oksehunger

[djade]

Dette innlegget kan kanskje være en bagatell i denne spalten, men jeg føler meg nå nesten sykelig opptatt av å spise, og det er helt forferdelig. Jeg er en jente på 22 år, aktiv, trener og har passelig vekt ifølge andre. Men jeg klarer ikke å slutte å tenke på mat, spesiellt på kveldene. I vinter har jeg kanskje opplevd å føle meg 'stappmett' ca annenhver dag, og likevel fortsetter jeg å spise. Har egentlig bra viljestyrke, men nå klarer jeg ikke å begrense matinntaket (det kan være alt fra normal mat til godterier og sjokolade), og det er helt grusomt! Det er jo JEG som spiser, og JEG som ikke ønsker å spise, på samme tid!? Kan oppleve å sitte på byen med venner, og det eneste jeg tenker på er maten som venter på butikkhyllen eller hjemme i kjøleskapet. Spesielt på kveldene er det ille, og jeg prøver å ikke ha mat i huset; da spiser jeg den opp. Heldigvis har jeg stort sett et sundt og friskt kosthold, og forsøker å drikke mye vann + spise mye grønnsaker, men det virker som om oppfinnsomheten min ikke har noen grenser når 'hungeren' setter inn. Jeg håper det finnes noen tips om hvordan jeg kan klare å slutte, noe som virker helt umulig, samme hvor irrasjonelt det kan synes. Jeg har snakket med noen venner om det, og bedt dem stoppe meg hvis jeg forsøker å 'lure' i meg mat, og det hjelper av og til. Heldigvis klarer jeg å la være å kaste opp, selv om jeg ofte føler meg så mett og ekkel at jeg avskyr meg selv. Jeg skulle så gjerne ønske at mat bare ble en 'nødvendighet' og ikke en førsteprioritet i bevisstheten min! Forøvrig er jeg en positiv og absolutt ikke deprimert person.

-Kan jeg ha mangel på stoffer som kan føre til denne spisetrangen, eller kan enkelte kosttilskudd hjelpe meg å begrense apetitten? Finnes det bøker eller artikler på dette temaet? Tusen takk for hjelpen!

[miam]

Kjenner meg veldig godt igjen. Mat er førsteprioriteten, og det går veldig utover mitt sosiale liv (hvis jeg har et), for jeg vil nesten aldri være med noen; vil bare sitte hjemme så jeg kan spise hva/hvordan/når jeg vil... Men jeg vil jo egentlig ikke. Akkurat som deg.

I starten trodde jeg bare at jeg var veldig glad i mat. Men jeg ville vel ikke ha fortsatt å spise da, når jeg allerede var kvalm! Og ville ikke ha spist ting jeg egentlig ikke liker. Lurte også på om det var ett eller annet næringsstoff jeg manglet, men det tror jeg ikke på lenger.

For helsen min hjelper det å handle inn mest mulig fornuftig mat, men det hjelper ikke på sf. For jeg har jo alltids noe mat i huset -og har som deg god fantasi... Det jeg prøver nå, er å snakke om det (samtalegruppe) -så får vi se om det hjelper...

Tenk over hvorfor du spiser; er du ensom, føler du noe bestemt, eller er net kanskje nettopp det at du ikke føler noe??

Klem:)

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære djade! Enkelte personer kan ha mangeltilstander av enkelte stoffer eller andre somatiske (kroppslige) sykdommer som bl.a sukkersyke, høyt stoffskifte som kan føre til såkalt oksehunger. Du kan snakke med legen din om dette da det ved forskjellige blodprøver kan bekreftes/avkreftes. Mange som har en spiseforstyrrelse beskriver også slike tanker i forhold til mat og kropp slik du gjør. Vi sier at en har en spiseforstyrrelse når en blir overopptatt av tanker og følelser knyttet til mat, vekt, kropp og utseende -slik at livskvaliteten forringes. I ditt tilfelle kan det være at du kunne ha glede av å snakke med en ernæringsfysiolog. Det er viktig med en daglig variert sammensatt kost, regelmessige måltider som inneholder de næringsstoffene som kroppen er i behov av for å kunne utføre alle de oppgavene den er satt til å gjøre. Du kan ta opp spørsmålet ditt under forumet for ernæring her på DOL eller kontakte en ernæringsfysilog, lykke til!