Angst for fødsel nr 2..

[Gjest mij]

Dette ble langt, men jeg håper noen orker å lese..! For nå merker jeg at tankene om fødsel begynner å tårne seg litt opp for meg, og prøver å lese litt på nettet om fasene osv.

Forrige fødsel ble satt i gang ca 3 uker før termin, og i ettertid skjønner jeg at jeg hadde en sjokkartet opplevelse. Sliter litt med det nå, føler jeg ikke fikk hjelp i det hele tatt, og ble overlatt til meg selv.

Har snakket litt med jordmor jeg går til, og fått oversendt journalen fra fødselen. Jeg er mest opptatt av at det hele gikk så vanvittig fort, og at jordmor ikke ville tilby meg epidural da det hele begynte å bli uutholdelig ved 4-5 cm åpning.

Ser av partogrammet mitt at jeg gikk fra 5 til 10 cm åpning på 45 min. Dette er da fryktelig kort tid eller? Husker bare et enormt kaos, at jeg ikke fikk fred for smertene, forsvant for meg selv og mistet kontrollen.. Ingen pustepauser og ingen hjelp fra jordmor.

Da jeg hadde 10 cm åpning var det 50 min med kommandering - opp i knestående - ned på siden - rist på rompa.. fordi hodet ikke var kommet langt nok ned. Helt jævlig siden riene var like sterke. Deretter tok det 1,5 time før han var ute - jeg fikk ikke til presseteknikken.

I ettertid fikk jeg fødselsdepresjon, husker ikke dagene på barsel, hadde vanskelig for å knytte meg til ungen - og jeg fikk ikke samtale med jordmor eller annen ventilasjon før jeg dro hjem med hodet fullt av kaos. Men det skjønte jeg ikke da, men det er kommet for fullt nå de siste ukene.

Noen som har beroligende ord eller kan bekrefte at åpningen var veldig rask? Jordmor skrudde nemlig dryppet drastisk høyt opp, ved 4 cm for å få fortgang i sakene, husker jeg reagerte...

[kaffepiken]

Først: alle dere som har fødsler nært forestående kan slutte å lese nå, så er dere herved advart...

Det eneste jeg kan si er at jeg vet at riene blir mye tøffere og mer smertefulle når man blir igangsatt med drypp. Jeg opplevde også min første fødsel som sjokkartet og skremmende, og jeg ble igangsatt. Kan godt huske at jordmor kom inn flere ganger og økte infusjonshastigheten på dryppet for å få litt fortgang. For hver gang hun gjorde dette ble riene sterkere og mer intense, og det var nesten ikke pause mellom dem. Til slutt var det ikke til å holde ut, jeg bare skrek og skrek. Det ble rett og slett altfor vondt til at jeg kunne tåle det. Disse riene pågikk i fire timer før jeg endelig fikk grått meg til epidural. Slet med mange triste tanker etterpå, men rett etter fødselen var jeg mest flau fordi jeg følte at jeg hadde tedd meg dumt og vært brysom under fødselen.

Kan i hvertfall trøste med at fødsel nr. 2 ble helt annerledes for meg. Jeg var veldig klar og tydelig på hvordan jeg ville ha det, da jeg kom til føden. Og jeg fikk ting som jeg ville. De naturlige riene kjentes helt annerledes ut. Det ble en god fødeopplevelse. Det kan også være en god idé å si ifra på forhånd at du f.eks ønsker epidural hvis du skal igangsettes. Så kan du heller ombestemme deg om du ikke trenger epidural likevel.

Ønsker deg masse lykke til )

[Gjest AveM]

Jeg skjønner godt du tenker mye på den forrige fødselen, det var nok en fæl opplevelse.

Jeg tror kanskje ikke åpningstiden er problemet, for den kan være så kjapp for noen. Jeg vet ikke helt, men tror kanskje du reagerte sånn fordi ting gikk litt over hodet på deg, at du følte du ikke hadde kontroll over hva jordmora gjorde med dryppet osv..? Jeg synes det er viktig å føle kontroll over egen fødsel.

