Ikke noe poeng i å leve

[Gjest SabraCadabra]

Jeg bare "er"... ikke noe poeng i å leve...

Er ikke deprimert, men er bare ikke noe poeng i å leve.

Får ikke det helt til å stemme, kanskje jeg er litt deprimert. For jeg gidder ingenting, er veldig pessimistisk angående fremtiden (har også frykt for fremtiden), veldig negativt bilde av meg selv... osv osv...

Vet ikke helt hva som er sykdommen min jeg, enda jeg har gått til behandling lenge og fått diagnose®, men også god hjelp, tror jeg...

Driter uansett i det.

Skulle ønske noen kunne svare, er så ensom... prater nesten aldri med noen...

[Gjest Mener nå jeg da!]

Jeg har slitt noe desperat i flere år...

Har kommet ganske bra på overflata nå...

Fikk det rådet med å komme meg ut av forumet for psykiatri og samliv...

Det trakk meg heller ned enn opp å "være her inne"...

Gå heller inn på åpent forum en periode...hvis du syns det er en fin måte å ha kommunikasjon på.

(Det syntes jeg også..hadde ingen andre å prate med)

Så kom deg ut av dette forumet,- for du blir deppa av å være her inne...

[Gjest SabraCadabra]

Jeg har slitt noe desperat i flere år...

Har kommet ganske bra på overflata nå...

Fikk det rådet med å komme meg ut av forumet for psykiatri og samliv...

Det trakk meg heller ned enn opp å "være her inne"...

Gå heller inn på åpent forum en periode...hvis du syns det er en fin måte å ha kommunikasjon på.

(Det syntes jeg også..hadde ingen andre å prate med)

Så kom deg ut av dette forumet,- for du blir deppa av å være her inne...

Du sier noe... men har ingen venner.

[thinkerbell]

Du sier noe... men har ingen venner.

hva gjør du selv for å bli kjent med andre mennesker..?

[kanarifuglen]

Hei SabraCadabra!

Jeg har full fortsåelse for tankene dine!

Av mange forskjellige grunner har jeg tenkt det samme mange,mange ganger!

Har vært i terapi også,men ikke følt så stor fortåelse fra de,at de egentlig ikke er interresert...Jeg må vel innrømme at dette er første gangen jeg innrømmer å jeg har hatt selvmordstanker. Ett skritt videre er det ikke det da?

Jeg har prøvd å minamalisere problemet til en fase jeg må gjennom.Der alt føles som et slit,stress og mas, et konstant ork å treffe mennesker,at jeg helst vil grave meg ned så ingen ser meg og heller ikke bryr seg.

Jeg har mange rundt meg som er glad i meg,men jeg er fremdeles ensom hvis du skjønner.

Jeg har kommet frem til noen metoder som kan brukes når alt føles som værst,så kan du se om de virker.

*Kjøp deg en dagbok, en dagbok du liker!

*Begynn å skrive dagbok.det kjennes håpløst å skrive når det er på det værste. Men prøv å skrive de hyggelige tingene,etterhvert kommer det negative automatisk.Da blusses ting så klart opp,men det hjelper å skrive det ned!

*Ta deg tid alene!tegn,mal,hør på høy musikk.Ta den tiden til å tenke på alt det vanskelige å få ut agresjonen.

*ta avstand fra problemene, men ikke flykt.Gå deg en tur,løp en tur,ta bilen og kjør et sted.Det er veldig viktig at du ikke drar lenge om gangen, for det er noe i det folk sier om å være alene for lenge,ting kan føles vankeligere da.

dette kan nok høres ut som vanlige selvhjelpsmetoder, og alle bearbeider selvfølgelig ting forskjellig. Så om dette ikke fungerer for deg, kanskje det hjelper å prate med anonyme mennesker om det, som f.eks her.

Mistet en kamerat for en tid tilbake.han tok livet sitt. Mye av sorgen min kom da av tankene jeg selv hadde hatt om dette. Å se hvor vanskelig vennekretsen,foreldrene å sån hadde det,gjorde fryktelig vondt!

Jeg vet ikke om dette ble noe du kan ha nytte av,eller om det var et lite rop om hjelp selv,men jeg håper i hvertfall du føler deg litt mindre ensom!TA vare på deg selv:)

Kanskje vi snakkes mer!

