Jeg klarer ikke jobben likevel

[Gjest hva gjør jeg nå]

Hvor stor del av skolegangen til barn og unge forventer man nå for tida at foreldrene skal gjøre?

Er det meningen at man skal måtte sitte daglig for å hjelpe barna, er det vanlig at skolen ikke sier fra når framgangen ikke er særlig bra, eller hva?

Jeg anså meg selv som oppegående og rimelig smart, men må nå bare melde pass. Som enslig mor har jeg ikke - har ikke - _er_ ikke istand til å følge opp barna mine som de skal.

Jeg er som nevnt enslig mor, i fulltidsstudium og under attføring. Jeg har faktisk ikke tid, ikke krefter - og ikke vett nok - til å følge opp skolearbeidet ungene har!

I dag fikk jeg et brev min 7.klassing har skrevet - forferdelig. Jeg forsto nesten ikke det som sto der, det manglet tegnsetting og store bokstaver og språket var ikke godt.Og da tenker jeg -

er det jeg som skulle ha oppdaget dette?

Han er også blitt en umulius i skolen - nå sier de det til meg og nevner at dette ikke er av ny dato - neivel. Når skal jeg få vite det, da? Først nå i 7. fordi de ikke lenger klarer å styre verken han eller resten av klassen?

Er det jeg som har jobben med å få gutten gjennom skolen, eller er det skolen? Er det jeg som skal finne ut hvordan han oppfører seg på skolen, eller er det skolen som skal gi beskjed?

Og - er det flere enn meg her inne som føler at barnas skolearbeid tar mye mer tid og kveldstid enn de kan huske vi brukte, da vi gikk i skolen?

Jeg er i hvertfall skikkelig deppa fordi det ser ut som om mine gutter er på vei utfor i skolesammenheng, og sosialt, også. Og det virker som om den "skyldige" pekes ut til å bli meg.

[Gjest ally mc]

Gutten(e) bør utredes av PPT, eventuelt barnehabilitering, for å finne ut om han/de trenger utvidet oppfølging eller tilrettelegging på skolen. PPT skal også kunne hjelpe ved atferdsproblemer.

Du som mor må stå på for at de skal utredes, det går desverre ikke så fort eller lett som ønskelig.

[Gjest hva gjør jeg nå]

Gutten(e) bør utredes av PPT, eventuelt barnehabilitering, for å finne ut om han/de trenger utvidet oppfølging eller tilrettelegging på skolen. PPT skal også kunne hjelpe ved atferdsproblemer.

Du som mor må stå på for at de skal utredes, det går desverre ikke så fort eller lett som ønskelig.

Jeg tolker svaret ditt slik at "alla andre" unger faktisk klarer seg i dagens skole? At PPT må til når de ikke klarer seg?

Jeg trodde også det - før - men nå er jeg for alvor begynt å stille spørsmålstegn ved skolen. Som laster over på barn og foreldre det som man i tidligere tider faktisk gjorde selv.

Det er dypt urettferdig, mener jeg, at barn og unge skal bli prisgitt hjemmet sitt for å gjøre det godt på skolen. Jeg er i utgangspunktet egentlig ikke dum - men ser at denne oppgaven er mer enn jeg hadde forventet da jeg satte barn til verden.

Jeg visste ikke at skolen i våre dager overlater så mye av læringen til hjemmet. Og - med full jobb klarer jeg faktisk ikke bruke så mye tid på ungene som skolen legger opp til.

Ønsker egentlig samfunnet at det framdeles skal finnes hjemmearbeidende mødre som sitter der klokka 14 når de håpefulle kommer hjem og kan gjøre leksene før far kommer til ferdig middag?

Er det jeg som er falt ned på gal klode, som dikteren spør?

[laban]

Du har skrevet her før, eller hva? Jeg har svart på liknende innlegg og sagt meg enig i at det forventes mye oppfølging. Jeg var like drittlei (av lekser, prøver, prosjekter og innleveringen) som tenåringen min da hun gikk

ut av 10. tidligere i vår.

Det er bedre på videregående, hvis det kan være noen trøst (hun går riktignok ikke på studieforberedende, men på en av de yrkeslinjene som ligger "nærmest"). De har mer egentid på skolen, og kan bruke den på noe nyttig hvis de vil. Det virker også som om det rotes bort litt mindre tid i timene - de HAR f.eks. prosjektarbeid når de skal ha det, det er ikke bare på papiret slik at alt må gjøres hjemme likevel.

