Takle overgriper?

[moamoa]

Hei!

Jeg lurer på hva slags erfaringer dere måtte ha når det gjelder hvordan kjærsten deres takler å møte deres overgriper? Når det er f.eks. ens egen far og man møtes i familie settinger hvor ingen vet noe som helst, bortsett fra deg og din kjærste. Hvordan takler kjærsten det?

[Gjest Serafin]

Jeg skjønner ikke at du orker å omgås han.

Må du det?

[moamoa]

Jeg skjønner ikke at du orker å omgås han.

Må du det?

Tja, er ikke så ofte. Blir ca 2 ganger i året. Han er jo bestefar til mine barn, pluss at han har en datter til som blir min halvsøster. Har ikke orket ta det styret med å kutte båndene helt. Da vil jeg jo måtte forklare resten av familien hvorfor...

[Gjest Johan Johanna]

Tja, er ikke så ofte. Blir ca 2 ganger i året. Han er jo bestefar til mine barn, pluss at han har en datter til som blir min halvsøster. Har ikke orket ta det styret med å kutte båndene helt. Da vil jeg jo måtte forklare resten av familien hvorfor...

Han fortjener at du forteller resten av din familie hvorfor, og dine barn (og halvsøster) fortjener vel å få slippe å møte ham? Jeg ville ha kuttet kontakten, og bare sagt: Far vet hvorfor.

Men skjønner at det ikke er så lett. Kjæresten din må takle dette på sin måte, du kan ikke være dobbelt så sterk for å takle det som er vanskelig for kjæresten også, i tillegg til dine egne reaksjoner. Det går sikkert greit, snakk om det på forhånd og bli enige om å være høflig avmålt.

[Gjest En tanke]

Han fortjener at du forteller resten av din familie hvorfor, og dine barn (og halvsøster) fortjener vel å få slippe å møte ham? Jeg ville ha kuttet kontakten, og bare sagt: Far vet hvorfor.

Men skjønner at det ikke er så lett. Kjæresten din må takle dette på sin måte, du kan ikke være dobbelt så sterk for å takle det som er vanskelig for kjæresten også, i tillegg til dine egne reaksjoner. Det går sikkert greit, snakk om det på forhånd og bli enige om å være høflig avmålt.

I det hele tatt er det viktig at dette kommer frem, også med tanke på barnebarn. Hva om han forgriper seg på dem også?

[Gjest skal]

I det hele tatt er det viktig at dette kommer frem, også med tanke på barnebarn. Hva om han forgriper seg på dem også?

Når hun skriver at de ses ca to ganger i året så har hun nok god kontroll på akkurat det! Er enig i at det ideelle (om man kan snakke om noe ideellt i en sånn sammenheng) er å få det rem i lyset. Men det finnes ingen fasiter, og ingen lette løsninger.

[Gjest En tanke]

Når hun skriver at de ses ca to ganger i året så har hun nok god kontroll på akkurat det! Er enig i at det ideelle (om man kan snakke om noe ideellt i en sånn sammenheng) er å få det rem i lyset. Men det finnes ingen fasiter, og ingen lette løsninger.

Hva om det også er andre barnebarn i bildet? Som kan risikere overgrep pga at foreldrene ikke vet? Da synes jeg man har et ansvar for å si det.

[moamoa]

Jeg har kontroll på det med at han skal forgripe seg på barnebarn osv. Han bor ikke i Norge. Jeg vegrer meg for å fortelle min mor, bror osv om dette og derfor har jeg taklet å se han disse gangene, også får mine barn truffet sin bestefar. Men ingen har til nå svart på spm. mitt. Hvordan er erfaringene mht en kjærste oppi dette? Dropper de bli med da? Er de med å later som ingenting? Hva er erfaringe med deres reaksjon? Har vært gift i mange år med en som aldri har sagt noe om hvordan han ser på det. Sier han stort sett ikke tenker over det. Mens en annen jeg har møtt nå (vi er skilt) synes det vil bli uutholdelig hvis han må treffe han?

[Gjest skal]

Jeg har kontroll på det med at han skal forgripe seg på barnebarn osv. Han bor ikke i Norge. Jeg vegrer meg for å fortelle min mor, bror osv om dette og derfor har jeg taklet å se han disse gangene, også får mine barn truffet sin bestefar. Men ingen har til nå svart på spm. mitt. Hvordan er erfaringene mht en kjærste oppi dette? Dropper de bli med da? Er de med å later som ingenting? Hva er erfaringe med deres reaksjon? Har vært gift i mange år med en som aldri har sagt noe om hvordan han ser på det. Sier han stort sett ikke tenker over det. Mens en annen jeg har møtt nå (vi er skilt) synes det vil bli uutholdelig hvis han må treffe han?