Nå synes jeg det tok lang tid fra full åpning til barnet var ute hos deg. Det var den delen som fikk meg til å lide med deg her, for det var da lang tid med sterke rier..?

Nå sist hadde jeg en utrolig kort og enkel fødsel. Jeg leste mye om fødsel og om alle fasene for å vite hva som skjer hele tiden. Jeg følte underveis at jeg hadde kontroll og at jeg tok i mot hver rie med glede, for de ville føre meg til babyen kjappere. Hos meg tok det 50 min fra 4 cm åpning og til barnet var ute.

Det er viktig at du snakker med jordmor om din forrige fødsel. Du bør få være med på alle avgjørelser mens det står på. Les så mye du kan om alle fasene, slik at kroppen din jobber med riene. Er du redd og nervøs kan det bli verre. Kunnskap om hva som skal skje gir en følelse av kontroll over egen kropp, og det er greit å ta med under den harde økten.

[Gjest mij]

Først: alle dere som har fødsler nært forestående kan slutte å lese nå, så er dere herved advart...

Det eneste jeg kan si er at jeg vet at riene blir mye tøffere og mer smertefulle når man blir igangsatt med drypp. Jeg opplevde også min første fødsel som sjokkartet og skremmende, og jeg ble igangsatt. Kan godt huske at jordmor kom inn flere ganger og økte infusjonshastigheten på dryppet for å få litt fortgang. For hver gang hun gjorde dette ble riene sterkere og mer intense, og det var nesten ikke pause mellom dem. Til slutt var det ikke til å holde ut, jeg bare skrek og skrek. Det ble rett og slett altfor vondt til at jeg kunne tåle det. Disse riene pågikk i fire timer før jeg endelig fikk grått meg til epidural. Slet med mange triste tanker etterpå, men rett etter fødselen var jeg mest flau fordi jeg følte at jeg hadde tedd meg dumt og vært brysom under fødselen.

Kan i hvertfall trøste med at fødsel nr. 2 ble helt annerledes for meg. Jeg var veldig klar og tydelig på hvordan jeg ville ha det, da jeg kom til føden. Og jeg fikk ting som jeg ville. De naturlige riene kjentes helt annerledes ut. Det ble en god fødeopplevelse. Det kan også være en god idé å si ifra på forhånd at du f.eks ønsker epidural hvis du skal igangsettes. Så kan du heller ombestemme deg om du ikke trenger epidural likevel.

Ønsker deg masse lykke til )

Det var akkurat slikt noe jeg ønsket å høre... :-) Med mindre jeg må bli igangsatt ennå en gang, da tror jeg at rullgardina går ned, for å si det sånn..

[Gjest mij]

Jeg skjønner godt du tenker mye på den forrige fødselen, det var nok en fæl opplevelse.

Jeg tror kanskje ikke åpningstiden er problemet, for den kan være så kjapp for noen. Jeg vet ikke helt, men tror kanskje du reagerte sånn fordi ting gikk litt over hodet på deg, at du følte du ikke hadde kontroll over hva jordmora gjorde med dryppet osv..? Jeg synes det er viktig å føle kontroll over egen fødsel.

Nå synes jeg det tok lang tid fra full åpning til barnet var ute hos deg. Det var den delen som fikk meg til å lide med deg her, for det var da lang tid med sterke rier..?

Nå sist hadde jeg en utrolig kort og enkel fødsel. Jeg leste mye om fødsel og om alle fasene for å vite hva som skjer hele tiden. Jeg følte underveis at jeg hadde kontroll og at jeg tok i mot hver rie med glede, for de ville føre meg til babyen kjappere. Hos meg tok det 50 min fra 4 cm åpning og til barnet var ute.

