Kan jeg velge å ikke ta imot hjelp?

[Gjest Barnet mitt er mitt liv]

Jeg har blitt presset inn i en situasjon jeg er lite komfortabel med.

Behandleren min tvang meg til å skrive en søknad til barnevernet om avlastnings hjem.

Begrunner dette med at jeg kan komme til å trenge det om jeg blir dårligere.

Dette er noe jeg overhode ikke er enig i.

Jeg føler dette er fryktelig krenkende.

Jeg må da ha noen rettigheter selv om jeg har mine problemer.

Min psyke har aldri gått utover mitt barn(9 år)

Det er bare snakk om en helg i månden+ved eventuell innleggelgelse(noe jeg ikke har hatt siden barnet mitt kom til verden)

Det er ikke riktig å vurdere meg som mor på grunnlag av mine personlige problemer.

Hvem kan jeg kontakte for å få hjelp?

Dette kan ikke være riktig?

[Atene]

På hvilken måte er dette krenkende?

Du må ikke alltid klare alt alene. Og selv om du er en god nok mor, kan det være en berikelse for barnet ditt å få andre impulser. Godt for deg også, å være bare deg av og til, og ikke "mamma" hele tiden.

Nå skriver jeg under med fast nick og sier dette: Jeg har avlastningshjem til mine. Det er _ikke_ flaut. Som barnevernet sier: Det er en god mor som ser når hun trenger hjelp.

It takes a village to raise a child.

[Gjest togli]

Om man har avlastningshjem for barnet sitt, så er det vel ingen som ser negativt på det?

Endel aleneforeldre har dette og det skjønner jeg kjempegodt! Hadde jeg vært alenemamma og ungene ikke hadde en pappa i nærheten, så hadde jeg (og ungene) nok hatt behov for avlastning. Jeg synes ikke du skal se på dette på en negativ måte. Se på det som en berikelse for forholdet mellom deg og datteren din (selv om dere ikke nødvendigvis har noen problemer ellers).

[Carwing]

"Det er ikke riktig å vurdere meg som mor på grunnlag av mine personlige problemer."

Det er jeg ikke enig i. Klart dine personlige problemer må tas i betrakning.

[Dorthe]

Den hjelpen burde du absolutt ta i mot. Hvis du er så heldig at barnet får et avlastningshjem så er det flott både for deg og barnet.

Hvis du skulle bli innlagt, det behøver jo ikke være pga psyken så slipper du å stresse på hvor barnet skal være og du vet det er i trygge, kjente omgivelser.

En annen ting er at det kan være smart av deg å gjøre som de sier, du er i en utsatt posisjon og det kan brukes mot deg.

[PieLill]

På hvilken måte er dette krenkende?

Du må ikke alltid klare alt alene. Og selv om du er en god nok mor, kan det være en berikelse for barnet ditt å få andre impulser. Godt for deg også, å være bare deg av og til, og ikke "mamma" hele tiden.

Nå skriver jeg under med fast nick og sier dette: Jeg har avlastningshjem til mine. Det er _ikke_ flaut. Som barnevernet sier: Det er en god mor som ser når hun trenger hjelp.

It takes a village to raise a child.

Tvang oppleves alltid krenkende.

Men det kan være en god idé å skaffe seg avlastning likevel.

Barnevernet har bra folk og mindre bra folk og vel mye innavel. Jeg forstår godt at folk har høy terskel for å be om hjelp i den rettningen, og at man er redd for å bli misstenkeliggjort og umyndiggjort.

Mange, sikkert de fleste, får nok god hjelp til god avlastning. Men frykten for å bli innvadert og kontrollert opp og ned og i mente vil nok være til stedet hos svært mange.

mvh

[PieLill]

På hvilken måte tvang behandleren din deg til å skrive en slik søknad?

De fleste som trenger avlastning trenger det ikke fordi de er "dårlige" foreldre. Men fordi de er i en livssituasjon der de trenger pusterom i forelderrollen.

Dette kan være fordi barnet har behov som krever svært mye av foreldrene. Og/eller fordi foreldrene er i en situasjon der de har redusert kapasitet. (Redusert kapasitet er ikke det samme som redusert evne.)

Er man alene med barn og ikke har et nettverk som kan avlaste iblant, kan det være til både barnets og ens eget beste å skaffe seg en slik backup via det offentlige.

En høyt prioritert oppgave vi har som foreldre er å sørge for å bringe voksne inn i barnas liv som utfyller oss og tetter igjen de hullene vi måtte ha. Det være seg strikking, veggklatring, matematikk eller en hyttetur.

