Gjest pårørende Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Har det forferdelig nå. Prøver å ikke kutte meg, men alternativet er å ta piller så jeg sovner. Forstår ikke hvorfor jeg har det så. Eller jo egentlig, alt for mye som surrer rundt i hodet. Harikke lyst til å leve mere, men klarer ikke gjøre noe med det. Vil ikke ha sympati, må bare få det ut et sted. har ikke så mange å prate med. 0 Siter
Debra-irl Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Du må få hjelp. Hvis ikke du har noen rundt deg av venner eller familie du kan strekke ut en hånd til, begynn hos fastlegen din og be om hjelp. Når tanker begynner å spinne rundt sånn og alt er mørkt og leit, er det ikke noe du klarer å rydde opp i alene. Sender tanker til deg. 0 Siter
Gjest pårørende Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Du må få hjelp. Hvis ikke du har noen rundt deg av venner eller familie du kan strekke ut en hånd til, begynn hos fastlegen din og be om hjelp. Når tanker begynner å spinne rundt sånn og alt er mørkt og leit, er det ikke noe du klarer å rydde opp i alene. Sender tanker til deg. Går til psykolog, men klarer ikke si alt til henne. Stamper bare i min egen dritt. det er kanskje derfor jeg sliter mere nå. jeg vet jeg må fortelle henne om kuttingen og brenningen men der er ikke lett. 0 Siter
pekkaline Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Kjære søte du, ring dette nr nå :33 46 42 90 Omsorgsenteret. De kan tilogmed komme hjem til deg! Ta imot hjelp, la noen få ta seg av deg! 0 Siter
Gjest sender gode tanker til deg Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Kjære deg da. Har du ikke noen å snakke med. Kan du ikke ringe til kirkens sos. Der sitter helt nøytrale mennesker som er koselige å snakke med. Jeg har gjort det flere ganger i vanskelige stunder. 815 33 300 Det er forresten billig å ringe dit fra hustelefon. 0 Siter
Gjest ut av mørket Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Du må si til deg selv: Dette skal jeg klare!.Si det igjen og igjen og igjen. Ja livet suger nå. uten tvil. men på en eller annen måte skal du komme deg ut av dette - i live!. Og ring eller kontakt folk som kan hjelpe deg. 0 Siter
Gjest annlovinda Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Går til psykolog, men klarer ikke si alt til henne. Stamper bare i min egen dritt. det er kanskje derfor jeg sliter mere nå. jeg vet jeg må fortelle henne om kuttingen og brenningen men der er ikke lett. Kan du ikke forsøke å skrive det ned, også levere det til henne. Så slipper du å si det selv? Kanskje det er lettere for deg? 0 Siter
Debra-irl Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Går til psykolog, men klarer ikke si alt til henne. Stamper bare i min egen dritt. det er kanskje derfor jeg sliter mere nå. jeg vet jeg må fortelle henne om kuttingen og brenningen men der er ikke lett. Skriv dagbok. Skrive/ tegneterapi? Og selv om alt er mørkt og leit, så ER det lys i enden av tunnelen. Men som Jokke synger: jævla vanskelig å vite hvor bryteren er. 0 Siter
Gjest pårørende Skrevet 4. januar 2007 Skrevet 4. januar 2007 Kan du ikke forsøke å skrive det ned, også levere det til henne. Så slipper du å si det selv? Kanskje det er lettere for deg? har fått lettet litt på trykket. Utrolig hva overspising etterfulgt av oppkast og et lite kutt kan gjøre. 0 Siter
Gjest Har vært der Skrevet 5. januar 2007 Skrevet 5. januar 2007 har fått lettet litt på trykket. Utrolig hva overspising etterfulgt av oppkast og et lite kutt kan gjøre. Ja det er jo derfor ein gjer det. Men i det lange løp gjer det jo vondt verre. Det *er* vanskeleg å snakke om det verste. Av og til er det vanskeleg å snakke om det meste, uansett kor trivielt det er, faktisk... Fins hjelpetelefonar å ringe som kan avlede og hjelpe her og no, men også i forhold til psykologen din og i litt lengre perspektiv kanskje du kunne prøve ut alternative metodar. Dagbok-forslaget til annlovinda og Debra er noko du kanskje kan tenke på? Det hjelpte meg over ei kneik da ting var som verst og det var VELDIG mykje som ikkje kunne seiast til terapeuten. Også det å få uttrykke ting gjennom andre kanalar, som bilde, musikk - eller (sjølv om du sikkert trur eg er heilt sprø no) å kaste stein på betongen, eller hamre på stein med ei slegge. Av og til er det betre å knuse koppar enn å knuse seg sjølv, om du forstår? Det å skade seg sjølv kjennes ok med det same, men legg jo berre meir til byrden. Ønsker deg det aller beste på veg ut - det er tungt, men heldigvis ikkje umogleg. Og sjølv om eg nok aldri vil syns at det er heilt ok å ha slikt i fortida, er det UTRULEG deilig at det faktisk er DER, og ikkje her og no. Den framtida er mogleg for deg også! 0 Siter
Anbefalte innlegg
Bli med i samtalen
Du kan publisere innhold nå og registrere deg senere. Hvis du har en konto, logg inn nå for å poste med kontoen din.