marerittet

[optimisten1365380986]

Hvordan kan jeg komme vekk fra minnene, legge dem bak meg, løpe fra dem, når de hele tiden kommer etter meg? Marerittene kommer uansett. Kanskje jeg må løpe fortere?

Prøver å unngå steder,mennesker som gir dårlige minner, men hvordan skal det gå an når de stadig oppsøker meg?

Er det best å snakke om fortiden, eller løpe fort fra den? Finner jeg andre måter å løse det på ved å snakke? Eller vil det alltid være sånn, at dette er meg?

Kanskje er det best å godta at jeg er sånn? At jeg ikke får sove, at jeg er redd for å sove, redd for mareritt, redd for å møte bestemte personer, redd for stedet hvor det skjedde...

Kanskje må jeg godta at jeg er redd? Kanskje handler det om å godta at jeg har disse minnene, at de kommer etter meg. Kanskje finnes det ingen løsninger, det bare er sånn.

Eller kanskje springer jeg ikke fort nok? Men kan jeg springe fra meg selv?

[Gjest skal]

Vet ikke hva du klarer, men jeg slapp opp for krefter til å løpe til slutt. Klarte ikke å stoppe før det. Nå tør jeg kikke litt på det, så løpe litt igjen. Dytte det unna, småkikke litt igjen.

Så kommer det ramlende over meg og alt blir krise en stund, men så trer det magisk nok litt på avstand en stund så jeg får hvile.

Det skal gå etterhvert tror jeg.

Er et slitsomt liv, å løpe. Håper du klarer å finne ro til å hvile iblant, og styrke til å ta opp kampen når det trengs.

varme tanker

[optimisten1365380986]

Vet ikke hva du klarer, men jeg slapp opp for krefter til å løpe til slutt. Klarte ikke å stoppe før det. Nå tør jeg kikke litt på det, så løpe litt igjen. Dytte det unna, småkikke litt igjen.

Så kommer det ramlende over meg og alt blir krise en stund, men så trer det magisk nok litt på avstand en stund så jeg får hvile.

Det skal gå etterhvert tror jeg.

Er et slitsomt liv, å løpe. Håper du klarer å finne ro til å hvile iblant, og styrke til å ta opp kampen når det trengs.

varme tanker

Takk for svar "skal".

Ja, jeg tror vel jeg må gå den tunge veien og forsøke å snakke igjen. Sist jeg gjorde det ble jeg så veldig syk. Ble mye verre enn jeg noen gang har vært, med unntak av i ten-årene.

Blir kvalm, svimmel, spyr, holder på og besvime når jeg tar dette fram. Det er vel de samme symptomene som jeg hadde dengang som har kommet tilbake. Må prøve å ufarliggjøre dette på en måte, tror jeg, det skjer jo ikke idag. Kanskje tenke på andre løsninger enn jeg hadde den gang. Nå har jeg jo noen å snakke med, psykolog, den gang hadde jeg ingen.

Var så syk etter å ha blitt misbrukt at jeg sluttet å spise, snakke, fikk fullt av tvangshandlinger. Som følge av dette(ble jo ganske snål), ble jeg mobbet på skolen. Ettersom jeg ikke sa annet enn ja eller nei hvis noen presset meg, så tok jeg jo aldri igjen.

Hadde også en mor som stengte meg inne i perioder, så ble ikke noe bedre av det. Har enda mareritt(overgriper) om en sort skikkelse som springer etter meg inne i et mørkt hus, men det er ingen dører i dette huset så jeg kommer meg ikke ut. Våkner helt svett og tørr nesten ikke legge meg å sove igjen.

Er jeg en pyse? Tja, kanskje skulle jeg være litt tøffere. Men det er jo hva jeg har vært i mange år, ca 25 år faktisk. Men det er vanskelig å være tøff lenger, har ikke så mye krefter igjen. Så må visst snakke neste gang jeg kommer til psykologen selv om jeg blir syk. Jeg tåler vel det, dør ikke av det ihvertfall.

[Gjest skal]

Takk for svar "skal".

Ja, jeg tror vel jeg må gå den tunge veien og forsøke å snakke igjen. Sist jeg gjorde det ble jeg så veldig syk. Ble mye verre enn jeg noen gang har vært, med unntak av i ten-årene.

