Dårlig visuell sans/hukommelse?

[Caloni Makaroni]

Det her blir kanskje litt rart, men..Jeg vet ikke riktig hvordan jeg skal formulere det.

Hele livet (jeg er 23) har jeg vært elendig til å gjenkjenne ansikter, huske plasser jeg har vært, finne veier/retninger selv om jeg har vært der før. På de aller fleste andre områder er jeg "klisterhjerne" og fakta sitter som spikret.

Det virker som om jeg er dårlig til å huske visuelle inntrykk, ganske enkelt. Selv om jeg har møtt noen flere ganger, klarer jeg fortsatt ikke se for meg ansiktet deres, og det er jo kjempepinlig om jeg har avtalt å møte dem f.eks. på kafe, og jeg ikke gjenkjenner dem (jepp, noen ganger kan jeg være så "blåst"!).

Retningssansen min er elendig, og det hjelper jo ikke på at jeg aldri husker om jeg har gått/kjørt forbi akkurat den og den bygningen før. Men om jeg ser navnet på gaten, så kan jeg være helt sikker, for da er det faktakunnskapen som spiller inn.

Jeg har nok vært sånn hele livet, men det er først nå når jeg begynner på "det voksne liv" at dette blir veldig tydelig. Nå må jeg liksom finne fram til alle nye (og gamle) steder selv, jeg har mennesker å forholde meg til å jobbsammenheng etc.

Det med at jeg roter meg bort overalt kan jeg le av for det meste, og vennene mine fleiper om at jeg ikke bør få gå ut uten følge. Men det at jeg ikke gjenkjenner en person selv etter å ha møtt ham to-tre ganger, vil jo virke fornærmende på personen. Jeg husker jo alle detaljer som han har sagt til meg, det er bare ansiktet som ikke fester seg!

Er det noen måter å "forbedre" sin visuelle sans på? Er det noen som har det på samme måten, i det hele tatt? Skulle gjerne hatt noe tips om ting jeg kan gjøre for å forbedre meg litt, eventuelt bare "overlevelsestips", noe jeg kan gjøre for å forsøke å få sånt til å "feste" seg bedre.

Det er sikker nå jeg skulle skrevet under anonymt nick, men jeg bare outer meg selv uansett

[Gjest regnbue]

Jeg har hatt det litt turbulent

rundt meg de siste par årene

og hadde det litt slik som du beskriver her. Jeg klarte til tider

ikke å huske hva jeg gjorde tidligere på dagen eller å se for meg ansiktet til familiemedlemmer.

Ting har roet seg ned

betydelig det siste året og

jeg merker at jeg begynner å "huske" igjen..

Hva med å prøve å skrive en liten dagbok rett etter du har gordt noe,

skrive det du klare å huske at gjorde, så , observerte, for så å trene opp hukommelsen litt og å lære å huske inntrykk.

[Mirabell]

Jeg så et dokumentarprogram på TV om noen folk som helt manglet evnen til å kjenne igjen ansikter. Det er et senter i hjernen som kjenner igjen ansiktstrekk, og disse menneskene manglet denne evnen. De var helt normale på andre områder. Jeg husker spesielt en far som ikke kjente igjen noen, ikke engang sine egne barn. Han hadde trøbbel når han skulle hente dem på skolen... (Han kunne huske f.eks. langt brunt hår osv., men ikke ansiktene.) Kanskje du rett og slett har svekket evne til dette, på samme måte som noen er fargeblinde og noen er dyslektikere? Uansett kan det sikkert trenes opp!

[Caloni Makaroni]

Jeg har hatt det litt turbulent

rundt meg de siste par årene

og hadde det litt slik som du beskriver her. Jeg klarte til tider

ikke å huske hva jeg gjorde tidligere på dagen eller å se for meg ansiktet til familiemedlemmer.

Ting har roet seg ned

betydelig det siste året og

jeg merker at jeg begynner å "huske" igjen..

Hva med å prøve å skrive en liten dagbok rett etter du har gordt noe,

skrive det du klare å huske at gjorde, så , observerte, for så å trene opp hukommelsen litt og å lære å huske inntrykk.

Hei, og takk for svar!

Det er nok ikke det samme, sånn som du har det og det jeg forsøker å beskrive. Som sagt ,det er litt vanskelig å formulere..

Jeg har ikke problemer med å huske ansikter på de jeg kjenner, og alt jeg har gjort i løpet av en dag sitter "som spikret". Det er bare de -nye- synsinntrykkene som ikke vil feste seg. Om jeg møter et nytt menneske, så kan jeg se på ham, ha en samtale, men når jeg snur meg bort, så klarer je gikke se ham for meg. Det er altså kanskje ikke noe om hukommelse, for det kommer på en måte ikke så langt som til "hukommelsesdelen", men det handler mer om å ta opp visuelle inntrykk i det hele tatt.

