Hva skader et barnesinn mest?

[Gjest Har sluttet å håpe om et kranglefritt hjem.]

I diskusjoner på dol, får man høre at det er bedre å bo hver for seg enn i et hjem hvor foreldrene krangler.

Jeg tenker mye på dette. Vi krangler en del i perioder. Det starter gjerne med diskusjoner om ferie eller hvordan man skal bruke fritiden. Vi har forskjellige ønsker og behov.

Diskusjonen starter på en saklig måte, men ender ofte opp i barnslige usakligheter og høylytt drittkasting. Krangler oftere når alle har fri og vi skal hygge oss.

Aldri vold eller ødeleggelser heldigvis. Da hadde jeg ikke spurt en gang.

Vi er glade i hverandre, men noen ganger føler jeg at denne kranglingen (som noen ganger går fort over og andre ganger trekker seg over dager) bryter ned og gjør meg deprimert.

Jeg bestemmer meg ofte for at jeg ikke vil være med på den slags usakligheter, men det er vanskelig å la være. å bare ta i mot, greier jeg ikke.

Det er ikke slik jeg vil ha det. Det er ikke dette jeg ønsker for ungene mine.

Ofte blir det småkjekling ved frokostbordet i helgene også, før vi får roet oss og bestemt oss for hva vi skal bruke dagen til, og når vi først har bestemt oss, er vo gode venner.

Ungene gir uttrykk for at de er lei av dette, men de virker å være harmoniske og flotte unger som greier seg bra på alle vis.

Hverdagene går stort sett greit. Da har vi ikke så mye tid til å krangle. Vi samarbeider greit.

Hva er verst/best? Å bo sammen med to foreldre som er som hund og katt innimellom eller å bo hver for seg med det det medfører av flytting frem og tilbake osv.

[Gjest sm29]

det er mulig å få hjelp på familiekontoret.

Det kan være godt å få litt hjelp til konflikt løsning:)

lykke til

[Gjest noen få tanker fra meg]

er det mulig at dere foreldre kan oppnå en bedre måte å kommunisere på?

personlig, etter å ha vokst opp med krangling og flisespikkeri, det er ikke noe jeg vil utsette mine barn for (hvis jeg får noen..).jeg var alltid det "glade" barnet,sa ingenting om kranglingen.men hver gang jeg var på besøk hos andre hvor stemningen var støttende og kjærlig mellom foreldrene,fikk jeg klump i magen.og gråt meg i søvn.tror barn tar på seg den blide masken for de ikke vil havne i samme krangel som foreldrene. "hvis jeg bare smiler og er glad, så blir de ikke sure og kjefter på meg.."

men det er veldig vanskelig å gi et konkret svar til deg her på dol.har dere det fint ellers?hva med å prøve par terapi?er det verdt det?

[Sofline]

er det mulig at dere foreldre kan oppnå en bedre måte å kommunisere på?

personlig, etter å ha vokst opp med krangling og flisespikkeri, det er ikke noe jeg vil utsette mine barn for (hvis jeg får noen..).jeg var alltid det "glade" barnet,sa ingenting om kranglingen.men hver gang jeg var på besøk hos andre hvor stemningen var støttende og kjærlig mellom foreldrene,fikk jeg klump i magen.og gråt meg i søvn.tror barn tar på seg den blide masken for de ikke vil havne i samme krangel som foreldrene. "hvis jeg bare smiler og er glad, så blir de ikke sure og kjefter på meg.."

men det er veldig vanskelig å gi et konkret svar til deg her på dol.har dere det fint ellers?hva med å prøve par terapi?er det verdt det?

Jeg tror det er minst like skadelig med bitter taushet fordi foreldrene er uenige om noe. Regelen for foreldre bør være: snakk ut om problemene med en gang, ikke gjør det foran barna, og ikke snerr til hverandre.

[Sofline]

Jeg snakker av erfaring når jeg sier at det helt klart ikke er moro å være barn i et hjem hvor foreldrene konstant snerrer til hverandre.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Slik dette beskrives, kan ikke denne type belastning på barna sammenlignes med den belastning det er å oppleve en skillsmisse.

Dette må da normalt fornuftige voksne greie å finne en kostruktiv løsning på. Det burde være enkelt.

[Gjest Har sluttet å håpe om et kranglefritt hjem.]

Slik dette beskrives, kan ikke denne type belastning på barna sammenlignes med den belastning det er å oppleve en skillsmisse.

Dette må da normalt fornuftige voksne greie å finne en kostruktiv løsning på. Det burde være enkelt.

Takk for svar.

Da har jeg fått bekreftet det jeg trodde og håpet.

Ja,det burde lett la seg ordne, men vi har nå vært sammen i 17 år. Jeg skal gjøre hva -jeg- kan gjøre ihvertfall.

[Gjest lære konflikter]

Som foreldre er en rollemodell i konflikter. Barn skal lære å takle konflikter og da er det viktig med gode forbilder.

Litt krangling tar de ikke skade av men man bør være bevisst på hvordan man krangler.