Du blir nok nødt til å være litt offensiv overfor skolen. Nå har de gitt beskjed, og da får du spille ballen litt tilbake - si at du tar dette alvorlig, og lurer på hva som er neste skritt - hvilke tiltak vil de foreslå, skal han utredes, hva gjør de vanligvis i slike tilfeller, osv. Ikke bli flau og trekk deg tilbake. Og ta opp de faglige tingene (som skrivingen) samtidig - jeg tror nok dessverre skolen tolererer mye dårlige resultater så lenge de henger med sånn noenlunde, hvis de ikke har adferdsproblemer. Men hvis han nå viser tendenser til det, bør de også ta tak i det faglige. Oppførselen kan bedre seg hvis han føler mestring.

I det hele tatt bør dere hjelpe ham med å finne / utvikle sine sterke sider. Det kan holde ham unna mer alvorlig bråk. Det er ikke heldig å oppfatte seg som dårlig til alt unntatt å finne på tull.

Prøv å bli enige om en fast tid til leksene, fra ett klokkeslett til et annet hver dag (ma - to). Det som ikke blir ferdig på den tiden, får ungene ta selv (de bør gjøre det de klarer selv _på forhånd_). På den måten blir ikke hele dagen fylt av mas.

[Gjest klem til deg]

Jeg tolker svaret ditt slik at "alla andre" unger faktisk klarer seg i dagens skole? At PPT må til når de ikke klarer seg?

Jeg trodde også det - før - men nå er jeg for alvor begynt å stille spørsmålstegn ved skolen. Som laster over på barn og foreldre det som man i tidligere tider faktisk gjorde selv.

Det er dypt urettferdig, mener jeg, at barn og unge skal bli prisgitt hjemmet sitt for å gjøre det godt på skolen. Jeg er i utgangspunktet egentlig ikke dum - men ser at denne oppgaven er mer enn jeg hadde forventet da jeg satte barn til verden.

Jeg visste ikke at skolen i våre dager overlater så mye av læringen til hjemmet. Og - med full jobb klarer jeg faktisk ikke bruke så mye tid på ungene som skolen legger opp til.

Ønsker egentlig samfunnet at det framdeles skal finnes hjemmearbeidende mødre som sitter der klokka 14 når de håpefulle kommer hjem og kan gjøre leksene før far kommer til ferdig middag?

Er det jeg som er falt ned på gal klode, som dikteren spør?

Jeg kommer fra en familie med lærere i flere generasjoner (er ikke lærer selv), og jeg tror ikke at lærere i dag gjør mindre enn de gjorde for en generasjon eller to siden,tvert i mot.

Men utfordingene er større og helt andre. Så godt som alle skal inn i samme skole, det er mange som kommer fra andre kulturer og andre språk, barn i dag har ikke samme disiplin, de skal forhandle om alt og gjør ikke nødvendigvis som autoriteter sier. Alt dette har positive sider, som gir mangfold, og de som kommer igjennom blir ofte sterke individer med god sosial kompetanse og menneskekunnskap. Men det er en stor gruppe som ikke kommer lett igjennom dagens skole.

Og ja, det kreves av foreldrene at de stiller opp, tar kontakt med skole og hjelpetilbud når man ser at ikke ting går som det skal, krever hjelp, anker inn avslag, følger opp.

Det er mye man kan søke om, av leksehjelp, ekstraundervisning, ppt-oppfølging osv. men det krever masse av de foresatte. Har man en lærer som ser ditt barn godt, og som har overskudd til å ta tak i dette sammen med deg, så er du heldig. men hun har kanskje ti vanskeligere tilfeller blant sine elever..

Men ja, du må ta kontakt, be om samtaler, også med hjelpetilbud.

Og be gjerne familiemedlemmer om hjelp, selv har jeg stilt opp mye for en niese fordi faren (alenefar) ikke maktet alt alene. Så jeg har vært på møter, lest til prøver osv osv, for niesen min.

Så det kreves at du bruker tid til å kreve hjelp.

[Gjest ally mc]

Jeg tolker svaret ditt slik at "alla andre" unger faktisk klarer seg i dagens skole? At PPT må til når de ikke klarer seg?