[Gjest SabraCadabra]

hva gjør du selv for å bli kjent med andre mennesker..?

Gjør ingenting, for det er ingen som liker meg.

Neida.

Så lett er det ikke, men det er litt sant allikevel... om jeg samtaler med noen, blir det fort ikke mer å si... så føler jeg litt angst og masse tanker i hodet om at jeg plager vedkommende... så forsvinner jeg.

Er ikke det at denne angsten er så jævlig stor... jeg er feks ikke spesielt dårlig til å snakke foran mennesker... ikke noen mester, men har ikke slik "sosial angst"...

Er bare det at dette mønsteret er blitt så fastgrodd i meg, at jeg ikke klarer å endre på det...

Om jeg feks hadde valgt å ikke forsvinne, da hadde jeg bare følt at jeg trengte meg på, at jeg var til bry, at jeg ikke ble likt. Dette er noe jeg faktisk tror på, det er ikke bare unnskyldninger...

Føler meg rett og slett mye mindre verdt enn andre...

I tillegg mangler jeg evner til å opprette forhold og utvikle ev. eksisterende forhold. Så det er liksom begge deler...

Også er jeg vel rett og slett det de på folkemunne kaller sjenert...

Det er så plagsomt... OM folk faktisk hadde sagt til meg at de veldig gjerne ville være venn med meg og prate med meg, så ville jeg ikke trodd på det... ville bare blitt brydd...

Det sier de selvsagt ikke, fordi folk ikke regner det som nødvendig. Om de ikke sier det, vet jeg liksom aldri hvor jeg har de... OM det er ok å ta kontakt... etc.

Så det er ikke så mye jeg faktisk får gjort for å skaffe venner... har kontakt med folk i helsevesenet, men de skjønner ikke problemene mine! men uansett så virker det jo også så håpløst å skaffe seg ordentlige venner... har et bra forhold til familien, så jeg vet at jeg KAN. men det jeg har problemer med er nye bekjentskaper... familien har jeg bare fått i fanget, liksom... venner må jeg selv skaffe...

Får også angst av folk som ser sinte ut liksom... folk som er bråkete... det er jo ikke alle som er slik, men de er det bare å utelukke i alle fall.

Når andre folk snakker sammen tenker jeg desutten at de samtaler om meg... om de virker sinte i stemmen føler jeg at det er noe negativt om meg da... men uansett så fører alt dette til at jeg trekker meg unna... og får ingen hjelp fra noen psykolog til å hjelpe meg videre, bare fordi de ikke skjønner problemene mine, og at jeg ikke klarer å "mase" om å få mer hjelp... om jeg får kritiske spørsmål om dette virkelig er nødvendig, så ender jeg bare opp med å svare "kanskje ikke..." eller noe sånt...

blir så lei av å leve så ensomt som jeg gjør, uten venner, uten noe håp om noensinne skaffe meg familie... tærer på energien min i forhold til arbeid... noen ganger tenker jeg også på måter å ta livet mitt, men jeg tviler sterkt på at det er reele planer, for jeg blir skremt at at jeg tenker slikt... jeg blir fyllt med vemmelse om jeg ser for meg min egen død... så tror ikke det har noe å si for min psykiske helse.

Men uansett så håper jeg på svar på dette, kritikk er like bra som oppmuntringer (syns ikke oppmuntringer har så mye for seg egentlig... vet ikke hva det sier om meg, men... håper det ikke er noe negativt).

[thinkerbell]

Gjør ingenting, for det er ingen som liker meg.

Neida.

Så lett er det ikke, men det er litt sant allikevel... om jeg samtaler med noen, blir det fort ikke mer å si... så føler jeg litt angst og masse tanker i hodet om at jeg plager vedkommende... så forsvinner jeg.

Er ikke det at denne angsten er så jævlig stor... jeg er feks ikke spesielt dårlig til å snakke foran mennesker... ikke noen mester, men har ikke slik "sosial angst"...

Er bare det at dette mønsteret er blitt så fastgrodd i meg, at jeg ikke klarer å endre på det...

