener mye; og som har råd til reduksjon av ytelser - samtidig som at dete vil medføre at Staten sparer kostnader.

Videre må man se særdeles grundig på årsakene til langtidsfravær og grunnlag for uføretrygd - og drive proaktivt arbeid for såvel å minimere videre uheldig utvikling på dette området såvel som å se på mulighetene for å få en del av disse ut i arbeidslivet igjen.

Ikke det - i forhold til de som er uføre, betaler vi i dag mye for tidligere tiders slendrian med arbeidsmiljø. Og selv om det er aldri så uheldig at det er slik, er det lite man kan gjøre med akkurat det - annet enn å sørge for at man får færre slike tilfeller i fremtiden.

Og det arbeidet er man godt igang med.

Så vidt jeg skjønner er det allerede et tak på 6 G når det gjelder refusjon fra trygden. Resten dekkes vel av arbeidsgiver.

Her har jo arbeidsgiverne tatt ansvar for å gi 100% lønn også til de som tjener litt over gjennomsnittet. Det er jo i utgangspunktet perverst at en person med 700' i lønn må klare seg med 50% av lønna under sykdom, mens en med 350' får 100% dekning. Man kan ikke argumentere for en slik forskjellsbehandling.

[gripp]

Det er samtidig ingen god idé å "skremme" på jobb folk som kan spre smitte med seg - f.eks småbarnsforeldre med trang økonomi og omgangssyke, influensa, forkjølelse.. I mange tilfeller BØR man holde seg hjemme en dag eller to, hvis ikke kan det gå hardere utover bedriften enn å dekke lønn for den ene arbeidstakerens sykedager....

Ja, jeg ser jo at man hevder dette. Men like forbanna stiger sykefraværet til verdenstoppen selv om vi holder oss med verdens beste sykelønnsordning.

Så det er åpenbart at romslige sykelønnsordninger ikke gir lavt sykefravær. Og følgelig er det faktisk noe som tyder på at små innstramminger i ordningen, vil gi lavere fravær...både det korte og det lange.

[Gjest mij]

Ja, jeg ser jo at man hevder dette. Men like forbanna stiger sykefraværet til verdenstoppen selv om vi holder oss med verdens beste sykelønnsordning.

Så det er åpenbart at romslige sykelønnsordninger ikke gir lavt sykefravær. Og følgelig er det faktisk noe som tyder på at små innstramminger i ordningen, vil gi lavere fravær...både det korte og det lange.

Likevel er det feil å gi bedriftene "hele" ansvaret for å holde arbeidstakerne friske.

Deretter er det faktisk legene som sykmelder, ikke vi selv. -Om det muligens er for lett å få sykmelding er jo en annen side av saken, og kanskje de heller burde granske den siden.

[Hawkwind]

Så vidt jeg skjønner er det allerede et tak på 6 G når det gjelder refusjon fra trygden. Resten dekkes vel av arbeidsgiver.

Her har jo arbeidsgiverne tatt ansvar for å gi 100% lønn også til de som tjener litt over gjennomsnittet. Det er jo i utgangspunktet perverst at en person med 700' i lønn må klare seg med 50% av lønna under sykdom, mens en med 350' får 100% dekning. Man kan ikke argumentere for en slik forskjellsbehandling.

Tja, det var det da.

Sykelønna har man fordi man skal kunne overleve når man er syk - mat skal kjøpes, husleie skal betales m.v.

Selv synes jeg det er perverst at det er folk som tjener 700 lapper i året - uansett hvor mye ansvar de har.

Men tjener man så mye, har man råd til å gi avkall på noe når man ikke er i jobb.

Sosialdemokrati i praksis - de rike yter mer enn de fattige, da rikdommen gir dem større samfunnsansvar.

Dine synspunkter her tilhører vel mer den rendyrkede kapitalistiske egoisten.

Får sterke asossiasjoner til Dickens karakterskildring av Ebenezer Scrooge når jeg leser dine innlegg; især hvordan han blir skildret helt i begynnelsen av fortellingen.

[gripp]

Tja, det var det da.

Sykelønna har man fordi man skal kunne overleve når man er syk - mat skal kjøpes, husleie skal betales m.v.

Selv synes jeg det er perverst at det er folk som tjener 700 lapper i året - uansett hvor mye ansvar de har.

Men tjener man så mye, har man råd til å gi avkall på noe når man ikke er i jobb.

Sosialdemokrati i praksis - de rike yter mer enn de fattige, da rikdommen gir dem større samfunnsansvar.

Dine synspunkter her tilhører vel mer den rendyrkede kapitalistiske egoisten.

Får sterke asossiasjoner til Dickens karakterskildring av Ebenezer Scrooge når jeg leser dine innlegg; især hvordan han blir skildret helt i begynnelsen av fortellingen.

Det var da svært til tirade :-) Jeg er tvert i mot opptatt av å sikre de fleste et rimelig utkomme, også de som ikke kan bidra fullt ut.

Det er svært vanskelig å argumentere for at høytlønte skal klare seg med 50% under sykdom, mens folk med middels lønn skal ha 100%.

Spesielt er dette komplisert all den tid en rekke mennesker må klare seg med langt mindre enn 350.000 pr. år (trygdede, minstepensjonister etc.).

