Dokumentar på nrk2

[morsan]

Jeg har ikke lest tråden, eller sett dokumentaren, men det jeg tenker mest på når det gjelder behandling/forsøk på å redde såpass premature barn, er de lidelser disse nyfødte gjennomgår i den prosesen.

Meg bekjent stikkes de både her og der, og leger påstår at de ikke har "memory of pain".

Spørsmålet er altså om selve behandlingen de premature utsettes for er en verdig behandling, uansett ommde overlever eller ikke.

Blir det et "trofe" for legene å kunne si at: Se, vi har reddet dette ekstremt premature barnet -?

[Lillemus]

Jeg har ikke lest tråden, eller sett dokumentaren, men det jeg tenker mest på når det gjelder behandling/forsøk på å redde såpass premature barn, er de lidelser disse nyfødte gjennomgår i den prosesen.

Meg bekjent stikkes de både her og der, og leger påstår at de ikke har "memory of pain".

Spørsmålet er altså om selve behandlingen de premature utsettes for er en verdig behandling, uansett ommde overlever eller ikke.

Blir det et "trofe" for legene å kunne si at: Se, vi har reddet dette ekstremt premature barnet -?

Det kom frem i dokumentaren at "nå vet vi at barna kjenner smerte, det trodde vi ikke tidligere"!!! Helt utrolig! Trodde legene virkelig at premature ikke kjente smerte!?

[drizzle]

Vi hadde to nydelige barn i familien for noen år siden. For tidlig fødte, rundt uke 26, 700 og 775 gram. Det var kritisk men de kom seg utrolig bra etterhvert og økte noe i vekt.

Men så skjedde det ting.

Gutten døde etter ti dager, han fikk hjertestans. Bare sånn helt plutselig etter å ha vært stabil lenge.

Jenta fikk hjerneblødning et par dager etterpå og legen sa at hun ville bli helt "grønnsak" og at i slike tilfeller så koblet de fra.

Det var en stor påkjenning å holde den lille snuppa mens slange på slange ble tatt bort, til slutt var hun helt "ren" og døde kort tid etterpå i armene våre.

(De hadde fått navn selvsakt, men skriver ikke det her)

Har ofte tenkt etterpå om det var galt å la legene ta den avgjørelsen, vi var tynget av sorg i den perioden og tenkte vel ikke klart. Ikke hadde vi noe greie på hva hjerneblødning kunne innebære heller.

Vi bare så på dem mørke bildene av hjernen hennes og stolte på at legene visste hva de gjorde.

Så det er vel ikke alltid vi tar avgjørelsene selv.

Hva jeg hadde gjort i dag vet jeg ikke, det vet man kanskje ikke før man er i den aktuelle situasjonen.

Jeg er veldig lei meg for at du mistet barna dine. Du har min dypeste medfølelse.

Jeg vet at jeg tok opp et vanskelig tema, som kanskje noen hadde opplevd. Om du ble provosert av spørsmålene jeg stilte, så skjønner jeg det.

Jeg ønsker for min egen del å ha tenkt igjennom hvor jeg står, dersom jeg noengang skulle havne i denne situasjonen. Men selvfølgelig tar jeg høyde for at jeg ville trygle legene om å gjøre alt i deres makt likevel.

[Gjest mangler to barn i familien]

Jeg er veldig lei meg for at du mistet barna dine. Du har min dypeste medfølelse.

Jeg vet at jeg tok opp et vanskelig tema, som kanskje noen hadde opplevd. Om du ble provosert av spørsmålene jeg stilte, så skjønner jeg det.

Jeg ønsker for min egen del å ha tenkt igjennom hvor jeg står, dersom jeg noengang skulle havne i denne situasjonen. Men selvfølgelig tar jeg høyde for at jeg ville trygle legene om å gjøre alt i deres makt likevel.

Takk, men du provoserte meg ikke.

Dette er et tema som er "interessant" å diskutere og tenke gjennom.

Mente ikke å svare krasst, ville bare bidra med min erfaring fra slike ting.(at vi faktisk ikke alltid "får ta" egne avgjørelse bla.)

Barna var to tantebarn. Jeg og min mor satt hos jentungen da hun døde fordi foreldrene ikke taklet det etter lilleguttens bortgang.

[drizzle]

Takk, men du provoserte meg ikke.

Dette er et tema som er "interessant" å diskutere og tenke gjennom.

Mente ikke å svare krasst, ville bare bidra med min erfaring fra slike ting.(at vi faktisk ikke alltid "får ta" egne avgjørelse bla.)

Barna var to tantebarn. Jeg og min mor satt hos jentungen da hun døde fordi foreldrene ikke taklet det etter lilleguttens bortgang.

