Takkedilemma - hva nå??

[Gjest Persille]

Får håpe han skjønner det. Noen menn tar all kontakt som invitasjon og tilgivelse for å fortsette. Håper du treffer en mann som er både deg og barnet verdig. Lykke til videre:-)

Takk takk

[Gjest Persille]

Har ikke lest de andre svarene du har fått, men jeg ville takket men samtidig kommet med en bemerkning som viste at jeg ikke var ferdig med det som hadde skjedd.

Tror på ærlighet - også i kjærlighet :-)

Spørsmålet er jo da hva den bemerkningen skulle være?

Vanskelig å være riktig

[ShitDiddelyDo]

Sur er kanskje ikke rette ordet å bruke...

Men, jeg synes det var unødvendig å innlede noe som helst med meg når han har sånn panikk for Billa, og ennå mer unødvendig å ringe meg i fylla for å fortelle hvor fantastisk jeg er (og gjerne bekrefte det i edru tilstand på mandag) - men ikke følge det opp med handling.

Slitsomt å forholde seg til...

Og om jeg ikke kan ha en høyere prioritet enn snittet av de han omgås/snakker med, så ser jeg ikke helt hensikten med å være noe mer enn kolleger heller.

Men han er jo tydligvis åpen om sine restriksjoner mot å involvere seg med deg på grunn av ditt barn.

Hvorfor vil du i det hele tatt ha denne fyren? Ok. Du er forelska. Men de fleste kvinner vil vel stikke like a bat out of hell når typen utrykker ukomfortabelhet i forhold til det viktigste i deres liv.

Antar det er samme fyren som tidligere, og i så fall er jo ikke dette noe nytt for deg. Tror du det vil gå over? Hvis jeg var deg ville jeg antatt at en plutselig forandring i ståsted vedrørende din bille, i så fall ville grunnet i løgn, eller i det minste fortrengelse av følelser. Rett og slett fordi han er forelska i deg - noe du vet, og da kan han få seg til å gjøre hva som helst - og hva som helst inkluderer å gjøre noe han ikke vil, som f.eks. å få et forhold til ditt barn.

Jeg forstår problemet, men jeg forstår ikke at du ikke har dumpa denne fyren for lenge siden.

Vel, god jul!

[Gjest Persille]

Men han er jo tydligvis åpen om sine restriksjoner mot å involvere seg med deg på grunn av ditt barn.

Hvorfor vil du i det hele tatt ha denne fyren? Ok. Du er forelska. Men de fleste kvinner vil vel stikke like a bat out of hell når typen utrykker ukomfortabelhet i forhold til det viktigste i deres liv.

Antar det er samme fyren som tidligere, og i så fall er jo ikke dette noe nytt for deg. Tror du det vil gå over? Hvis jeg var deg ville jeg antatt at en plutselig forandring i ståsted vedrørende din bille, i så fall ville grunnet i løgn, eller i det minste fortrengelse av følelser. Rett og slett fordi han er forelska i deg - noe du vet, og da kan han få seg til å gjøre hva som helst - og hva som helst inkluderer å gjøre noe han ikke vil, som f.eks. å få et forhold til ditt barn.

Jeg forstår problemet, men jeg forstår ikke at du ikke har dumpa denne fyren for lenge siden.

Vel, god jul!

Ja, han er åpen om det...

Jeg er ikke forelska, i hvertfall ikke som jeg vet (eller vil innrømme), men jeg liker ham. Og nettopp derfor har jeg sagt jeg ikke vil snakke med ham, og at han skal holde seg unna - fordi jeg ikke vil bli mer "begeistret" eller hva man skal kalle det enn jeg allerede er.

Det er faktisk ikke samme fyren... Dette er 2. gang på 3/4 år. 3. gang om vi tar med eksen som fikk vegring etter hvert - og ikke kunne involvere seg i noen verdens ting, eller ta ansvar...

Og han vil ikke treffe Billa, fordi han vet at han vil synes hun er fantastisk søt, like henne - og så bli blendet av det ifht det at han vil starte på begynnelsen av på egen hånd. Og det høres så rart ut?