Det er viktig at du snakker med jordmor om din forrige fødsel. Du bør få være med på alle avgjørelser mens det står på. Les så mye du kan om alle fasene, slik at kroppen din jobber med riene. Er du redd og nervøs kan det bli verre. Kunnskap om hva som skal skje gir en følelse av kontroll over egen kropp, og det er greit å ta med under den harde økten.

Jeg er redd og nervøs ja, har satt av ekstra lang tid hos jordmor neste gang for å prate mer. Men så er det elementet med at jeg ikke vet - hva om jeg blir igangsatt ennå en gang.. Var så naiv forrige gang, og det har jeg jammen brent meg på. Men jordmoren min var sannelig ikke mye å skryte av.

[kaffepiken]

Det var akkurat slikt noe jeg ønsket å høre... :-) Med mindre jeg må bli igangsatt ennå en gang, da tror jeg at rullgardina går ned, for å si det sånn..

Mange har liknende historier å fortelle, det er helt klassisk at første fødselen er verst. Statistikken er på din side her )

[Gjest AveM]

Jeg er redd og nervøs ja, har satt av ekstra lang tid hos jordmor neste gang for å prate mer. Men så er det elementet med at jeg ikke vet - hva om jeg blir igangsatt ennå en gang.. Var så naiv forrige gang, og det har jeg jammen brent meg på. Men jordmoren min var sannelig ikke mye å skryte av.

Jeg fikk drypp med alle barna minus nr 3, og det er vel den verste fødselen av mine. Jeg nektet å ta i mot drypp pga at jeg ikke ville ha stikk i hånden. Den fødselen tok jo aldri slutt. Da jeg fikk sistemann bestemte jeg meg på forhånd at jeg skulle overleve det stikket i hånden, og vips, så var ungen ute.

Drypp trenger nødvendigis ikke å bety at opplevelsen blir fæl, men det er jo greit å få være med på å avgjøre om du skal ha det eller ikke - og om og når det skal økes.

Er det lenge igjen til du skal ha bebisen?

[Gjest da anonym nemlig]

Snakk med jordmor om tankene dine; det hjalp meg. Forbered deg godt. Det gikk faktisk bedre 2. gangen....

[Velouria]

Uff, dette var fryktelig trist å høre.

Jeg forstår veldig godt at du sliter med dette og særlig nå som du har så kort vei igjen til neste fødsel.

Det er bra at du har en jordmor du kan snakke med dette om, kanskje hun kan videresende deg til en jordmor ved det sykehuset du skal føde så du kan komme på noen samtaler der?

Jeg vet at lokalsykehuset her har en jordmor som jobber spesielt med kvinner som har fødselsangst i større eller mindre grad. De har sikkert noe tilsvarende der du skal føde.

Det høres veldig intenst ut det du forteller om, selv hadde jeg også fødsler som var fra null til hundre på meget kort tid. Det er vondt og intenst og det er utenfor min fatte evne at du ble kommandert rundt som du ble. At du ikke fikk noe oppfølging de påfølgende dagene er også helt villt. Du spurte sikkert ikke om så mye hjelp heller, tenkte at det var andre som hadde det værre enn deg og tiet? Lov at du ikke gjør det igjen, det er ingen andre enn deg som kjenner dine følelser rundt dette og alle følelser er tillatt.

Jeg ønsker deg bare masse lykke og håper du får en flott fødsel! Og gå nøye gjennom fødslen med jordmoren din etterpå.

Be om hjelp når du trenger det, OK?

[Spirea]

Det var akkurat slikt noe jeg ønsket å høre... :-) Med mindre jeg må bli igangsatt ennå en gang, da tror jeg at rullgardina går ned, for å si det sånn..

Trist at din første opplevelse skulle bli på den måten. Men det er lite sannsynlig at du får en tilsvarende dårlig opplevelse denne gangen.