En annen viktig oppgave er å ta vare på oss selv så vi kan ta vare på barna. Iblant betyr det å skaffe seg litt barnefri.

Jeg kan forstå at du ikke liker å føle deg umyndiggjort på disse områdene. (Om det er det du føler da?) Samtidig kan det hende at det kan komme mer positivt ut av dette enn du kan se nå.

mvh

[Gjest Pontiac]

Hvis du synes det er så feil så får du prøve å "trekke tilbake" søknaden.

Si at du må tenke litt mer over det før du tar en avgjørelse.

Men, det å ha avlastningshjem bør ikke være negativt. Har ei i familien som har avlasning til to av sine barn. De er noe mer krevende enn "vanlige" barn.

Dette har kun vært positivt.

Hun har også fått mye hjelp av barnevernet, klær, mat, samtaler ol. Det har alltid ligget høyt at hun som mor har "sett" at hun ikke har klart å strekke til og at hun derfor har bedt om hjelp.

Det er nok et sjokk sånn i førsten for en som ikke har vurdert dette selv, det å få støttehjem til barnet sitt.

At du føler det som tvang gjør det nok heller ikke enklere, det gir nok mye negative syn på saken slik det ofte er når vi føler vi blir tvunget til noe. Vanskeligere å se det positive i det da.

Men hvis du gir deg litt tid til å tenke over dette, kan du da se at det kan være noe positivt i det?

Er dere mye alene du og jentungen? Kan hun ha glede og morro av å komme til noen andre innimellom og få nye impulser og prøve andre ting?

Om vi er aldri så gode foreldre så er det ikke alltid like lett å være i hundre hele tiden.

Kan du ha godt av en helg bare til deg selv innimellom?

Kunne gjøre hva du vil en hel helg uten å måtte ta hensyn til andre, til klokken eller noe.

Og skulle du være så uheldig at noe gikk litt tungt for deg og du ble innlagt, da vet du jo at jentungen kommer et sted hun er vant til å være, er trygg, og trives.

Da kan du uten problem konsentrere deg om deg selv og dine problemer uten å måtte bekymre deg for jentungen.

Tenk nøye over begge sider du, positive som negative. Og prøve å se at selv om du føler det som tvang og ikke riktig så er nok behandlere og andre ute etter å oppnå det aller beste både for deg og for jentungen.

Kun du kjenner deg selv godt nok, og deres situasjon, til å bedømme om dere kunne trenge/ha behov for/ha nytte av hjelp utenfra. Men gjør dere den tjenesten at du tenker nøye over ting, lar "sjokket synke inn" før du tar en drastisk avgjørelse.

[Gjest Barnet mitt er mitt liv]

På hvilken måte er dette krenkende?

Du må ikke alltid klare alt alene. Og selv om du er en god nok mor, kan det være en berikelse for barnet ditt å få andre impulser. Godt for deg også, å være bare deg av og til, og ikke "mamma" hele tiden.

Nå skriver jeg under med fast nick og sier dette: Jeg har avlastningshjem til mine. Det er _ikke_ flaut. Som barnevernet sier: Det er en god mor som ser når hun trenger hjelp.

It takes a village to raise a child.

Jeg forstår godt at det å ha et avlastningshjem kan være fint både for mor og barn.

Men dette burde da være noe man velger selv.

Føler meg bare så missforstått.

Behandler ser bare meg og mine problemer..

Ser ikke hvordan jeg er som mor.

Jeg er meget engasjert i mitt barn.

Kunne godt tenke meg å avlaste andre,ikke sende bort mitt eget barn.

Det jeg forsøker å si er at jeg er en veldig god mor,selv om jeg har mine problemer.

Derfor er det vondt å ikke bli trodd!

[Gjest Barnet mitt er mitt liv]

Hvis du synes det er så feil så får du prøve å "trekke tilbake" søknaden.

Si at du må tenke litt mer over det før du tar en avgjørelse.

Men, det å ha avlastningshjem bør ikke være negativt. Har ei i familien som har avlasning til to av sine barn. De er noe mer krevende enn "vanlige" barn.

Dette har kun vært positivt.

Hun har også fått mye hjelp av barnevernet, klær, mat, samtaler ol. Det har alltid ligget høyt at hun som mor har "sett" at hun ikke har klart å strekke til og at hun derfor har bedt om hjelp.

Det er nok et sjokk sånn i førsten for en som ikke har vurdert dette selv, det å få støttehjem til barnet sitt.