[Gjest Har sluttet å håpe pået kranglefritt hjem.]

Som foreldre er en rollemodell i konflikter. Barn skal lære å takle konflikter og da er det viktig med gode forbilder.

Litt krangling tar de ikke skade av men man bør være bevisst på hvordan man krangler.

Jeg er fullstendig enig med deg.

Det er ikke noe galt med fornuften min tror jeg, men det er fryktelig vanskelig å ikke svare for seg når det først starter.

Jeg har prøvd det skal du vite, men hvis det ikke hjelper det også, så sprekker jeg. Å ta i mot skjeldsord er jeg dårlig på og så ender det i at jeg blir like barnslig jeg også.

Det hender også at ungene blander seg inn i konflikten. Spesielt den eldste.

Hun lytter, sier i fra og tar parti og lar oss få vite hvor tåpelige vi er.

Nei, det er ikke bra dette.

[ylvali1365381015]

Jeg er fullstendig enig med deg.

Det er ikke noe galt med fornuften min tror jeg, men det er fryktelig vanskelig å ikke svare for seg når det først starter.

Jeg har prøvd det skal du vite, men hvis det ikke hjelper det også, så sprekker jeg. Å ta i mot skjeldsord er jeg dårlig på og så ender det i at jeg blir like barnslig jeg også.

Det hender også at ungene blander seg inn i konflikten. Spesielt den eldste.

Hun lytter, sier i fra og tar parti og lar oss få vite hvor tåpelige vi er.

Nei, det er ikke bra dette.

Har vært der selv, jeg.

Ikke at det er skjellsord med i bildet, men stadige hentydninger og "frekkheter" som går ungene hus forbi, referanser til tidligere konflikter og stadige ymt som går rett inn i mitt ømmeste punkt. Ofte er det de reneste provokasjoner, slik jeg føler det.

Og ja, det koster blod å bite i seg urettferdigheter og overtramp når man er sliten og prøver så godt man kan.

Da hender det man sprekker, og at det blir en real krangel.

Tror ikke det er uvanlig, selv om barn bør skånes for opprivende scener og stygg munnbruk.

De fleste beholder likevel et filter på så lenge barna er i nærheten, tror jeg. Det kunne iallefall kommer til værre ytterligheter dersom vi bodde alene, da hadde vi ikke spart på glosene i samme grad som nå...

Barn har jo godt av å delta i diskusjoner, se at foreldrene er uenige og kan vise følelser, for så å forenes og ordne opp etter seg med en ordentlig unnskyldning. Det er forbilledlig, og noe de selv kan bruke. Barn som aldri har hørt noen heve stemmen får sjokk når de entrer verden og skal brynes mot andre. Dessuten må det være lov å gi uttrykk for ulike følelser, ikke bare de som pleaser andre. Barn lærer gjennom erfaringer hvordan de skal takle andres følelser og dtå i konflikter. Å ikke ha noe forhold til slikt overhodet er bare en hemsko.

Men her snakker jeg selvfølhgelig ikke om utskjelling eller vold, voldsomme verbale uttrykk, hysterisk gråt og truende adferd.

Det som kan defineres innunder en normaladferd innad i familien vil selvsagt variere veldig. Men alle er vi mennesker, og det har barn godt av å forstå, tror nå jeg.

Da vil de også selv sannsynligvis føle at det er rom for deres følelser, motgang og ekte opplevelser- de slipper å filtrere overfor dem de skal stole på å støtte seg til. Det finnes mange nok flinke og snille og pliktoppfyllende barn, som enten lever med fortielse og forstillelse, eller motsatt: voksne som ikke eier filter overhodet, og som overøser sine barn med egne overgitte følelser, skremmer dem eller gjør dem hjelpesløse.

Da kan man jo få barn som må balansere for disse truende opplevelsene, og selv være ankeret i familien. Da blir kanskje tilfellet en fortregning av egne følelser og en fornektning av vesentlige deler av en selv. Slike barn får vel gjerne spiseforstyrrelser eller andre psykosomatiske plager, fordi de ikke makter eller tillater seg selbv å kjenne på følelser før spenningen setter seg et sted i adferdsmønsteret eller kroppen.

Så, det er jo vanskelig dette. Som alt annet ved foreldrerollen. Men jeg tror ikke man skal slutte å være privatperson med et levende følelsesliv fordi man får barn. Man må i større grad enn før filtrere og være egen adferd bevisst, men man må heller ikke lære barna at man ikke kan vise følelser eller bli en papirdukkemamma som aldri hever stemmen. Hva slags ventil for følelser får barnet i et slikt klima? Et vakuum???

Balansen tror jeg de flest er klar over. Mange vil trampe over et par ganger eller fler, andre vil stadig bryte grensene. Atter andre er stive ikke-personer som foreldre, og gir ikke barna direkte erfaring med situasjoner der de kan lære eller kopiere adferd i det hele tatt. Og det er etter mitt skjønn også veldig synd på disse barna!

