Dokumentar på nrk2

[Gjest Calóni]

Det som vel kom fram som dilemmaet i programmet, var at ca hvert 4.av de barna faktisk ble helt uskadd og normale. 40 % hadde lærevansker, men det var varierende grad av disse, noen hadde lettere lærevansker.

Dette gjør det veldig vanskelig å svare på. Som de sa på det engelske sykehuset, så lot de foreldrene være med og velge, og sa at det er veldig ulikt hva foreldre kan tåle og klare å leve med. For noen er det utenkelig å få et handicappet barn, for andre ikke. Men det var viktig for dem at foreldrene var godt informert om hva de muligens gikk til.

Du skriver noen tall på hvor mange som fikk lærevansker. Var det ikke slik at 40% var de som fikk betydelige lærevansker, mens resten, altså 60%, fikk enten ingen eller lettere?

[hidi]

Problemet er jo at man kan aldri vite. Den velfungerende jenta var jo like dårlig som det Bright var. De var rimelig like der de lå i kuvøsen og ble holdt i live. Kanskje ville man gått resten av livet sitt med "tenk om...". Kjempevanskelig. På akkurat -det- området hadde det kanskje vært enklere om det fantes en Gud som bestemte sånt. "Survival of the fittest"..

Jeg tror på den guden som heter jesus!

Hvorfor vil ikke du tro på jesus?

[drizzle]

Tror ikke du vil kunne klare å tenke rasjonelt!

Det er enten deg eller ikke deg!

Jeg tar jo høyde for det, men det er greit å ha et standpunkt sånn noenlunde i utgangspunktet dersom noe slikt skulle skje.

[Gjest Calóni]

Jeg tror på den guden som heter jesus!

Hvorfor vil ikke du tro på jesus?

Hvorfor skriver du ikke "Jesus" med stor forbokstav, om du tror på ham?

Men alvorlig talt,- jeg stilte deg et spørsmål om du kan begrunne en påstand du kom med. Om du ikke kan det, så er det greit. Men ikke begynn å kveruler om alt mulig annet.

[hidi]

Jeg tar jo høyde for det, men det er greit å ha et standpunkt sånn noenlunde i utgangspunktet dersom noe slikt skulle skje.

Ikke sant?

[drizzle]

Problemet er jo at man kan aldri vite. Den velfungerende jenta var jo like dårlig som det Bright var. De var rimelig like der de lå i kuvøsen og ble holdt i live. Kanskje ville man gått resten av livet sitt med "tenk om...". Kjempevanskelig. På akkurat -det- området hadde det kanskje vært enklere om det fantes en Gud som bestemte sånt. "Survival of the fittest"..

Survival of the fittest eksisterer jo, men medisinen er kommet så langt at vi kan tukle med det.

Det er kjempevanskelig å vite. Men hvis man visste, for eksempel at barnet hadde en alvorlig hjerneskade, ville det kanskje blitt mer konkret, og lettere å ta et valg i forhold til å fortsatt forsøke, eller å la det få slippe.

[Gjest Calóni]

Survival of the fittest eksisterer jo, men medisinen er kommet så langt at vi kan tukle med det.

Det er kjempevanskelig å vite. Men hvis man visste, for eksempel at barnet hadde en alvorlig hjerneskade, ville det kanskje blitt mer konkret, og lettere å ta et valg i forhold til å fortsatt forsøke, eller å la det få slippe.

Man kan tenke seg halvgal på dette. Jeg bare håper at jeg aldri trenger å stå foran den problemstillingen som mor eller pårørende noen gang.

[Gjest Aviaana]

Det som vel kom fram som dilemmaet i programmet, var at ca hvert 4.av de barna faktisk ble helt uskadd og normale. 40 % hadde lærevansker, men det var varierende grad av disse, noen hadde lettere lærevansker.

Dette gjør det veldig vanskelig å svare på. Som de sa på det engelske sykehuset, så lot de foreldrene være med og velge, og sa at det er veldig ulikt hva foreldre kan tåle og klare å leve med. For noen er det utenkelig å få et handicappet barn, for andre ikke. Men det var viktig for dem at foreldrene var godt informert om hva de muligens gikk til.

Det jeg undret meg over når de snakket om forekomsten av lærevansker, er hvor mye arv og miljø har å si her.

De barna som de mente hadde lettere lærevansker, hvordan vet de at det har sammenheng med at de er prematurbarn?.

I england er det jo en stor arbeiderklasse og flere undersøkelser viser at mange arbeiderklassebarn får problemer når de begynner på skolen, da de ikke er oppvokst i noe akademisk hjem. At oppvekstforholdene har mye å si for hvordan barna klarer skolefaglige oppgaver.

Så vet de hvilke lærevansker som skyldes arv, prematur fødsel og miljøforhold?.