Jeg trodde også det - før - men nå er jeg for alvor begynt å stille spørsmålstegn ved skolen. Som laster over på barn og foreldre det som man i tidligere tider faktisk gjorde selv.

Det er dypt urettferdig, mener jeg, at barn og unge skal bli prisgitt hjemmet sitt for å gjøre det godt på skolen. Jeg er i utgangspunktet egentlig ikke dum - men ser at denne oppgaven er mer enn jeg hadde forventet da jeg satte barn til verden.

Jeg visste ikke at skolen i våre dager overlater så mye av læringen til hjemmet. Og - med full jobb klarer jeg faktisk ikke bruke så mye tid på ungene som skolen legger opp til.

Ønsker egentlig samfunnet at det framdeles skal finnes hjemmearbeidende mødre som sitter der klokka 14 når de håpefulle kommer hjem og kan gjøre leksene før far kommer til ferdig middag?

Er det jeg som er falt ned på gal klode, som dikteren spør?

Jeg vet ikke helt hva du er ute etter. Jeg svarte på det jeg trodde var relevant, kanskje basert på nicket du har valgt , "hva gjør jeg nå". Jeg trodde du ønsket råd for hvordan du bør gå videre for best mulig å hjelpe guttene dine.

Ønsker du å prinsipielt diskutere hvor mye det kan forventes at foreldre skal bidra med, så er det i og for seg en interessant diskusjon, men ikke en diskusjon jeg ønsker å delta i.

[Gjest Wita]

Jeg tolker svaret ditt slik at "alla andre" unger faktisk klarer seg i dagens skole? At PPT må til når de ikke klarer seg?

Jeg trodde også det - før - men nå er jeg for alvor begynt å stille spørsmålstegn ved skolen. Som laster over på barn og foreldre det som man i tidligere tider faktisk gjorde selv.

Det er dypt urettferdig, mener jeg, at barn og unge skal bli prisgitt hjemmet sitt for å gjøre det godt på skolen. Jeg er i utgangspunktet egentlig ikke dum - men ser at denne oppgaven er mer enn jeg hadde forventet da jeg satte barn til verden.

Jeg visste ikke at skolen i våre dager overlater så mye av læringen til hjemmet. Og - med full jobb klarer jeg faktisk ikke bruke så mye tid på ungene som skolen legger opp til.

Ønsker egentlig samfunnet at det framdeles skal finnes hjemmearbeidende mødre som sitter der klokka 14 når de håpefulle kommer hjem og kan gjøre leksene før far kommer til ferdig middag?

Er det jeg som er falt ned på gal klode, som dikteren spør?

"Det er dypt urettferdig, mener jeg, at barn og unge skal bli prisgitt hjemmet sitt for å gjøre det godt på skolen."

Det kommer helt an på barnet det og hva du forventer av barnet.

Jeg har to ungdomskolebarn. Jenta greier seg selv og ligger helt i toppen helt uavhengeige av oss foreldre.

Gutten sliter med dårlig hørsel og hadde greid seg bare sånn måtelig bra/eller dårlig uten min hjelp antar jeg. Men jeg vil hente ut av han det som er mulig å få til, og derfor følger jeg med på lekseplaner, prøver, passer på at leksene bli gjort, øver på prøver sammen med han og ja det er en jobb , men jeg har valgt det selv, til hans eget beste.

Jeg visste heller ikke på forhånd at det skulle ble så slitsomt.

"Jeg visste ikke at skolen i våre dager overlater så mye av læringen til hjemmet. Og - med full jobb klarer jeg faktisk ikke bruke så mye tid på ungene som skolen legger opp til"

Var det egentlig noe annerledes i våre skoledager? Det var vel forskjell på foreldre da også hvor mye de engasjerte seg?

Mine foredre engasjerte seg mye mindre enn det jeg selv gjør og det har jeg latt dem få høre. Jeg synes de kunne ha engasjert seg mer.

Kanskje er kravene større i dag, jeg tror kanskje det.

Hvis du har barn med spesielle behov, så lønner det seg å følge opp for barnet sin del.

Når det gjelder min sønn, har jeg gjort det allerde fra første klasse og det er jeg glad for i dag. Med den dårlige hørselen han har er det ikke godt å si hvor han hadde vært i dag uten hjelp hejemmefra.