En ting du selv kan gjøre på forhånd: skriv et brev til fødeavdelingen og forklar i detalj hvordan du ønsker å ha det. Gi dem beskjed om hvorvidt du tror du kommer til å trenge smertelindring, om du vil ha vann som smertelindring, musikk, om du øsker at barnefaren skal være her eller der... alt. Si ifra i hvilken grad du selv ønsker å ha kontroll over det som skjer og på hvilket nivå du vil informasjonen skal være. Ikke nekt deg noen ting i dette brevet, si hva du ønsker.

Det du oppnår med et slikt brev er at når det blir litt "hett", kan de gå tilbake til brevet og se hva du har bedt om og det blir mye enklere for alle de som skal hjelpe deg å få til en fin fødsel.

Jeg håper du ser at èn dårlig opplevelse ikke må få lov til å ødelegge den neste.

Fatt mot og skriv ned alt du vil. Gi det til dem, forbered deg og stol på at denne gangen skal du få med deg alt som står i bladene. Det er nemlig mange mennesker som får til akkurat det.

Ikke ta fra deg selv en mulighet til en god opplevelse. Lykke til!!!!

[Zarine]

Kjære mij,

Eg skulle gjerne svart deg med mi vanlege over-grundlighet, men har ikkje overskot til det akkurat her og no.

La meg berre seie at eg forstår deg veldig godt. Min første fødsel var heller IKKJE god. det var ein monster-fødsel på mange måtar.

Nokre veldig få punkt, berre.

Første fødsel er som regel alltid verst, der er statistikken og jordmødres erfaring klinkande klar. Spesielt dersom det ikkje har gått for mange år sidan sist, er det temmeleg sannsynleg at det går *mykje* lettare no. Min 2. var som ein deilig draum i forhold, veldig fin.

Igangsetting og bruk av drypp kan gjere det mykje meire intenst og vondt. Slik er det.

Eg har hatt ein laaang fødsel med drypp i time etter time (nr 1). Og eg har hatt ein veldig kort og fort fødsel som var igangsatt på drypp (nr3). Veldig ulike opplevingar. Tredje gongen gikk eg frå 4 til 10 cm på under ein halv time og forstod overhodet ikkje kva som skjedde. Men dog, første fødselen var mykje verre, den lange seigpininga og ikkje minst å kjenne seg totalt ute av kontroll over det som foregikk.

Det at du skal ha samtale med jordmora om dette, er KJEMPELURT! Det er viktig å få satt ord på det som var fælt, og så skal du sette opp ein "fødselsplan" til bruk på føden. Ikkje fordi ein kan planlegge ein fødsel, men for å gi deg og jordmor eit felles redskap for å gjere fødselen så god og trygg for deg som mogleg. At du kjenner deg ivaretatt og at du har litt kontroll. Full kontroll kan ein aldri ha i ein slik situasjon, men det er grader av tryggleik, kan ein vel seie. Korleis vil du ha det - vil du ha epidural planlagt på førehand, vil du ha badekar, vil du sjølv bestemme om du skal stå, gå, sitte, ligge... (i den grad det er fagleg forsvarleg) - skriv det i planen. Bli høyrd!

Nei, ser du her, det blei langt likevel - og enda har eg berre pirka i overflata ;-)

Lykke til i alle fall, dette kan du klare, og eg håpar du blir sett og ivaretatt betre denne gongen enn den første.

[laban]

Begge mine fødsler startet likt, med vannavgang. Første gangen var det som lyn fra klar himmel, andre gangen hadde jeg hatt noe jeg trodde var kynnere, i noen timer.

Og der stopper all likhet.

Første gangen skjedde det ingenting mer, og jeg ble igangsatt med drypp halvannet døgn senere. Fødselen tok 12 timer, jeg fikk ikke ordentlige pressrier og mistet mye blod. Til slutt ble babyen tatt med tang fordi hun hadde navlestrengen rundt halsen og fikk for lite oksygen. Jeg var temmelig mørbanket og sliten etterpå, men kom meg nokså raskt - bortsett fra at underlivet var et katastrofeområde i flere uker.