Jeg ville ikke introdusert ham som noe mer enn venn for henne før jeg var sikker på at det skulle vare - og hadde jeg vært sikker på det hadde jo det innbefattet at han var klar for hele pakka. Og om han ikke var det, så hadde det ikke vart, og så hadde det ikke blitt noe problem med henne. Så jeg synes liksom han skaper problemer på egen hånd her.

Om han mener jeg er så fantastisk, så er ikke hun noe problem - og er hun det, så er jeg jo tydeligvis ikke fantastisk NOK...

Menn ass...

Jeg tror jeg skal bestemme meg for å leve som singel i to år til, minst - da slipper jeg å bekymre meg for ting som dette.

Og han forrige som var redd Billa - har forresten ombestemt seg, så han er på hugget som aldri før! Men jeg er jo litt ferdig med ham - så det er liksom litt klønete det også...

God jul til deg også

[ShitDiddelyDo]

Ja, han er åpen om det...

Jeg er ikke forelska, i hvertfall ikke som jeg vet (eller vil innrømme), men jeg liker ham. Og nettopp derfor har jeg sagt jeg ikke vil snakke med ham, og at han skal holde seg unna - fordi jeg ikke vil bli mer "begeistret" eller hva man skal kalle det enn jeg allerede er.

Det er faktisk ikke samme fyren... Dette er 2. gang på 3/4 år. 3. gang om vi tar med eksen som fikk vegring etter hvert - og ikke kunne involvere seg i noen verdens ting, eller ta ansvar...

Og han vil ikke treffe Billa, fordi han vet at han vil synes hun er fantastisk søt, like henne - og så bli blendet av det ifht det at han vil starte på begynnelsen av på egen hånd. Og det høres så rart ut?

Jeg ville ikke introdusert ham som noe mer enn venn for henne før jeg var sikker på at det skulle vare - og hadde jeg vært sikker på det hadde jo det innbefattet at han var klar for hele pakka. Og om han ikke var det, så hadde det ikke vart, og så hadde det ikke blitt noe problem med henne. Så jeg synes liksom han skaper problemer på egen hånd her.

Om han mener jeg er så fantastisk, så er ikke hun noe problem - og er hun det, så er jeg jo tydeligvis ikke fantastisk NOK...

Menn ass...

Jeg tror jeg skal bestemme meg for å leve som singel i to år til, minst - da slipper jeg å bekymre meg for ting som dette.

Og han forrige som var redd Billa - har forresten ombestemt seg, så han er på hugget som aldri før! Men jeg er jo litt ferdig med ham - så det er liksom litt klønete det også...

God jul til deg også

"Og han forrige som var redd Billa - har forresten ombestemt seg, så han er på hugget som aldri før! Men jeg er jo litt ferdig med ham - så det er liksom litt klønete det også..."

Men da tenker du vel som jeg ville tenkt: Det er ikke det han har lyst til, men han inngår kompromiss med seg selv fordi han har mista deg.

Han nye høres snål ut. Hvis han virkelig vil ha deg kan jeg ikke forstå hvorfor han er redd for å bli fryktelig glad i barnet ditt.

Det er bare rart.

For øvrig er du uheldig med menn. Tre på rad! Det er nok i overkant.

Men du får se positivt på det: Nå har du hatt din del av den typen menn. Han neste kommer til å være alt du ønsker deg.

[Gjest Persille]

"Og han forrige som var redd Billa - har forresten ombestemt seg, så han er på hugget som aldri før! Men jeg er jo litt ferdig med ham - så det er liksom litt klønete det også..."

Men da tenker du vel som jeg ville tenkt: Det er ikke det han har lyst til, men han inngår kompromiss med seg selv fordi han har mista deg.

Han nye høres snål ut. Hvis han virkelig vil ha deg kan jeg ikke forstå hvorfor han er redd for å bli fryktelig glad i barnet ditt.

Det er bare rart.

For øvrig er du uheldig med menn. Tre på rad! Det er nok i overkant.

Men du får se positivt på det: Nå har du hatt din del av den typen menn. Han neste kommer til å være alt du ønsker deg.

Nemlig - det er det jeg sier også, det er rart.

Og nettopp derfor klarer jeg ikke helt å kjøpe hans fantastiske følelser for meg. For hadde de/jeg vært så fantastisk, så hadde ikke situajsonen vært som den er.

