Glemt av familien...

[Gjest Mie]

Sitter her og føler meg litt glemt og forsømt av min egen familie. Kanskje mest av min mor og far. Nå er jeg jo voksen da, men skal man ikke ha en viss kontakt med foreldrene sine som voksen og da? Jeg kjenner flere som har daglig eller ihvertfall ukentlig kontakt med foreldrene sine. Noen drar på cafe, eller tar en bytur med moren. (det er som i en drøm for meg, eller bare slikt man ser på film...) Jeg misunner dem virkelig!! Føler jeg også trenger noen som er litt interessert i meg og mitt. Som ikke bare snakker om de fantastiske 'barna' deres (de to hundene). Tenk at vi kommer i andre rekke. Hundene har laaangt høyere status enn oss!!

Føler meg også forsømt av min søster (har 1 søster, hun er min storesøster).

Både hun og mannen kan være litt frekke med oss, til tross for alt vi gjør for dem. Hun er flink til å utnytte oss når det gjelder guttene hennes. Vi stiller alltid opp når de trenger avlastning og har alltid gjort vårt beste for dem. Guttene har fått sitt eget rom her og ser på oss som ekstraforeldre og vil gjerne bo hos oss (i perioder kan de forsømme barna sine litt, spesiellt faren kan være skikkelig ekkel med dem, så de trenger oss virkelig). I påska hadde vi invitert alle og arrangert påskejakt. Her fikk både barn og voksne de flotteste gaver og godter i små og store påskeegg.

Det er skjelden foreldrene mine kommer på besøk. De gangene de kommer (når de ikke har en eller annen unnskyldning.) så er det når vi har bedt dem. De sier vi må komme til dem, men helst ubedt for da slipper min mor å stelle i stand så mye... (Vi føler oss virkelig beæret.). Det er ikke ofte de ringer heller. Pappa ringer aldri og mamma ringer en skjelden gang. Det varierer veldig, men det meste er vel en gang i måneden eller noe sånt...

Jeg har forsøkt å overse dette og heller være den som engasjerer meg og stiller opp. Mye er vel også i frykt for å miste dem... Men nå føler jeg det begynner å vippe litt for tungt i min retning. Man skal jo gi og ta. Ikke bare gi og gi... Man blir litt tappet...

Er det noen her på DOL som har noen råd?

[frosken]

Hei Mie:-)

Det er alltid vanskelig å kommentere konkret på en situasjon man ikke kjenner til. Kanskje stiller din familie opp mindre enn du har grunn til å forvente - og i allefall stiller de opp mindre enn du ønsker deg.

Når jeg leser det du skriver, så undres jeg over hva som gjør at du har et såpass stort behov for omsorg fra familien din. For meg har det å bli voksen, i stor grad innebåret at jeg ikke ønsker meg noe særlig fra mine foreldre - jeg får dekket mine behov for nærhet andre steder. Men hvis man strekker seg lengre enn man ønsker (som det virker som om du kanskje gjør i forhold til din søsters barn) - så blir det kanskje nærliggende å føle at man blir forsømt ?

Vet ikke om du får noe ut av det jeg har skrevet. Jeg synes det var interessant å lese det du skrev, fordi du reagerer såpass forskjellig fra det jeg ville ha gjort.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Rettferdighet er et menneskeskapt begrep. Det finnes ikke i naturen.

Vi har håp, tro og forventning om at verden skal være rettferdig. At vi skal få like mye som vi gir. Slik er det ikke. Vi må selv velge hva vi gjør med det. Skal en fortsette å gi til de som ikke gir noe tilbake, eller skal en finne andre å dele tiden sin med?

Det med foreldrene og hundene stemmer godt overens med mine erfaringer med hundeeiere.