[Patsi]

Vet du hva, sånn var vi også før. Vi kunne krangle kveld etter kveld bare for små filleting og bagateller.

Men vi har faktisk lært oss av med det. Vi sier ofte "Jaja, da får vi bare mene forskjellige ting, da", også lar vi det bli med det.

Selvfølgelig krangler vi av og til enda, men det er mye skjeldnere enn før - og ikke så ofte for små filleting. Så det _er_ håp :-)

Anbefaler boken "Blås i bagatellene i parforholdet"

http://www.cappelen.no/main/katalog.aspx?isbn=8202195616&f=1283

[Gjest Takk for tipset!]

Vet du hva, sånn var vi også før. Vi kunne krangle kveld etter kveld bare for små filleting og bagateller.

Men vi har faktisk lært oss av med det. Vi sier ofte "Jaja, da får vi bare mene forskjellige ting, da", også lar vi det bli med det.

Selvfølgelig krangler vi av og til enda, men det er mye skjeldnere enn før - og ikke så ofte for små filleting. Så det _er_ håp :-)

Anbefaler boken "Blås i bagatellene i parforholdet"

http://www.cappelen.no/main/katalog.aspx?isbn=8202195616&f=1283

Takk for tipset.

Nå er det heldigvis ikke slik at vi krangler hver kveld.

Vi har det stort sett fint, men det kommer i perioder og jeg blir så sliten og langt nede akkurat når vi er der.

Men så har jeg en tendes til å glemme ganske fort når alt er ok igjen. Da er vi en helt normal familie og jeg er fornøyd, helt til neste gang og det er ett like stort sjokk for meg hver gang.

Skulle tro at det ikke var slik nå etter så mange år, men slik er det.

[Gjest Har gitt opp håpet om et kranglefritt hjem]

Har vært der selv, jeg.

Ikke at det er skjellsord med i bildet, men stadige hentydninger og "frekkheter" som går ungene hus forbi, referanser til tidligere konflikter og stadige ymt som går rett inn i mitt ømmeste punkt. Ofte er det de reneste provokasjoner, slik jeg føler det.

Og ja, det koster blod å bite i seg urettferdigheter og overtramp når man er sliten og prøver så godt man kan.

Da hender det man sprekker, og at det blir en real krangel.

Tror ikke det er uvanlig, selv om barn bør skånes for opprivende scener og stygg munnbruk.

De fleste beholder likevel et filter på så lenge barna er i nærheten, tror jeg. Det kunne iallefall kommer til værre ytterligheter dersom vi bodde alene, da hadde vi ikke spart på glosene i samme grad som nå...

Barn har jo godt av å delta i diskusjoner, se at foreldrene er uenige og kan vise følelser, for så å forenes og ordne opp etter seg med en ordentlig unnskyldning. Det er forbilledlig, og noe de selv kan bruke. Barn som aldri har hørt noen heve stemmen får sjokk når de entrer verden og skal brynes mot andre. Dessuten må det være lov å gi uttrykk for ulike følelser, ikke bare de som pleaser andre. Barn lærer gjennom erfaringer hvordan de skal takle andres følelser og dtå i konflikter. Å ikke ha noe forhold til slikt overhodet er bare en hemsko.

Men her snakker jeg selvfølhgelig ikke om utskjelling eller vold, voldsomme verbale uttrykk, hysterisk gråt og truende adferd.

Det som kan defineres innunder en normaladferd innad i familien vil selvsagt variere veldig. Men alle er vi mennesker, og det har barn godt av å forstå, tror nå jeg.

Da vil de også selv sannsynligvis føle at det er rom for deres følelser, motgang og ekte opplevelser- de slipper å filtrere overfor dem de skal stole på å støtte seg til. Det finnes mange nok flinke og snille og pliktoppfyllende barn, som enten lever med fortielse og forstillelse, eller motsatt: voksne som ikke eier filter overhodet, og som overøser sine barn med egne overgitte følelser, skremmer dem eller gjør dem hjelpesløse.

Da kan man jo få barn som må balansere for disse truende opplevelsene, og selv være ankeret i familien. Da blir kanskje tilfellet en fortregning av egne følelser og en fornektning av vesentlige deler av en selv. Slike barn får vel gjerne spiseforstyrrelser eller andre psykosomatiske plager, fordi de ikke makter eller tillater seg selbv å kjenne på følelser før spenningen setter seg et sted i adferdsmønsteret eller kroppen.

Så, det er jo vanskelig dette. Som alt annet ved foreldrerollen. Men jeg tror ikke man skal slutte å være privatperson med et levende følelsesliv fordi man får barn. Man må i større grad enn før filtrere og være egen adferd bevisst, men man må heller ikke lære barna at man ikke kan vise følelser eller bli en papirdukkemamma som aldri hever stemmen. Hva slags ventil for følelser får barnet i et slikt klima? Et vakuum???

