Fortsatt til utredning...følelser

[Gjest Ugsi]

Er det unormalt og teit å bli lei seg når man får høre at man ikke har den og den sykdommen likevel? Her leser man dag og natt om symptomer og er overbevist om at denne diagnosen er riktig. Men så er den ikke det likevel.

Det er ikke snakk om å være hypokonder. Bare at alt hadde vært så lettere og jeg kunne forstått meg selv mye bedre om jeg kunne få en diagnose. Så ville kanskje de andre rundt meg også forstå mer og akseptere.

Skjønner dere hva jeg mener? Eller er det feil å tenke sånn? Jeg kan jo ikke være glad og lettet over at jeg ikke har denne sykdommen det er snakk om, for jeg er jo fremdeles syk. Blir ikke friskere av å få høre at "det er ikke dette som feiler deg", tvertimot...*snufs*

bare så oppgitt...måtte få det ut!

[cathlin]

Jo, det kan være lettere å akseptere og rettferdiggjøre sykdommen når man har fått en diagnose på det.

[Gjest Topprun]

Ja, det er tungt å vente på diagnoser.

Jeg slet selv i lang tid.

Men jeg gikk ikke da inn på nettsteder å lette etter mine symtomer.

Jeg byttet heller lege, som sendte meg akutt på sykehuset.

Det blir enklere for deg når du får diagnose/r, da vet ofte legene hva de kan gjøre for deg.

Det er lettere å akseptere plagene og lære seg å leve med dem, når man vet hva diagnosen er.

Ønsker du får den hjelpen du trenger snarest.

[Gjest Ugsi]

Ja, det er tungt å vente på diagnoser.

Jeg slet selv i lang tid.

Men jeg gikk ikke da inn på nettsteder å lette etter mine symtomer.

Jeg byttet heller lege, som sendte meg akutt på sykehuset.

Det blir enklere for deg når du får diagnose/r, da vet ofte legene hva de kan gjøre for deg.

Det er lettere å akseptere plagene og lære seg å leve med dem, når man vet hva diagnosen er.

Ønsker du får den hjelpen du trenger snarest.

Ja, ikke sant.

Det er nesten som om folk i rundt meg tror at jeg bare innbiller meg det. Helt til de ser meg når jeg er på mitt verste, men det er det jo bare de aller nærmeste som får!

Alt hadde vært så mye enklere om jeg haddde en diagnose, så kunne jeg forsont meg med det og fått behandling. Fått et ord på det. Det som er så vondt er at alle mine symptomer er fysiske - men at de rundt meg likevel ikke kan se dem og derfor tror det er psykisk.

Vil ikke syte. Vil ikke klage. Trenger ikke sympati, bare at noen tar meg på alvor og tror på meg!

[Gjest Topprun]

Ja, ikke sant.

Det er nesten som om folk i rundt meg tror at jeg bare innbiller meg det. Helt til de ser meg når jeg er på mitt verste, men det er det jo bare de aller nærmeste som får!

Alt hadde vært så mye enklere om jeg haddde en diagnose, så kunne jeg forsont meg med det og fått behandling. Fått et ord på det. Det som er så vondt er at alle mine symptomer er fysiske - men at de rundt meg likevel ikke kan se dem og derfor tror det er psykisk.

Vil ikke syte. Vil ikke klage. Trenger ikke sympati, bare at noen tar meg på alvor og tror på meg!

Du trenger ikke å bruke krefter og tid på at folk rundt deg tror at du innbiller deg det, eller at de tror det er psykisk.

Det er leger/spesialister som utreder deg.

Det er kun du som kan kjenne og føle lidelsene.

Og dem bør du skrive opp mens du er under utredning.

Skriv gjerne en dagbok også.

(men regn ikke med at legene har tid til å lese den, den er til eget bruk for deg)

Den kan du lage et sammendrag fra, med punkter på et ark som du kan ha med deg til legen.

Du får lov til å både syte og klage!

Det hjelper litt på fustrasjon.

Sympati er viktig!

Det er da de ofte viser at de tar deg på alvor, og viser at de tror på deg.

Og jeg ønsker at du slipper å vente lenge, håper legene sender deg til de riktige spesialister.

[Gjest Spent jeg også]

Ja, ikke sant.

Det er nesten som om folk i rundt meg tror at jeg bare innbiller meg det. Helt til de ser meg når jeg er på mitt verste, men det er det jo bare de aller nærmeste som får!

Alt hadde vært så mye enklere om jeg haddde en diagnose, så kunne jeg forsont meg med det og fått behandling. Fått et ord på det. Det som er så vondt er at alle mine symptomer er fysiske - men at de rundt meg likevel ikke kan se dem og derfor tror det er psykisk.

Vil ikke syte. Vil ikke klage. Trenger ikke sympati, bare at noen tar meg på alvor og tror på meg!

Dette kunne likegodt ha vært skrevet av meg selv, akkurat slik opplever jeg det også. Ser frisk og rask ut, og _er_ det også i perioder, men har veldig mye smerter som en del av hverdagen.

Føler også at mange rundt meg betrakter meg som lat, fordi jeg ikke er i jobb. Noen ymter også sterkt frempå om at det må jo være psykisk, når jeg innimellom er så bra. Og spesielt siden jeg har veldig mye vondt om vinteren, så tror de det er vinterdeperesjon. Ingen (få) liker vinteren, sier de, men sørg for å få deg litt dagslys så unngår du lettere deperesjon.

Hallo..? Hvorfor kan ikke de rundt meg akseptere at jeg er fysisk syk, når jeg har lært meg å akseptere det selv??

Venter som du på en (eventuell) diagnose. Skal til utredning igjen, og det er en revmatisk sykdom som er "mistenkt".

Jeg tror også jeg kan bli litt skuffet om de ikke finner noe som helst. Selvsagt VIL jeg være frisk - det har ingenting med det å gjøre. Men vondt har jeg uansett diagnose eller ei.

Det hadde bare vært så mye enklere å forholde seg til både andre mennesker, og også sine egne tanker, om man kunne "sette hatten på noe".

Forstår deg så inderlig godt, og jeg ønsker deg lykke til videre.

*klem*