Skulle gjerne svart deg, men har ikke kjæreste eller kontakt med overgriper (som ikke er familie). Men jeg vil tro at hvordan man takler det har mye med om man klarer å distansere seg fra det man vet når man er i situasjonen. Der er vi veldig forskjellig.

Om man ikke klarer det vil det nok bli uutholdelig, om man klarer det kan det gå helt fint. Tenker jeg.

[miamigo]

Hei!

Jeg har vert gift i 8 år, og har selv tidvis kontakt med en av mine overgripere, min far..

Han er dømt, og det er ingenting som tyder på at han kommer til å forgripe seg på sine barnebarn. (Han kommer heller ALDRI til å få sjansen!) Han bor 100 mil unna, men har i sommer vert på ferie hos oss noen uker. Det er en påkjenning for meg, men også min mann. Min mann takler det bra, fordi vi har pratet om dette, og fordi han er en hyggelig mann, men vi er begge glade for den lange avstanden til daglig.

Håper du fikk litt svar på det du lurte på.. Du får spørre om det er noe du ikke skjønner

[moamoa]

Hei!

Jeg har vert gift i 8 år, og har selv tidvis kontakt med en av mine overgripere, min far..

Han er dømt, og det er ingenting som tyder på at han kommer til å forgripe seg på sine barnebarn. (Han kommer heller ALDRI til å få sjansen!) Han bor 100 mil unna, men har i sommer vert på ferie hos oss noen uker. Det er en påkjenning for meg, men også min mann. Min mann takler det bra, fordi vi har pratet om dette, og fordi han er en hyggelig mann, men vi er begge glade for den lange avstanden til daglig.

Håper du fikk litt svar på det du lurte på.. Du får spørre om det er noe du ikke skjønner

Takk for svar :-). Har du noen gang tenkt tanken å kutte kontakten helt? Og hva får deg til ikke å gjøre det?

[miamigo]

Takk for svar :-). Har du noen gang tenkt tanken å kutte kontakten helt? Og hva får deg til ikke å gjøre det?

Har mange ganger tenkt å kutte helt. Spesielt de første åra. De har blitt mindre aktuelt spesielt nå etter at vi fikk barn. Min far hasr selv hatt en tøff barndom, Selv om det på ingen måte unskylder det han gjorde. Han har mistet 2 barn(mine søsken), og har endelig begynt å se lysere på livet nå de siste åra. Har insett at jeg er sterkere enn ham, og på et vis gjør det litt godt å se at han har det mye bedre.. Han er jo min far, selv om han ikke alltid har oppført seg slik.. Kan jo nevne at jeg de siste åra nesten ikke har hatt kontakt, men at det ble litt gjenoptatt etter at vi fikk barn.. Har vel valgt å gi ham en ny sjanse.

[moamoa]

Har mange ganger tenkt å kutte helt. Spesielt de første åra. De har blitt mindre aktuelt spesielt nå etter at vi fikk barn. Min far hasr selv hatt en tøff barndom, Selv om det på ingen måte unskylder det han gjorde. Han har mistet 2 barn(mine søsken), og har endelig begynt å se lysere på livet nå de siste åra. Har insett at jeg er sterkere enn ham, og på et vis gjør det litt godt å se at han har det mye bedre.. Han er jo min far, selv om han ikke alltid har oppført seg slik.. Kan jo nevne at jeg de siste åra nesten ikke har hatt kontakt, men at det ble litt gjenoptatt etter at vi fikk barn.. Har vel valgt å gi ham en ny sjanse.

Jeg kjenner meg igjen i det, for har barn selv og har vel synes de skal få ha kontakt med han. Og det er bare 2 ganger i året. Men på den annen side så har ikke min far blitt straffet el holdt til ansvar noen gang. Det ligger der bare som en hemmelighet mellom meg og han. Jeg har først nå i høst begynt å snakke med andre om det og har begynt i terapi og jeg kjenner mer og mer på at han har fått sluppet lett unna. Han er heller ingen person som virker noe interessert i meg el mine barn heller for å være ærlig. Engasjerer seg ikke, snakker omtrent ikke med de de gangene han treffer de. Han er en veldig egosentrisk person.