Balansen tror jeg de flest er klar over. Mange vil trampe over et par ganger eller fler, andre vil stadig bryte grensene. Atter andre er stive ikke-personer som foreldre, og gir ikke barna direkte erfaring med situasjoner der de kan lære eller kopiere adferd i det hele tatt. Og det er etter mitt skjønn også veldig synd på disse barna!

Et klokt innlegg du har her.

Det å ta opp gamle ting er også det jeg opplever med mannen min.Det kommer når han er irritabel for ett eller annet og så kommer det gjerne en haug med beskyldninger om hva som skjedde den gang i 1995:)

Og så begynner jeg gjerne jeg også å beskylde han for at -jammen du er jo ikke noe bedre for du.....osv. Rene barnehagen. Kjenner du deg igjen i dette?

Noen ganger prøver jeg å tie for at det ikke skal utvikle seg. Hvis det ikke hjelper, har jeg merket at det faktisk er bedre å skrike ut at nok er nok. Hvis jeg skriker ordentlig, får han et slikt sjokk at jeg greier å stoppe kjeften hans.

Etter mange år har jeg funnet at det er den beste metoden mange ganger.

Jeg tror nok at jeg også er ganske premenstruell, men jeg kan ikke bare skylde på det.

Datteren min sier at det er pappa som er den irriterende og frekk i munnen og som terger.Hun har rett i det, men jeg lar meg lettere terge når jeg er premenstruell. Har mye lettere for å ta meg nær av ting da.

Men nå er han ikke slik hele tiden.Tror han har sine perioder i måneden han også jeg.

Når jeg tenker nøye etter hva vi egentlig krangler om så handler det ofte om bruk av ferier og fritid.Ihverfall starter det gjerne med det.

Akkurat nå har vi det fint,så det var ikke derfor jeg skrev innlegget. Satt bare og tenkte litt rundt disse tingene og fikk lyst til å høre synspunkter.

En trøst er det ihvertfall at ungene virker harmoniske og greier seg fint på skolen faglig og sosialt. Men man kan jo aldri vite. Man leser mye her inne på dol om folk som anklager sine foreldre i voksen alder.

[ylvali1365381015]

Et klokt innlegg du har her.

Det å ta opp gamle ting er også det jeg opplever med mannen min.Det kommer når han er irritabel for ett eller annet og så kommer det gjerne en haug med beskyldninger om hva som skjedde den gang i 1995:)

Og så begynner jeg gjerne jeg også å beskylde han for at -jammen du er jo ikke noe bedre for du.....osv. Rene barnehagen. Kjenner du deg igjen i dette?

Noen ganger prøver jeg å tie for at det ikke skal utvikle seg. Hvis det ikke hjelper, har jeg merket at det faktisk er bedre å skrike ut at nok er nok. Hvis jeg skriker ordentlig, får han et slikt sjokk at jeg greier å stoppe kjeften hans.

Etter mange år har jeg funnet at det er den beste metoden mange ganger.

Jeg tror nok at jeg også er ganske premenstruell, men jeg kan ikke bare skylde på det.

Datteren min sier at det er pappa som er den irriterende og frekk i munnen og som terger.Hun har rett i det, men jeg lar meg lettere terge når jeg er premenstruell. Har mye lettere for å ta meg nær av ting da.

Men nå er han ikke slik hele tiden.Tror han har sine perioder i måneden han også jeg.

Når jeg tenker nøye etter hva vi egentlig krangler om så handler det ofte om bruk av ferier og fritid.Ihverfall starter det gjerne med det.

Akkurat nå har vi det fint,så det var ikke derfor jeg skrev innlegget. Satt bare og tenkte litt rundt disse tingene og fikk lyst til å høre synspunkter.

En trøst er det ihvertfall at ungene virker harmoniske og greier seg fint på skolen faglig og sosialt. Men man kan jo aldri vite. Man leser mye her inne på dol om folk som anklager sine foreldre i voksen alder.

Nå får jeg på følelsen at vi har samme type mann i hus. Min er stort sett harmonisk og stabil, kanskje mer enn meg, men han er så innmari pirkete på alt! Det går selvsagt bedre når han er utsovet og ellers i en god steam, men det er typisk at når han i perioder er sliten, forfølger han meg med lupe og skal kommentere og klage over den minste detalj. Jeg kan være svært labil i perioden før mensen, men det vet vi jo begge, og dermed blir alt i denne perioden "min skyld".

Tror du har rett i det du sier om mennns syklus- man trenger nødvendigvis ingen fysisk manifestasjon på at humør og kropp gjennomgår faser.

jammen tror jeg ikke min mann er mer premenstruell enn meg mange ganger! Jeg er liksom kruttønna fra gammelt av, vi var motpoler da vi møttes, men det er 15 år siden og mye kan skje på den tiden.

Våre roller er imidlertid ikke forandret, han har meg spikret der jeg var som 16åring enda, det er beleilig å kutte en ubehagelig diskusjomn eller krangel med et utdagn som går på min urimelighet eller irrasjonalitet.