Det hører med til historien at han mistet faren sin for kun kort tid siden, og derfor er litt i villrede følelsesmessig. Han reiser hjem til moren nesten hver helg for å hjelpe henne, og dette er den kjipeste julen for dem - så han har det ikke helt lett følelsesmessig antar jeg.

Men det er liksom ingen unnskyldning heller, han er jo voksen - og må skjønne konsekvensene av egne handlinger.

Du får sende msn'n min til noen kjekke, single kompiser - jeg er jo egentlig en hyggelig jente

[lonelyP]

Jeg vil bare prøve å forklare en liten sak som single med barn nok kan synes er litt urettferdig. Jeg er singel, har ingen barn selv. Jeg ønsker meg en kjæreste, i vår møtte jeg en som jeg nok hadde gitt en sjanse om det ikke var for at han har barn. Jeg er åpen for å gå inn i et forhold til en mann med barn, men han her og jeg har litt ulikt syn på det å oppdra barn... jeg synes det blir sydd litt puter her og der, han sier "bare vent til du får egne" (kanskje med rette, hva vet jeg?). Men jeg ville uansett likt å blitt kjent med en mann og fått anledning til å gjøre meg opp min egen mening om han og et evt. forhold FØR jeg møter noen barn av vedkommende. Rett og slett fordi det er vanskelig å komme ut av noe når man gjerne har blitt litt knyttet til et barn som ikke er ens eget. Vondt for barnet, vondt for meg.

En annen ting er også drømmen om egne barn. Vil en mann som allerede har barn være villig til å få flere? Vil han være like begeistret og forundret som meg over utviklingen både når det gjelder under graviditet og etter? Eller vil han bli en irriterende "lærer" som skal vise meg hvordan man tar vare på et barn fordi han har gjort det før og som hele tiden refererer til hvordan ex'en gjorde?

Jeg vil nok ikke avvise en mann kun på grunn av et barn, nevnte mann fikk ikke hjertet mitt til å hoppe. Men det jeg leser av innlegget ditt så tror jeg faktisk du har han litt på gli. Man må få lov å ha litt "panikk" når det gjelder å gå inn i et forhold med person der det følger barn med. Det viser egentlig bare at han vet det følger ansvar med, og det er jo bra? Hvis du er interresert synes jeg du burde sende en takk og ikke avvise han fordi han tenker over hvilket ansvar som følger med, for det vil jo unektlig følge med. Jeg ville hvertfall aldri giddet å leve i et forhold med en mann med barn der jeg ikke fikk ansvar.

Og ja, det finnes ufattelig mange teite menn der ute. Damer også.

[Gjest Persille]

Jeg vil bare prøve å forklare en liten sak som single med barn nok kan synes er litt urettferdig. Jeg er singel, har ingen barn selv. Jeg ønsker meg en kjæreste, i vår møtte jeg en som jeg nok hadde gitt en sjanse om det ikke var for at han har barn. Jeg er åpen for å gå inn i et forhold til en mann med barn, men han her og jeg har litt ulikt syn på det å oppdra barn... jeg synes det blir sydd litt puter her og der, han sier "bare vent til du får egne" (kanskje med rette, hva vet jeg?). Men jeg ville uansett likt å blitt kjent med en mann og fått anledning til å gjøre meg opp min egen mening om han og et evt. forhold FØR jeg møter noen barn av vedkommende. Rett og slett fordi det er vanskelig å komme ut av noe når man gjerne har blitt litt knyttet til et barn som ikke er ens eget. Vondt for barnet, vondt for meg.

En annen ting er også drømmen om egne barn. Vil en mann som allerede har barn være villig til å få flere? Vil han være like begeistret og forundret som meg over utviklingen både når det gjelder under graviditet og etter? Eller vil han bli en irriterende "lærer" som skal vise meg hvordan man tar vare på et barn fordi han har gjort det før og som hele tiden refererer til hvordan ex'en gjorde?

