Så fryktelig lei meg! Noen råd?

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[selle]

Det du sier om mannen din er faktisk noe av det samme som jeg har fått høre om meg sjøl, om enn ikke i samme grad. (Håper jeg... :-)

Jeg trur ikke det nødvendigvis er snakk om å ta ting som en selvfølge. Ofte kan jeg være veldig takknemlig for ting, men kanskje ikke alltid så flink til å vise det. Dette er vel også et ganske vanlig problem i parforhold? Kvinnen som føler seg oversett, og mannen som ikke tar hensyn eller viser takknemlighet.

Dessverre er vi menn noen store egoister, mye mer opptatt av å holde på med vårt enn det dere kvinner er. Dere er mer sosiale, og setter familie og nettverk foran det meste. Jeg trur dette har med nedarva instinkter å gjøre, husk at mannen til alle tider, bortsett fra de siste 2-3 generasjoner, har vært den som skulle forlate hjem og familie for å skaffe dem mat, jobbe og tjene penger så kone og unger fikk tak over huet. Jeg sier ikke dette som en unnskyldning, mer som en forklaring.

Det er ikke så lett for menn å bli som kvinner:-), årtuseners adferdsmønster og instinkter lar seg ikke forandre over natta. Men vi kan sikkert bli bedre.

Når det gjelder han mannen din, synes jeg han høres urimelig sjølopptatt og egoistisk ut. Du burde ta en runde med deg sjøl; kan du leve med det? Har han andre positive sider som gjør opp for de dårlige? Hvis ikke så gi ham et ultimatum; enkelte ting må han forandre på, ellers går du ut av samlivet. Det er en vanskelig vei å gå, men det som er enda vanskeligere, kanskje, er å leve som du gjør nå.

Takk for svaret på hjertesukket fra meg i formiddag. Jeg kommmer nok ikke til å gi opp riktig enda nei. For selvfølgelig har han gode sider også! Inteeressant det du skriver om mannens urinnstinkter. Egentlig ikkke noe nytt, men greit å bli minnet på. Det fikk meg til å tenke på noen av kvinnens urinnnstinkter. Ett av dem er jo å bli passet på, vernet om, skjermet og bygget rede rundt. Jeg tror at jeg selv ønsker meg noe av det nå. Ikke i "urgammel" forstand, men i form av større gjensidighet. Så får tiden vise om jeg (eller vi) får det til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.

[Gjest Nottinghill]

Jeg vil ikke virke uhøflig, men mannen din virker veldig egoistisk. Dette tror jeg ikke blir den enkleste sak å ordne dere imellom, derfor anbefaler jeg en objektiv tredjepart. Altså en terapaut. Det er ingen skam å dra til en slik ekteskapsrådgiver. Det som er så bra der er som sagt at den personen er objektiv. Dere kan også snakke fritt begge to og han får mindre sjangse til å "feige" unna mens han er der.

Noe å tenke på kanskje? Det er jo trist at du har det så vondt på grunn av dette.

lykke til.