Har selv arbeidet med en gutt som var født prematur og hadde lærevansker. det viste seg at foreldrene hans også haddde lærevansker. Så her var det flere ting som spilte inn..

[Gjest Aviaana]

Survival of the fittest eksisterer jo, men medisinen er kommet så langt at vi kan tukle med det.

Det er kjempevanskelig å vite. Men hvis man visste, for eksempel at barnet hadde en alvorlig hjerneskade, ville det kanskje blitt mer konkret, og lettere å ta et valg i forhold til å fortsatt forsøke, eller å la det få slippe.

Hvis barnet får hjerneblødning og må gjenopplives flere ganger så ville jeg tro at det var lettere å ta et valg om å avslutte behandlingen, enn om barnet ikke opplevde det.

Problemet er at man ikke vet hva som kan skje fremover ved et prematurt barn. Man vet ikke om det kan få hjerneblødning eller hjertesvikt.

[drizzle]

"Hvis man vet at barnet vil bli multifunksjonshemmet hvis det overlever, syns jeg heller man skal ta stilling til hva slags liv barnet vil komme til å få, framfor i hvilken grad familien er i stand til å ta seg av barnet."

For det første så har det i høy grad en sammenheng: Hva slags liv barnet vil få, vil avhenge bl.a. av hvordan familien takler det!

For det andre: Hvem skal bestemme om et menneskes liv er verdifullt og meningsfullt eller ikke? Har DU rett til å ta den avgjørelsen for andre?

For det tredje: Jeg tror i liten grad på fasitsvar som skal gjelde for alle mennesker.

"For det første så har det i høy grad en sammenheng: Hva slags liv barnet vil få, vil avhenge bl.a. av hvordan familien takler det!"

Miljøet rundt barnet er en ting, og jeg er enig i at det har en stor påvirkning i forhold til livskvalitet. Men så har man fysiske ting, som for eksempel smerter av ulik karakter, epilleptiske anfall, hyppige infeksjoner og lignende som kan være med på å redusere livskvalitet. Ikke at det er en regel at alle funksjonshemmede barn får dette, jeg snakker ytterpunkt her.

"For det andre: Hvem skal bestemme om et menneskes liv er verdifullt og meningsfullt eller ikke? Har DU rett til å ta den avgjørelsen for andre?"

Jeg har like lite rett til å avgjøre hvem som skal leve som du. Men noen må ta avgjørelsen, og helst på et informert grunnlag.

Når det gjelder meningsfylt liv, er jo dette helt individuelt. Jeg syns ærlig talt ikke at et liv i rullestol, totalt pleietrengende og uten noe særlig kognitiv funksjon virker særlig meningsfylt. Igjen, et ytterpunkt.

"For det tredje: Jeg tror i liten grad på fasitsvar som skal gjelde for alle mennesker. "

Jeg har ikke sagt at jeg har fasitsvar som skal gjelde for alle. Jeg diskuterer og kommer med mine meninger, som ikke nødvendigvis er de samme som alle andres.

[drizzle]

Det jeg undret meg over når de snakket om forekomsten av lærevansker, er hvor mye arv og miljø har å si her.

De barna som de mente hadde lettere lærevansker, hvordan vet de at det har sammenheng med at de er prematurbarn?.

I england er det jo en stor arbeiderklasse og flere undersøkelser viser at mange arbeiderklassebarn får problemer når de begynner på skolen, da de ikke er oppvokst i noe akademisk hjem. At oppvekstforholdene har mye å si for hvordan barna klarer skolefaglige oppgaver.

Så vet de hvilke lærevansker som skyldes arv, prematur fødsel og miljøforhold?.

Har selv arbeidet med en gutt som var født prematur og hadde lærevansker. det viste seg at foreldrene hans også haddde lærevansker. Så her var det flere ting som spilte inn..

Man vet jo ikke sikkert. Men kanskje det at den høye forekomsten av lærevansker hos så premature barn, sier noe om en kritisk fase i hjernens utvikling?

Det sa de ingenting om på programmet, det var bare noe jeg tenkte for meg selv.

[Åsemor]

Jeg syns det var litt vanskelig å se denne dokumentaren.

Vanskelig å se på babyene som lå og kjempet for livet og trengte pustehjelp og annen intensiv pleie.

Vanskelig å se foreldrene som har ventet på et barn som så blir født alt for tidlig! Hvordan er det å føde et barn og så ikke vite om det kommer til å overleve mer enn noen få døgn?

Vanskelig å se hvordan barna får det oppveksten. Kanskje ikke prate, kanskje ikke gå. Ikke bli forstått, ikke forstå...

Fryktelig vondt å se foreldre som mener at de tok feil valg da de valgte å fortsette behandlingen av barnet sitt. Hvordan kan man tenke noe sånt, og samtidig, hvordan kan man unngå å tenke det når man er i en sånn fullstendig utmattende og slitsom situasjon som kunne tatt knekken på alle og enhver.