Jeg vil nok ikke avvise en mann kun på grunn av et barn, nevnte mann fikk ikke hjertet mitt til å hoppe. Men det jeg leser av innlegget ditt så tror jeg faktisk du har han litt på gli. Man må få lov å ha litt "panikk" når det gjelder å gå inn i et forhold med person der det følger barn med. Det viser egentlig bare at han vet det følger ansvar med, og det er jo bra? Hvis du er interresert synes jeg du burde sende en takk og ikke avvise han fordi han tenker over hvilket ansvar som følger med, for det vil jo unektlig følge med. Jeg ville hvertfall aldri giddet å leve i et forhold med en mann med barn der jeg ikke fikk ansvar.

Og ja, det finnes ufattelig mange teite menn der ute. Damer også.

Jeg er HELT enig i alt du skriver...

Men det som gjør denne situasjonen litt spesiell - er at jeg FØR vi gjorde noe som helst sa at jeg ikke var interessert dersom han ikke gjorde dette på søken etter noe mer varig. Altså at jeg ikke var interessert i en fucking good friend. Og det var ikke han heller...

Og han har ikke benyttet alle mulighetene han har hatt til å få sex - så det er innlysende ikke det han er ute etter.

Men; jeg synes det var litt teit å fortsette etter at jeg sa det - når han visste han hadde issues med barnet? Da burde han sagt at han har issues med det - og så kunne jeg sagt; ok - da blir det ikke noe.

Og jeg påtvinger ham ikke å møte henne, eller få et forhold til henne - jeg vil at han skal finne ut om han vil være sammen med MEG. For OM han vil det, så blir nemlig ikke hun noe problem. Om det virkelig er meg han vil ha - så takler han henne etterhvert.

Men han klarer ikke å finne ut om han vil ha meg, fordi han bare ser problemet i henne.

Og han tror ikke på meg (eller hører ikke etter) når jeg sier at han ikke skal ta stilling til henne ennå, han skal ta stilling til meg først. Når han finner ut om han vil ha meg eller ikke så vil han enten ha meg, og vil da naturlig innlede et forhold tilhenne - eller så er det jo slutt, og da er ikke hun et problem.

Jeg vil at han skal se meg for den JEG er først, og så se oss som helhet etterpå.

Jeg er så mye mer enn bare mamma, og selv om det står respekt av at han forstår konseptet med ansvar osv, så skulle jeg ønske at han brukte litt mer tid på å bli kjent med meg (på godt og vondt) fremfor å bare se problemet med at det følger med et barn.

Og han vet jo ikke hva det vil si å ha barn? Så han vet jo ikke egentlig hva det er han er så redd for heller?

Bare det at han gjerne vil starte sin egen familie fra begynnelsen av...

Åh, vi er på hver vår planet - det er dømt til å mislykkes...

[ShitDiddelyDo]

Jeg vil bare prøve å forklare en liten sak som single med barn nok kan synes er litt urettferdig. Jeg er singel, har ingen barn selv. Jeg ønsker meg en kjæreste, i vår møtte jeg en som jeg nok hadde gitt en sjanse om det ikke var for at han har barn. Jeg er åpen for å gå inn i et forhold til en mann med barn, men han her og jeg har litt ulikt syn på det å oppdra barn... jeg synes det blir sydd litt puter her og der, han sier "bare vent til du får egne" (kanskje med rette, hva vet jeg?). Men jeg ville uansett likt å blitt kjent med en mann og fått anledning til å gjøre meg opp min egen mening om han og et evt. forhold FØR jeg møter noen barn av vedkommende. Rett og slett fordi det er vanskelig å komme ut av noe når man gjerne har blitt litt knyttet til et barn som ikke er ens eget. Vondt for barnet, vondt for meg.

En annen ting er også drømmen om egne barn. Vil en mann som allerede har barn være villig til å få flere? Vil han være like begeistret og forundret som meg over utviklingen både når det gjelder under graviditet og etter? Eller vil han bli en irriterende "lærer" som skal vise meg hvordan man tar vare på et barn fordi han har gjort det før og som hele tiden refererer til hvordan ex'en gjorde?

Jeg vil nok ikke avvise en mann kun på grunn av et barn, nevnte mann fikk ikke hjertet mitt til å hoppe. Men det jeg leser av innlegget ditt så tror jeg faktisk du har han litt på gli. Man må få lov å ha litt "panikk" når det gjelder å gå inn i et forhold med person der det følger barn med. Det viser egentlig bare at han vet det følger ansvar med, og det er jo bra? Hvis du er interresert synes jeg du burde sende en takk og ikke avvise han fordi han tenker over hvilket ansvar som følger med, for det vil jo unektlig følge med. Jeg ville hvertfall aldri giddet å leve i et forhold med en mann med barn der jeg ikke fikk ansvar.

