Følelsesløs?

[oslojente22]

Jeg lurer litt på en ting... Jeg har vært utsatt for flere overgrep. Første gangen var jeg 13 år og på vei hjem fra en venninne, da en mann overfalt meg utenfor huset mitt og voldtok meg på plenen. Min mor så det hele fra verandaen. Et halvt år senere var det en gruppevoldtekt hvor jeg ble holdt i en leil. i en helg av 4 menn som gjorde hva de ville med meg. Ihvertfall, jeg leser om deres følelser, tanker, drømmer og får fryktelig vondt. Men det som er rart er at jeg er tottalt følelsesløs. Jeg bryr meg ikke i det hele tatt. Jeg har aldri snakket med noen om det og aldri fått noe hjelp, men jeg lurer på hvorfor jeg reagerer sånn. Jeg sliter veldig seksuelt, noe som jeg vet plager samboeren min veldig, men jeg tror ikke helt han skjønner at det ikke har noe med han å gjøre selv om jeg har fortalt han hva jeg har opplevd. Jeg har jo ikke fortrengt dette, eller har jeg det? Skjønner ikke...

[destgirl]

heia

jeg kjenner meg igjen.. når man har opplevd vonde traumatiske ting, så reagerer kroppen på sin måte, og av og til så er det noe som lukker igjen følelser for å la oss overleve, de følelsene kommer den dagen kroppen er klar for å møte de, og tenk hvor mye som følelser som måtte legges til side opp igjennom, bare det å måtte overleve. ta en dag av gangen, og en dag vil du føle.. jeg har ofte følt meg som et spøkelse, det er bare kroppen min som er der.. vet ikke hva du tenker..

uff her tror jeg ay jeg skrev mye rart.. men poenget mitt er at..men dag kommer det, ikke strev etter det, for det er ikke noe som kan styres.. masse lykke til..

håper ikke jeg gjorde deg mer forvirret..

for jeg er ganske forvirret selv..

klem og lykke til,

[AnaLexia]

heia

jeg kjenner meg igjen.. når man har opplevd vonde traumatiske ting, så reagerer kroppen på sin måte, og av og til så er det noe som lukker igjen følelser for å la oss overleve, de følelsene kommer den dagen kroppen er klar for å møte de, og tenk hvor mye som følelser som måtte legges til side opp igjennom, bare det å måtte overleve. ta en dag av gangen, og en dag vil du føle.. jeg har ofte følt meg som et spøkelse, det er bare kroppen min som er der.. vet ikke hva du tenker..

uff her tror jeg ay jeg skrev mye rart.. men poenget mitt er at..men dag kommer det, ikke strev etter det, for det er ikke noe som kan styres.. masse lykke til..

håper ikke jeg gjorde deg mer forvirret..

for jeg er ganske forvirret selv..

klem og lykke til,

Takk for svaret ditt til destgirl. Det hjalp meg litt også faktisk! Mye sant i det du skriver her, opplever det selv. Er som en mur liksom. En mur selv ikke psyken kommer igjennom.. Er liksom ikke noe jeg styrer selv det der, for tro meg, skulle veldig gjerne likt og følt.. Jeg har da empati, bevares.. men.. nei, vanskelig å forklare egentlig.. Jeg skjønner veldig godt andre og sånt, men når det kommer til meg selv så er det stopp.. Er mer en lytter enn jeg sier så mye om meg selv egentlig.. *klem*

[destgirl]

Takk for svaret ditt til destgirl. Det hjalp meg litt også faktisk! Mye sant i det du skriver her, opplever det selv. Er som en mur liksom. En mur selv ikke psyken kommer igjennom.. Er liksom ikke noe jeg styrer selv det der, for tro meg, skulle veldig gjerne likt og følt.. Jeg har da empati, bevares.. men.. nei, vanskelig å forklare egentlig.. Jeg skjønner veldig godt andre og sånt, men når det kommer til meg selv så er det stopp.. Er mer en lytter enn jeg sier så mye om meg selv egentlig.. *klem*

rart det derre der, hvor mye letter det er å føle med andre, men seg selv er liksom noe helt annet..og ja man kan føle og føle med andre, men det derre med å få kontakt, og ikke føle seg som et spøkelse, gjennomsiktig..

akkurat som man gir de andre rett, men de hadde ikke rett.. vi fortjener å se og bli sett på en ekte måte..

tenk å kunne føle, med kropp og sjel.. og virkelig kjenne det..

godt at det er mulig,,det trenger man bare å vite..

men jeg ble glad hvis det hjalp det jeg skrev, takk for tilbakemelding