hva om?

[vanilje]

nei, det skal være dine ord og dine valg av ord. din følelse, dine rørelser og ditt blikk.

har nå gått i terapi i 11 år på psykehuset her...jeg har grått, ropt, skreket, slått, skadet meg selv, lyttet, lært, vært stille, skrevet, snakket, blitt sviktet, blitt hørt på, blitt skrevet både ut og inn mot min vilje og med min vilje, blitt møtt med uforstand, blitt møtt med klokskap, sett folk ta livet av seg, sittet i begravelser, hatt dype, smarte, kloke, vanskelige, befriende, hjelpende, nedbrytende, oppløftende samtaler, jeg har kjempet og jeg har lagt meg ned for å gi opp, blitt kjent med mennesker som har gått tapt eller som har vunnet, som har gått forbi meg i bakkene, eller blitt værende igjen i myra, år etter år, sett "kloke" hoder slå seg sammen, samarbeide, eller krangle om hva som er best for meg, de har lyttet og misforstått, og jeg har prøvd på nytt, hele tiden på nytt og på nytt. jeg har gitt opp og de har plukket meg opp igjen, jeg har gitt opp og de har sviktet. jeg har knasket medisiner i alle former og varianter, både lovlige og ikke lovlige, jeg har stukket fingrene i halsen, jeg har skjært, jeg har snakket til dem med skader, tomme pilleesker, med ord, med bilder, med tekster, jeg har grått og grått, tørket sminke, jeg har ledd ting bort, jeg har gjemt meg og kommet frem igjen, jeg har lært enda mer, lært meg språket de bruker, prøvd og prøvd å finne ord og uttrykksmåter...

hva mer kan jeg gjøre?

[thinkerbell]

har nå gått i terapi i 11 år på psykehuset her...jeg har grått, ropt, skreket, slått, skadet meg selv, lyttet, lært, vært stille, skrevet, snakket, blitt sviktet, blitt hørt på, blitt skrevet både ut og inn mot min vilje og med min vilje, blitt møtt med uforstand, blitt møtt med klokskap, sett folk ta livet av seg, sittet i begravelser, hatt dype, smarte, kloke, vanskelige, befriende, hjelpende, nedbrytende, oppløftende samtaler, jeg har kjempet og jeg har lagt meg ned for å gi opp, blitt kjent med mennesker som har gått tapt eller som har vunnet, som har gått forbi meg i bakkene, eller blitt værende igjen i myra, år etter år, sett "kloke" hoder slå seg sammen, samarbeide, eller krangle om hva som er best for meg, de har lyttet og misforstått, og jeg har prøvd på nytt, hele tiden på nytt og på nytt. jeg har gitt opp og de har plukket meg opp igjen, jeg har gitt opp og de har sviktet. jeg har knasket medisiner i alle former og varianter, både lovlige og ikke lovlige, jeg har stukket fingrene i halsen, jeg har skjært, jeg har snakket til dem med skader, tomme pilleesker, med ord, med bilder, med tekster, jeg har grått og grått, tørket sminke, jeg har ledd ting bort, jeg har gjemt meg og kommet frem igjen, jeg har lært enda mer, lært meg språket de bruker, prøvd og prøvd å finne ord og uttrykksmåter...

hva mer kan jeg gjøre?

dette er vanskelig vanilje, jeg vet du har vært igjennom mer enn hva de fleste hadde orket. man er ofte prisgitt sitt behandlingssted og hva slags behandling de antar vil kunne hjelpe deg. av dine innlegg husker jeg det har vært mye bråk, mye misforståelser og mye vondt. psykiatrien i dag har en lei tendens til å konsentrere seg om ytre symptomer og medisinere dem bort, og ofte skaper det mer problemer fordi smerten må på et eller annet vis ut. av det jeg leser i innlegget ditt finner jeg lite helhetlig tenking; har du vært innlagt/mottatt behandling på steder som fokuserer på hele deg og som itilleg samarbeider (fysioterapeut/psykolog/pleiere osv)?

