Ikke tatt for å være voksen

[imat]

Jeg er en person på 31 år, som er godt moden (voksen) og føler meg på et mentalt likenivå med andre voksne. De fleste tar meg også for å være voksen, men jeg ser noen år yngre ut en min egentlige alder, og dette resulterer av og til at jeg blir tatt for en være en ungdom, eller en som ikke er moden/voksen enda.

Dette kan være ganske slitsomt til tider, spesielt når en er voksen inni seg. Jeg kan ofte se yngre ut enn de jeg er eldre enn.

Men jeg har også sett at hvis jeg har mye med en person å gjøre, så kan væremåtens hans gradsvis endres til vanlig voksen-voksen kommunikasjon, men det tar ofte lang tid før en kommer dit når en person først har bestemt seg for at jeg ikke er blant de voksne.

Det jeg lurer på er dette: Hvis en person først har dannet seg en feil oppfatning av meg, der jeg ikke blir sett på som voksen, er det noe jeg kan gjøre for at denne personen skal skjønne at det faktisk er en voksen person han snakker med?

Det virker som om når en person først har gjort seg opp en mening om jeg er voksen eller ikke, så står dette veldig fast, og er seigt å forandre, og svært slitsomt i lengden for meg.

Jeg trodde det skulle være en fordel å se ung ut (at kroppen holder seg), men dette er iallefall en bakside av medaljen.

[cathlin]

Hjelper det å si hvor gammel du er?

[sirinord]

Jeg synes egentlig ikke dette høres ut som noe stort problem, jeg! Hvis du vil bli tatt på alvor hjelper det å snakke fornuft i fullstendige setninger, ikke fnise og legge stemmen i et normalt dypt stemmeleie. Ikke kle deg som en fjortis. Hvis du fremstår som voksen, vil folk oppfatte deg som voksen.

Utover det: Nyt at du ser ung ut, så lenge det varer!

[Gjest môvenpink]

Akkurat samme utfordring har jeg i noen situasjoner, gjerne med ukjente som ikke vet noe om meg. Det kan være utrolig irriterende! Men de fleste finner jo ut når vi snakker at mitt fysiske unge ytre ikke harmonerer med min faktiske og "indre" alder. Min teori er at det vi opplever her er det omvendte av den fella enkelte voksne kan gå der de forventer mer av barnet fordi dets ytre lurer dem til å tro at han/hun er eldre enn det han er.

Den beste "medisinen" for dette er etter min erfaring å bare godta det faktumet at det er et sprik mellom hvordan vi ser ut og alderen vår. Er jo ikke så mye annet vi kan få gjort med det i grunn. Annet enn at vi sikkert blir glade for ungheten når de andre på vår alder sitter der skrukkete og grå, mens vi fremdeles har babyfin hud!

[imat]

Hjelper det å si hvor gammel du er?

Ja, det kan hjelpe, spesielt hvis personen ligger nær min egen alder, men hvis personen er endel eldre enn meg, så er det mindre å hente.

Bare for noen uker siden var det en på 28 år som tok meg for å være yngre enn han, og det kom tydelig frem i måten han snakket til meg fra første stund. Men så fikk han vite at jeg var eldre enn han (ved at vi snakket om nårtid vi var gått på skole). Han spurde da; hvor gammel er du egentlig?

Væremåten hans ovenfor meg endret seg merkbart og kontant.

[cathlin]

Ja, det kan hjelpe, spesielt hvis personen ligger nær min egen alder, men hvis personen er endel eldre enn meg, så er det mindre å hente.

Bare for noen uker siden var det en på 28 år som tok meg for å være yngre enn han, og det kom tydelig frem i måten han snakket til meg fra første stund. Men så fikk han vite at jeg var eldre enn han (ved at vi snakket om nårtid vi var gått på skole). Han spurde da; hvor gammel er du egentlig?

Væremåten hans ovenfor meg endret seg merkbart og kontant.

Det går seg nok til:-)