Andre gangen fikk jeg rier kort etter vannavgangen. Vi rakk såvidt å få tildelt fødestue før jeg fikk kraftige pressrier, og junior kom som et skudd to og en halv time etter at vannet gikk.

Men det aller beste var at jeg var så mye sprekere etterpå - verken underlivet eller noen annen del av meg hadde vært gjennom særlig store påkjenninger. Jeg sa til flere at denne gangen fødte jeg ikke, jeg fikk bare barn - så stor forskjell var det.

Få de som skal bistå deg til å lese journalen din fra første gang, så forstår de nok hva du er engstelig for. Og jeg tror altså du har en helt annerledes opplevelse i vente.

Lykke til!

[Gjest mij]

Begge mine fødsler startet likt, med vannavgang. Første gangen var det som lyn fra klar himmel, andre gangen hadde jeg hatt noe jeg trodde var kynnere, i noen timer.

Og der stopper all likhet.

Første gangen skjedde det ingenting mer, og jeg ble igangsatt med drypp halvannet døgn senere. Fødselen tok 12 timer, jeg fikk ikke ordentlige pressrier og mistet mye blod. Til slutt ble babyen tatt med tang fordi hun hadde navlestrengen rundt halsen og fikk for lite oksygen. Jeg var temmelig mørbanket og sliten etterpå, men kom meg nokså raskt - bortsett fra at underlivet var et katastrofeområde i flere uker.

Andre gangen fikk jeg rier kort etter vannavgangen. Vi rakk såvidt å få tildelt fødestue før jeg fikk kraftige pressrier, og junior kom som et skudd to og en halv time etter at vannet gikk.

Men det aller beste var at jeg var så mye sprekere etterpå - verken underlivet eller noen annen del av meg hadde vært gjennom særlig store påkjenninger. Jeg sa til flere at denne gangen fødte jeg ikke, jeg fikk bare barn - så stor forskjell var det.

Få de som skal bistå deg til å lese journalen din fra første gang, så forstår de nok hva du er engstelig for. Og jeg tror altså du har en helt annerledes opplevelse i vente.

Lykke til!

Tusen takk for svar. De sier jo at fødsel nr 2 ofte er enklere enn nr 1, men jeg er ikke nødvendigvis interessert i at det skal gå så mye fortere, for å si det sånn ;-)

Tenker også at jeg bør dra til føden før det er 5 min mellom riene, for å kanskje ha litt ekstra tid til å snakke med jordmødre og andre før det er i gang.

[Gjest mij]

Kjære mij,

Eg skulle gjerne svart deg med mi vanlege over-grundlighet, men har ikkje overskot til det akkurat her og no.

La meg berre seie at eg forstår deg veldig godt. Min første fødsel var heller IKKJE god. det var ein monster-fødsel på mange måtar.

Nokre veldig få punkt, berre.

Første fødsel er som regel alltid verst, der er statistikken og jordmødres erfaring klinkande klar. Spesielt dersom det ikkje har gått for mange år sidan sist, er det temmeleg sannsynleg at det går *mykje* lettare no. Min 2. var som ein deilig draum i forhold, veldig fin.

Igangsetting og bruk av drypp kan gjere det mykje meire intenst og vondt. Slik er det.

Eg har hatt ein laaang fødsel med drypp i time etter time (nr 1). Og eg har hatt ein veldig kort og fort fødsel som var igangsatt på drypp (nr3). Veldig ulike opplevingar. Tredje gongen gikk eg frå 4 til 10 cm på under ein halv time og forstod overhodet ikkje kva som skjedde. Men dog, første fødselen var mykje verre, den lange seigpininga og ikkje minst å kjenne seg totalt ute av kontroll over det som foregikk.