At du føler det som tvang gjør det nok heller ikke enklere, det gir nok mye negative syn på saken slik det ofte er når vi føler vi blir tvunget til noe. Vanskeligere å se det positive i det da.

Men hvis du gir deg litt tid til å tenke over dette, kan du da se at det kan være noe positivt i det?

Er dere mye alene du og jentungen? Kan hun ha glede og morro av å komme til noen andre innimellom og få nye impulser og prøve andre ting?

Om vi er aldri så gode foreldre så er det ikke alltid like lett å være i hundre hele tiden.

Kan du ha godt av en helg bare til deg selv innimellom?

Kunne gjøre hva du vil en hel helg uten å måtte ta hensyn til andre, til klokken eller noe.

Og skulle du være så uheldig at noe gikk litt tungt for deg og du ble innlagt, da vet du jo at jentungen kommer et sted hun er vant til å være, er trygg, og trives.

Da kan du uten problem konsentrere deg om deg selv og dine problemer uten å måtte bekymre deg for jentungen.

Tenk nøye over begge sider du, positive som negative. Og prøve å se at selv om du føler det som tvang og ikke riktig så er nok behandlere og andre ute etter å oppnå det aller beste både for deg og for jentungen.

Kun du kjenner deg selv godt nok, og deres situasjon, til å bedømme om dere kunne trenge/ha behov for/ha nytte av hjelp utenfra. Men gjør dere den tjenesten at du tenker nøye over ting, lar "sjokket synke inn" før du tar en drastisk avgjørelse.

Tusen takk for oppløftende svar:)

Jeg skal forsøke å se det positivet i dette.

Men jeg vil fremdeles kjempe mot holdningen min behandler har til meg som mor..

Jeg kan ikke gi meg før han ser dette.

Jeg vil bli trodd!

[Gjest tanker rundt det]

Kan det være han tenkte på deg også, at du ville få det bedre hvis du iblant fikk barnefri og bare kunne tenke på deg selv? Et barn har det vel også bedre dersom du har det bedre. Men hvis du blir dårligere av det, vil det vel ikke ha noe for seg...

[flisa]

Kanskje DE ser noe du ikke ser? - Kan du ikke ta et halvt år som en prøve i det minste?

[Gjest Barnet mitt er mitt liv]

Kanskje DE ser noe du ikke ser? - Kan du ikke ta et halvt år som en prøve i det minste?

De ser ikke meg som mor!

Jeg har vel ikke noe valg tenker jeg.

[flisa]

De ser ikke meg som mor!

Jeg har vel ikke noe valg tenker jeg.

Men de må jo basere det på noe de ser likevel, antar jeg?

[PieLill]

Men de må jo basere det på noe de ser likevel, antar jeg?

Jeg vet selvsagt ikke hva som er "sannheten" for den som har skrevet hovedinnlegget.

Men jeg vet at helsevesen og øvrig hjelpeapparat kan operere ut fra uhyggelige stereotype oppfatninger. Personer med psykiske vansker har lett for å bli umyndiggjort og behandlet som om de forstår og makter langt mindre enn de engentlig gjør. Hjelp til å takle psykiske vansker blir forvekslet med å frata folk besluttningsretten i eget liv.

Man kan lese kilometervis med artikler om hvordan foreldre med psykiske problemer ikke makter sin forelderrolle og heller ikke makter å se at de ikke gjør det.

Men jeg har til gode å lese en eneste linje om alle som makter det. Som har god selvinnsikt som foreldre og som vet å skaffe barna det de trenger enten de gjør det selv eller sørger for at andre gjør det. Det er svært sjeldent å lese om resursene til folk som har psykiske vansker.

Om man har vansker i noen områder av livet, ønsker man selvsagt ikke å bli avskrevet på _alle_ områder, og slett ikke som forelder.

Selvsagt kan det være noe innskriveren ikke innser. Men jeg finner det minst like sannsynlig at behandleren er fagblind og at den som skrev hovedinnlegget beskriver en meget reell situasjon av feilaktig og nedverdigende nedvurdering.

Å ha psykiske problemer er ikke automatisk identisk med å ha en forkvaklet virkelighets-oppfatning. Å være behandler og spesialist innebærer ikke at man uten videre kan vite en hel masse om en pasient i en situasjon man ikke har sett vedkommende.

Sammenfattet mener jeg altså det blir helt galt og en ytterligere nedvurdering av den som skrev hovedinnlegget å automatisk gå ut fra at hennes virkelighetsoppfatning er feil.

mvh