Han gir meg/oss ingenting..men er redd for resten av familien min. Redd for hvordan min mor osv vil reagere hvis det kommer ut...

[miamigo]

Jeg kjenner meg igjen i det, for har barn selv og har vel synes de skal få ha kontakt med han. Og det er bare 2 ganger i året. Men på den annen side så har ikke min far blitt straffet el holdt til ansvar noen gang. Det ligger der bare som en hemmelighet mellom meg og han. Jeg har først nå i høst begynt å snakke med andre om det og har begynt i terapi og jeg kjenner mer og mer på at han har fått sluppet lett unna. Han er heller ingen person som virker noe interessert i meg el mine barn heller for å være ærlig. Engasjerer seg ikke, snakker omtrent ikke med de de gangene han treffer de. Han er en veldig egosentrisk person.

Han gir meg/oss ingenting..men er redd for resten av familien min. Redd for hvordan min mor osv vil reagere hvis det kommer ut...

Hei igjen!

Om det kjennes rett for deg, synes jeg du skal være så åpen som du synes kjennes rett. Din far er voksen, og må tåle å stå for det han har gjort. Kommer det ut, blir det jo opp til ham om han fremdeles vil holde kontakten. Det kan også godt tenkes at du trenger en full stopp i relasjonen, mens du går igjennom det som har skjedd. Min far er på et vis heller ikke starffet, da han fikk en betinga dom på 6 mnd. Straffa hans har kanskje vert mer at jeg ikke hadde stort kontakt med ham gjonnom mange år.. Han bryr seg på sitt vis, og det er greit.Min onkel derimot, har jeg sett en gang etter at saken kom fram i lyset. Til å begynne med ble han delvis utelukket fra søskenflokken sin, men den senere tid har han heller ikke ønsket kontakt med dem. Det er hans valg, og jeg bryr meg fint lite om det. Han har sona 6 mnd, og det ville ok vert mye verre å skulle ha kontakt med ham. Ønsker deg lykke til videre i gjennomgangen av gammelt rusk! Det er verdt det når man kommer gjennom på andre siden. Og i en slik prosess, er det lov å være superegoist. Tenk kun på hva som er rett for deg og dine barn!! IKKE på hva som er rett for din far eller mor :-) Du finner nok en løsning som er til å leve med.

[Gjest Serafin]

Jeg har kontroll på det med at han skal forgripe seg på barnebarn osv. Han bor ikke i Norge. Jeg vegrer meg for å fortelle min mor, bror osv om dette og derfor har jeg taklet å se han disse gangene, også får mine barn truffet sin bestefar. Men ingen har til nå svart på spm. mitt. Hvordan er erfaringene mht en kjærste oppi dette? Dropper de bli med da? Er de med å later som ingenting? Hva er erfaringe med deres reaksjon? Har vært gift i mange år med en som aldri har sagt noe om hvordan han ser på det. Sier han stort sett ikke tenker over det. Mens en annen jeg har møtt nå (vi er skilt) synes det vil bli uutholdelig hvis han må treffe han?

Jeg synes du er veldig reflektert i forhold til din far. Jeg synes ikke du skal bekymre deg for din partner og hans reaksjoner.

Du har forklart han hva som har skjedd og han har ingen problemer med det. Da skal du ikke fokusere mer på det.

Dine måter å forholde deg til din far er det beste for deg. Ingen kan si deg hva du skal eller ikke skal....

Føl deg fram og kjenn på dine følelser og ta dem på alvor. Slik må alle gjøre som har opplevd overgrep.

[Gjest sandex]

Har mange ganger tenkt å kutte helt. Spesielt de første åra. De har blitt mindre aktuelt spesielt nå etter at vi fikk barn. Min far hasr selv hatt en tøff barndom, Selv om det på ingen måte unskylder det han gjorde. Han har mistet 2 barn(mine søsken), og har endelig begynt å se lysere på livet nå de siste åra. Har insett at jeg er sterkere enn ham, og på et vis gjør det litt godt å se at han har det mye bedre.. Han er jo min far, selv om han ikke alltid har oppført seg slik.. Kan jo nevne at jeg de siste åra nesten ikke har hatt kontakt, men at det ble litt gjenoptatt etter at vi fikk barn.. Har vel valgt å gi ham en ny sjanse.

Du har et stort, stort hjerte!!!!!!