Hvordan fortelle andre at man er deprimert ?

[Gjest nummer1]

Dere begynner sikkert å bli lei av meg nå

Hvordan skal man fortelle omgivelsen sin at d er depresjon man lider av når man aldri har klart å vise "vonde" følelser-altså alltid vært et smilende vesen...?

For jeg har et inntrykk av at i mine omgivelser er dette et tabu område..at dette er unormalt!

Mamma hadde f.eks sagt til pappa at jeg muligens led av d, og da hadde han svart at; HUN kan da vel ikke være d, hun som er så positiv...?!

Jeg er rett og slett redd for å bli avvist!!! Samtidig vil jeg jo gjerne være åpen om d også, for da slipper jeg å bortforklare ting..

Vi har forresten ei på jobben som er psykisk syk, og hun er VELDIG åpen om d, og hun er blitt avvist av de andre, de baksnakker henne og sier at de ikke kan være psykologer.. Dette skremmer meg!!!

Forresten så sa jeg nylig opp denne jobben og skal ta opp attføringen igjen.. rett og slett fordi jeg ikke klarte å gå tilbake til dem da legen sa jeg MÅTTE prøve meg på gradert sykm..

Jeg er kjempe takknemlig ovenfor dere som har støttet meg i denne prosessen;)

[Gjest annet nick]

Det er ikke lett.... Det _er_ fortsatt tabu i vår vellykkede verden. Dessverre. Jeg har slitt litt nå i det siste, og har faktisk alvorlig vurdert å falle ned trappa hjemme for om mulig å brekke noe, slik at man har noe konkret som synes på røntgen som alibi for å få ta en pause....

Men jo flere som klarer å si D-ordet høyt, og jo flere som offentlig viser at dette er en normal sykdom på linje med influensa, og at det faktisk er godt mulig å bli frisk igjen etterpå, jo lettere blir det for andre å "stå frem".

Kanskje det er lettere å si at "jeg lider av en endogen depresjon" enn å si at "jeg er deprimert", for det å var deprimert er jo på en måte noe alle er bare det er litt dårlig vær, eller kanarifuglen har dødd eller noe, og man går jo på jobb likevel. "Jeg er deprimert" har gått inn språket som "jeg er litt tris i dag". Så hvis du "bare" er deprimert skjønner de ikke alvoret? Kanskje?

[Gjest pompell]

Det er desverre lettere å snakke om en vond fot eller rygg til omgivelsene.

Omgivelsene "dømmer" desverre de med psykiske problemer...

De kan også føle at "dette har jeg så lite peiling på"...så de heller velger å gå bort...

Men av erfaring,så ble det lettere for meg å omgås med andre da jeg begynte å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det i sinnet mitt...

Noen har valg å vende seg bort,-men forbausende mange viser forståelse og støtte.

Mitt råd til deg er at du må fortelle omgivelsene hvordan du har det!

Du selv får det mye bedre,-og de virkelige vennene dine får et innblikk i hvordan du har det.

Da er det lettere å godta at du kanskje noen ganger oppfører deg litt "rart".

Søk litt bakgrunnskunnskap om de forskjellige plagene dine.

Tror det blir lettere for deg da...

Lykke til!

[Helmi]

Jeg er også et menneske som av omverdenen oppfattes som sterk og positiv. Og jeg ser og hører på enkelte at de ikke helt kan skjønne at _jeg_ er deprimert. Til dem sier jeg at dette er veldig vanskelig å forstå for dem som ikke har opplevd det selv.

Det er så viktig å være åpen, synes jeg. Jeg sier også - når det er naturlig - at jeg går på antidepressiva. Er så lei av folk som slenger ut usakligheter om hvor enkelt det er å ta en "lykkepille" med en gang livet er litt vanskelig.

Og likevel føler også jeg at jeg kommer med en "dårlig unnskyldning" når jeg nå til helgen sannsynligvis må melde avbud til en venns fødselsdagsselsskap pga. angst og depresjon... Det hadde vært så mye enklere å skylde på influensa!

[Gjest Ferri]

Har det så likt, det er så flaut.. jeg kjenner ikke mange utenom familien, men synes det og fortelle andre utenfor familien er mye lettere en faktisk og snakke med dette med nærmeste familie.

Noen av "bagasjen" min LEMPER jeg LETT over på andre, og deler.. mens det samme klarer jeg ikke prate om med familien.

[Gjest nummer1]

Jeg er også et menneske som av omverdenen oppfattes som sterk og positiv. Og jeg ser og hører på enkelte at de ikke helt kan skjønne at _jeg_ er deprimert. Til dem sier jeg at dette er veldig vanskelig å forstå for dem som ikke har opplevd det selv.

Det er så viktig å være åpen, synes jeg. Jeg sier også - når det er naturlig - at jeg går på antidepressiva. Er så lei av folk som slenger ut usakligheter om hvor enkelt det er å ta en "lykkepille" med en gang livet er litt vanskelig.

Og likevel føler også jeg at jeg kommer med en "dårlig unnskyldning" når jeg nå til helgen sannsynligvis må melde avbud til en venns fødselsdagsselsskap pga. angst og depresjon... Det hadde vært så mye enklere å skylde på influensa!

Ja d hadde vært lettere! D er vel d at folk ikke forstår hva d vil si å være deprimert..at man tror man kan ta seg sammen hvis man vil..

Som NHD svarte i mitt tidligere innlegg her, så kunne man jo ikke bare ta seg sammen heller..

Skulle ønske d hadde vært mye mer åpenhet rundt dette.. men d er jo bedre i dag enn d var før uansett..