Det at du skal ha samtale med jordmora om dette, er KJEMPELURT! Det er viktig å få satt ord på det som var fælt, og så skal du sette opp ein "fødselsplan" til bruk på føden. Ikkje fordi ein kan planlegge ein fødsel, men for å gi deg og jordmor eit felles redskap for å gjere fødselen så god og trygg for deg som mogleg. At du kjenner deg ivaretatt og at du har litt kontroll. Full kontroll kan ein aldri ha i ein slik situasjon, men det er grader av tryggleik, kan ein vel seie. Korleis vil du ha det - vil du ha epidural planlagt på førehand, vil du ha badekar, vil du sjølv bestemme om du skal stå, gå, sitte, ligge... (i den grad det er fagleg forsvarleg) - skriv det i planen. Bli høyrd!

Nei, ser du her, det blei langt likevel - og enda har eg berre pirka i overflata ;-)

Lykke til i alle fall, dette kan du klare, og eg håpar du blir sett og ivaretatt betre denne gongen enn den første.

Tusen takk for svar!

Jeg er i gang med et lite brev, men får ikke helt satt ord på hva jeg ønsker. Jeg vet ærlig talt heller ikke hva jeg ønsker, bare hva som plager meg etter forrige gang.

Er også "redd" for å bli sett på som kravstor.. men kanskje er det god hjelp for jordmor også, å ha et utgangspunkt for hva den fødende ønsker?

Jeg må lese litt mer og ha den praten med jordmor på helsestasjonen før jeg får formulert meg skikkelig, tror jeg.

Har gått til samme jordmor i begge svangerskap, og skulle så inderlig ønske at det var slik at hun var med under fødsel også. Men forstår jo at slik praksis blir vanskelig.

[Gjest mij]

Uff, dette var fryktelig trist å høre.

Jeg forstår veldig godt at du sliter med dette og særlig nå som du har så kort vei igjen til neste fødsel.

Det er bra at du har en jordmor du kan snakke med dette om, kanskje hun kan videresende deg til en jordmor ved det sykehuset du skal føde så du kan komme på noen samtaler der?

Jeg vet at lokalsykehuset her har en jordmor som jobber spesielt med kvinner som har fødselsangst i større eller mindre grad. De har sikkert noe tilsvarende der du skal føde.

Det høres veldig intenst ut det du forteller om, selv hadde jeg også fødsler som var fra null til hundre på meget kort tid. Det er vondt og intenst og det er utenfor min fatte evne at du ble kommandert rundt som du ble. At du ikke fikk noe oppfølging de påfølgende dagene er også helt villt. Du spurte sikkert ikke om så mye hjelp heller, tenkte at det var andre som hadde det værre enn deg og tiet? Lov at du ikke gjør det igjen, det er ingen andre enn deg som kjenner dine følelser rundt dette og alle følelser er tillatt.

Jeg ønsker deg bare masse lykke og håper du får en flott fødsel! Og gå nøye gjennom fødslen med jordmoren din etterpå.

Be om hjelp når du trenger det, OK?

Tusen takk for svar!

Jeg vet jo at det finnes andre som føder ennå raskere enn dette også, og ei venninne av meg gikk i 3 dager, så hva er verst, liksom..

Du har rett i at jeg ikke spurte om hjelp i ettertid. Jeg visste ikke hva jeg skulle spørre om, jeg var helt utafor. Sov ikke om natta, fikk ikke til amming, følte ingen tilknytning til ungen.. men var liksom borte i min egen sjokk-verden.. uten å vite om det. Jeg vandret rundt i gangene om natten trillende på ungen for å ikke forstyrre den andre på rommet. Satt på ammerommet og forsøkte å få til amming, noen jordmødre kikket innom og kom med kommentarer som - næmmen, sitter du her enda, eller - går du rundt her i natt også.. Men ingen tok tak i det. Og jeg hadde ikke noen formening om hvordan de burde opptrådt annerledes, jeg visste jo ingenting om det å få barn.

Jeg hadde en samtale på barsel, men det var mer en generell hva-skjer-nå-samtale. Jordmor fra fødselen var ikke tilgjengelig de påfølgende dagene, siden det var helg.

