Etter timen....

[Gjest skal]

Synes du skriver bra om dette temaet:-)

*synes skal er flink til mere enn å finne appelsiner*

Tusen takk!

[bibben]

Du greide å si det jeg prøvde på, tror jeg. Etter en behandlingstime sitter jeg med en diger klump i magen, og minimalt med selvtillit og tillit til behandler. (Enda mindre enn før timen.) Det er dette jeg ikke kan skjønne hvorfor og hvordan skal kunne bidra til fremgang.

Kjære, Orio!!!!

Jeg synes det er SÅ leit å høre at du har slike erfaringer som dem du beskriver.

Det skal være utfordrende å gå i terapi - JA - men det skal sannelig være oppbyggelig summa sumarum.

Og, det er terapeutens ansvar å se sine paienter an på en slik måte at man ikke går hjem og sliter med selvmordstanker eller selvdestruktivitet i flere dager.

Det du skriver om aldri å få en opplevelse av at man virkelig også gjør noe bra, lyder skremmende kjent.

Det jeg gjør bra, er å speile terapeuten og dennes behov. Det er vanvittig slitsomt.

Min erfaring er desverre negativ i forhold til å ta disse tingene opp på en saklig og rolig måte.

Flere ganger, ja mange ganger, har jeg forberedt meg, med alt det innebærer av tenkning, engstelse og også litt forventning om at jeg kanskje blir møtt med litt kreditt for at jeg har turt å ta opp noe vanskelig....Mange mennesker havner nettopp i terapi fordi de ikke tidligere i livet har turt å ta til motmæle når folk har gjort dem urett.

Du kjenner deg igjen, ikke sant?

Vel, det jeg ønsker akkurat nå, er at du klarer å motta mine instendige støtteklemmer til deg.

Jeg ønsker deg alt godt i jobben med å komme til en slags løsning.

Det ville vært hyggelig å få høre litt om hvordan det går etterhvert.

Take care

[frosken]

Kjære, Orio!!!!

Jeg synes det er SÅ leit å høre at du har slike erfaringer som dem du beskriver.

Det skal være utfordrende å gå i terapi - JA - men det skal sannelig være oppbyggelig summa sumarum.

Og, det er terapeutens ansvar å se sine paienter an på en slik måte at man ikke går hjem og sliter med selvmordstanker eller selvdestruktivitet i flere dager.

Det du skriver om aldri å få en opplevelse av at man virkelig også gjør noe bra, lyder skremmende kjent.

Det jeg gjør bra, er å speile terapeuten og dennes behov. Det er vanvittig slitsomt.

Min erfaring er desverre negativ i forhold til å ta disse tingene opp på en saklig og rolig måte.

Flere ganger, ja mange ganger, har jeg forberedt meg, med alt det innebærer av tenkning, engstelse og også litt forventning om at jeg kanskje blir møtt med litt kreditt for at jeg har turt å ta opp noe vanskelig....Mange mennesker havner nettopp i terapi fordi de ikke tidligere i livet har turt å ta til motmæle når folk har gjort dem urett.

Du kjenner deg igjen, ikke sant?

Vel, det jeg ønsker akkurat nå, er at du klarer å motta mine instendige støtteklemmer til deg.

Jeg ønsker deg alt godt i jobben med å komme til en slags løsning.

Det ville vært hyggelig å få høre litt om hvordan det går etterhvert.

Take care

Nå blander jeg meg litt inn - fordi jeg synes det er stor forskjell på orios situasjon med ny terapeut og ditt lange prosjekt i forhold til å få orden på h*n du går hos.

Det er ikke slik at målsetningen skal være å gå fra hver enkelt terapitime med gode følelser. Det er utviklingen i litt lengre perspektiv som avgjør om det er en konstruktiv terapi eller ikke.

[bibben]

Nå blander jeg meg litt inn - fordi jeg synes det er stor forskjell på orios situasjon med ny terapeut og ditt lange prosjekt i forhold til å få orden på h*n du går hos.

Det er ikke slik at målsetningen skal være å gå fra hver enkelt terapitime med gode følelser. Det er utviklingen i litt lengre perspektiv som avgjør om det er en konstruktiv terapi eller ikke.

OK...men hvor ble det av stjernen?

[bugge -jenta]

En ting er jeg sikker på, at hvis jeg følger skals råd og tar det opp, vil jeg få vanvittig mye angst og dårlig samvittighet og det ene med det andre. Men det er kanskje bedre enn å ha de samme følelsene og tankene uten å ha prøvd å gjøre noe med situasjonen?