Misforstå meg rett, jeg er jo ikke så plaget at jeg er handikappet i dagliglivet av det her, men det er jo litt plagsomt, og som jeg skrev i hovedinnlegget mitt så kan det jo virke direkte fornærmende på andre, om jeg ikke husker hvordan de ser ut Men om jeg bare tilbringer nok tid med dem, så går det greit, og da glemmer jeg ikke hvordan de ser ut igjen. Det handler altså om å få det til "å feste seg".

[Caloni Makaroni]

Jeg så et dokumentarprogram på TV om noen folk som helt manglet evnen til å kjenne igjen ansikter. Det er et senter i hjernen som kjenner igjen ansiktstrekk, og disse menneskene manglet denne evnen. De var helt normale på andre områder. Jeg husker spesielt en far som ikke kjente igjen noen, ikke engang sine egne barn. Han hadde trøbbel når han skulle hente dem på skolen... (Han kunne huske f.eks. langt brunt hår osv., men ikke ansiktene.) Kanskje du rett og slett har svekket evne til dette, på samme måte som noen er fargeblinde og noen er dyslektikere? Uansett kan det sikkert trenes opp!

Det har jeg aldri hørt om! Men interessant..Jeg er selvsagt ikke like ille som denne faren (heldigvis), men jeg er nok definitivt et stykke nedenfor nederste percentil om sånt skulle måles på skalaer. Jeg håper jo at det finnes noen måte å trene det opp på, men skulle gjerne visst hvordan!

[Glimtipper]

Stedssansen min er helt gjennomsnittlig, tror jeg, men jeg har det på samme måte som deg med ansikter. Tror vi har snakket om det før?

Jeg må si hei til alle jeg møter i oppgangen, bare i tilfelle de er nærmeste nabo

Si i fra om du finner ut noe, da

[Caloni Makaroni]

Stedssansen min er helt gjennomsnittlig, tror jeg, men jeg har det på samme måte som deg med ansikter. Tror vi har snakket om det før?

Jeg må si hei til alle jeg møter i oppgangen, bare i tilfelle de er nærmeste nabo

Si i fra om du finner ut noe, da

Hihi, jeg også er litt sånn nervøs når mennesker ser litt ekstra på meg. Er kanskje noen som har blitt fornærma for at jeg ikke har hilst på dem, ja!

[Gjest ICI]

Det har jeg aldri hørt om! Men interessant..Jeg er selvsagt ikke like ille som denne faren (heldigvis), men jeg er nok definitivt et stykke nedenfor nederste percentil om sånt skulle måles på skalaer. Jeg håper jo at det finnes noen måte å trene det opp på, men skulle gjerne visst hvordan!

Har hørt at dette er en av kriteriene til å få diagnosen ME..

[Caloni Makaroni]

Har hørt at dette er en av kriteriene til å få diagnosen ME..

Hva er ME?

[ShitDiddelyDo]

"Hele livet (jeg er 23) har jeg vært elendig til å gjenkjenne ansikter, huske plasser jeg har vært, finne veier/retninger selv om jeg har vært der før. På de aller fleste andre områder er jeg "klisterhjerne" og fakta sitter som spikret."

Akkurat som meg.

Jeg kan møte folk på gata, vite jeg har sett dem før - men ikke i ville helvete om jeg husker når og hvor. Kan bli stående og snakke med noen som smilende stopper meg på gata og spør hvordan det går, og gå derfra uten å ane hvem jeg snakket med.

Retningssansen min er horribel. Går meg alltid bort, og finner sjelden tilbake til hoteller, osv, når jeg er i utlandet.

Men det er jo ikke noe stort problem. Er jeg på tur får jeg f.eks. sett steder i en by jeg normalt ikke ville sett, og spist mat på restauranter jeg normalt aldri ville funnet om jeg så hadde lett.

En gang, men da var jeg ganske full, i tillegg til at jeg hadde fått et knock i hodet noen timer tidligere, sto jeg og dytta på veggen til det som den gang var stamutstedet mitt, fordi jeg ikke fant døra. Fatta ikke hvorfor i helvete de hadde murt igjen døra.

Jeg husker det utrolig godt, så jeg var ikke bevistløsfull, og da dørvakta åpna døra og spurte meg, "SDD", hva faen driver du med nå?, var jeg til og med i stand til å ro meg unna med å si at jeg kødda. Men det gjorde jeg ikke.