Selv føler jeg han er ikke bare irrasjonell, men direkte tirrende og konfliktsøkende i perioder. Da har jeg tenkt at han ikke makter å kjenne på de følelsene han har av utmattelse(han klatrer og strever på jobben), og ta seg en hvil. Alternativer blir å la spenningene og irritasjonen gå utover meg. Det starter ett sted, og forskyves etterhvert. Fokus for anklagene kan endres etterhvert som jeg beklager eller manøvrerer meg ut av situasjonen. Dette tyder etter mitt skjønn på at det ikke var en viktig enkeltsak han ville klage over, men heller vil få utløp for noe som demmer seg oppi ham.

Han har selv en slik mor. Gudbedre, som vi har gremmet oss i alle år over hennes offentlige utskjelling av mannen!Det er dermed rart at min mann velger samme strategier for å mestre irritasjon og anspenthet. Det er stort sett praktiske ting (i mine øyne detaljer) det dreier seg om. Det kan jo være at han verdsetter vasking og orden såppas høyt at han ikke kan være lykkelig uten å fire på kravebe. Men ærlig talt: når han kjenner på kroppen og opplever hvordan vi strever i oerioder...Er det ikke rart å være så til de grader bombastisk og intolerant overfor klær på soverommet og oppvask på kjøkken benken til tider?

Er det tross alt ikke bedre at vi tar den etterlengtede hvilen på sofaen, for dermed å ta litt skippertak når vi har mer å gå på`?

Min mann tror alle andre har ryddige og rene og strøkne hjem. Han er ambisisøs og bevisst. både som arbeidstaker og familiemann. Det resulterer i at han er en flink far som leser, leker og snakker mad barna hver dag, strekker seg og får tillit på jobb. men baksiden er et ideal om ewt perfekt hjem og den perfekte hustru. Jeg tar livet som det kommer, og koser meg med både barn og studier,venner og hobbyer.

Jeg mener likevel at jeg ikke er noen slubbert og liker en viss orden rundt meg.Jeg prøver innimellom å være romasntisk og hyggelig overfor min mann også, gi massasje og kos, komplimenter og snakke vennlig, selv om jeg kanskje enser at han er sur.

det hjeøper i perioder, vi må holde motet oppe.

Det var deilig å lese innlegget ditt, kjenner meg veldig igjen.

:-) Det krever virkelig sin kvinne (og mann?) å stå i et forhold gjennom år med barn og plikter og karriære... det er en avveining hvor mye man er villig til å tåle til slutt. jeg hadde slike tanker første gang for snart ett år siden.

Vi er fremdeles sammnen, har vært til rådgivning fire ganger, og det hjalp jo.

Opp med motet!

Håper å høre fra deg igjen! :-)

Nå i det siste har jeg og mannen hatt et par ille episoder med tilbakefall- destruktiv og hyppig krangling. Men jeg gir ikke opp håpet om at vi en dag skal finne den balansen vi hadde så lenge.

Så lenge man prøver er det håp.

[Gjest Har gitt opp håpet om et kranglefritt hjem]

Nå får jeg på følelsen at vi har samme type mann i hus. Min er stort sett harmonisk og stabil, kanskje mer enn meg, men han er så innmari pirkete på alt! Det går selvsagt bedre når han er utsovet og ellers i en god steam, men det er typisk at når han i perioder er sliten, forfølger han meg med lupe og skal kommentere og klage over den minste detalj. Jeg kan være svært labil i perioden før mensen, men det vet vi jo begge, og dermed blir alt i denne perioden "min skyld".

Tror du har rett i det du sier om mennns syklus- man trenger nødvendigvis ingen fysisk manifestasjon på at humør og kropp gjennomgår faser.

jammen tror jeg ikke min mann er mer premenstruell enn meg mange ganger! Jeg er liksom kruttønna fra gammelt av, vi var motpoler da vi møttes, men det er 15 år siden og mye kan skje på den tiden.

Våre roller er imidlertid ikke forandret, han har meg spikret der jeg var som 16åring enda, det er beleilig å kutte en ubehagelig diskusjomn eller krangel med et utdagn som går på min urimelighet eller irrasjonalitet.

Selv føler jeg han er ikke bare irrasjonell, men direkte tirrende og konfliktsøkende i perioder. Da har jeg tenkt at han ikke makter å kjenne på de følelsene han har av utmattelse(han klatrer og strever på jobben), og ta seg en hvil. Alternativer blir å la spenningene og irritasjonen gå utover meg. Det starter ett sted, og forskyves etterhvert. Fokus for anklagene kan endres etterhvert som jeg beklager eller manøvrerer meg ut av situasjonen. Dette tyder etter mitt skjønn på at det ikke var en viktig enkeltsak han ville klage over, men heller vil få utløp for noe som demmer seg oppi ham.

