Så fryktelig lei meg! Noen råd?

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[selle]

Jeg vil ikke fremstå som sytete og full av selvmedlidenhet. Jeg er ressursterk, og ville nok ha sendt mannen min "på dør" om jeg ikke var så glad i ham. Arbeidsuka hans har vært hard, og vi har sett lite til hverandre. Selv har jeg brukt den siste ferieuken til å få datteren min vel plassert i skolen. Han er på arbeidsreise hele neste uke, og jeg skal tilbake til en knallhard arbeidshøst. I går kom det fram at han skulle på jakt i helgen. Ble lei meg, for jeg tenkte at vi trengte en helg sammen nå. Dessuten hadde han lovet å hjelpe meg med innredningen av et barnerom. Men det kunnne jeg jeg ordne selv, sa han. Det er bare det at sofaen som skulle inn på rommet,står på hytta hans, som er leid ut. Jeg kan ikke bare dra dit uten videre og hente den. Slett ikke uten bil. Den har han alltid førsteretten til, selv om vi faktisk eier den sammen.

Da mannen min flyttet inn hos meg hadde han dårlig økonomi, så han har boddd gratis for å kommme seg på beina igjen. Bare betalt matpenger og penger til faste utgifter som strøm. Hytta leier han ut med god inntekt. Nå har han bedre inntekt enn meg,lavere låneutgifter og ikke ansvar for barn. Jeg inviterte ham på Sydentur i vinter, og i sommer fikk jeg leid en hytte til oss gjennom jobben min. Han har aldri takket, tar det som en selvfølge. Han sier han vantrives i Syden, og ville aldri ha reist om han hadde måttet betale selv. Jeg ville vi skulle oppleve noe sammen. Nå sitter jeg her med gråten i halsen, og føler at jeg trenger noe jeg også. Det viktigste er egentlig ikke det med pengene, men at han tar alt som en selvfølge. Det er f.eks en selvfølge at datteren min og jeg skal passe hunden hans mens han er borte. Vi er glade i hunden, men får alltid kritikk fordi vi har behandlet den feil, gitt den unoter o.s.v.

Uff, hva skal jeg gjøre? Er så lei meg for at jeg ikke får det til.

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?

[Gjest lollipop]

Hei,

kjenner meg igjen. Mannen min var også en superegoist som tok det som en selvfølge at jeg ordnet alt i hus og hjem og passet jakthund når han var ute og reiste i jobben.

For husfredens skyld la jeg meg langflat - og takken er at han nå har funnet en annen og er i ferd med å vinke takk og farvel. Håper virkelig hun setter ham kniven på strupen med husarbeid - da varer ikke det forholdet lenge...

Du må prøve å stå på ditt. Krev at han holder seg litt hjemme. Hvis ikke bør du vurdere å reise fra ham, ikke gjør som meg, og bli psykisk knust først.

Er datteren din eller deres felles barn?