Setter pris på innspill. Jeg tolket heller ikke innlegget som krasst

[hidi]

Hva mener du?

Jeg siterte et utsagn du kom med, og ba om kilder. Jeg er generelt litt skeptisk til påstander personer kommer med, for det er ofte det ikke er noe hold i dem. Men om din påstand er rett, så er jeg desto mer nysgjerrig på å så artikler om det.

Min lege er kilden min. Og han har vært på legekongresser over hele verden, sa han, og stort sett samtilige leger så på abort som drap.

Vet ikke om du så dokumentaren som trådstarter henviste til, men der var det faktisk en nederlandsk lege, som "først nå forsto" at fosteret kjenner smerte... Noe legestanden har kjent til lenge. Jeg ble så overrasket over den uttalelsen at haka datt ned til knærne...

I England kan du få lovlig abort inntil uke 23, er ikke det drap, når fosteret faktisk kan leve opp?

[4barns mor-77]

Jeg kan ikke svare på noe ang premature barn, da min sønn var fullbåren. Men han var veldig syk, og lå i respirator de 5 døgnene han levde. Legene var bekymret for om han kunne ha fått hjerneskader, da metningen til tider var svært lav. De brukte uv for å prøve å se det, men fikk ikke til å gi et ordentlig svar.

Siden de hele tiden klarte å manipulere ham stabil, _kunne_ de ikke slutte å prøve. Selv om det så svært mørkt ut mye av tiden.

Det jeg vil frem til, er vel at vi fikk igrunn ikke noe mulighet til å bestemme selv. Leger og sykepleiere bare gjorde det de kunne til enhver tid. Men til slutt var han så syk at de ikke klarte å måle blodtrykket ordentlig engang. Da bestemte de at de måtte skru av respiratoren.

Lille gutten min ble da obdusert og der ble det avdekket multiple hjerneskader. Så når man tenker over hva for slags liv han ville fått, var det kanskje det beste som kunne skje for ham ihvertfall...? Men jeg er glad vi aldri fikk muligheten til å bestemme. Vet ikke om jeg hadde klart å gi slipp på ham frivillig...

[Gjest Calóni]

Min lege er kilden min. Og han har vært på legekongresser over hele verden, sa han, og stort sett samtilige leger så på abort som drap.

Vet ikke om du så dokumentaren som trådstarter henviste til, men der var det faktisk en nederlandsk lege, som "først nå forsto" at fosteret kjenner smerte... Noe legestanden har kjent til lenge. Jeg ble så overrasket over den uttalelsen at haka datt ned til knærne...

I England kan du få lovlig abort inntil uke 23, er ikke det drap, når fosteret faktisk kan leve opp?

Jeg så dokumentaren.

Og "en fra internett sier at legen h*ns sier at legens h*ns sier at stort sett samtlige leger blablabla" teller ikke som kilde i min forstand

[morsan]

Det kom frem i dokumentaren at "nå vet vi at barna kjenner smerte, det trodde vi ikke tidligere"!!! Helt utrolig! Trodde legene virkelig at premature ikke kjente smerte!?

Ja, det er akkurat det jeg har hørt før, eller dvs jeg hørte noen amerikasnke leger på et dokumentarprogr for noen år siden si dette med at de ikke hadde noen "memory of pain", hva nå det måtte bety....

Det gjelder for de fleste skulle jeg tro - vi går ikke i dag rundt å husker verken smerten ved å bli født eller smerten da vi som 2-åringer falt og slo oss.

Men fint at de nå har innsett at de ørsmå også kan kjenne smerte. Håper de også handler deretter i fremtiden.

[morsan]

Det kom frem i dokumentaren at "nå vet vi at barna kjenner smerte, det trodde vi ikke tidligere"!!! Helt utrolig! Trodde legene virkelig at premature ikke kjente smerte!?

"og husker" skulle det selvsagt vært! ;-)

Pluss noen andre tasteleifer...;-)

[kaffepiken]

Det kom frem i dokumentaren at "nå vet vi at barna kjenner smerte, det trodde vi ikke tidligere"!!! Helt utrolig! Trodde legene virkelig at premature ikke kjente smerte!?

Det er riktig at man trodde dette før. De antok at nervesystemet til de små ikke var ferdig enda slik at de små ikke kjente smerte.

[Gjest riktig norm]

Man må følge samme standard for legeetikk overfor disse aller minste små som overfor voksne som får varig mén etter trafikkulykke. Legeetikk kan ikke være ulik for ulike aldersgrupper for alle mennester er like mye verdt - uendelig mye.