Bedre å være føre var, enn etter snar.

[Gjest hva gjør jeg nå]

"Det er dypt urettferdig, mener jeg, at barn og unge skal bli prisgitt hjemmet sitt for å gjøre det godt på skolen."

Det kommer helt an på barnet det og hva du forventer av barnet.

Jeg har to ungdomskolebarn. Jenta greier seg selv og ligger helt i toppen helt uavhengeige av oss foreldre.

Gutten sliter med dårlig hørsel og hadde greid seg bare sånn måtelig bra/eller dårlig uten min hjelp antar jeg. Men jeg vil hente ut av han det som er mulig å få til, og derfor følger jeg med på lekseplaner, prøver, passer på at leksene bli gjort, øver på prøver sammen med han og ja det er en jobb , men jeg har valgt det selv, til hans eget beste.

Jeg visste heller ikke på forhånd at det skulle ble så slitsomt.

"Jeg visste ikke at skolen i våre dager overlater så mye av læringen til hjemmet. Og - med full jobb klarer jeg faktisk ikke bruke så mye tid på ungene som skolen legger opp til"

Var det egentlig noe annerledes i våre skoledager? Det var vel forskjell på foreldre da også hvor mye de engasjerte seg?

Mine foredre engasjerte seg mye mindre enn det jeg selv gjør og det har jeg latt dem få høre. Jeg synes de kunne ha engasjert seg mer.

Kanskje er kravene større i dag, jeg tror kanskje det.

Hvis du har barn med spesielle behov, så lønner det seg å følge opp for barnet sin del.

Når det gjelder min sønn, har jeg gjort det allerde fra første klasse og det er jeg glad for i dag. Med den dårlige hørselen han har er det ikke godt å si hvor han hadde vært i dag uten hjelp hejemmefra.

Bedre å være føre var, enn etter snar.

Det som gjør meg helt matt er at alle tror det bare er et spørsmål om man _vil_ engasjere seg for barna sine. Hvem vil ikke det - men hvem har det overskuddet og den tida det tar å skulle følge opp ungene sine?

Jeg har det i hvert fall ikke. Og det er at ikke andre kan forstå at dette ikke har med vilje å gjøre, men faktisk er en begrensning som - tror jeg - ikke er så uvanlig som folk tror?

Ære være deg at du følger så godt opp som du gjør, i tillegg til full jobb og hus og hjem og alt - men jeg klarer det altså ikke.

Og da sitter jeg igjen med spørsmålet: Er jeg en dårlig mor, eller forventer skolen for meget? For det er ikke praktisk mulig for meg å klare det løpet de legger opp til.

Jeg er i alle fall helt slått ut av å innse at jeg ikke klarer å gi ungene mine det de behøver - og jeg er faktisk forholdsvis ressurssterk - trodde jeg, da. Med verdens svarteste samvittighet for at jeg ikke klarer gi ungene mine det de behøver for å holde følge faglig.

[Gjest hva gjør jeg nå]

Du har skrevet her før, eller hva? Jeg har svart på liknende innlegg og sagt meg enig i at det forventes mye oppfølging. Jeg var like drittlei (av lekser, prøver, prosjekter og innleveringen) som tenåringen min da hun gikk

ut av 10. tidligere i vår.

Det er bedre på videregående, hvis det kan være noen trøst (hun går riktignok ikke på studieforberedende, men på en av de yrkeslinjene som ligger "nærmest"). De har mer egentid på skolen, og kan bruke den på noe nyttig hvis de vil. Det virker også som om det rotes bort litt mindre tid i timene - de HAR f.eks. prosjektarbeid når de skal ha det, det er ikke bare på papiret slik at alt må gjøres hjemme likevel.

Du blir nok nødt til å være litt offensiv overfor skolen. Nå har de gitt beskjed, og da får du spille ballen litt tilbake - si at du tar dette alvorlig, og lurer på hva som er neste skritt - hvilke tiltak vil de foreslå, skal han utredes, hva gjør de vanligvis i slike tilfeller, osv. Ikke bli flau og trekk deg tilbake. Og ta opp de faglige tingene (som skrivingen) samtidig - jeg tror nok dessverre skolen tolererer mye dårlige resultater så lenge de henger med sånn noenlunde, hvis de ikke har adferdsproblemer. Men hvis han nå viser tendenser til det, bør de også ta tak i det faglige. Oppførselen kan bedre seg hvis han føler mestring.

