Hva skader et barnesinn mest?

[ylvali1365381015]

Å løse dette er likevel som bagatell å regne mot alle de problemene man får ved å gå fra hverandre.

;-)

mvh

:-)

Du har kanskje rett.

Jeg ser at flere av mine nyskilte venninder trives og klarer hverdagen på beste vis, og barna ser også ut til å takle situasjonen meget bra.

Men, det er enda ingen stefar tungt inne i bildet, det er neimenn ikke enkelt, det vet jeg av erfaring... (Ikke stemødre heller!).

;-) Jeg kom selv rimelig godt utav mine foreldres skillsmisse, men det var jammen tunge år for alle før vi fikk ordnet opp og samlet oss! Unner ikke mine barn samme skjebne nei!

Men når de blir stressa av at jeg og mannen snakker og diskuterer fordi de har hørt og sett oss krangle så altfor ofte, blir jeg i tvil om hva jeg bør gjøre...

Barn tar preg av sine opplevelser.

Men den største utfordringen min før voksen alder var definitivt skillsmissen mellom mamma og pappa og det som fulgte i kjølvannet av den...

God natt!

:-)

[PieLill]

:-)

Du har kanskje rett.

Jeg ser at flere av mine nyskilte venninder trives og klarer hverdagen på beste vis, og barna ser også ut til å takle situasjonen meget bra.

Men, det er enda ingen stefar tungt inne i bildet, det er neimenn ikke enkelt, det vet jeg av erfaring... (Ikke stemødre heller!).

;-) Jeg kom selv rimelig godt utav mine foreldres skillsmisse, men det var jammen tunge år for alle før vi fikk ordnet opp og samlet oss! Unner ikke mine barn samme skjebne nei!

Men når de blir stressa av at jeg og mannen snakker og diskuterer fordi de har hørt og sett oss krangle så altfor ofte, blir jeg i tvil om hva jeg bør gjøre...

Barn tar preg av sine opplevelser.

Men den største utfordringen min før voksen alder var definitivt skillsmissen mellom mamma og pappa og det som fulgte i kjølvannet av den...

God natt!

:-)

For mange nødutganger.

Jeg tror at den enkle "tilgangen" på skillsmisse i dag gjør at man ubevisst eller bevisst gjør mindre for å løse problemer før de blir for store.

Hadde ikke skillsmisse vært en mulighet, tror jeg mange ville jobbet mer konstruktivt og langsiktig med forholdet enn man gjør om man stadig kjenner på nødutgangen. Dermed ville "behovet" for skillsmisse også blitt mindre. (Med dette mer jeg ikke å hovere over den enkelte. Heller ikke at alle samliv bør forsette for enhver pris.)

Det er et paradoks at det offentlige uten å mukke plukker opp en diger regning hver gang et par med barn går fra hverandre.

Men det finnes nesten ingen midler til samlivsbevarende tiltak. Avlastningsordninger for familier under hardt press er så godt som avviklet. Husmorvikarordninger finnes ikke lengre. Selv de som havner i ekstreme situasjoner pga sykdom og eller funksjonshemning blir avspist med smuler.

Skulle ønske noen hadde mot og resurser til å sette opp et regnestykke på hva samlivsbruddene koster AS Norge kontra hva det ville koste å investere i bedre forebygging. (Les praktisk, ikke umyndiggjørende hjelp når det røyner på.)

mvh

[Gjest Har sluttet å håpe om et kranglefritt hjem.]

:-)

Du har kanskje rett.

Jeg ser at flere av mine nyskilte venninder trives og klarer hverdagen på beste vis, og barna ser også ut til å takle situasjonen meget bra.

Men, det er enda ingen stefar tungt inne i bildet, det er neimenn ikke enkelt, det vet jeg av erfaring... (Ikke stemødre heller!).

;-) Jeg kom selv rimelig godt utav mine foreldres skillsmisse, men det var jammen tunge år for alle før vi fikk ordnet opp og samlet oss! Unner ikke mine barn samme skjebne nei!

Men når de blir stressa av at jeg og mannen snakker og diskuterer fordi de har hørt og sett oss krangle så altfor ofte, blir jeg i tvil om hva jeg bør gjøre...

Barn tar preg av sine opplevelser.

Men den største utfordringen min før voksen alder var definitivt skillsmissen mellom mamma og pappa og det som fulgte i kjølvannet av den...

God natt!

:-)

Ser at du nevner at du har erfaringer med skilsmisse.

Mine foreldre er ikke skilt, men jeg kan huske at de også kranglet innimellom. Det var ikke noe gøy der og da, men jeg er veldig glad for at de holdt sammen og jeg tror ikke kranglingen har preget meg i noe særlig grad:)

Jeg håper ihvertfall det:)

Nå virker det som om mine foreldre ikke krangler mer. De er vel så godt voksne at de ikke gidder. Vi kan jo håpe at det blir slik i våre forhold også.