Og ja, det finnes ufattelig mange teite menn der ute. Damer også.

"Rett og slett fordi det er vanskelig å komme ut av noe når man gjerne har blitt litt knyttet til et barn som ikke er ens eget. Vondt for barnet, vondt for meg."

Det er et veldig godt poeng.

Det er utrolig lett å bli glad i unger, og hvis forholdet går til helvete etter et par år er det ikke noe sånt som besøksrett for ekser.

Jeg har ingen problemer med at potensielle kjærester har barn, men det der er en god grunn til å være forsiktig.

Nå tror jeg likevel ikke menn flest tenker på akkurat det. De mannfolka jeg kjenner som styrer unna kvinner med barn, er mer av typen "jeg gidder ikke rote meg borti andre menns unger, og vil kun ha egne".

[ShitDiddelyDo]

Nemlig - det er det jeg sier også, det er rart.

Og nettopp derfor klarer jeg ikke helt å kjøpe hans fantastiske følelser for meg. For hadde de/jeg vært så fantastisk, så hadde ikke situajsonen vært som den er.

Det hører med til historien at han mistet faren sin for kun kort tid siden, og derfor er litt i villrede følelsesmessig. Han reiser hjem til moren nesten hver helg for å hjelpe henne, og dette er den kjipeste julen for dem - så han har det ikke helt lett følelsesmessig antar jeg.

Men det er liksom ingen unnskyldning heller, han er jo voksen - og må skjønne konsekvensene av egne handlinger.

Du får sende msn'n min til noen kjekke, single kompiser - jeg er jo egentlig en hyggelig jente

Tror dessverre ikke jeg har noen single kompiser jeg har lyst til å koble bort. Du virker for grei til å fortjene noe sånt, og kommer bare til å rable på meg senere. Og rablinga kommer til å være fullt fortjent.

Jeg har for øvrig forsøkt å koble bort en kompis med venninna til en doler en gang tidligere, og det gikk dårlig det!

Den eneste av mine single kompiser jeg skulle kobla bort med god samvittighet, er homse, og det er vel til og med et enda større problem for jenter flest enn lettere ungefobi.

[yellow]

Tror dessverre ikke jeg har noen single kompiser jeg har lyst til å koble bort. Du virker for grei til å fortjene noe sånt, og kommer bare til å rable på meg senere. Og rablinga kommer til å være fullt fortjent.

Jeg har for øvrig forsøkt å koble bort en kompis med venninna til en doler en gang tidligere, og det gikk dårlig det!

Den eneste av mine single kompiser jeg skulle kobla bort med god samvittighet, er homse, og det er vel til og med et enda større problem for jenter flest enn lettere ungefobi.

*flirer*

Mene....det ga oss en sykt god historie i ettertid da..:-)

*biblotektur er tingen*

:-p

[ShitDiddelyDo]

*flirer*

Mene....det ga oss en sykt god historie i ettertid da..:-)

*biblotektur er tingen*

:-p

Ja, historien ble bra nok den, men jeg er litt usikker på om det var du som var slem mot din venninne eller jeg som var slem mot min kompis.

Vel, samma faen. Det var bra det ikke funka, og når det først ikke skal funke er det greit at det blir skikkelig pinlig, i hvert fall for oss - og bra pinlig ble det.

[yellow]

Ja, historien ble bra nok den, men jeg er litt usikker på om det var du som var slem mot din venninne eller jeg som var slem mot min kompis.

Vel, samma faen. Det var bra det ikke funka, og når det først ikke skal funke er det greit at det blir skikkelig pinlig, i hvert fall for oss - og bra pinlig ble det.

Er ikke usikker på det i det hele tatt jeg...*fmis*

...du skulle bare vist hvor mye pepper jeg har fått for det der i ettertid...:-p

Men jeg ler ennå jeg....:-)

[ShitDiddelyDo]

Er ikke usikker på det i det hele tatt jeg...*fmis*

...du skulle bare vist hvor mye pepper jeg har fått for det der i ettertid...:-p

Men jeg ler ennå jeg....:-)

Vel, nå kommer han og henter meg. Jeg lover å hilse.

