Så er jeg her igjen.... hvorfor må det alltid bli så vanskelig...?

[miamigo]

Har hatt det flott en stund nå. Har klart å unngå de mest negative tankene, har klart til en viss grad å unngå å forakte meg selv, har klart å nyte gode venners nærvær... Så kjennes plutselig alt helt feil igjen.Kommer jeg noen gang til å slippe å kjempe imot alle disse negative tankene om meg selv? Vil jeg noen gang kunne ta kontakt med en venn, uten å kjenne inni meg at jeg nok egentlig bare er en byrde? Vil jeg kunne ha og holde et hjem koselig, for kosens skyld, og kunne trives der? Vil jeg noen gang kunne handle klær til en kvinne, og ikke bare til en forhatt kropp, vil jeg noen gang kunne akseptere og tilgi meg selv og min kropp....? Ja..... Kanskje en dag.... en annen dag.... Det finnes nok håp.. masse håp... kanskje.. en annen dag....