Jeg har ikke lest hele tråden, men jeg har også gått igjennom skifte av behandler.

Det mest optimale er å ha det vondt og godt på samme tid. Det gode kommer av å ha blitt sett, og det følger deg ut i gaten etterpå. Å ha blitt hørt. Å ha jobbet med seg selv, vært ærlig. Det vonde er at det en har snakket om gjør vanvittig vondt.

Når jeg kommer ut av timen og har hatt det slik er alt bra. Jeg har det svært vondt når jeg føler jeg ikke har blitt sett. Forstått.

Og jeg kom til det at jeg hadde så lite å tape på å si det til behandleren. Noen ganger den neste timen. Andre ganger i den timen hvor jeg visste jeg kom til å ha det slik etterpå.

Jeg vil bare råde deg til det samme. Og å tørre å snakke om den andre behandleren din. Du savner det dere hadde, og ideelt sett skal denne nye hjelpe deg med det slik at den nærhet/atskillelsesopplevelsen du gikk igjennom der, kan bli fruktbar. Ikke bare noe vondt i magen.

Min erfaring er at du må ikke være passiv i forhold til terapeuten. Jeg sverger på at Jeg spør min om ha kjeder seg når han blir for stille. Jeg maser; "blir du ikke lei av meg?" Synes du det var teit? osv osv. Han får ikke fred:o) For meg tok det trekvart år før jeg følte denne kontakten med min andre terapeut.

Så snakk med ham om det. Si hva du føler.

[Gjest Serafin]

"Det som er fint oppi dette er at jeg kjenner fremgangen, jeg vet når noe er riktig for meg."

Det er poenget for meg. Trenger og å ha tid og rom etter terapitimen, kan bli ganske dårlig. Men føler at jeg er det for en grunn. At det er en mening med det, at det er fordi vi har jobbet.

Iblant føles det håpløst og og jeg mister motet. Da vet jeg at jeg må si det, for hvis det får vare, sette seg, bremser det veldig. For da forsvinner motivasjonen, for den ligger jo i håpet om å få det bedre!

Vet du jeg har hele tiden hatt store problemer med magen.

Jeg kommer meg nesten ikke i terapi fordi jeg har fått diare'. Det har vært omtrent hver gang. Jeg har kjent at det er angsten som gjør det.

Men nå som jeg går i psykomotorisk fysioterapi så fikk jeg så vondt at det bare rant. Da var det vanskelig å kreke seg i terapi når jeg måtte ha bleie på meg! )

Da hadde vi fokus på magen min.

Etter den gangen så har magen vært bra.

Denne terapien er temmelig krevende den også!

Jeg har tidligere gått til psykolog i flere år. (Jævelig greie).

[Gjest skal]

Vet du jeg har hele tiden hatt store problemer med magen.

Jeg kommer meg nesten ikke i terapi fordi jeg har fått diare'. Det har vært omtrent hver gang. Jeg har kjent at det er angsten som gjør det.

Men nå som jeg går i psykomotorisk fysioterapi så fikk jeg så vondt at det bare rant. Da var det vanskelig å kreke seg i terapi når jeg måtte ha bleie på meg! )

Da hadde vi fokus på magen min.

Etter den gangen så har magen vært bra.

Denne terapien er temmelig krevende den også!

Jeg har tidligere gått til psykolog i flere år. (Jævelig greie).

Uff.. Så gale har ikke jeg hatt det! Må på do rett før hvis jeg skal klare en hel time, og etterpå, men det er som oftest det. Bra du klarte å få orden på det da. Diare er ikke akkurat terapistyrkende..

[rose23]

Mener du virkelig at dette ikke er noe man skal ta opp med behandler og prøve å gjøre noe med? Skal man bare bite det i seg og tåle det? For det strider imot alt jeg har lært av min behandler! Klart terapi er tøft, at det røsker en opp. Men hvis det vanlige er å føle seg totalt mislykket og at ingenting nytter, så kan jeg ikke skjønne at det er fruktbart for terapien.

Behandlere skal nå ikke kjøre på å kurere pasientene sine på 1-2-3 heller. Min har veldig god tid, presser meg ikke spesiellt visst det er ting jeg ikke vil snakke om. Jeg går heller ikke fra timene i sterkt opprør.