Etter timen....

[thinkerbell]

Men er det tilfeller der det ikke er frukbart å ta det opp? Kan ikke forstå det! Uff, er forvirret og på hugget i kveld, ser jo det hele utifra min terapi, du ser det kanskje mer utenifra.. Men forklar..?

Har du en god dialog med din behandler, og du ønsker bedring, så tar du det opp. Du kan si noe sånn som dette: "da jeg gikk ut herfra forrige time følte jeg meg knust, ødelagt. Jeg har senerer i uken sett på meg selv som totalt mislykket" osv osv.. Det viktige her er at _det snakkes om_ og at vedkommende ikke bare holder munn og bytter behandler. Man får så uendelig mye mer igjen dersom man våger å face slike følelser og konfrontere det med sin behandler.. og jeg tror også behandler vil føe det som en lettelse å høre kav en ærlig klient. For dette handler ikke om dårlige behandlerer (joda, de finnes de og..men det er ikke det jeg snakker om nå) men om -tiden fra time til time.

[Gjest skal]

Har du en god dialog med din behandler, og du ønsker bedring, så tar du det opp. Du kan si noe sånn som dette: "da jeg gikk ut herfra forrige time følte jeg meg knust, ødelagt. Jeg har senerer i uken sett på meg selv som totalt mislykket" osv osv.. Det viktige her er at _det snakkes om_ og at vedkommende ikke bare holder munn og bytter behandler. Man får så uendelig mye mer igjen dersom man våger å face slike følelser og konfrontere det med sin behandler.. og jeg tror også behandler vil føe det som en lettelse å høre kav en ærlig klient. For dette handler ikke om dårlige behandlerer (joda, de finnes de og..men det er ikke det jeg snakker om nå) men om -tiden fra time til time.

Da forstår jeg litt mer.. Ble redd jeg hadde gitt helt på trynet råd her siden både du og NHD var så bombastisk.

[thinkerbell]

Da forstår jeg litt mer.. Ble redd jeg hadde gitt helt på trynet råd her siden både du og NHD var så bombastisk.

synes det du svarte var glimrende jeg

[Gjest kaffedama]

synes det du svarte var glimrende jeg

*hopper inn*

Helt enig med begge. Fullstendig.

Man skal ta opp ting som skjer mellom timene, og sjekke ut. Det er flotte greier. Sånn skal terapi være hardt. Det er sånn det skal være. Og det er tøfft. Og tøfft å jobbe med det man gjør som ikke fungerer. Og se hva man selv gjør.

:-)

[bibben]

Hvor lenge er alt for lenge da?

Et halvt år? To år? Fem år?

Mer enn to år med mye, mye ubehag.

Selve behandlingstiden er lenger.

[Gjest skal]

synes det du svarte var glimrende jeg

Takk! *rødmer og neier*

Dette satte igang kvernen for alvor. Kommer tilbake!

[frosken]

Hei, jeg ble nysgjerrig. Kan du utdype hva du mener?

Det var en litt "intern" melding til bibben.

[Adriana]

Enig med både "skal" og NHD. Terapi skal ikke være koselig og lettvint. Det kan innimellom være beintøft! MEN som "skal" foreslår synes også jeg at du kan/bør ta opp dette med behandleren din. Ikke for at dere skal fikse det sånn at du slipper ubehagelige følelser, men for at h*n skal være klar over hva du føler. Det at dere får snakket om hvordan du har det etter timen kan jo føre til at du føler deg bedre og i det minste får forståelse fra behandleren din.

[Gjest Serafin]

Det er ikke særlig fruktbart å ha det sånn, tror ikke det er noe du må leve med! Vet ikke hvordan du tar opp ting med psykologen ellers eller hvor lett/vanskelig du synes det er å snakke med vedkommende.

Mitt "triks" i sånne situasjoner er å åpne med å si at i dag vil jeg gjerne fortelle noe, men jeg synes det er vanskelig. Da har jeg sagt A og vet at psykologen kan hjelpe meg hvis det blir vanskelig.

Har også begynnt å skjønne at det er en måte å anerkjenne for meg selv at dette er vanskelig, samtidig som jeg sier at jeg vil gjøre det.

Så ville jeg forklart hvordan du følte deg etter timene og at dette gjerne varer. Og stilt de samme spørsmålene som du stiller her. Vet ikke om det funker sånn for deg, men sånn vill jeg ha grepet det an.

Jeg har alltid vært helt skutt både før og etter terapi.

Jeg må alltid planlegge dagen når jeg er i terapi. Dagen før har somregel også vært ødelagt. Jeg har og har hatt det aldeles jæveli for å si det sånn.

Noen ganger har jeg nesten ikke klart å komme meg hjem.

Det som er fint oppi dette er at jeg kjenner fremgangen, jeg vet når noe er riktig for meg.