I det hele tatt bør dere hjelpe ham med å finne / utvikle sine sterke sider. Det kan holde ham unna mer alvorlig bråk. Det er ikke heldig å oppfatte seg som dårlig til alt unntatt å finne på tull.

Prøv å bli enige om en fast tid til leksene, fra ett klokkeslett til et annet hver dag (ma - to). Det som ikke blir ferdig på den tiden, får ungene ta selv (de bør gjøre det de klarer selv _på forhånd_). På den måten blir ikke hele dagen fylt av mas.

Tusen takk for et deilig innlegg, det får meg til å håpe litt mer, tro litt mer, ikke gi opp - riktig ennå. Men sant å si - er det like før, i disse dager! Men takk, igjen!

[MsSophie]

Jeg tolker svaret ditt slik at "alla andre" unger faktisk klarer seg i dagens skole? At PPT må til når de ikke klarer seg?

Jeg trodde også det - før - men nå er jeg for alvor begynt å stille spørsmålstegn ved skolen. Som laster over på barn og foreldre det som man i tidligere tider faktisk gjorde selv.

Det er dypt urettferdig, mener jeg, at barn og unge skal bli prisgitt hjemmet sitt for å gjøre det godt på skolen. Jeg er i utgangspunktet egentlig ikke dum - men ser at denne oppgaven er mer enn jeg hadde forventet da jeg satte barn til verden.

Jeg visste ikke at skolen i våre dager overlater så mye av læringen til hjemmet. Og - med full jobb klarer jeg faktisk ikke bruke så mye tid på ungene som skolen legger opp til.

Ønsker egentlig samfunnet at det framdeles skal finnes hjemmearbeidende mødre som sitter der klokka 14 når de håpefulle kommer hjem og kan gjøre leksene før far kommer til ferdig middag?

Er det jeg som er falt ned på gal klode, som dikteren spør?

Det er dessverre ikke nok ressurser i det norske skoleverket til å ta seg av de som er i ferd med å gli ut.

[Gjest Wita]

Det er dessverre ikke nok ressurser i det norske skoleverket til å ta seg av de som er i ferd med å gli ut.

Jeg tror man må ha overskudd selv og et enormt pågansgmot for å nå gjennom.

De som står på mest, når lettere gjennom med sine krav.

Det og få dette overskuddet er vanskeligere i dag når begge jobber og familiene er splittet.Man kan ikke greie alt.

[MsSophie]

Jeg tror man må ha overskudd selv og et enormt pågansgmot for å nå gjennom.

De som står på mest, når lettere gjennom med sine krav.

Det og få dette overskuddet er vanskeligere i dag når begge jobber og familiene er splittet.Man kan ikke greie alt.

Jeg vet man må ha et enormt pågangsmot og innbitt kampvilje for å få noe igjennom. Det er dessverre ikke gitt at man får det likevel.

[Gjest Wita]

Det som gjør meg helt matt er at alle tror det bare er et spørsmål om man _vil_ engasjere seg for barna sine. Hvem vil ikke det - men hvem har det overskuddet og den tida det tar å skulle følge opp ungene sine?

Jeg har det i hvert fall ikke. Og det er at ikke andre kan forstå at dette ikke har med vilje å gjøre, men faktisk er en begrensning som - tror jeg - ikke er så uvanlig som folk tror?

Ære være deg at du følger så godt opp som du gjør, i tillegg til full jobb og hus og hjem og alt - men jeg klarer det altså ikke.

Og da sitter jeg igjen med spørsmålet: Er jeg en dårlig mor, eller forventer skolen for meget? For det er ikke praktisk mulig for meg å klare det løpet de legger opp til.

Jeg er i alle fall helt slått ut av å innse at jeg ikke klarer å gi ungene mine det de behøver - og jeg er faktisk forholdsvis ressurssterk - trodde jeg, da. Med verdens svarteste samvittighet for at jeg ikke klarer gi ungene mine det de behøver for å holde følge faglig.

Jeg ser jo at du er ressurssterk.

Ja, jeg forstår deg godt. Du er alenemor og i full jobb.