Blir kvalm, svimmel, spyr, holder på og besvime når jeg tar dette fram. Det er vel de samme symptomene som jeg hadde dengang som har kommet tilbake. Må prøve å ufarliggjøre dette på en måte, tror jeg, det skjer jo ikke idag. Kanskje tenke på andre løsninger enn jeg hadde den gang. Nå har jeg jo noen å snakke med, psykolog, den gang hadde jeg ingen.

Var så syk etter å ha blitt misbrukt at jeg sluttet å spise, snakke, fikk fullt av tvangshandlinger. Som følge av dette(ble jo ganske snål), ble jeg mobbet på skolen. Ettersom jeg ikke sa annet enn ja eller nei hvis noen presset meg, så tok jeg jo aldri igjen.

Hadde også en mor som stengte meg inne i perioder, så ble ikke noe bedre av det. Har enda mareritt(overgriper) om en sort skikkelse som springer etter meg inne i et mørkt hus, men det er ingen dører i dette huset så jeg kommer meg ikke ut. Våkner helt svett og tørr nesten ikke legge meg å sove igjen.

Er jeg en pyse? Tja, kanskje skulle jeg være litt tøffere. Men det er jo hva jeg har vært i mange år, ca 25 år faktisk. Men det er vanskelig å være tøff lenger, har ikke så mye krefter igjen. Så må visst snakke neste gang jeg kommer til psykologen selv om jeg blir syk. Jeg tåler vel det, dør ikke av det ihvertfall.

Sier som nasse nøff; det er vanskelig å være modig når man er et Meget Lite Dyr.

Kanskje du kan finne andre måter enn å måtte snakke så mye? Jeg snakker ikke så mye, men skriver en del. Maler. Det er lettere. Ordene kommer mer og mer, men det er visst en lang prosess.

Mne det er ikke sånn at man absolutt må stte åfortelle i detalj, det påstår iallfall psykologen min - heldigvis!

Lykke til! Du finner løsninger etterhvert - dine løsninger!

[thinkerbell]

De vil hjemsøke deg så lenge du løper. Du vil kanskje kunne hjemme deg bak en sten eller bak en person du er trygg på -i noen minutter, men de vil finne deg.

Du må ta tak i dette før det knekker deg fullstendig. Og,- du må gjøre det sammen med en behandler. Du kan slite deg ut på å gå slik alene.

Håper du finner noen. Snart.

[optimisten1365380986]

Sier som nasse nøff; det er vanskelig å være modig når man er et Meget Lite Dyr.

Kanskje du kan finne andre måter enn å måtte snakke så mye? Jeg snakker ikke så mye, men skriver en del. Maler. Det er lettere. Ordene kommer mer og mer, men det er visst en lang prosess.

Mne det er ikke sånn at man absolutt må stte åfortelle i detalj, det påstår iallfall psykologen min - heldigvis!

Lykke til! Du finner løsninger etterhvert - dine løsninger!

Takk igjen. Blir rarere, får mere mørke tanker før jul hvert år. Vet ikke hvorfor, kanskje pga julenissen?

[optimisten1365380986]

De vil hjemsøke deg så lenge du løper. Du vil kanskje kunne hjemme deg bak en sten eller bak en person du er trygg på -i noen minutter, men de vil finne deg.

Du må ta tak i dette før det knekker deg fullstendig. Og,- du må gjøre det sammen med en behandler. Du kan slite deg ut på å gå slik alene.

Håper du finner noen. Snart.

Takk thinkerbell! Har bestemt meg for å ta tak i ting,,igjen. Er lei av alt, men må man, så må man...

[Gjest skal]

Takk igjen. Blir rarere, får mere mørke tanker før jul hvert år. Vet ikke hvorfor, kanskje pga julenissen?

Jepp, nissen har skylden! Det er iallfall sikkert!!

[miamigo]

Skjønner at du har det vondt, og vil bare si at smerte er verst når man bærer den alene. Jo visst gjør det vondt å dele og, men det er en annerledes og legende smerteprosess.. Lykke til på vegen! Håper du finner ut av det;-)