Samboeren min var jo hos meg mye av tida, men han ser heller ikke disse tingene klart før nå i ettertid. Og nå snakker vi mye sammen, han vil så gjerne gjøre noe for å hjelpe meg. Så derfor var han med på forrige kontroll, og skal også være med på den ekstra praten med jordmor om 2 uker.

Uff, kanskje jeg burde be om å få den timen litt raskere, det er jo bare 3 uker igjen nå, hva om jeg føder før vi har fått snakket sammen. Tror det er lurt å ta det i neste uke.

[Gjest mij]

Snakk med jordmor om tankene dine; det hjalp meg. Forbered deg godt. Det gikk faktisk bedre 2. gangen....

Tusen takk for svar!

[Gjest mij]

Jeg fikk drypp med alle barna minus nr 3, og det er vel den verste fødselen av mine. Jeg nektet å ta i mot drypp pga at jeg ikke ville ha stikk i hånden. Den fødselen tok jo aldri slutt. Da jeg fikk sistemann bestemte jeg meg på forhånd at jeg skulle overleve det stikket i hånden, og vips, så var ungen ute.

Drypp trenger nødvendigis ikke å bety at opplevelsen blir fæl, men det er jo greit å få være med på å avgjøre om du skal ha det eller ikke - og om og når det skal økes.

Er det lenge igjen til du skal ha bebisen?

Nå er det faktisk bare 3 uker til termin... Merker at angsten går opp og ned, og tror jeg skal flytte den pratetimen til neste uke allerede. Om 2 uker kan jo ting allerede ha skjedd.

[Gjest mij]

Trist at din første opplevelse skulle bli på den måten. Men det er lite sannsynlig at du får en tilsvarende dårlig opplevelse denne gangen.

En ting du selv kan gjøre på forhånd: skriv et brev til fødeavdelingen og forklar i detalj hvordan du ønsker å ha det. Gi dem beskjed om hvorvidt du tror du kommer til å trenge smertelindring, om du vil ha vann som smertelindring, musikk, om du øsker at barnefaren skal være her eller der... alt. Si ifra i hvilken grad du selv ønsker å ha kontroll over det som skjer og på hvilket nivå du vil informasjonen skal være. Ikke nekt deg noen ting i dette brevet, si hva du ønsker.

Det du oppnår med et slikt brev er at når det blir litt "hett", kan de gå tilbake til brevet og se hva du har bedt om og det blir mye enklere for alle de som skal hjelpe deg å få til en fin fødsel.

Jeg håper du ser at èn dårlig opplevelse ikke må få lov til å ødelegge den neste.

Fatt mot og skriv ned alt du vil. Gi det til dem, forbered deg og stol på at denne gangen skal du få med deg alt som står i bladene. Det er nemlig mange mennesker som får til akkurat det.

Ikke ta fra deg selv en mulighet til en god opplevelse. Lykke til!!!!

Tusen takk for svar!

Jeg er i gang med et brev, men.. må nok bruke litt tid på å finne ut hva jeg _egentlig_ ønsker. Jeg føler meg helt grønn, at jeg ikke vet annet enn hva som ble feil sist gang..

[Gjest mij]

Jeg kom på etter innlegget var sendt at dette selvsagt kan virke skremmende på 1. gangs fødende!

Jeg beklager det virkelig, men det har flere årsaker enn at jeg ble satt i gang. Jeg var naiv i utgangspunktet, ikke realistisk i det hele tatt, og ser at noe av årsaken ligger der. Ville ikke vite "for mye" om det normale fødselsforløpet i tilfelle noe ble helt annerledes, og at det skulle sette meg ut. Tenkte derfor at det var best å la kroppen jobbe, tingene gå sin gang, og overlate alt til jordmor som tross alt har fagkompetansen på akkurat dette. Så jeg unnlot faktisk å sette meg noe særlig inn i hva en fødsel innebar..