Syns det er vanskelig å tenke over hva jeg selv ville gjort. I øyeblikket tror jeg kanskje jeg ville tenkt "gjør ALT for at mitt barn skal overleve", samtidig som jeg tenker nå at om man kunne velge, så ville man kanskje valgt bort mange års lidelser for seg selv og barnet sitt. men hvordan kan man leve med et sånt valg i ettertid?

Jeg har ei venninne som ligger på sykehuset pga truende for tidlig fødsel. Satt og sendte smser med henne da dokumentaren gikk, og vi gråt nok noen skvetter begge to.

Syns nok ikke det er riktig å redde livet til et alt for tidlig født barn for enhver pris. Men skjønner godt at man ikke kan velge det bort heller.

[drizzle]

Jeg syns det var litt vanskelig å se denne dokumentaren.

Vanskelig å se på babyene som lå og kjempet for livet og trengte pustehjelp og annen intensiv pleie.

Vanskelig å se foreldrene som har ventet på et barn som så blir født alt for tidlig! Hvordan er det å føde et barn og så ikke vite om det kommer til å overleve mer enn noen få døgn?

Vanskelig å se hvordan barna får det oppveksten. Kanskje ikke prate, kanskje ikke gå. Ikke bli forstått, ikke forstå...

Fryktelig vondt å se foreldre som mener at de tok feil valg da de valgte å fortsette behandlingen av barnet sitt. Hvordan kan man tenke noe sånt, og samtidig, hvordan kan man unngå å tenke det når man er i en sånn fullstendig utmattende og slitsom situasjon som kunne tatt knekken på alle og enhver.

Syns det er vanskelig å tenke over hva jeg selv ville gjort. I øyeblikket tror jeg kanskje jeg ville tenkt "gjør ALT for at mitt barn skal overleve", samtidig som jeg tenker nå at om man kunne velge, så ville man kanskje valgt bort mange års lidelser for seg selv og barnet sitt. men hvordan kan man leve med et sånt valg i ettertid?

Jeg har ei venninne som ligger på sykehuset pga truende for tidlig fødsel. Satt og sendte smser med henne da dokumentaren gikk, og vi gråt nok noen skvetter begge to.

Syns nok ikke det er riktig å redde livet til et alt for tidlig født barn for enhver pris. Men skjønner godt at man ikke kan velge det bort heller.

"Syns nok ikke det er riktig å redde livet til et alt for tidlig født barn for enhver pris. Men skjønner godt at man ikke kan velge det bort heller. "

Veldig godt sagt. Er helt enig med deg.

[Gjest må være anonym]

Jeg også kom over denne dokumentaren.

Jeg er i nær kjennskap med et barn som ble født i 24 uke og veide knappe 500 gram da h*n ble født.

Ja dette barnet har cp og er multihandikappet.

Jeg holdt selv på å føde i 24 uke -mitt første barn og jeg hadde aldri noen tanker om å la barnet dø hvis fødselen skulle skje.

Jeg var alt for oppslukt over at jeg skulle bli førstegangsmor at jeg hadde ikke tanker for at barnet kunne bli sterkt skadet.

Satt å sa inni meg at jeg håper for alt i verden at ikke h*n jeg kjenner så dokumentaren så ønsket som h*n har blitt fortalt at h*n var av foreldrene sine.

Det hadde blitt en psykisk nedtur så positiv som h*n er.

Jeg har full forståelse for at de foreldrene vi så sa rett ut at de noen ganger hadde ønsket at barnet ikke hadde levd, det må være fryktelig tung å ærkjenne det overfor andre.

[tula]

Har vel egentlig ikke gjort meg opp en bastant mening her. Mye for, mye imot! Vanskelig.

Men det gir meg litt assosiasjoner til mitt første svangerskap.

Hadde et komplisert svangerskap. Lå mye på sykehus. Blødde mye, fikk premature rier osv.

Når jeg var innlagt lå jeg på gynekologisk avd. med truende abort som diagnose.

Lenger uti svangerskapet ble jeg plutselig innlagt på føden. Jeg spør hvorfor, og får til svar at jeg har passert 28 uker, og da er diagnosen truende for tidlig fødsel.

Det fikk meg til å tenke mye på det lille skillet!!!

Der gikk grensen på 28 uker. Men de redder jo barn som er født 1 mnd før der igjen.

Min kom heldigvis ikke før uke 31. Men pga komplisert svangerskap og for tidlig fødsel, er han født med ADHD. Og det har vi vel lært oss å leve sånn noenlunde med. Det kunne gått så utrolig mye verre.

[musikeren]

Bra innlegg. Gode spørsmål. Og har ikke noe svar jeg heller. Men lar meg provosere litt av de som mener det er en rettighet å få barn, og som ikke tenker over hva slags liv barna får.