Han har selv en slik mor. Gudbedre, som vi har gremmet oss i alle år over hennes offentlige utskjelling av mannen!Det er dermed rart at min mann velger samme strategier for å mestre irritasjon og anspenthet. Det er stort sett praktiske ting (i mine øyne detaljer) det dreier seg om. Det kan jo være at han verdsetter vasking og orden såppas høyt at han ikke kan være lykkelig uten å fire på kravebe. Men ærlig talt: når han kjenner på kroppen og opplever hvordan vi strever i oerioder...Er det ikke rart å være så til de grader bombastisk og intolerant overfor klær på soverommet og oppvask på kjøkken benken til tider?

Er det tross alt ikke bedre at vi tar den etterlengtede hvilen på sofaen, for dermed å ta litt skippertak når vi har mer å gå på`?

Min mann tror alle andre har ryddige og rene og strøkne hjem. Han er ambisisøs og bevisst. både som arbeidstaker og familiemann. Det resulterer i at han er en flink far som leser, leker og snakker mad barna hver dag, strekker seg og får tillit på jobb. men baksiden er et ideal om ewt perfekt hjem og den perfekte hustru. Jeg tar livet som det kommer, og koser meg med både barn og studier,venner og hobbyer.

Jeg mener likevel at jeg ikke er noen slubbert og liker en viss orden rundt meg.Jeg prøver innimellom å være romasntisk og hyggelig overfor min mann også, gi massasje og kos, komplimenter og snakke vennlig, selv om jeg kanskje enser at han er sur.

det hjeøper i perioder, vi må holde motet oppe.

Det var deilig å lese innlegget ditt, kjenner meg veldig igjen.

:-) Det krever virkelig sin kvinne (og mann?) å stå i et forhold gjennom år med barn og plikter og karriære... det er en avveining hvor mye man er villig til å tåle til slutt. jeg hadde slike tanker første gang for snart ett år siden.

Vi er fremdeles sammnen, har vært til rådgivning fire ganger, og det hjalp jo.

Opp med motet!

Håper å høre fra deg igjen! :-)

Nå i det siste har jeg og mannen hatt et par ille episoder med tilbakefall- destruktiv og hyppig krangling. Men jeg gir ikke opp håpet om at vi en dag skal finne den balansen vi hadde så lenge.

Så lenge man prøver er det håp.

De er litt like. Kanskje mest i måten å ta ut ting på.

De er riktignok forskjellige med det å ha et pirkete hjem og til å hjelpe unger med lekser.

Dessuten er det han som er kruttønne og ikke jeg, men jeg blir det hvis jeg bare blir terget nok.

Det er nok jeg som tar meg av hus og lekser og han plages ikke av et rotete hus han.Han kan gjerne si:- Er du ute og går tur med bikkja de nå igjen, når jeg støvsuger;o)

Men han er ambisiøs og driver noen prosjekter utover den vanlige jobben sin.

Jeg merker lett når han står fast og føler at han ikke kommer videre eller når pengespekulasjonene går ned eller opp. Spesielt det siste:)

Men han har en enorm ståpåvilje. Det skal han ha.

Og så skal han se hele verden. Han skal se hele verden helst på kortest mulig tid. Han greier ikke å innse at jeg bare har 5 uker ferie.

- Vi gjør aldri noenting vi, kan han si.

Og akkurat det gjør meg så forbasket sint, for i de årene vi har vært sammen har vi reist veldig mye. Hele vennektretsen synes vi er så flinke til å reise og vi er nok dem som har reist og opplevd mest. Men det blir aldri nok for han.

Vi gjør også noe ut av hver eneste helg. Sitter aldri inne og later oss ei hel helg som andre kan gjøre.

Akkurat det hadde nok ikke jeg heller orket, men noen ganger synes jeg det kan bli for mye. Spesielt når jeg synes han klager på disse tingene helt uten grunn og han aldri er fornøyd. Han er livredd for å kaste bort tiden, skjønner du.

Å føle at man ikke strekker til på alle hans ønsker er slitsomt.

Jeg har også ønsker, men de blir ofte undervurdert føler jeg. Synes han er litt egoistisk.

Ja ja, nå klager vi fælt på mennene våres, men det er jo så deilig å se at vi ikke er alene, ikke sant? Og når alt kommer til alt er det vel egentlig ikke så ille:)

[ylvali1365381015]

De er litt like. Kanskje mest i måten å ta ut ting på.

De er riktignok forskjellige med det å ha et pirkete hjem og til å hjelpe unger med lekser.

Dessuten er det han som er kruttønne og ikke jeg, men jeg blir det hvis jeg bare blir terget nok.

Det er nok jeg som tar meg av hus og lekser og han plages ikke av et rotete hus han.Han kan gjerne si:- Er du ute og går tur med bikkja de nå igjen, når jeg støvsuger;o)

Men han er ambisiøs og driver noen prosjekter utover den vanlige jobben sin.

Jeg merker lett når han står fast og føler at han ikke kommer videre eller når pengespekulasjonene går ned eller opp. Spesielt det siste:)

Men han har en enorm ståpåvilje. Det skal han ha.