[vanilje]

dette er vanskelig vanilje, jeg vet du har vært igjennom mer enn hva de fleste hadde orket. man er ofte prisgitt sitt behandlingssted og hva slags behandling de antar vil kunne hjelpe deg. av dine innlegg husker jeg det har vært mye bråk, mye misforståelser og mye vondt. psykiatrien i dag har en lei tendens til å konsentrere seg om ytre symptomer og medisinere dem bort, og ofte skaper det mer problemer fordi smerten må på et eller annet vis ut. av det jeg leser i innlegget ditt finner jeg lite helhetlig tenking; har du vært innlagt/mottatt behandling på steder som fokuserer på hele deg og som itilleg samarbeider (fysioterapeut/psykolog/pleiere osv)?

ting har absolutt bedret seg de siste årene, er ikke i nærheten så mye krangling nå som det var før. har kommet meg bort fra akuttavdelingene, har stabile behandlere og en ansvarsgruppe som samarbeider bra. de vil gi meg enda flere folk, men jeg har sagt nei, vil ikke ha flere folk som er betalt for å snakke med meg.

det har ikke vært fysioterapi, ingen, absolutt ingen får ta på meg

men jeg har vært på modum, var annerledes og bedre, har fått tilbud om nytt opphold der nå, men må si nei, eller utsette, kan ikke være der når jeg skader meg så mye som nå

[thinkerbell]

ting har absolutt bedret seg de siste årene, er ikke i nærheten så mye krangling nå som det var før. har kommet meg bort fra akuttavdelingene, har stabile behandlere og en ansvarsgruppe som samarbeider bra. de vil gi meg enda flere folk, men jeg har sagt nei, vil ikke ha flere folk som er betalt for å snakke med meg.

det har ikke vært fysioterapi, ingen, absolutt ingen får ta på meg

men jeg har vært på modum, var annerledes og bedre, har fått tilbud om nytt opphold der nå, men må si nei, eller utsette, kan ikke være der når jeg skader meg så mye som nå

kanskje du faktisk burde takke ja til det tilbudet fordi du skader deg såpass mye nå. med riktig hjelp kan selvskadingen som kjennes så nødvendig i denne tiden reduseres.

ok, jeg forstår dette med fysioterapi. men. det er viktig at kroppen din dras med, ikke bare hodet! all jobbingen i terapi foregår i hodet, kroppen blir glemt. Rosenterapi? Samtaler med en rosenterapeut, lenge,lenge, til du føler en viss trygghet. Deretter lette håndtrykk og kun det.. gradvis. På et eller annet vis må du få kontakt med kroppen din, for per i dag fungerer den bare som noe som rent fysisk holder deg oppreist.

[vanilje]

kanskje du faktisk burde takke ja til det tilbudet fordi du skader deg såpass mye nå. med riktig hjelp kan selvskadingen som kjennes så nødvendig i denne tiden reduseres.

ok, jeg forstår dette med fysioterapi. men. det er viktig at kroppen din dras med, ikke bare hodet! all jobbingen i terapi foregår i hodet, kroppen blir glemt. Rosenterapi? Samtaler med en rosenterapeut, lenge,lenge, til du føler en viss trygghet. Deretter lette håndtrykk og kun det.. gradvis. På et eller annet vis må du få kontakt med kroppen din, for per i dag fungerer den bare som noe som rent fysisk holder deg oppreist.

har ikke så mye til overs for alternative greier, blitt litt for mye tvangsfôret med det av min mor

ja, kroppen holder meg oppreist og den gir meg smerte

da jeg dro til modum første gang, trodde jeg at jeg hadde kontroll over skadinga, men den kom tilbake der nede. fikk vite i ettertid at jeg var for dårlig til å være der

og

jeg skader meg mer nå, kan ikke dra dit ennå

stoler ikke på noen

[thinkerbell]

har ikke så mye til overs for alternative greier, blitt litt for mye tvangsfôret med det av min mor

ja, kroppen holder meg oppreist og den gir meg smerte

da jeg dro til modum første gang, trodde jeg at jeg hadde kontroll over skadinga, men den kom tilbake der nede. fikk vite i ettertid at jeg var for dårlig til å være der

og

jeg skader meg mer nå, kan ikke dra dit ennå

stoler ikke på noen

Hva har du å tape på å satse? Du har det allerede ufattelig jævelig. Har du ikke heller alt å vinne?

Og har du blitt foret opp med alternativer metoder så skjønner jeg fantastisk godt at du er lei, problemet er at du har fint lite å velge mellom. Skal du gå slik du gjør nå, eller skal du satse?

[vanilje]

Hva har du å tape på å satse? Du har det allerede ufattelig jævelig. Har du ikke heller alt å vinne?