Jeg har i helgen prøvd å være veldig bevisst på hvordan jeg selv opptrer og reagerer og har klart å avverge det som kunne ha utviklet seg til krangling.

[ylvali1365381015]

Ser at du nevner at du har erfaringer med skilsmisse.

Mine foreldre er ikke skilt, men jeg kan huske at de også kranglet innimellom. Det var ikke noe gøy der og da, men jeg er veldig glad for at de holdt sammen og jeg tror ikke kranglingen har preget meg i noe særlig grad:)

Jeg håper ihvertfall det:)

Nå virker det som om mine foreldre ikke krangler mer. De er vel så godt voksne at de ikke gidder. Vi kan jo håpe at det blir slik i våre forhold også.

Jeg har i helgen prøvd å være veldig bevisst på hvordan jeg selv opptrer og reagerer og har klart å avverge det som kunne ha utviklet seg til krangling.

Du har rett: er man bevisst sin tolkning og reaksjon på partnerens utspill, stiller man så mye sterkere dersom man opplever stadige konflikter.

Jeg tror (og vet, etter 17 års forhold til min mann) at et entydig harmonisk forhold vil vi aldri oppnå. (Dersom entydig harmoni skulle være et mål i seg selv...)

Vi er både veldig like og veldig forskjellige, ideelt sett hadde vi utfyllt hverandre perfekt- i realiteten medfører vårt samliv en del konflikter og emosjonelle dyp. Vi opplever dypene idet vi stiller store krav hva barneoppdragelse og huslig standard angår, men har ulik vektlegging av oppgavene og hva de innebærer. Styrken er at vi begge er aktive og reflekterte, og stadig er i samsnakk om hvordan vi skal leve og arbeide. Ingen tar til takke eller lar den andre føra an, og da er det jo en hemsko at vi er forskjellige.

Når det gjelder oss to, kan det variere hvorvidt vi opplever hverandre som motstridende. Vi liker begge en diskusjon, og er oppdaterte og engasjerte... Ingen av oss er den som gir sine meninger på båten for husfredens skyld, ofte er jo det bra, det er slike holdninger jeg vokste opp med:

Man skal våge å stå for sine ektefølte meninger i diskusjoner, samt aldri frykte en real diskusjon!

Når min mann er såppas "moderne" at han klager på måten jeg bretter klærne på og heller vil gjøre jobben selv,både vasking og bretting, eller vier nesten to timer til lek og høytlesning sammen med barna etter middag hver dag, samt står opp før meg ofte i helgene og ordner med forkost, synes jeg jo egentlig ikke at jeg kan klage!

Våre konflikter går ikke på det rent praktiske- vi er fullstendig likestilte og stadig forhandlende ang oppgaver og oppdragelse. Det er i grunnen veldig bra!

Problemet mitt (ogvårt?) er han måte å snakke til meg på i disse diskusjonene. Jeg gjenkjenner "problemet" når han diskuterer til andre ahn kjenner godt også, det er mulig at dette er en lært adferd. Han er så frekk og nedlatende, dette synes jeg ødelegger vår ellers så gode "flow" i samlivet. Han derimot, skjønner ikke hva jeg sikter til i det hele tatt, og der står problemet, som aldri later til å endre seg...

Jeg tror våre barn hadde blitt skrekkslagne og traumatiserte dersom vi skulle skilles. Vi har det stort sett meget bra, og de har like mye tid med begge foreldre. Vi koser oss sammen, selv om vi av og til krangler og barna overhører det. Det skal ikke undervurderes at de også blander seg inn og blir frustrerte, selv om det er under såkalt beherskede former. De er ikke lenger småbarn, og har jo en viss formening når vi ikke klarer å holde dem uvitende om vår uoverenskomst.

Jeg tror likefullt, som jeg tidligere skrev til deg, at barn har godt av å bli eksponert for livet i alle dets avlører.

Så lenge det er behersket i den grad at de kan forholde seg til det, og oppleve at foreldrene gjenforenes og "ber om unnskyldning".

Det er forbilder og direkte læring i praksis!

Dette forutsetter selvsagt at ingen trusler eller ubekvemme opplevelser utover selve uenigheten blir dem til del... Og at de ikke nødvendigvis må kjenne detaljene i selve uenigheten, selv om de overværer en uoverensstemmelse.

Jeg tror at barn med foreldre som er oppriktig glade i hverandre og holder diskusjonene på et rimelig rolig nivå, får

barn som lærer seg noe om livet, om strategier og teknikker, såvel som forståelse og ydmykhet, raushet og inderlighet, ærlighet og integritet.

Så lenge foreldrene makter å ikke bli for sinte eller fysisk aggressive, og samtididg viser hverandre og barna sin ømhet og kjærlighet. OG husker på å sankke med hverandre om det som skjedde, men også kontinuerlig...om alt annet i livet...

Ønsker deg et fantastisk nytt år!! :-)

Og beklager at jeg oppholdt deg såååå lenge! ;-)

Mvh,