Jeg er gift med faren og har bare valgt og ha en deltidsjobb, nettopp pga. at jeg fant ut at jeg ikke orket å ha full jobb og ta meg av sønnen min i tillegg så mye som jeg ønsket. For det krever faktisk ganske mye. Han har en sykdom som fører til nesatt hørsel og til tider nedsatt allmentilstand.

Nå er jeg ganske alene om å ta meg av sønnen og lekser. Faren eller søsteren hjelper innimellom til med matte når jeg ikke strekker til (matte er ikke min sterke side), men for det meste er det som stiller opp.

At du som er alenemor ikke greier ut med alt, er ikke vanskelig å forstå.

Jeg stusser nok likevel over at du ble så overrasket over det brevet din sønn kom hjem med nå i syvende klasse.

Litt rart at dette ikke har blitt oppdaget tidligere. Har du ikke hatt ork til å sjekke litt innimellom?

Jeg sier som noen andre her. Når skolen ikke greier å hjelpe dine barn ,og du selv ikke har det overskuddet som skal til bør du kontakte PPT.

Det har til alle tider vært barn som har sklidd utenfor og som lærerne ikke kunne hjelpe.

I min klasse fantes 4 stykker som ikke kunne greie seg inne i klasserommet, men bli tatt ut for å få ekstra undervisning.

I dag er det vel forskjellige andre metoder som kan brukes.

Man må bare stå på og stå på.

Den sterkeste vinner. Synd, men sant.

[laban]

Tusen takk for et deilig innlegg, det får meg til å håpe litt mer, tro litt mer, ikke gi opp - riktig ennå. Men sant å si - er det like før, i disse dager! Men takk, igjen!

Fint hvis det kunne gi deg litt styrke.

Du er på ingen måte dårlig eller mislykket. Engasjementet ditt motbeviser det. Hvis du klarer å vise skolen og hjelpeapparatet at du kommer til å følge opp de tiltak de anbefaler, kan det hende de våkner såpass at ungdommen din får noe av det han har krav på.

Spesielt hvis du klarer å få ham med selv også - slik at det ikke ser ut som en straff at dette blir tatt tak i, men noe som er nyttig og viktig for hans framtid.

[Liliaceae]

jeg vil anbefale deg at dere innarbeider dere faste rutiner for hva som skal skje etter skolen.

eksempel:

når han kommer hjem fra skolen bør han ta seg noe å spise først.

etter at han har spist er det lekser frem til kl. x.

da gjør han alle lekser som han klarer.

(har han ting han skal være med på, kan du sette opp en slags dagsplan som viser hvor mange timer han skal jobbe pr. uke og fordele dette pr. dag med fra kl. til kl.)

vis at du forventer noe av han og still krav til han.

når dere har spist middag, kan du bruke litt tid på å hjelpe han med det han ikke klarer.

si at du setter av en halvtime om dagen. det er vel ikke uoverkommelig?

prøv å ikke gape over for mye på hverdagene, men gjør heller litt hver dag, alt hjelper. så kan du heller prøve å ta noen skippertak i helgene, eks. en-to timer tilsammen i løpet av lørdag/søndag, alt etter behov.

spør også skolen hva de anbefaler av tiltak, om det er noe de kan gjøre for å hjelpe gutten. og at du støtter opp hjemme om hva dere har blitt enige om...

vis handlekraft - ikke gi opp!!

husk at du er den eneste som kan stå på for gutten din, hvis ikke du gjør at han blir "sett" vil han kunne falle utenom og stå mye svakere enn jevnaldrende mht videre utdannelse og jobbmuligheter.

[tusseline]

"Hvor stor del av skolegangen til barn og unge forventer man nå for tida at foreldrene skal gjøre?"

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet..

"Er det meningen at man skal måtte sitte daglig for å hjelpe barna, er det vanlig at skolen ikke sier fra når framgangen ikke er særlig bra, eller hva?"

Jeg tror det er meningen at man som foreldre skal følge opp ungene sine i forhold til lekser og utvikling, ja. Det kan man f.eks gjøre ved å gå i gjennom de leksene de har gjort hver uke.

Om framgangen ikke er som forventet, skal du som mor få beskjed om dette fra skolen.

Det er nok du som skulle ha oppdaget at barnet ditt ikke har orden på skrivekunnskapene sine, ja. Men her har også skolen et ansvar om å informere.