Og har du blitt foret opp med alternativer metoder så skjønner jeg fantastisk godt at du er lei, problemet er at du har fint lite å velge mellom. Skal du gå slik du gjør nå, eller skal du satse?

synes jeg satser hele tiden

for hver gang jeg trekker pusten gir jeg livet en ny sjanse

men 3 mnd på modum

spiller trist musikk, kanskje ikke det lureste, tårene har rent uavbrutt de siste timene, har skrevet mange sider til behandleren min, har ikke sensurert noe ennå. det er snart morgen, folk står opp, er glade og lykkelige, barn står opp med et smil om munnen, jeg sitter her og griner, men over hva...? et tapt liv, et ødelagt liv

sorry, bella

[thinkerbell]

synes jeg satser hele tiden

for hver gang jeg trekker pusten gir jeg livet en ny sjanse

men 3 mnd på modum

spiller trist musikk, kanskje ikke det lureste, tårene har rent uavbrutt de siste timene, har skrevet mange sider til behandleren min, har ikke sensurert noe ennå. det er snart morgen, folk står opp, er glade og lykkelige, barn står opp med et smil om munnen, jeg sitter her og griner, men over hva...? et tapt liv, et ødelagt liv

sorry, bella

flott at du skriver!

Ja,..fortiden din er tapt, desverre. -men fremtiden er din. den ligger der og venter på at du skal ta tak i den. men aller først tror jeg det er viktig at du må finne en form for forsoning med din historie/ en slags form for fred, i den grad det er mulig.

du har det helt forferdelig i natt skjønner jeg. det er lov å være trist og å spille melankolsk musikk uten å skulle føle en press mot å stadig være positiv. vær i dine følelser, men vær bevisst på julen gjør smerte mer intens og inderlig. det er et rent helvete å slite psykisk i julen, men du kommer deg gjennom det. og, vær bevisst på å skaffe deg annen input; som sagt hva som helst bare det er noe som kan gi deg pauser(bekjente, kino, bøker, musikk, en kaffe latte! et langt godt bad, en gåtur, hva som helst).

Modum er et bra sted, jeg håper de gir deg god behandling og at du klarer å ta i mot den, at du våger å sette døren noe på gløtt. Du er en nydelig ung kvinne vanilje, ikke mist motet.. du skal vinne dette, alt du har kjempet og overvunnet til nå er ikke forgjeves.

forsøk å få litt søvn, hvil deg litt.

klem

[vanilje]

flott at du skriver!

Ja,..fortiden din er tapt, desverre. -men fremtiden er din. den ligger der og venter på at du skal ta tak i den. men aller først tror jeg det er viktig at du må finne en form for forsoning med din historie/ en slags form for fred, i den grad det er mulig.

du har det helt forferdelig i natt skjønner jeg. det er lov å være trist og å spille melankolsk musikk uten å skulle føle en press mot å stadig være positiv. vær i dine følelser, men vær bevisst på julen gjør smerte mer intens og inderlig. det er et rent helvete å slite psykisk i julen, men du kommer deg gjennom det. og, vær bevisst på å skaffe deg annen input; som sagt hva som helst bare det er noe som kan gi deg pauser(bekjente, kino, bøker, musikk, en kaffe latte! et langt godt bad, en gåtur, hva som helst).

Modum er et bra sted, jeg håper de gir deg god behandling og at du klarer å ta i mot den, at du våger å sette døren noe på gløtt. Du er en nydelig ung kvinne vanilje, ikke mist motet.. du skal vinne dette, alt du har kjempet og overvunnet til nå er ikke forgjeves.

forsøk å få litt søvn, hvil deg litt.

klem

takk

[Gjest min historie]

Hei vanilje. Er usikker på hva som har hendt deg, men dette innlegget traff meg.

Har ikke sovet i natt. mange tanker, redd for å tenke for mye rett og slett, så har brukt natten på masse dill. Klippet håret, farget det, ryddet, vært på DOL, osv osv.

I dag/ natt er det 5 år siden min eks prøvde å drepe meg. Først med kniver, deretter kvelertak. Jeg var bevisstløs, og aner ikke hvor jeg fikk kraft til å våkne, og deretter bryte meg unna.

Men jeg klarte det. Mirakuløst.

Har mye problemer pga dette. Fremdeles. Ikke så mye som tidligere, men nok til å slå meg ut av flashbacks og mareritt. Klarer ikke se kniver. Klarer ikke å bli holdt ved/på halsen. Får panikk, fullstendig, total panikk.