I går var jeg i terapi. I dag går jeg rundt i øska.

[Orio]

En av de pasienter jeg husker som gjorde størst fremgang i terapi, måtte stoppe på hjemveien å kaste opp etter timene.

Det skjer ingen fremgang og utvikling om timen er en "kosestund".

Jeg vet at terapi er og skal være tøft. Det har det alltid vært, men ikke på denne måten.

Jeg føler meg helt mislykket, helt uten verdi som menneske, og at uansett hva jeg gjør så vil det aldri være bra nok. Alt jeg tenker og føler er feil.

Jeg har "nylig" byttet terapeut, og jeg merker stor forskjell. Hos den forrige fikk jeg ikke en følelse av å være verdiløs, at selv om jeg har problemer så er det ikke noe fundamentalt galt ved meg. Den følelsen jeg satt igjen med var at jeg hadde problemer, og at jeg skulle få hjelp til å løse dem, i motsetning til nå som jeg føler at jeg er et dårlig menneske og det beste for alle parter er at jeg tar livet av meg.

Ikke for det, det var veldig tøft også hos min forrige behandler, Jeg kunne slite lenge etterpå, men jeg satt allikevel igjen med en følelse av at terapeuten mente jeg var et menneske med rett til å være til, på tross av mine problemer.

Dette ble langt og rotete. Beklager.

[Orio]

Jeg har aldri gått hos deg, men jeg har kastet opp noen ganger etter timen.

Det har vært et helvete, og er et helvete nå. Det har vart alfor lenge.

Jeg tror IKKE at det i alle tilfelle er av det gode når terapeuter fremkaller slike voldsomme reaksjoner i sine klienter.

Jeg avslutter en behandling med en vanvittig klump i magen, jeg har mistet den tilliten jeg så vidt fikk bygget opp, og jeg er redd jeg kommer til å kaste opp noen ganger nå i løpet av de siste krampetrekninger.

Oppkaster er ikke ensbetydende med fremgang!

Du greide å si det jeg prøvde på, tror jeg. Etter en behandlingstime sitter jeg med en diger klump i magen, og minimalt med selvtillit og tillit til behandler. (Enda mindre enn før timen.) Det er dette jeg ikke kan skjønne hvorfor og hvordan skal kunne bidra til fremgang.

[Orio]

Den følelsen du sitter igjen med har sannsynligvis stor sammenheng med det som er dine grunnleggende problemer. Jeg synes du skal prøve metoden "skal" nevner for å jobbe med dette i terapien.

Terapier som har som sentral målsetning at pasienten skal være "glad og fornøyd" etter timen er neppe effektiv i forhold til vanskelige personlighetsrelaterte problemstillinger (var ikke det mange fine lange ord i en setning?).

Nøkkelen ligger i å snakke om dette i terapitimene..

Du er flink med lange, fine ord. :-)

Tror dessverre du har rett, at nøkkelen ligger i å snakke om det i timen, men det er også noe jeg har store problemer med, særlig med en "ny" terapeut. Jeg har hørt et og annet rykte om at terapeuter ikke er tankelesere, så da vet ikke h*n hvordan jeg har det etter timen, at de tankene som settes i gang i meg er langt fra konstruktive.

Takk for svaret. Du ga meg noe å tenke på.

[Orio]

En av de pasienter jeg husker som gjorde størst fremgang i terapi, måtte stoppe på hjemveien å kaste opp etter timene.

Det skjer ingen fremgang og utvikling om timen er en "kosestund".

Terapi skal ikke være en "kosestund", det er jeg fullstendig klar over, men burde jeg ikke sitte igjen med noen konstruktive tanker i etterkant, ikke bare selvmordstanker?

[Orio]

Kjære Orio,

Jeg sender deg et dusin støtteklemmer!

Skal vi danne en interesseforening?

Kjenner meg alfor godt igjen i det du skriver.

Jeg skulle ønske jeg kunne bifalle skals strategi. Det har jeg imidlertid prøvd noen ganger, og da har det blitt helvete igjen.

Uansett hva du forsøker og hva som passer i ditt tilfelle, ønsker jeg deg best of luck!

En ting er jeg sikker på, at hvis jeg følger skals råd og tar det opp, vil jeg få vanvittig mye angst og dårlig samvittighet og det ene med det andre. Men det er kanskje bedre enn å ha de samme følelsene og tankene uten å ha prøvd å gjøre noe med situasjonen?

[Adriana]

En ting er jeg sikker på, at hvis jeg følger skals råd og tar det opp, vil jeg få vanvittig mye angst og dårlig samvittighet og det ene med det andre. Men det er kanskje bedre enn å ha de samme følelsene og tankene uten å ha prøvd å gjøre noe med situasjonen?

