Min kamp begynner i morgen

[månevenn]

Her sitter jeg, stresset, oppkavet og livende redd og føler meg som verdens minste person. Nervøsiteten sliter i kroppen. I morgen har jeg time hos advokat. I morgen begynner jeg min kamp for mitt liv. I morgen. Jeg skriver i natt for tankene mine vil ikke slå seg til ro.

Jeg har på en måte har jeg alltid visst at det skjedde noe i barndommen, men aldri fått tak på det. Men alt kommer for en dag. Da jeg var 21 og akkurat beggynt som lærling kom det hos meg. Allerede fra dag 1 ble jeg utsatt for grov seksuell trakasering fra en av mine overordnede. Dette ble begynnelsen på mitt helvete.

Etter 3 mnd i ny jobb, 3 månder i konstant angst og redsel for hver dag som begynnte tok jeg affære. Jeg tok først kontakt med lærlingekontoret i min by, der ble jeg heldigvis trodd og ting begynnte og skje. Det ble innkalt til møte med ledelsen og lærlingekontoret. Dette møtet husker jeg svært lite av, i løpet av de første minuttene gikk jeg i sjokk og våknet til meg selv på legevakten. Jeg husker fremdeles lite og må forholde meg til det som står i journalen fra legevakten. Det er mindre hyggelig lesning. Jeg ble sykemeldt i noen mnd og henvist til psykolog. Jeg var handlingslammet. Lærlingekontoret skaffet en fantastisk psykolog til meg.

I ettertid kom flere jenter fram, denne mannen hadde herjet fritt i bedriften i mangen år, og ledelsen var klar over det. Men grunnet ingen hadde stått fram tidligere hadde de ikke kunnet gjøre noe. Det hele endte ganske tragisk, da mannen ble konfrontert med det fikk han også mulighet til å gå på dagen uten en ripe i lakken. Jeg ble så oppgitt og skuffet at jeg leverte min oppsigelse.

I terapi ble jeg stadig mer forvirret av bilder og minner jeg ikke forstod noe av. Helt til en dag, en helt vanlig dag. Jeg våknet av dørkokken, stod opp for å åpne, og der står han. monsteret i drømmene mine. Grunnen til all forvirringen. Det var min overgriper. Det var naboen, pappa sin kamerat og god venn av familien forøvrig. Han får døren midt i ansiktet og jeg segner om på gulvet. Angsten, redselen, følelsen, luktene lydene og minnene veller over meg. I flere timer sitter jeg i sjokk og spyr. Alt får et annet perspektiv. Alt dreier seg om å holde hode over vannet og ikke svelge for mange inntrykk om gangen. Siden den dagen har minnene kommet jevnlig og jeg lærer nesten hver dag om hvorfor jeg er som jeg er.

Etter ett år med terapi slutter jeg å gå. jeg blir redd for det også. Det skulle jeg aldri gjort for når jeg atter en gang var klar for teapi er psykologen min sluttet å praktisere. Det har vært mange år med helvete, med leger, aetat, trygdekontoret, sosialkontor og psykologer, medesiner, bivirkninger, tanker og meg selv. Så i fjor ble en nær bekjent utsatt for grovt overgrep, da raste min verden sammen. alt ble kaos. Jeg ble nok en gang handlingslammet. Havnet på legevaktens Psykriatiske akutt mottak. Derfra henvist til ny Psykolog, jeg har vært utrolig heldig med henne. Selv om veien var lang. Jeg ønsket en psykolog og ikke psykiater for jeg vil ikke ha medikamenter i min vei tilbake. det har tidligere gjordt vondt verre. (bbivirkninger)

Det har tatt mangen år å komme dit jeg er i dag og å kunne ta den avgjørelsen jeg har. Mye sinne og mye bitterhet mange tårer og søvnløse netter. Jeg treffer fremdeles min overgriper daglig. Han er blitt bestefar til en liten jente. Mine mareritt er høyst levende og jeg vet at jeg ikke var den eneste den gangen i de årene i barndommen som ble utsatt for denne mannen.

I dag er jeg 30, sliter med meg selv. Har fått diagnosen post traumatisk stresslidelse og panikk angst. Jeg har drevet med selvskading i mangen år.Jeg har vært sykemeldt siden 1999 og ble i april i år midlertidig ufør. Har store konsentrasjonsvansker som kommer og går og en masse andre kroppslige plager. Jeg har blitt mor til et fantastisk barn og har en flott samboer.

Men jeg er utslitt av alt som skjer i hodet mitt. Alle konsekvensene et overgrep for for et liv er uforklarlig og jeg føler jeg må handle. I forrige uke tok jeg kontakt med poiltiet, jeg visste saken min var foreldet og på en måte slått meg til ro med det, men jeg må gjøre noe...... Politiet sa at de ville bare henlegge saken av den grunn, men jeg kunne snakke med en bistans advokat. det skal jeg i morgen kl 1100. Jeg ønsker ikke se hans barnebarn i min situasjon om noen år. ingen fortjener det.....ingen. Jeg skal ikke tie lenger. Så min kamp begynner i morgen. Jeg ønsker at flere handler. Jeg er livredd men sikker på at dette er det eneste riktige. Håpet er at jeg muligens kan lukke døren for minnene når dette er overstått. Jeg håper alle som har vært der for meg vet hvor vanvittig mye det har betydd for meg og min besluttning.

Til alle der ute som tar opp kampen. STÅ PÅ .....I KNOW