kommer ingen vei...

[Gjest engelen]

ut av dette rotet som jeg har rota meg oppi.. Føler ikke at jeg kan kalle det en sf, selv om alle rundt meg sier det er det.. Men jeg forstår kanskje ikke selv hvor langt det har gått??

Vil så gjerne ut, men samtidig kunne bli tynn!! Men det funker jo ikke?? Alle sier liksom hele tia at jeg er så tynn, men nekter å tro dem:/

Klarer ikke å lære meg det råde jeg gir andre, det å bli glad i seg selv.. Jeg må straffe meg sjøl.

Psykologen maser, takler ikke å snakke med ham, føler NULL tillit:/ Men tørr ikke si at jeg ønsker meg en kvinnelig en... Har mest lyst til å løpe vekk når jeg drar dit, men det tørr jeg heller ikke!!

Det ble en opptur å få lappen, men alikavel så er jeg ikke gla hele tia for det. Føler at andre hele tia forventer det av meg...! Selvfølgelig blir det masse kjøring med venner osv, og for all del, det er kult! Men depresjonen er der uansett..

Sukk, blir bare frustrert, vet at dette inlegget ble noe rotete, vet ikke om det er noe jeg vil frem til. Er bare lei..

[kanskje]

Ser du ikke har det helt lett.

Men når du en gang kommer ut av det, er du MYE sterkere.

Det vil du nok merke.

(gratulerer med lappen forresten)

Lurer på en ting:spiser du nå???

eller spyr du etter på???

(trenger ikke å svare)

Lurer sånn på hvordan det går med deg.

Henger ikke helt med her, så det er nok mulig du har skrevet det før!!!

Gla¨i deg!!!

Stooooor klem fra

[Gjest engelen]

Ser du ikke har det helt lett.

Men når du en gang kommer ut av det, er du MYE sterkere.

Det vil du nok merke.

(gratulerer med lappen forresten)

Lurer på en ting:spiser du nå???

eller spyr du etter på???

(trenger ikke å svare)

Lurer sånn på hvordan det går med deg.

Henger ikke helt med her, så det er nok mulig du har skrevet det før!!!

Gla¨i deg!!!

Stooooor klem fra

Kjære Kanskje!

Helt i orden at du spør:)

Jeg er blant de som "ikke" spiser.. Foreldrene mine har fått vite om dette, så når jeg er hjemme blir jeg tvangsfora..*sukk* som om det gjør det noe bedre:/ Bruker å jogge når jeg kan, men i det sisste har jeg vært så stressa og sliten av forskjellige ting, så jeg har ikke fått så mye overskudd eller tid til det.

Hva med deg, hvordan går det??

*klemmer*

[Laila Sundgot Schneider, Lege]

Kjære engelen! Jeg vil råde deg på det sterkeste å ta opp med psykologen din om at du ønsker en kvinnelig psykolog. Da kan dere kanskje sammen finne ut hva som gjør at du foretrekker en kvinne framfor en mann. Vi ser ofte at det å ta opp slike viktige ting i en terapi kan føre til en positiv endring. Psykologen er der for din del og det er viktig at du føler deg trygg. Det kan være at psykologen ser at du strever med dette og vi vet at det ofte er vanskelig for en med spiseforstyrrelser å våge å ha tillit, våge å stole på både behandler og andre, ofte blir dette et viktig tema i selve behandlingen på vei ut av spiseforstyrrelsen. Lykke til med å våge å ta dette opp med psykologen din!

[Gjest engelen]

Kjære engelen! Jeg vil råde deg på det sterkeste å ta opp med psykologen din om at du ønsker en kvinnelig psykolog. Da kan dere kanskje sammen finne ut hva som gjør at du foretrekker en kvinne framfor en mann. Vi ser ofte at det å ta opp slike viktige ting i en terapi kan føre til en positiv endring. Psykologen er der for din del og det er viktig at du føler deg trygg. Det kan være at psykologen ser at du strever med dette og vi vet at det ofte er vanskelig for en med spiseforstyrrelser å våge å ha tillit, våge å stole på både behandler og andre, ofte blir dette et viktig tema i selve behandlingen på vei ut av spiseforstyrrelsen. Lykke til med å våge å ta dette opp med psykologen din!

Jo.. Men det er vanskelig å ta slikt opp med ham, i og med at jeg ikke føler noen tillit. Sitter jo bare å sier ja, nei, vet ikke.. Takler ham ikke! Kanskje det har en sammenheng med at jeg opplevde overgrep som liten? (skjedde en gang)-ikke sånt kjempealvorlige greier.

Er nesten "redd" ham..

[petrine]

Jo.. Men det er vanskelig å ta slikt opp med ham, i og med at jeg ikke føler noen tillit. Sitter jo bare å sier ja, nei, vet ikke.. Takler ham ikke! Kanskje det har en sammenheng med at jeg opplevde overgrep som liten? (skjedde en gang)-ikke sånt kjempealvorlige greier.

Er nesten "redd" ham..

Du kommer ingen vei i terapi hvis du ikke presser deg selv litt - dvs. at du sier ting du synes er kjempevanskelig å få sagt... Psykologen kan ikke gjøre noe for deg hvis du ikke gir han noe å jobbe med. Du må bidra med ditt - og så kan han hjelpe deg videre... Dette er en av de tingene som skiller terapi fra vanlig "menneskelig samkvem".

[Gjest Laxie]

Jo.. Men det er vanskelig å ta slikt opp med ham, i og med at jeg ikke føler noen tillit. Sitter jo bare å sier ja, nei, vet ikke.. Takler ham ikke! Kanskje det har en sammenheng med at jeg opplevde overgrep som liten? (skjedde en gang)-ikke sånt kjempealvorlige greier.

Er nesten "redd" ham..

Kan du skrive noe til ham? Forklare på papiret at du synest det er vanskelig å S*I det på grunn av sånn og sånn?

Kanskje lettere å snakke om det videre da? Og hvis ikke kan du jo bare unnlage å svare, og forklare mer neste gang?

Våg å satse!! Psyk.en har jo taushetsplikt, det får konsekvenser for ham også, om han ikke holdt den! Og om du blir forlegen overfor ham, trenger du treffe ham/ha noe med ham å gjøre etter at terapien er over?

Håper du våger å få det fram!

Er det noen andre som er "inne i bildet" som du kan si det til, at du ønsker en kvinnelig psykolog?

Ønsker deg også lykke til med å våge!

Mvh