Ja! Dette er ikke noe du skal ha dårlig samvittighet for! Tvert imot burde du være stolt over at du tør å snakke om det! :-)

Jeg har også tatt opp noen vanskelige ting med psykologen min som jeg har fått dårlig samvittighet for, men i ettertid er jeg bare veldig glad for at jeg gjorde det. Psykologen fikk seg en aha-opplevelse og vi lærte mye av det begge to. Og ting er mye bedre nå enn før jeg tok det opp og gikk og irriterte meg over det...

Go for it!

[Gjest skal]

En ting er jeg sikker på, at hvis jeg følger skals råd og tar det opp, vil jeg få vanvittig mye angst og dårlig samvittighet og det ene med det andre. Men det er kanskje bedre enn å ha de samme følelsene og tankene uten å ha prøvd å gjøre noe med situasjonen?

Det får du nok! Jeg har fått masse dårlig samvittighet og angst etterpå. Så har jeg tatt opp det neste gang, at jeg får angst og dårlig samvittighet! Er ikke lett, men som du sier - de er ikke tankelesere og ser iblant mye mindre enn vi tror (og i blant mer).

På denne måten har hun blitt kjent med mine reaksjoner og blitt veldig bra på å "lese" meg. Samtidig har jeg fått trene masse på å si i fra, forklare mitt ståsted. Jo mer hun kjenner meg og jo mer jeg kan si ifra, jo mindre "kosete" kan terapien være og ting går fortere fremover.

[Gjest skal]

Jeg har alltid vært helt skutt både før og etter terapi.

Jeg må alltid planlegge dagen når jeg er i terapi. Dagen før har somregel også vært ødelagt. Jeg har og har hatt det aldeles jæveli for å si det sånn.

Noen ganger har jeg nesten ikke klart å komme meg hjem.

Det som er fint oppi dette er at jeg kjenner fremgangen, jeg vet når noe er riktig for meg.

I går var jeg i terapi. I dag går jeg rundt i øska.

"Det som er fint oppi dette er at jeg kjenner fremgangen, jeg vet når noe er riktig for meg."

Det er poenget for meg. Trenger og å ha tid og rom etter terapitimen, kan bli ganske dårlig. Men føler at jeg er det for en grunn. At det er en mening med det, at det er fordi vi har jobbet.

Iblant føles det håpløst og og jeg mister motet. Da vet jeg at jeg må si det, for hvis det får vare, sette seg, bremser det veldig. For da forsvinner motivasjonen, for den ligger jo i håpet om å få det bedre!

[frosken]

Du er flink med lange, fine ord. :-)

Tror dessverre du har rett, at nøkkelen ligger i å snakke om det i timen, men det er også noe jeg har store problemer med, særlig med en "ny" terapeut. Jeg har hørt et og annet rykte om at terapeuter ikke er tankelesere, så da vet ikke h*n hvordan jeg har det etter timen, at de tankene som settes i gang i meg er langt fra konstruktive.

Takk for svaret. Du ga meg noe å tenke på.

Det er lov å komme frem til at det samarbeidet man har med en terapeut ikke er konstruktivt. MEN, da bør man først vite med seg selv at man har bidratt etter beste evne (og i denne sammenhengen betyr det sannsynligvis å fullt ut være ærlig mht hvordan du har det etter timene), samt at man må gi terapirelasjonen noe tid (såfremt ikke terapeuten er spik spenna gærn!)

Prøv å snakke mye om dette med din nye terapeut, vær ærlig på hva som oppleves forskjellig mht hvordan du tidligere har hatt det etter en time - og kanskje vil du oppleve en endring.

Kanskje :-)

[frosken]

Det får du nok! Jeg har fått masse dårlig samvittighet og angst etterpå. Så har jeg tatt opp det neste gang, at jeg får angst og dårlig samvittighet! Er ikke lett, men som du sier - de er ikke tankelesere og ser iblant mye mindre enn vi tror (og i blant mer).

På denne måten har hun blitt kjent med mine reaksjoner og blitt veldig bra på å "lese" meg. Samtidig har jeg fått trene masse på å si i fra, forklare mitt ståsted. Jo mer hun kjenner meg og jo mer jeg kan si ifra, jo mindre "kosete" kan terapien være og ting går fortere fremover.

Synes du skriver bra om dette temaet:-)

*synes skal er flink til mere enn å finne appelsiner*

[bibben]

Jeg har alltid vært helt skutt både før og etter terapi.

Jeg må alltid planlegge dagen når jeg er i terapi. Dagen før har somregel også vært ødelagt. Jeg har og har hatt det aldeles jæveli for å si det sånn.

Noen ganger har jeg nesten ikke klart å komme meg hjem.

Det som er fint oppi dette er at jeg kjenner fremgangen, jeg vet når noe er riktig for meg.

I går var jeg i terapi. I dag går jeg rundt i øska.

En klem til Serafin i ørska...

Mange gode tanker fra