overgrep og seltillit

[miamigo]

Jeg ble misbrukt av min far og onkel i barndommen (7-12) Det var ingen fysisk tvang eller trusler. Min far var vel psykisk syk, og min onkel "kjøpte"meg med ting og gaver. Jeg sliter i forhold til det å ha venner.Gode venner. Jeg synes det er kjempevanskelig når noen vil gi meg noe for å vise at de setter pris på meg, Har vanskelig for å tro at noen bryr seg og liker meg "bare fordi",Får ikke til å gi noen en klem.. Plutselig ble det også vanskelig å gi noe til noen jeg selv setter prispå, fordi jeg er redd for å "kjøpe" dem,og da er de jo venner fordi di får noe.. Jeg vet jeg roter oppi toppen nå, og det er vel nettop derfor jeg skriver her.. Har noen råd om hvordan jeg kan få til å tro på meg selv og andre?? Takknemlig for alle inspill!!

[Gjest Lykke til!]

Vil råde deg til å søke hjelp hos et senter mot incest, samt psykologhjelp.

[Tina35]

Hei!

Det kan være veldig godt å dele erfaring med andre i samme situasjon og gå til psykolog som kan hjelpe deg å sortere tankene og følelsene dine. Rett og slett rydde litt; hente frem, stue bort og legge bak seg osv.

For meg har det vært vesentlig å anerkjenne meg selv. Prøve hver dag å gi meg en klapp på skulderen og si, ja, det var kanskje ikke perfekt, men det var bra. Det var meg! Å gjøre noe hver dag som du har lyst til kan også være bra. BAre det å finne ut av noe du virkelig har lyst til, er en god øvelse til å bli kjent med seg selv og sitt følelsesliv. Rett og slett bli en hel person med alle følelser intakt og tilstede. Det er deilig når jeg får det til, samtidig som det er skummelt. Men det lønner seg! Jeg er ikke helt i mål, og kanskje vil jeg alltid slite litt, men bare de stundene jeg klarer å være tilstede og kjenne på mine følelser og behov, får meg til å håpe for meg og andre. Å sette grenser er også viktig for ens egen helse. Si stopp og virkelig tro på at jeg har lov til det! Det er deilig det! Det kan bare være små ting i starten. Som når husverten kommer å spør om det passer dårlig at den markisemannen kommer i dag, siden jeg er syk. Jeg sa: neida det passer så bra så... Det var veldig riktig der og da, men når markisemannen kom for å gjøre jobben sin, kjente jeg at det ikke passet meg så bra nei. Og da tenkte jeg at jeg kunne ha tatt imot tilbudet!

Skritt for skritt vil du bygge deg opp. Kanskje du ikke merker det med en gang. Og kanskje vil du tenke at du har det verre, men når du kommer over den verste smerten, vil det kjennes bedre. Smerten må ut. Dessverre er det ingen vei forbi den. Det passer ikke alle kanskje, men det er bare du som kan vite hva som er best for deg. Ingen andre.

Håper du kan bruke noe av dette rotet her... :-)

[miamigo]

Hei!

Det kan være veldig godt å dele erfaring med andre i samme situasjon og gå til psykolog som kan hjelpe deg å sortere tankene og følelsene dine. Rett og slett rydde litt; hente frem, stue bort og legge bak seg osv.

For meg har det vært vesentlig å anerkjenne meg selv. Prøve hver dag å gi meg en klapp på skulderen og si, ja, det var kanskje ikke perfekt, men det var bra. Det var meg! Å gjøre noe hver dag som du har lyst til kan også være bra. BAre det å finne ut av noe du virkelig har lyst til, er en god øvelse til å bli kjent med seg selv og sitt følelsesliv. Rett og slett bli en hel person med alle følelser intakt og tilstede. Det er deilig når jeg får det til, samtidig som det er skummelt. Men det lønner seg! Jeg er ikke helt i mål, og kanskje vil jeg alltid slite litt, men bare de stundene jeg klarer å være tilstede og kjenne på mine følelser og behov, får meg til å håpe for meg og andre. Å sette grenser er også viktig for ens egen helse. Si stopp og virkelig tro på at jeg har lov til det! Det er deilig det! Det kan bare være små ting i starten. Som når husverten kommer å spør om det passer dårlig at den markisemannen kommer i dag, siden jeg er syk. Jeg sa: neida det passer så bra så... Det var veldig riktig der og da, men når markisemannen kom for å gjøre jobben sin, kjente jeg at det ikke passet meg så bra nei. Og da tenkte jeg at jeg kunne ha tatt imot tilbudet!

Skritt for skritt vil du bygge deg opp. Kanskje du ikke merker det med en gang. Og kanskje vil du tenke at du har det verre, men når du kommer over den verste smerten, vil det kjennes bedre. Smerten må ut. Dessverre er det ingen vei forbi den. Det passer ikke alle kanskje, men det er bare du som kan vite hva som er best for deg. Ingen andre.

Håper du kan bruke noe av dette rotet her... :-)

Hei! Takk for et fint svar! Det er utrolig godt å se at noen faktisk skjønner hva jeg prater om. Forstår at jeg har en veg å gå med meg selv. og må nok inrømme at jeg gruer meg.Har tatt kontakt med et støttesenter, og får kanskje svar derfra over helga. Har også vert nermere toppen tidligere, men har tryna nå. Er nok mer som må jobbes med enn jeg liker å tenke på. Hvordan og hvor mye bør man involvere venner i en slik prosess, tro? Har gode venner jeg gjerne vil tro på, og som jeg gjerne vil bevare - uten å slite dem ut.. Noen tanker/erfaringer?

Godt å se at du har funnet lykken, og beholdt bakkekontakten. Mange gode tanker til deg, Tina!