"Han er også blitt en umulius i skolen - nå sier de det til meg og nevner at dette ikke er av ny dato - neivel. Når skal jeg få vite det, da? Først nå i 7. fordi de ikke lenger klarer å styre verken han eller resten av klassen?"

Hvis dette stemmer - og det ikke er av nyere dato - burde du ha fått beskjed av skolen om dette mye tidligere!

"Er det jeg som har jobben med å få gutten gjennom skolen, eller er det skolen?"

Det er du som har den jobben, men det er skolen som har ansvaret for læringen til gutten.

"Er det jeg som skal finne ut hvordan han oppfører seg på skolen, eller er det skolen som skal gi beskjed?"

Her er det skolen som skal gi beskjed hvis gutten oppfører seg dårlig, uvanlig etc.

"Og - er det flere enn meg her inne som føler at barnas skolearbeid tar mye mer tid og kveldstid enn de kan huske vi brukte, da vi gikk i skolen?"

Ja, det er det! Jeg synes det kreves uforholdsmessig mye av oss som foreldre i så måte. Jeg har prøvd en tettere oppfølging av sønnen min i forhold til lekser - og det går MYE tid. En god del av det synes jeg skyldes uoversiktlige 14-dagers planer hvor det er vanskelig å lese seg til hva som skal gjøres i perioden. Det er også vanskelig for oss foreldre å planlegge lekselesingen når noe skal gjøres på skolen underveis i perioden - og noe er lekser.

"er i hvertfall skikkelig deppa fordi det ser ut som om mine gutter er på vei utfor i skolesammenheng, og sosialt, også. Og det virker som om den "skyldige" pekes ut til å bli meg."

Det er vel ikke snakk om skyldig/ikke skyldig? Det ligger et ansvar begge steder, og det er vel også i din interesse at sønnen din klarer seg best mulig ut i verden etter skolen?

mvh.

[PieLill]

"Hvor stor del av skolegangen til barn og unge forventer man nå for tida at foreldrene skal gjøre?"

Jeg har stilt meg selv det samme spørsmålet..

"Er det meningen at man skal måtte sitte daglig for å hjelpe barna, er det vanlig at skolen ikke sier fra når framgangen ikke er særlig bra, eller hva?"

Jeg tror det er meningen at man som foreldre skal følge opp ungene sine i forhold til lekser og utvikling, ja. Det kan man f.eks gjøre ved å gå i gjennom de leksene de har gjort hver uke.

Om framgangen ikke er som forventet, skal du som mor få beskjed om dette fra skolen.

Det er nok du som skulle ha oppdaget at barnet ditt ikke har orden på skrivekunnskapene sine, ja. Men her har også skolen et ansvar om å informere.

"Han er også blitt en umulius i skolen - nå sier de det til meg og nevner at dette ikke er av ny dato - neivel. Når skal jeg få vite det, da? Først nå i 7. fordi de ikke lenger klarer å styre verken han eller resten av klassen?"

Hvis dette stemmer - og det ikke er av nyere dato - burde du ha fått beskjed av skolen om dette mye tidligere!

"Er det jeg som har jobben med å få gutten gjennom skolen, eller er det skolen?"

Det er du som har den jobben, men det er skolen som har ansvaret for læringen til gutten.

"Er det jeg som skal finne ut hvordan han oppfører seg på skolen, eller er det skolen som skal gi beskjed?"

Her er det skolen som skal gi beskjed hvis gutten oppfører seg dårlig, uvanlig etc.

"Og - er det flere enn meg her inne som føler at barnas skolearbeid tar mye mer tid og kveldstid enn de kan huske vi brukte, da vi gikk i skolen?"

Ja, det er det! Jeg synes det kreves uforholdsmessig mye av oss som foreldre i så måte. Jeg har prøvd en tettere oppfølging av sønnen min i forhold til lekser - og det går MYE tid. En god del av det synes jeg skyldes uoversiktlige 14-dagers planer hvor det er vanskelig å lese seg til hva som skal gjøres i perioden. Det er også vanskelig for oss foreldre å planlegge lekselesingen når noe skal gjøres på skolen underveis i perioden - og noe er lekser.

"er i hvertfall skikkelig deppa fordi det ser ut som om mine gutter er på vei utfor i skolesammenheng, og sosialt, også. Og det virker som om den "skyldige" pekes ut til å bli meg."