Om jeg feks hadde valgt å ikke forsvinne, da hadde jeg bare følt at jeg trengte meg på, at jeg var til bry, at jeg ikke ble likt. Dette er noe jeg faktisk tror på, det er ikke bare unnskyldninger...

Føler meg rett og slett mye mindre verdt enn andre...

I tillegg mangler jeg evner til å opprette forhold og utvikle ev. eksisterende forhold. Så det er liksom begge deler...

Også er jeg vel rett og slett det de på folkemunne kaller sjenert...

Det er så plagsomt... OM folk faktisk hadde sagt til meg at de veldig gjerne ville være venn med meg og prate med meg, så ville jeg ikke trodd på det... ville bare blitt brydd...

Det sier de selvsagt ikke, fordi folk ikke regner det som nødvendig. Om de ikke sier det, vet jeg liksom aldri hvor jeg har de... OM det er ok å ta kontakt... etc.

Så det er ikke så mye jeg faktisk får gjort for å skaffe venner... har kontakt med folk i helsevesenet, men de skjønner ikke problemene mine! men uansett så virker det jo også så håpløst å skaffe seg ordentlige venner... har et bra forhold til familien, så jeg vet at jeg KAN. men det jeg har problemer med er nye bekjentskaper... familien har jeg bare fått i fanget, liksom... venner må jeg selv skaffe...

Får også angst av folk som ser sinte ut liksom... folk som er bråkete... det er jo ikke alle som er slik, men de er det bare å utelukke i alle fall.

Når andre folk snakker sammen tenker jeg desutten at de samtaler om meg... om de virker sinte i stemmen føler jeg at det er noe negativt om meg da... men uansett så fører alt dette til at jeg trekker meg unna... og får ingen hjelp fra noen psykolog til å hjelpe meg videre, bare fordi de ikke skjønner problemene mine, og at jeg ikke klarer å "mase" om å få mer hjelp... om jeg får kritiske spørsmål om dette virkelig er nødvendig, så ender jeg bare opp med å svare "kanskje ikke..." eller noe sånt...

blir så lei av å leve så ensomt som jeg gjør, uten venner, uten noe håp om noensinne skaffe meg familie... tærer på energien min i forhold til arbeid... noen ganger tenker jeg også på måter å ta livet mitt, men jeg tviler sterkt på at det er reele planer, for jeg blir skremt at at jeg tenker slikt... jeg blir fyllt med vemmelse om jeg ser for meg min egen død... så tror ikke det har noe å si for min psykiske helse.

Men uansett så håper jeg på svar på dette, kritikk er like bra som oppmuntringer (syns ikke oppmuntringer har så mye for seg egentlig... vet ikke hva det sier om meg, men... håper det ikke er noe negativt).

du er jo så deprimert at det suser etter :-)

får du samtaleterapi..?

[Gjest SabraCadabra]

du er jo så deprimert at det suser etter :-)

får du samtaleterapi..?

Er jeg... føler meg mye deprimert ja men vet jo selvsagt ikke selv hvor alvorlig det er.

Samtaleterapi får jeg ikke... men tror jeg skal gjøre noe med det... mase litt... holder ikke ut tanken på at ingenting skal bli bedre, liksom...

[thinkerbell]

Er jeg... føler meg mye deprimert ja men vet jo selvsagt ikke selv hvor alvorlig det er.

Samtaleterapi får jeg ikke... men tror jeg skal gjøre noe med det... mase litt... holder ikke ut tanken på at ingenting skal bli bedre, liksom...

Du må få samtaleterapi, du kan ikke gå rundt å ha det så jævelig som dette her. I morgen ringer du din fastlege og så spør du vedk. om hjelp. Din primærlege vil mest sannsynlig henvise deg til en behandler, for gudene skal vite at samtaleterapi trenger du.

[Gjest SabraCadabra]

Du må få samtaleterapi, du kan ikke gå rundt å ha det så jævelig som dette her. I morgen ringer du din fastlege og så spør du vedk. om hjelp. Din primærlege vil mest sannsynlig henvise deg til en behandler, for gudene skal vite at samtaleterapi trenger du.

Takk for svar... skal gjøre noe med situasjonen allerede i morgen