[Gjest Persille]

"Rett og slett fordi det er vanskelig å komme ut av noe når man gjerne har blitt litt knyttet til et barn som ikke er ens eget. Vondt for barnet, vondt for meg."

Det er et veldig godt poeng.

Det er utrolig lett å bli glad i unger, og hvis forholdet går til helvete etter et par år er det ikke noe sånt som besøksrett for ekser.

Jeg har ingen problemer med at potensielle kjærester har barn, men det der er en god grunn til å være forsiktig.

Nå tror jeg likevel ikke menn flest tenker på akkurat det. De mannfolka jeg kjenner som styrer unna kvinner med barn, er mer av typen "jeg gidder ikke rote meg borti andre menns unger, og vil kun ha egne".

"De mannfolka jeg kjenner som styrer unna kvinner med barn, er mer av typen "jeg gidder ikke rote meg borti andre menns unger, og vil kun ha egne". "

[Gjest Persille]

Tror dessverre ikke jeg har noen single kompiser jeg har lyst til å koble bort. Du virker for grei til å fortjene noe sånt, og kommer bare til å rable på meg senere. Og rablinga kommer til å være fullt fortjent.

Jeg har for øvrig forsøkt å koble bort en kompis med venninna til en doler en gang tidligere, og det gikk dårlig det!

Den eneste av mine single kompiser jeg skulle kobla bort med god samvittighet, er homse, og det er vel til og med et enda større problem for jenter flest enn lettere ungefobi.

Jeg må bare fortelle det - lillebroren til bestevenninden derimot, han legger aksjer for harde livet!

Han er for ung, og lillebroren, og bor på andre kanten av landet - men du verden så søt han er Han sier virkelig alle de rette tingene hele tiden, og jeg tar det hele som et kjærkomment kompliment oppi det hele

[lonelyP]

Jeg er HELT enig i alt du skriver...

Men det som gjør denne situasjonen litt spesiell - er at jeg FØR vi gjorde noe som helst sa at jeg ikke var interessert dersom han ikke gjorde dette på søken etter noe mer varig. Altså at jeg ikke var interessert i en fucking good friend. Og det var ikke han heller...

Og han har ikke benyttet alle mulighetene han har hatt til å få sex - så det er innlysende ikke det han er ute etter.

Men; jeg synes det var litt teit å fortsette etter at jeg sa det - når han visste han hadde issues med barnet? Da burde han sagt at han har issues med det - og så kunne jeg sagt; ok - da blir det ikke noe.

Og jeg påtvinger ham ikke å møte henne, eller få et forhold til henne - jeg vil at han skal finne ut om han vil være sammen med MEG. For OM han vil det, så blir nemlig ikke hun noe problem. Om det virkelig er meg han vil ha - så takler han henne etterhvert.

Men han klarer ikke å finne ut om han vil ha meg, fordi han bare ser problemet i henne.

Og han tror ikke på meg (eller hører ikke etter) når jeg sier at han ikke skal ta stilling til henne ennå, han skal ta stilling til meg først. Når han finner ut om han vil ha meg eller ikke så vil han enten ha meg, og vil da naturlig innlede et forhold tilhenne - eller så er det jo slutt, og da er ikke hun et problem.

Jeg vil at han skal se meg for den JEG er først, og så se oss som helhet etterpå.

Jeg er så mye mer enn bare mamma, og selv om det står respekt av at han forstår konseptet med ansvar osv, så skulle jeg ønske at han brukte litt mer tid på å bli kjent med meg (på godt og vondt) fremfor å bare se problemet med at det følger med et barn.

Og han vet jo ikke hva det vil si å ha barn? Så han vet jo ikke egentlig hva det er han er så redd for heller?

Bare det at han gjerne vil starte sin egen familie fra begynnelsen av...

Åh, vi er på hver vår planet - det er dømt til å mislykkes...

"Jeg vil at han skal se meg for den JEG er først, og så se oss som helhet etterpå."

Og det som er en veldig stor del av deg er jo at du er mor. Forstår skuffelsen din, det er nok ikke helt lett det der. Lykke til uansett.