Og så skal han se hele verden. Han skal se hele verden helst på kortest mulig tid. Han greier ikke å innse at jeg bare har 5 uker ferie.

- Vi gjør aldri noenting vi, kan han si.

Og akkurat det gjør meg så forbasket sint, for i de årene vi har vært sammen har vi reist veldig mye. Hele vennektretsen synes vi er så flinke til å reise og vi er nok dem som har reist og opplevd mest. Men det blir aldri nok for han.

Vi gjør også noe ut av hver eneste helg. Sitter aldri inne og later oss ei hel helg som andre kan gjøre.

Akkurat det hadde nok ikke jeg heller orket, men noen ganger synes jeg det kan bli for mye. Spesielt når jeg synes han klager på disse tingene helt uten grunn og han aldri er fornøyd. Han er livredd for å kaste bort tiden, skjønner du.

Å føle at man ikke strekker til på alle hans ønsker er slitsomt.

Jeg har også ønsker, men de blir ofte undervurdert føler jeg. Synes han er litt egoistisk.

Ja ja, nå klager vi fælt på mennene våres, men det er jo så deilig å se at vi ikke er alene, ikke sant? Og når alt kommer til alt er det vel egentlig ikke så ille:)

Nei, jeg synes vi kan kalle en spade for en spade og klage hjertelig av og til! Det betyr ikke at vi ikke elsker våre menn og stort sett har det fint.

Akkurat det su sier om å kaste bort tiden kunne også vært et direkte sitat fra min mann. Han føler det er så mye han må rekke over, oppfylle, klare(når andre klarer!)... Flink of pliktoppfyllende er han, mer enn meg.

Jeg kan da også vitterlig se hans kvaliteter, dem setter jeg pris på fremdeles. Men det er bare det det at han spsises opp av selvopplevde krav som egentlig ikke er der.

Slik sett deler han skjebne med mange, også kvinner, og jeg skjønner ham godt.

Men når jeg kommer mot en vegg, kan jeg stoppe og ta pause, avverge krasjet. Han kan ikke det, ikke engang når jeg ber ham.

Og så får han slike perioder med drittsekkoppførsel. (Ja, det er kraftig ordbruk, men jeg opplever det slik).

Da hadde det vært bedre at han var i seg selv og kunne ta et avbrekk uten å føle seg mislykket.

Og så skulle jeg gjerne ønsket at han kunne si: Du, jeg har det så fælt for tiden, det er sånn press og jeg er sliten! Da kunne jeg vite hva han trengte og kanskje maktet å gi ham litt ekstra, istedet for at han driver seg utover sin kapasitet, og tar ut det oppdemte på meg!

Jeg har prøvd å overøse ham med kos og "lære" ham å takle ting på en annen måte i perioder. Det funker jo av og til. Så da er det vel bare å fortsette å fokusere på det man faktisk er fornøyd med, og ikke alt som mangler! (For det er jo alltids ubegrenset mye, alt etter kravene man stiller, som jo blir større desto mer man har å være takknemlig over). Dette prøver jeg altså å få min mann til å innse... ;-/

Tror og håper at det IKKE er et håpløst prosjekt.

God fredag! Og alle gode ønsker til deg! :-)

[Gjest Har gitt opp å håpe om et kranglefritt hjem.]

Nei, jeg synes vi kan kalle en spade for en spade og klage hjertelig av og til! Det betyr ikke at vi ikke elsker våre menn og stort sett har det fint.

Akkurat det su sier om å kaste bort tiden kunne også vært et direkte sitat fra min mann. Han føler det er så mye han må rekke over, oppfylle, klare(når andre klarer!)... Flink of pliktoppfyllende er han, mer enn meg.

Jeg kan da også vitterlig se hans kvaliteter, dem setter jeg pris på fremdeles. Men det er bare det det at han spsises opp av selvopplevde krav som egentlig ikke er der.

Slik sett deler han skjebne med mange, også kvinner, og jeg skjønner ham godt.

Men når jeg kommer mot en vegg, kan jeg stoppe og ta pause, avverge krasjet. Han kan ikke det, ikke engang når jeg ber ham.

Og så får han slike perioder med drittsekkoppførsel. (Ja, det er kraftig ordbruk, men jeg opplever det slik).

Da hadde det vært bedre at han var i seg selv og kunne ta et avbrekk uten å føle seg mislykket.

Og så skulle jeg gjerne ønsket at han kunne si: Du, jeg har det så fælt for tiden, det er sånn press og jeg er sliten! Da kunne jeg vite hva han trengte og kanskje maktet å gi ham litt ekstra, istedet for at han driver seg utover sin kapasitet, og tar ut det oppdemte på meg!

Jeg har prøvd å overøse ham med kos og "lære" ham å takle ting på en annen måte i perioder. Det funker jo av og til. Så da er det vel bare å fortsette å fokusere på det man faktisk er fornøyd med, og ikke alt som mangler! (For det er jo alltids ubegrenset mye, alt etter kravene man stiller, som jo blir større desto mer man har å være takknemlig over). Dette prøver jeg altså å få min mann til å innse... ;-/

Tror og håper at det IKKE er et håpløst prosjekt.