[Gjest ICI]

Hva er ME?

www.meforum.diskusjonsforum.no/

[Caloni Makaroni]

"Hele livet (jeg er 23) har jeg vært elendig til å gjenkjenne ansikter, huske plasser jeg har vært, finne veier/retninger selv om jeg har vært der før. På de aller fleste andre områder er jeg "klisterhjerne" og fakta sitter som spikret."

Akkurat som meg.

Jeg kan møte folk på gata, vite jeg har sett dem før - men ikke i ville helvete om jeg husker når og hvor. Kan bli stående og snakke med noen som smilende stopper meg på gata og spør hvordan det går, og gå derfra uten å ane hvem jeg snakket med.

Retningssansen min er horribel. Går meg alltid bort, og finner sjelden tilbake til hoteller, osv, når jeg er i utlandet.

Men det er jo ikke noe stort problem. Er jeg på tur får jeg f.eks. sett steder i en by jeg normalt ikke ville sett, og spist mat på restauranter jeg normalt aldri ville funnet om jeg så hadde lett.

En gang, men da var jeg ganske full, i tillegg til at jeg hadde fått et knock i hodet noen timer tidligere, sto jeg og dytta på veggen til det som den gang var stamutstedet mitt, fordi jeg ikke fant døra. Fatta ikke hvorfor i helvete de hadde murt igjen døra.

Jeg husker det utrolig godt, så jeg var ikke bevistløsfull, og da dørvakta åpna døra og spurte meg, "SDD", hva faen driver du med nå?, var jeg til og med i stand til å ro meg unna med å si at jeg kødda. Men det gjorde jeg ikke.

Høres ut som om vi er temmelig like på det området, ja..Det er klart, det er gøy å "være på tur" (les: gå seg bort), men det kan være plagsomt de gangene det faktisk er ganske viktig at man kommer seg fra A til B noenlunde raskt. Og om man nettopp har startet i ny jobb er det en fordel å gjenkjenne sjefen.

Det er klart, noen ansikter fester seg litt lettere enn andre. Men det er akkurat som om jeg ikke oppfatter synsinntrykkene helt. Jeg ser f.eks. sjelden søskenlikheter, eller likhet mellom foreldre og barn. Og jeg tror jeg til en viss grad mangler evnen til å skaffe meg overblikket over en visuell situasjon. Om jeg står i et veikryss, skuer utover og ser butikker, mennesker, biler og lyktestolper, og så lukker øynene, så klarer jeg knapt å sette på plass en eneste ting.

Så det er jo noe "galt" et sted, sikkert

[Caloni Makaroni]

www.meforum.diskusjonsforum.no/

Er det det som på folkemunne kalles "Kronisk utmattelsessyndrom"? Uansett, så har jeg jo hatt det sånn hele livet, og det er vel usannsynlig at det er et symptom på en sykdom da? Om jeg akutt hadde fått det sånn som jeg beskriver, så hadde det vel vært noe annet..

[ShitDiddelyDo]

Høres ut som om vi er temmelig like på det området, ja..Det er klart, det er gøy å "være på tur" (les: gå seg bort), men det kan være plagsomt de gangene det faktisk er ganske viktig at man kommer seg fra A til B noenlunde raskt. Og om man nettopp har startet i ny jobb er det en fordel å gjenkjenne sjefen.

Det er klart, noen ansikter fester seg litt lettere enn andre. Men det er akkurat som om jeg ikke oppfatter synsinntrykkene helt. Jeg ser f.eks. sjelden søskenlikheter, eller likhet mellom foreldre og barn. Og jeg tror jeg til en viss grad mangler evnen til å skaffe meg overblikket over en visuell situasjon. Om jeg står i et veikryss, skuer utover og ser butikker, mennesker, biler og lyktestolper, og så lukker øynene, så klarer jeg knapt å sette på plass en eneste ting.

Så det er jo noe "galt" et sted, sikkert

Og hvis du er i en ukjent by og et øyelikk glemmer hvilken retning du går i, så mister du helt oversikten over nord, sør, øst og vest, ikke sant?

Jeg hadde en deilig dag i Praha hvor jeg hadde gått meg helt bort. Ante ikke fram og tilbake på noe. Men jeg gikk, spiste, drakk øl og koste meg, og visste at det ikke ville være verre enn å finne en taxi hvis behovet virkelig meldte seg.

Men når det gjelder sjefen er jeg enig. Det er enkelte det er litt pinlig at jeg ikke kjenner igjen så fort de tar på seg andre klær. Den slags går seg uansett til etter et par-tre møter.

Jeg var sammen med en tvilling en gang. Det var virkelig skummelt i starten - selv om det for folk flest var enkelt å se hvem som var hvem.