Har fremdeles post traumatisk stress syndrom, vil nok ha diagnosen noen år til. Vil jeg tro.

Tenker som deg at jeg kunne ha vært en av statistikken. Hvortid ville jeg ha bli funnet? Ville han ha gjemt meg? Gravd meg ned? Fornektet alt som han fornekter alt nå?

Overskriftene i tabloidavisene slår imot meg. Vet det kunne ha vært meg det sto om. Angst når jeg ser og hører noe som handler om vold og drap.

Vet ikke helt hvor jeg ville med innlegget mitt, kjære vanilje. Men jeg føler veldig med deg. Og kanskje jeg forstår litt hvordan du har det.

Det er vanskelig å være sterk. Samtidig nekter jeg å gå under. Den dritten skal ikke få ta fra meg livet. Han klarte det ikke den gang. Han skal heller ikke klare det nå. Aldri!

Sårene vil alltid være der. Sårt at ingen forstår. Men samtidig er jeg jo glad for at ingen av mine bekjente har opplevd noe tilsvarende.

Jeg har mange diskusjoner med meg selv, for å bekjempe, overvinne angsten. Jeg jobber hardt for å beholde overtaket. Noen ganger faller jeg, og det tillater jeg meg selv. Men jeg skal reise meg igjen. Det er liksom noe av avtalen jeg har med meg selv, om du skjønner.

Jeg er glad for å høre at du har flinke folk rundt deg. Det fortjener du i aller høyeste grad. Jeg håper du også kan prøve å overbevise deg selv om at DU skal ha kontrollen over disse vonde følelsene selv. Ikke tenk så mye på hvordan andre tenker. Jeg leser at du har en rørende omsorg for din behandler. Kjempefint. Men - jeg skulle ønske at du viser mer omsorg ovenfor deg selv.

Jeg tror du kan ha god nytte av å bli mer glad i deg selv. Det koster, og er ikke lett! Men tro meg det går.

Min selvtillit var så ødlagt at jeg trodde enhver mygg og flue var mer verdt enn meg. Jeg var ingenting. Og mindre enn det.

Heldigvis kom jeg til en suveren psykiater. Han hjalp meg å snu tankene mine.

Min bønn til deg er å bruke hjelpen du får, ta den til deg. Det er DEG det gjelder, du som skal få et bedre liv. Sammen med de proffesjonelle kan du jobbe deg mot en bedre fremtid. Det vil nok kreve en hel del av deg, men så lenge du gjør det for din del - og ikke for behandleren(e) sin del, er det mye lettere å nå målet.

Etterhvert som du blir sterkere, vil nok du også kunne sitte sammen med gode venner på bussen, og ha et mer sosialt liv.

Alt bør skje i ditt eget tempo. Det er du som er herre i ditt liv. Men så klart, om en behandler mener ting står på stedet hvil, kan du jo muligens ta imot råd om å gå raskere frem. Men fremdeles er det du som må kjenne at det føles riktig for deg.

Frmdeles vet jeg ikke helt hvor jeg vil med innlegget mitt til deg. Og det kan hende du synes det jeg skriver er dumt. Det er det kanskje, og jeg vet svært lite om deg, bare det jeg nettopp leste. Så tilgi meg om jeg tar helt feil. Det jeg vil, er bare at du skal ha det så mye bedre enn hva du har nå.

Masse varme tanker, og gode lykkeønskinger til deg fra meg.

[Gjest Liljen - www.liljensverden.piczo.com]

Kjære Vanilje!

Jeg vil bare gi deg en god klem.

Har lest innlegget ditt her og kjenner jeg vil ta bort all din smerte. Gud, hvor godt jeg kan kjenne igjen smerten din. SKulle ønske jeg kunne trylle den bort, holde rundt deg og gi deg styrke.

Vet ikke helt hva jeg skal si, vi bare si at jeg setter pris på deg her inne. Jeg har kanskje ikke sagt det før, men jeg mener det. Jeg leser alltid det du skriver og jeg kjenenr en så enorm respekt for deg. Jeg syns du er knallbra og sterk som pokker! Jeg forstår at du har det vondt. Jeg forstår så inderlig godt. Ønsker deg AV HELE MITT HJERTE bare det beste!

Jeg blåser på alle sårene dine. Håper du kan kjenne pusten min...

Stor klem, hvis du vil ha, fra Liljen