God fredag! Og alle gode ønsker til deg! :-)

"Og så skulle jeg gjerne ønsket at han kunne si: Du, jeg har det så fælt for tiden, det er sånn press og jeg er sliten! Da kunne jeg vite hva han trengte og kanskje maktet å gi ham litt ekstra, istedet for at han driver seg utover sin kapasitet, og tar ut det oppdemte på meg!"

Nemlig! Om de bare kunne skrive slike innlegg som det vi gjør nå. Det gjør så utrolig godt. Isteden føler jeg at jeg blir brukt som søppelbøtte innimellom.

Slitsomt!

En ting jeg vet fungerer bra her i heimen er å invitere til sengs. Det slår ikke feil. Da mykner han gitt;o)

Men det er jo det siste man ønsker, når man hater han som pesten:)

Men det fungerer ihvertfall og kanskje skal jeg prøve den metoden litt oftere.

Noe som ramla inn i hodet på meg akkurat nå;o)

[ylvali1365381015]

Slik dette beskrives, kan ikke denne type belastning på barna sammenlignes med den belastning det er å oppleve en skillsmisse.

Dette må da normalt fornuftige voksne greie å finne en kostruktiv løsning på. Det burde være enkelt.

Ja. Det _burde_ være enkelt.

Men så er det ikke alltid det da, når man over tid vikler seg inn i uheldige kommunikasjonsmønster og gjensidige anklager...

Da henger idealene høyt hevet og lant borte fra hverdagens utfordringer.

Desverre.

Det burde da være innlysende for en psykolog?

[ylvali1365381015]

"Og så skulle jeg gjerne ønsket at han kunne si: Du, jeg har det så fælt for tiden, det er sånn press og jeg er sliten! Da kunne jeg vite hva han trengte og kanskje maktet å gi ham litt ekstra, istedet for at han driver seg utover sin kapasitet, og tar ut det oppdemte på meg!"

Nemlig! Om de bare kunne skrive slike innlegg som det vi gjør nå. Det gjør så utrolig godt. Isteden føler jeg at jeg blir brukt som søppelbøtte innimellom.

Slitsomt!

En ting jeg vet fungerer bra her i heimen er å invitere til sengs. Det slår ikke feil. Da mykner han gitt;o)

Men det er jo det siste man ønsker, når man hater han som pesten:)

Men det fungerer ihvertfall og kanskje skal jeg prøve den metoden litt oftere.

Noe som ramla inn i hodet på meg akkurat nå;o)

;-) Man må bruke de metoder man har, og som funker! :-)

Men om du viste litt ømhet og omsorg også på en ikke-seksuell måte, tror jeg du kommer nærmere kjernepunktet for spenningene hans i de periodene han virker stresset og anspent.

Alle trenger jo å bli sett som personer, selv om det er deilig å bli sett som seksualobjekt!!! :-D

Nei, det er _vanskelig_ å kjenne etter og prøve å grave fram litt ømhet i de verste periodene. Av og til tror jeg man ikke skal legge seg for sex selv om driftene kanskje er der, særlig når man føler seg hundset og tråkke på.Da kommer det iallefall sjelden mer respekt og forståelse utav det, men man får jo uttelling på annet vis da... ;-)

Det virker som om du prøver og vil- stå på! Håper din mann også er bevisst de utfordringer dere har og prøver etter beste evne å strekke seg der du behøver det.

Men, som du sier: skulle ønske også mennene kunne reflektert slik over ting, fått råd og tilbakemelding, gått i seg selv og analysert!!!!

Hvorfor i h..... gjør de ikke det??!! (Mange unge menn i dag gjør jo det, det ser jeg bla her inne, men min mann gjør det ikke!)

Bevisstgjøring er første skritt- dere burde gå til familierådgivning/parterapi!

Snakk uansett med din mann om de problemene du opplever at dere har. Åpen kommunikasjon er essensielt.

Vi opplevde å være for sent ute i så mpte, vi klarte ikke å ordne det selv, det ble enten krangel eller taushet. Etter to ganger med rådgivning var vi et godt dtykke på vei, og kunne fortsette på egen hånd.

Nå er dette snart ett år siden, og vi kunne trenge flere konsultasjoner merker jeg. Det skal vi ordne. Det hjelper å ha en tredjepart til stede, da utarter det heller ikke, og man får snakket ut, tilbakemelding og innspill.

Lykke til!

Vi får stå han a`... :-)

[PieLill]

Ja. Det _burde_ være enkelt.

Men så er det ikke alltid det da, når man over tid vikler seg inn i uheldige kommunikasjonsmønster og gjensidige anklager...

Da henger idealene høyt hevet og lant borte fra hverdagens utfordringer.

Desverre.

Det burde da være innlysende for en psykolog?

Å løse dette er likevel som bagatell å regne mot alle de problemene man får ved å gå fra hverandre.

;-)

mvh