[Gjest nummer1]

Det er desverre lettere å snakke om en vond fot eller rygg til omgivelsene.

Omgivelsene "dømmer" desverre de med psykiske problemer...

De kan også føle at "dette har jeg så lite peiling på"...så de heller velger å gå bort...

Men av erfaring,så ble det lettere for meg å omgås med andre da jeg begynte å fortelle hvordan jeg egentlig hadde det i sinnet mitt...

Noen har valg å vende seg bort,-men forbausende mange viser forståelse og støtte.

Mitt råd til deg er at du må fortelle omgivelsene hvordan du har det!

Du selv får det mye bedre,-og de virkelige vennene dine får et innblikk i hvordan du har det.

Da er det lettere å godta at du kanskje noen ganger oppfører deg litt "rart".

Søk litt bakgrunnskunnskap om de forskjellige plagene dine.

Tror det blir lettere for deg da...

Lykke til!

Pga kroniske smerter gikk jeg hos en fysikalsk medisiner og i gruppe sammen m andre. Der var d en professor som underviste oss,som også var psykolog. Han hadde erfart at folk m slike plager ofte stengte seg inne fordi d ikke vistes! - og dermed utviklet depresjon i tillegg.. Hans råd til sine pasienter var å gå m armen i fatle, gå på krykker eller annet. rett og slett bare for å komme seg ut!

Han hadde et godt poeng der, men d er helt sykt at samfunnet er slik, desverre

[Gjest nummer1]

Det er ikke lett.... Det _er_ fortsatt tabu i vår vellykkede verden. Dessverre. Jeg har slitt litt nå i det siste, og har faktisk alvorlig vurdert å falle ned trappa hjemme for om mulig å brekke noe, slik at man har noe konkret som synes på røntgen som alibi for å få ta en pause....

Men jo flere som klarer å si D-ordet høyt, og jo flere som offentlig viser at dette er en normal sykdom på linje med influensa, og at det faktisk er godt mulig å bli frisk igjen etterpå, jo lettere blir det for andre å "stå frem".

Kanskje det er lettere å si at "jeg lider av en endogen depresjon" enn å si at "jeg er deprimert", for det å var deprimert er jo på en måte noe alle er bare det er litt dårlig vær, eller kanarifuglen har dødd eller noe, og man går jo på jobb likevel. "Jeg er deprimert" har gått inn språket som "jeg er litt tris i dag". Så hvis du "bare" er deprimert skjønner de ikke alvoret? Kanskje?

Du har et godt poeng der...!!! Og egentlig er d rart at d ikke er flere som står fram også.. for ut i fra d jeg har lest her på nettet så er jo psykiske lidelser verre enn kreft??!

Man kan jo ikke noe råd for at man er blitt syk, enten d er kreft eller psykiske lidelser..!

[Gjest pompell]

Pga kroniske smerter gikk jeg hos en fysikalsk medisiner og i gruppe sammen m andre. Der var d en professor som underviste oss,som også var psykolog. Han hadde erfart at folk m slike plager ofte stengte seg inne fordi d ikke vistes! - og dermed utviklet depresjon i tillegg.. Hans råd til sine pasienter var å gå m armen i fatle, gå på krykker eller annet. rett og slett bare for å komme seg ut!

Han hadde et godt poeng der, men d er helt sykt at samfunnet er slik, desverre

Synd,men sant dette her!

For ikke lenge siden så fikk jeg en beskjed om at jeg hadde noe ondartet/godartet...de vet ikke ennå...

Da jeg sa dette til noen bekjente,-fikk jeg en masse positiv oppmerksomhet omkring dette...

Jeg fikk sagt at denne diagnosen er bare peanøtter i mot det jeg hadde opplevd...

[Gjest nummer1]

Synd,men sant dette her!

For ikke lenge siden så fikk jeg en beskjed om at jeg hadde noe ondartet/godartet...de vet ikke ennå...

Da jeg sa dette til noen bekjente,-fikk jeg en masse positiv oppmerksomhet omkring dette...

Jeg fikk sagt at denne diagnosen er bare peanøtter i mot det jeg hadde opplevd...

Huff det er helt sykt..ligger kansje llitt fra gammelt av; sinnsykdom; man er gal! føles nesten som man er kriminell og ikke betyr noe liksom..

[Gjest pompell]

Huff det er helt sykt..ligger kansje llitt fra gammelt av; sinnsykdom; man er gal! føles nesten som man er kriminell og ikke betyr noe liksom..

Jepp...fikk selv "diagnosen gal" av min egen mor!

[Gjest nummer1]

Jepp...fikk selv "diagnosen gal" av min egen mor!

Stakkar deg.. Føler virkellig m deg!!

Klem om du vil ha;) fra jente 30år

[Gjest pompell]

Stakkar deg.. Føler virkellig m deg!!

Klem om du vil ha;) fra jente 30år

Takk for det!

Klem tilbake..og lykke til videre...

[Gjest Alt er tiltak]

Hei

Hvilken jobb sa du opp?Var det du som hadde vaskejobben?

[Gjest nummer1]

Hei

Hvilken jobb sa du opp?Var det du som hadde vaskejobben?

jepp, d var meg;()

[Gjest Alt er tiltak]

jepp, d var meg;()

Okei=)Hvordan går det med deg nå da?

Jeg er selv ganske opp og ned. Skal ingenting til for at jeg plutselig blir deppa og skifter humør. Jeg har fremdeles vaskejobben men er sykemeldt i den 6 mnd nå.Orker ikke tanken på å begynne i jobb igjen.Stå opp tidlig og stresse..Huff nei..

Klem