Det funket ikke for meg. Men jeg fikk også en turnus-jordmor som var veldig uerfaren, hun kunne ikke koble gassmasken til slangen da disse gikk fra hverandre, det var noe ledninger som surret seg for henne, og mye annet som faktisk samboeren min måtte ordne for henne. Til slutt spurte hun barnepleieren om hvor hun skulle sy!

Jeg må nesten le når jeg skriver dette, skulle ikke tro det var mulig.. :-)

Så jeg kan vel ikke si annet enn det de andre sier her, og det jeg selv burde forkusere på - enhver fødsel er ulik. Men hvordan Asterix har maktet å gjennomgå dette hele 8 ganger, kan jeg for mitt bare liv ikke fatte. *hatten av* ;-)

[Velouria]

Tusen takk for svar!

Jeg vet jo at det finnes andre som føder ennå raskere enn dette også, og ei venninne av meg gikk i 3 dager, så hva er verst, liksom..

Du har rett i at jeg ikke spurte om hjelp i ettertid. Jeg visste ikke hva jeg skulle spørre om, jeg var helt utafor. Sov ikke om natta, fikk ikke til amming, følte ingen tilknytning til ungen.. men var liksom borte i min egen sjokk-verden.. uten å vite om det. Jeg vandret rundt i gangene om natten trillende på ungen for å ikke forstyrre den andre på rommet. Satt på ammerommet og forsøkte å få til amming, noen jordmødre kikket innom og kom med kommentarer som - næmmen, sitter du her enda, eller - går du rundt her i natt også.. Men ingen tok tak i det. Og jeg hadde ikke noen formening om hvordan de burde opptrådt annerledes, jeg visste jo ingenting om det å få barn.

Jeg hadde en samtale på barsel, men det var mer en generell hva-skjer-nå-samtale. Jordmor fra fødselen var ikke tilgjengelig de påfølgende dagene, siden det var helg.

Samboeren min var jo hos meg mye av tida, men han ser heller ikke disse tingene klart før nå i ettertid. Og nå snakker vi mye sammen, han vil så gjerne gjøre noe for å hjelpe meg. Så derfor var han med på forrige kontroll, og skal også være med på den ekstra praten med jordmor om 2 uker.

Uff, kanskje jeg burde be om å få den timen litt raskere, det er jo bare 3 uker igjen nå, hva om jeg føder før vi har fått snakket sammen. Tror det er lurt å ta det i neste uke.

Jeg syns du skal ringe allerede i dag å få fremskyndet timen din, dette er jo kjempeviktig. Og det er jo en trygghet for dere begge å få gjort dette nå, veldig bra å ha med mannen din siden han jo var med på alt sist og også ser nå i ettertid hva som kan bli gjort annerledes.

Jeg ser at du skriver lenger ned at du ikke vet hva du ønsker for denne fødslen annet enn at du ikke vil ha det som sist. Skriv ned det, skriv ned alt du ikke vil at det skal være, at du vil ha mer kontroll enn sist og at du skal være med på alle avgjøreøser og få grundig info om hva som skjer og hva som skal skje. At du vil ha ekstra oppfølging på barsel, for en ny fødselsdepressjon vil du iallefall ikke ha.

Nå sitter jeg her å skriver hvordan du vil ha det og det er jo feil, men det er bare tanker og kanskje noen tips. Jeg ønsker så inderlig at du skal få det fint denne gangen.

Du kan jo også be om at du må ha flere samtaler helt opp til fødselen, for dette har du sikkert behov for "å snakke ihjel" det er ofte det som skal til for å komme over vonde ting. Om du har en forståelsesfull jordmor, som det virker som du har, så gir henne deg sikkert masse tid. Kanskje du trenger to samtaler i uken?

Jeg håper du får all oppfølging du trenger og mere til, oppfølging etter du har kommet hjem fra sykehuset er jo også viktig vil jeg tro. Så kan dere ta grep om det som evt. kommer med en gang.