[Mrs. Wallace]

Dette er jo hovedproblemet med forskning.

Skal leger eller foreldre si når nok er nok.

Et KJEMPEVANSKELIG problem!

Derfor har vi etiske problemstillinger. Abort er DRAP og det er noe alle leger er enige om. Men de tør ikke si det!

Er alle leger enige om at abort er drap?

Tullball.

[Mrs. Wallace]

Det er mange vanskelige problemstillinger knyttet til dette temaet.

En del av meg holdt med den legen som sa at ettersom de nå visste helt sikkert at disse premature barna hadde smerter der de lå i kuvøsen, så hadde de lavere terskel enn tidligere for å stoppe behandlingen. Jeg tenkte at joda, det må jo være det beste.

Men så kommer den jenta igjen (hun som var litt stor, med rosa t-skjorte), og moren sier at dersom den praksisen legen snakket om hadde vært fulgt når hun fikk datteren sin, så ville de latt henne dø. Og datteren hennes var jo fullt fungerende...

Så det er vanskelig det der, ja. Jeg har vært borti ganske mange barn med ulike funksjonshemninger i forbindelse med jobb. Mange av dem har jeg kommet svært nær. At foreldrene til Bright ikke får mer enn 6 timer avlastning i uken er helt horribelt. Men man vet aldri bakgrunnen for slike vedtak.

Mange av barna jeg har møtt har vært herlige barn, livsglade og imøtekommende. Men jeg har også møtt barn som gråter og gråter, de har så vondt, både fysisk og psykisk. Man kan kanskje si at "disse barna burde fått slippe". Men hvem er det som skal få bestemme det? Før i tiden lot man "Gud" bestemme. Men "Gud" er ikke enerådende lenger. Hvem bestemmer hvem -legene- skal la leve og la dø?

Det er kjempevanskelig, og det er et veldig sårt tema. Sårt for de som har et funksjonshemmet barn, og sårt for de som mistet sitt barn, og som ville gitt alt i verden for å beholde sitt barn selv om det hadde vært 100% pleietrengende resten av sitt liv.

Noe svar på disse problemstillingene blir umulige. Kanskje Bright burde fått slippe. Men hvordan kunne legene vite at han ville bli slik, og den jenta ville bli som hun ble? To "håpløse" tilfeller, men det ene tilfellet ble ved et mirakel bra.

Men om barnet blir dårlig, inn og ut av sykehus, inn og ut av respirator, sår, smerter og sykdom. Da ville jeg tenkt meg om to ganger før jeg lot legene drive gjenoppliving for 8. gang. Men det er sånn jeg tenker nå. Jeg ville vel ikke tenkt sånn om det var mitt barn som lå der...

Et godt og gjennomtenkt innlegg, Calóni. Takk. ;o)

[Gjest mangler to barn i familien]

Vi hadde to nydelige barn i familien for noen år siden. For tidlig fødte, rundt uke 26, 700 og 775 gram. Det var kritisk men de kom seg utrolig bra etterhvert og økte noe i vekt.

Men så skjedde det ting.

Gutten døde etter ti dager, han fikk hjertestans. Bare sånn helt plutselig etter å ha vært stabil lenge.

Jenta fikk hjerneblødning et par dager etterpå og legen sa at hun ville bli helt "grønnsak" og at i slike tilfeller så koblet de fra.

Det var en stor påkjenning å holde den lille snuppa mens slange på slange ble tatt bort, til slutt var hun helt "ren" og døde kort tid etterpå i armene våre.

(De hadde fått navn selvsakt, men skriver ikke det her)

Har ofte tenkt etterpå om det var galt å la legene ta den avgjørelsen, vi var tynget av sorg i den perioden og tenkte vel ikke klart. Ikke hadde vi noe greie på hva hjerneblødning kunne innebære heller.

Vi bare så på dem mørke bildene av hjernen hennes og stolte på at legene visste hva de gjorde.

Så det er vel ikke alltid vi tar avgjørelsene selv.

Hva jeg hadde gjort i dag vet jeg ikke, det vet man kanskje ikke før man er i den aktuelle situasjonen.

[jubalong70]

Du stiller kjempevanskelige spørsmål, og jeg tror ikke jeg har noen svar. Jeg tror de fleste ikke har noe svar før de står i situasjonen selv.

Jeg har jobbet sammen med en nevropsykolog. Han er veldig klar på at han synes det er dumt å gjøre alt for å redde de aller minste og dårligste premature barna. Og det nettopp pga senskadene som kan være ganske omfattende. Han har vært borti flere av dem som tydelig sier de skulle ønske de ikke hadde blitt reddet. Ganske sterkt!

Men som foreldre så tror jeg du vil at legene skal gjøre absolutt de kan for å redde dette underbare man har laget.