[Caloni Makaroni]

Og hvis du er i en ukjent by og et øyelikk glemmer hvilken retning du går i, så mister du helt oversikten over nord, sør, øst og vest, ikke sant?

Jeg hadde en deilig dag i Praha hvor jeg hadde gått meg helt bort. Ante ikke fram og tilbake på noe. Men jeg gikk, spiste, drakk øl og koste meg, og visste at det ikke ville være verre enn å finne en taxi hvis behovet virkelig meldte seg.

Men når det gjelder sjefen er jeg enig. Det er enkelte det er litt pinlig at jeg ikke kjenner igjen så fort de tar på seg andre klær. Den slags går seg uansett til etter et par-tre møter.

Jeg var sammen med en tvilling en gang. Det var virkelig skummelt i starten - selv om det for folk flest var enkelt å se hvem som var hvem.

"Og hvis du er i en ukjent by og et øyelikk glemmer hvilken retning du går i, så mister du helt oversikten over nord, sør, øst og vest, ikke sant?"

Jeg orker stort sett ikke å bekymre meg over hva som er hvilken retning, for jeg mister det så snart jeg bøyer meg for å knytte skolissa uansett I fremmede byer er det greit nok, en taxi er super løsning, som du sier. Det er "lov" å gå seg bort i utlandet.

Jeg bor i Trondheim, men er østlending, så jeg håper på at folk ikke tror jeg faktisk bor her på 5. året dersom jeg spør om veien i sentrum

Jeg tilbrakte noen timer med et tvillingpar på syv år i jula. Når jeg hilste på dem pugga jeg ganske enkelt at den ene hadde halvannen fortann, den andre hadde begge. Da gikk det greit

[Mista nikket]

For lenge siden var det en annen person her inne som hadde det samme som deg. Hun hadde problemer med å kjenne igjen folks ansikter. Hun hadde et navn på sykdommen, men jeg husker det ikke. Det var bare familien hennes som visste om det. Kanskje hun er her fortsatt. Ikke noe oppklarende svar fra meg egentlig.

[Caloni Makaroni]

For lenge siden var det en annen person her inne som hadde det samme som deg. Hun hadde problemer med å kjenne igjen folks ansikter. Hun hadde et navn på sykdommen, men jeg husker det ikke. Det var bare familien hennes som visste om det. Kanskje hun er her fortsatt. Ikke noe oppklarende svar fra meg egentlig.

Takk for svar! Vil ikke tro det er en -sykdom- jeg har, akkurat. Det er ikke særlig hemmende ihverdagen, men det kan være plagsomt. Og det er litt rart at jeg er sånn akkurat på det visuelle området, når jeg oppfatter og husker alt så lett ellers. Men hadde vært interessant å vite om det var noen opptreningsteknikker å benytte seg av, ja!

[tula]

Har det veldig som deg når det gjelder steds og retnings-sans! Har problemer med de 4 himmelretningene, og har i tillegg høyre og venstre-problem. Flaut å stå å ressonere seg frem til hva som er høyre når jeg er ute blant folk. Og slipp meg for all del ikke av midt i en by alene. LOST!

Jeg er litt bedre på ansikter enn det du er. Ansikter fester seg med en gang. Men jeg har problemer med å huske hvilket navn som hører til hvilket ansikt, og hvor jeg har dem fra! Var det fra en fest? Eller kanskje et foreldremøte? Har gjort noen teite feil der ja;)

Jeg antar at det finnes noen øvelser for problemet, men har ikke hørt om noe konkret. Du får google litt! Hvis du ikke googler deg bort da;)

[Caloni Makaroni]

Har det veldig som deg når det gjelder steds og retnings-sans! Har problemer med de 4 himmelretningene, og har i tillegg høyre og venstre-problem. Flaut å stå å ressonere seg frem til hva som er høyre når jeg er ute blant folk. Og slipp meg for all del ikke av midt i en by alene. LOST!

Jeg er litt bedre på ansikter enn det du er. Ansikter fester seg med en gang. Men jeg har problemer med å huske hvilket navn som hører til hvilket ansikt, og hvor jeg har dem fra! Var det fra en fest? Eller kanskje et foreldremøte? Har gjort noen teite feil der ja;)

Jeg antar at det finnes noen øvelser for problemet, men har ikke hørt om noe konkret. Du får google litt! Hvis du ikke googler deg bort da;)

De fleste surrer med et eller annet, og for de fleste har jeg inntrykk av at det er navn. Jeg, derimot, kan ha hele navnelisten på foreldremøtet i hodet, men klarer ikke å koble den til et eneste ansikt

[org]

Er du meg i forkledning?!

:-)