Det snakkes så mye om overgrep på jobb...

[Gjest uten fast nick i dag :)]

Jeg ble utsatt for overgrep da jeg var 21...jomfru og all ting, livet hadde bare så vidt begynt, før det føltes som jeg var drept innvendig. Har jobbet enomrt mye med meg selv, fått god hjelp av en av landets beste psykiatere - og er i dag såpass sterk at jeg tåler mye. Har lite tanker om overgrepet i dag, og klarer å leve ganske godt med det. Takker Gud for det

MEN...så har det seg sånn at denne jenta her er utdannet sosinom. Og der jeg jobber nå, i barnevernet, snakker de fryktelig mye om overgrep hos barn og unge. Til tider så mye at jeg sliter med å være profesjonell. Noen ka tilogmed spøke med det, og det provoserer meg så inni natta.

Noen ganger får jeg lyst å s i fra om hva jeg har oplevd, mens andre ganger (90% av tiden) velger jeg være proff på det. Men hvordan takle dette, da? Det er faktisk nokså tøft. Også sitter de der og tror de har allverdens kompetanse på tema mens jeg, sitter også der, og har allverdens kompetanse på tema - som jeg har opplevd selv. Hm, jeg tør ikke si så mye om det de tror jeg ikke har særlig kompetanse. de skulle bare visst...

søren og dette er ikke helt lett. Noen råd??

[Tina35]

Hei!

Jeg kjenner til litt av samme situasjon. Har selv jobbet i barnevernet, men ikke direkte med barna. Det tror jeg ikke hadde klart ennå, ihverfall.

Men å høre folk snakke om å gå på kurs i seksuelle overgrep, det er selvsagt en prøvelse. For min del oppfattet jeg det slik at det var en måte å overleve i all den smerten man hele tiden går i. Likevel mener jeg at alle som jobber med slike områder må vite at det finnes utsatte også i slike jobber.

Man bør ta ut slike ting i veiledning eller hos sin sjef, hvis man har behov for å få ut ting. Det er ikke noe særlig å føles seg tråkket på av kollegaer på jobb som i sin uvitenhet tøyser om alvorlige ting.

Det er nok ikke lett for deg. Men jeg ville anbefale deg å ta det opp med en veileder på jobb, hvis dere har det. Hvis ikke, kunne du tenke på å ta det opp med sjefen din. Jeg tok det ikke opp med min sjef, fordi jeg følte jeg ville bli enda mer sårbar av den grunn. Men jeg tok det opp med veilederen min. Det hjalp.

STå på der ute! Vi trenger sånne som deg til å møte disse barna (og foreldrene), som trenger å bli sett.

[marita.24]

Høres ut som en empatiløs gjeng du jobber sammen med,de fleste spøker ikke om sånt,og syns det er værre at de i sin stilling gjør det.

Jeg har selv opplevd å være vitne til at folk spøkte om det.. da hadde ikke jeg fortalt om meg selv og overgrepene jeg ble utsatt for til noen.

Glad for at jeg hadde styrken til å heve stemmen og fortelle dem noen alvorsord. Har såpass respekt for meg selv og andre som har opplevd sånt,at jeg nekter å høre sånt uten å "undervise" dem.

Hun ene takket meg for det ved en senere anledning,sa at ho trengte en vekker,en som forklarte hvor ødeleggende overgrep er.

Stolt av at jeg i hvert fall klarte å få en til å forstå..

[destgirl]

for det første er det godt å vite at det er noen ekte fagfolk i barnevernet, nemlig deg, som virkelig kan se og forstå.. jeg har selv opplevd å bli misbrukt hele livet og vet hva det er.. i perioder har jeg og andre som har opplevd det samme hatt meget galgenhumor, noe vi selv syns har vært medisin.. men er det folk som ikke vet hva det er og spøker, syns jeg det blir kaldt og råtten holdning.. og man skal ikke spøke om slike ting før man vet at alle er med på det.. da er det galgen mellom ansatte eller misbrukte selv, men da skal m,an vite at det er ok.og man skal kjenne de personene godt før man får slik humor sammen.

jeg syns du er tøff..stå på