Det er vel ikke snakk om skyldig/ikke skyldig? Det ligger et ansvar begge steder, og det er vel også i din interesse at sønnen din klarer seg best mulig ut i verden etter skolen?

mvh.

Fagkunnskaper er skolens hovedansvar. Skolen kan ikke en gang gå ut fra at alle foreldre er i stand til å oppdage at ungene ikke har lært norsk godt nok. Tenk bare på de foreldrene som ikke kan nok norsk til å oppdage det.

At et barn kommer seg gjennom 6-7 års skole uten at skolen slår alarm er skandale. Om norsklæreren ikke kan oppdage at et barn ikke lærer norsk, hvem skal da gjøre det?

Som foreldre har vi et stort ansvar. Men utdanningssystemet _må_ ta høyde for at ikke alle foreldre har kunnskaper, pedagogiske evner eller kapasitet til å lære ungene alt de ikke får med seg på skolen.

mvh

[PieLill]

Det kan være at han rett og slett ikke har lært tingene godt nok når han skulle.

Det kan være at undervisningsopplegget som blir fulgt passer svært dårlig for gutten. Mange både barn og voksne får problemer med å lære om undervisningen blir for mye preget av finn opp hjulet på nytt selv, dårlig struktur og systematikk samt uoversiktlighet.

Det kan være at gutten har dysleksi.

Uansett må det tas solid tak i og PPT kobles inn. Men skolen kan ikke vente med å gjøre noe til etter at PPT har sagt sitt.

Om gutten har få læremessige positive opplevelser og opplever lite mestring er det ikke det spor merkelig om det preger adferden.

Du klarer ikke å løse alt dette alene. Det bør heller ikke kreves av deg. Men tenk nøye gjennom hvor mye du kan klare og hvor og hvordan du anvender de kreftene du har best.

Har du noen venner som kan hjelpe gutten med skolearbeidet? Kan hende finnes det noen av den litt eldre garde som kan trå til.

Kjenner du noen som kan støtte deg i å få vei i vellinga i systemet.

Er far noen å satse på i denne sammenhengen?

Forstår godt du blir fortvilet og oppgitt. Men prøv å gjør så mye du kan, det vil i hvert fall monne noe, kanskje mer enn du aner.

mvh

[tusseline]

Fagkunnskaper er skolens hovedansvar. Skolen kan ikke en gang gå ut fra at alle foreldre er i stand til å oppdage at ungene ikke har lært norsk godt nok. Tenk bare på de foreldrene som ikke kan nok norsk til å oppdage det.

At et barn kommer seg gjennom 6-7 års skole uten at skolen slår alarm er skandale. Om norsklæreren ikke kan oppdage at et barn ikke lærer norsk, hvem skal da gjøre det?

Som foreldre har vi et stort ansvar. Men utdanningssystemet _må_ ta høyde for at ikke alle foreldre har kunnskaper, pedagogiske evner eller kapasitet til å lære ungene alt de ikke får med seg på skolen.

mvh

Du har et poeng der, spesielt med tanke på de foreldre som ikke behersker norsk selv. Det er skremmende hvis skolen ikke gir beskjed til foreldrene hvis barna ikke lærer, men jeg mener fremdeles at vi som foreldre også må følge med på dette. Det er jo i alles interesse.

[tzatziki1365380058]

Som foreldre tar vel de fleste på oss en rolle som leksehjelpere og støttespillere for barna våre.

Jeg ble overrasket over hvor mye tid det tok de min første begynte på skolen - allerede fra første klasse!

Jeg mener likevel at skolen ikke kan basere seg på at foreldre tar denne jobben. Du er oppegående og smart - tydelig på hvordan du skriver. Det er nok av foreldre som ikke er det - som rett og slett ikke har sjans til å hjelpe ungene sine, uansett hvor gjerne de ville det.

Jeg mener at skolen burde tatt tak - både i skriveopplæring og atferd - for lenge siden. Ikke minst burde de informert deg tidligere.

Men nå kommer dere ingen vei med å skyte på hverandre. Det eneste jeg kan råde deg til, er å ta kontakt med skolen og be om hjelp til å finne ut hvilke tiltak som er nødvendige for gutten din, og hvilke muligheter som er tilgjengelige. Sånn at gutten får hjelp både til å lære det han skal, og til å komme på banen igjen - både sosialt og ellers.