Har fått et dårlig forhold tildatteren min....

[Gjest sakas]

Datteren min er 15 år. Vi har alltid hatt et godt forhold helt til hun kom i 13 års alderen. Da begynte hun å forandre seg helt. Disse to årene har gått med til røyking, drikking, sammen med eldre gutter på over 20 år, rømming om natten ovs.

Har prøvd alt som går ann. Vi kommer til enighet og hun lover å skjerpe seg. Det varer i noen dager så er det pån igjen. Vi er normale foreldre med grenser. Har to tidligere tenåringer, og ingen slike problem.

Nå har det gått så lang tid med lyving og luring fra henne at jeg kjenner jeg ikke på noen måte lengre klarer å stole på henne. Vi har prøvd å få hjelp fra hjelpeapparatet. De mener vi foreldre er ressursterke, og at vi nok klarer dette selv. Vi har vært i maaaange samtaler med BUP, men forandringer skjer ikke.

Det er så blitt så vanskelig, at jeg ikke liker min egen datter lengre. Klarer ikke gi kjærlighet til henne på en naturlig måte heller.

Jeg lider og det gjør nok datteren min også, men tru meg vi har prøvd det meste uten å nå frem.

Nå føler jeg alt er låst, og har kommet til et punkt der jeg ikke orker mer. Jeg orker ikke flere runder med prat til ingen nytte hverken her eller der.

Jeg er tom innvendig og har på ingen mulighet til å få tillitt til henne etter å blitt løyet og lurt flere hundre gang.

Huff dette er trist, føler meg deprimert.

[Gjest kvitsymra]

Hm. Ikke enelt, det der..

Hmm.. Hun er blitt skikkelig tenåringsfjortis. En voksen kropp, og et barnslig og naivt sinn. Første tanke at hun bør følge husets regler siden hun er under 18 år..

Om hun går i 9. klasse? Kan trøste deg med at dette klassetrinnet er pyton å ha. Men de skjerper seg betraktelig i 10. pga fokus på å komme videre på skolen de ønsker seg.

Kjør hardt på hva dere forventer av henne, og belønning/straff hun får for sin atferd.

Fotfølg henne, er mitt råd. Plukk henne opp etter skoletid. Kjør henne til trening og vent til den er ferdig. Marker at dere mener alvor!! Ville eg gjort, da..tror eg...

Bare vær tydelig og konsekvent.

Hvis du hadde fin kontakt til inntil 2 år siden, så er sjansen der fortsatt å nå henne. Hva med samtale sammen jevnlig hos familierådgivning?

Du vet fortsatt hva som interesserer henne. Finn på en aktivitet som dere kan ha sammen, kanskje noe som kan gi rom for samhold og refleksjon. (hjelpe barn/dyr?)

Hvis du/dere føler dere ikke har ressurser igjen til å kjempe, tror eg ville søkt bistand fra barnevernet. Vet ikke hvor gamle ungdommene må være for å bo for seg selv, med ressurser rundt seg, men burde kanskje sjekkes?

Bare ikke gi deg. Ta hensyn til hva du føler du orker. Ikke vær redd å be om hjelp, om du må.

Lykke til!

[Gjest alegre]

Ta kontakt med barnevernet der du bor. Spør om de bruker MST - be om en samtale med MST-terapeut og forklar situasjonen fo han. Dette er et program som har meget gode resulteter i tilfeller som du beskriver.

Se her:

http://odin.dep.no/bld/norsk/regelverk/rundskriv/004021-250012/index-dok000-b-n-a.html