Men det er klart..de som tjener 350' eller så, utgjør kjøttvekta her i landet, den komptakte majoritet, de organiserte...og disse har makt i kraft av antall og organisering. De sikrer egne goder, vil gjerne ta fra de som tjener litt mer (henviser til solidaritet) og driter i de som tjener mye mindre. Jeg blir ikke det minste imponert over slik "solidaritet".

[Hawkwind]

Du må nok få kontakt med de miljøer dette foregår. Offentlig ansatte er hakket verre enn private. Dette kommer naturlig av at private er mer personlige, styrer mer etter resultater og at du uteblir har ofte større konsekvenser.

De som blir opprørt av slike påstander har ofte ikke rent mel i posen selv. Flere ganger har jeg vært i konflikt med "syke" som ikke vil. En med brukket ben kan ta telefonen, og de har godt av å røre på seg, men når vedkommende ikke vil, så har arb. giver ingen mulighet.

Da en bedrift jeg jobbet i skulle si opp 15, da røk jobben til alle de som var kjent for å benytte alle muligheter. Å tro at det ikke finnes slike, er for naivt.

Har ikke sagt at de ikke finnes, bare at jeg ikke har støtt borti dem eller hørt om dem selv.

Jobber i offentlig sektor nå; men i denne delen av det offentlige er det lite unnasluntring - for å si det pent.

Men det har med lokale forhold å gjøre, samt økonomi.

Det er lite fristende å være borte fra jobb i lengre tidsrom, når konsekvensen av fraværet blir at man får mye mindre tid på seg til å utføre samme arbeidsmengde - da det ikke er kapasitet til å ta seg av andres jobb om noen er borte.

Med visse unntak selvsagt - men hovedregelen er at om du er borte 14 dager, ligger 14 dagers arbeidsmengde og venter på deg når du kommer tilbake.

[Hawkwind]

Det var da svært til tirade :-) Jeg er tvert i mot opptatt av å sikre de fleste et rimelig utkomme, også de som ikke kan bidra fullt ut.

Det er svært vanskelig å argumentere for at høytlønte skal klare seg med 50% under sykdom, mens folk med middels lønn skal ha 100%.

Spesielt er dette komplisert all den tid en rekke mennesker må klare seg med langt mindre enn 350.000 pr. år (trygdede, minstepensjonister etc.).

Men det er klart..de som tjener 350' eller så, utgjør kjøttvekta her i landet, den komptakte majoritet, de organiserte...og disse har makt i kraft av antall og organisering. De sikrer egne goder, vil gjerne ta fra de som tjener litt mer (henviser til solidaritet) og driter i de som tjener mye mindre. Jeg blir ikke det minste imponert over slik "solidaritet".

Joa, kan godt sette taket lavere enn dette og. Ikke meg imot å sette et tak på 250.000,-, eksempelvis.

Men når man er i jobb, har man et livsstil som innebærer visse minimumskostnader, som man må være i stand til å håndtere. En del minimumskostnader ved å leve slipper man faktisk ikke unna.

Og det er den funksjonen sykelønn har og, at man skal kunne overleve selv når man er syk.

Og ved å sette et tak på sykelønnsordningen, sikrer man det, uten at man samtidig subsidierer en luksuriøs livsstil, som mange høytlønte har.

At folk som tjener 700 lapper i året unner seg noen sydenturer, litt god konjakk og slik er greit nok.

At dette forbruket skal subsidieres av staten/arbeidsgiver når de er syke synes jeg blir feil, og en undergravelse av de opprinnelige premisser for sykelønnsordningen.

[gripp]

Joa, kan godt sette taket lavere enn dette og. Ikke meg imot å sette et tak på 250.000,-, eksempelvis.

Men når man er i jobb, har man et livsstil som innebærer visse minimumskostnader, som man må være i stand til å håndtere. En del minimumskostnader ved å leve slipper man faktisk ikke unna.

Og det er den funksjonen sykelønn har og, at man skal kunne overleve selv når man er syk.

Og ved å sette et tak på sykelønnsordningen, sikrer man det, uten at man samtidig subsidierer en luksuriøs livsstil, som mange høytlønte har.

At folk som tjener 700 lapper i året unner seg noen sydenturer, litt god konjakk og slik er greit nok.

At dette forbruket skal subsidieres av staten/arbeidsgiver når de er syke synes jeg blir feil, og en undergravelse av de opprinnelige premisser for sykelønnsordningen.

Velvel..intensjonene kan nok ha vært slik du fremstiller det, og det høres greit ut.

Men det er lenge siden ordningen var slik. Nå er sykelønnsordningen slik at den tilgodeser i dramatisk grad de som har vært innom arbeidslivet i kortere eller lengre tid (sett i forhold til andre borgere uten denne muligheten).

Så mens våre fattige avspises med smuler fra det offentlige, brukes haugevis av milliarder til å gi folk med middels og høy lønn full lønn under sykdom.

...

Jeg er enig med deg at taket for sykelønn f.eks. burde vært rundt 250 eller noe slikt. Så kunne de som ønsket det, dekke inn utover dette gjennom forsikringer. Trygdeavgiften måtte i så fall reduseres.

(Jeg ville selvsagt fått arbeidsgiver til å dekke denne forsikringen)

Du får høre med LO hva de synes om forslaget ditt. Jeg er litt overrasket over at akkurat du ivrer for en slik ordning. Trodde du var litt salongradikal av deg :-)

[Gjest mij]

Hvor blir det av fokuset på dem som faktisk skriver ut sykmeldinger - legene?