[miamigo]

Vil råde deg til å søke hjelp hos et senter mot incest, samt psykologhjelp.

Har fulgt ditt råd og håper på videre kontakt fra dem over helga..Takk!

[Gjest Lykke til!]

Har fulgt ditt råd og håper på videre kontakt fra dem over helga..Takk!

Så godt å høre :-)

Klem

[Tina35]

Hei! Takk for et fint svar! Det er utrolig godt å se at noen faktisk skjønner hva jeg prater om. Forstår at jeg har en veg å gå med meg selv. og må nok inrømme at jeg gruer meg.Har tatt kontakt med et støttesenter, og får kanskje svar derfra over helga. Har også vert nermere toppen tidligere, men har tryna nå. Er nok mer som må jobbes med enn jeg liker å tenke på. Hvordan og hvor mye bør man involvere venner i en slik prosess, tro? Har gode venner jeg gjerne vil tro på, og som jeg gjerne vil bevare - uten å slite dem ut.. Noen tanker/erfaringer?

Godt å se at du har funnet lykken, og beholdt bakkekontakten. Mange gode tanker til deg, Tina!

Hei igjen!

Venner er et stort tema egentlig. Jeg har mange men kanskje ikke så dype vennskap. Er i en fase hvor jeg går gjennom hvem jeg egentlig får mer energi av å være sammen med og hvem ikke. Det vil nok bli noen færre ja.

Å dele overgrepserfaringen med venner er ikke alltid like lett. Det er fint å ha noen venner, hvor du kan ta opp enkelte ting eller bare nevne at i dag har du en dårlig dag pga. gammelt grums, som de vet hva er uten at du trenger å utdype det noe veldig.

Har ei venninne som selv var utsatt, men som ikke hadde skjønt det selv på det tidspunktet jeg fortalte henne om min historie. Hun gav meg ingen særlig god reaksjon, selvsagt. Nå flere år seiner, har hun forsiktig skjønt at det var galt det som skjedde med henne. Vi hadde ikke noen tett kontakt i den tiden mellom, fordi hun unngikk meg. Rett og slett fordi det var for tøft for henne. Selvsagt.

Andre kan være svært lite forståelsesfulle og si sånne ting som "åh, jeg er glad jeg ikke har opplevd sånne ting", "åh sliter du ennå med det der" osv. Men har du en eller to som er selv i balanse på området, kan nok de være gode venner å ha til støtte i terapien.

Prøv deg frem rett og slett. Vær obs på at man kan bli veldig ivrig i sin nyvunnede innsikt, og kanskje dele mer med venner enn godt er for deg selv.

Og ja, jeg vet jeg også har ting på "harddisken" som jeg ennå ikke har åpnet. Men det nytter ikke å presse ting frem. Da blir det gjerne for mye. Det vil komme når man er klar, tror jeg.

Ta vare på deg selv!

[miamigo]

Hei igjen!

Venner er et stort tema egentlig. Jeg har mange men kanskje ikke så dype vennskap. Er i en fase hvor jeg går gjennom hvem jeg egentlig får mer energi av å være sammen med og hvem ikke. Det vil nok bli noen færre ja.

Å dele overgrepserfaringen med venner er ikke alltid like lett. Det er fint å ha noen venner, hvor du kan ta opp enkelte ting eller bare nevne at i dag har du en dårlig dag pga. gammelt grums, som de vet hva er uten at du trenger å utdype det noe veldig.

Har ei venninne som selv var utsatt, men som ikke hadde skjønt det selv på det tidspunktet jeg fortalte henne om min historie. Hun gav meg ingen særlig god reaksjon, selvsagt. Nå flere år seiner, har hun forsiktig skjønt at det var galt det som skjedde med henne. Vi hadde ikke noen tett kontakt i den tiden mellom, fordi hun unngikk meg. Rett og slett fordi det var for tøft for henne. Selvsagt.

Andre kan være svært lite forståelsesfulle og si sånne ting som "åh, jeg er glad jeg ikke har opplevd sånne ting", "åh sliter du ennå med det der" osv. Men har du en eller to som er selv i balanse på området, kan nok de være gode venner å ha til støtte i terapien.

Prøv deg frem rett og slett. Vær obs på at man kan bli veldig ivrig i sin nyvunnede innsikt, og kanskje dele mer med venner enn godt er for deg selv.

Og ja, jeg vet jeg også har ting på "harddisken" som jeg ennå ikke har åpnet. Men det nytter ikke å presse ting frem. Da blir det gjerne for mye. Det vil komme når man er klar, tror jeg.

Ta vare på deg selv!

Hei igjen!

Er nok selv litt motsatt av endel her inne, med at jeg ikke har problemer med, eller har for lite problemer med å fortelle om min bakgrunn. Forteller jeg om det, kan de jo ikke stikke av... Men jeg forteller et ytre skall, og ikke om det inni. Det er vel der feilen ligger, kanskje. Har ikke gått i noen form for terapi, men skjønner, nå at jeg trolig må ta en runde.. Synes det ser skremmende ut å holde på i årevis.

Etter at jeg selv fikk barn,skjønner jeg mer hvor skadet jeg er.. Dette med selvbilde er noe jeg virkelig må jobbe ned, for ikke å overføre det videre til barna. Har spurt om vennina mi ville være med å handle klær, noe hun gjerne ville. Men det ble kjempevankselig, fordi jeg jo må ta stilling til hva jeg liker, og hvilke klær jeg blir fin i... For det blir jeg jo ikke.. Er glad jeg har funnet fram hit, og kommer trolig til å fly litt rundt her ei stund. Er på et vis et nederlag, med med den støtten som finnes her, skal jeg nok finne ut av endel ting!

Ta vare på deg selv du også!