Overgrep?

[Nibb]

Jeg er ny her, og bare tenkte jeg skulle ta en sjanse. For hjernen min sprekker snart pga alle tankene jeg har. Da jeg gikk på ungdomsskolen bl jeg utsatt for uønsket oppmerksomhet fra en lærer. Han låste meg inne på et klasserom der han strøk meg på kneet og videre oppover låret mitt mens han gav meg komplimenter.. Etter mange år med disse tankene har hodet mitt normalisert dette... Og venner av meg er bekymret fordi jeg ser på det som normalt. Dersom noen andre hadde opplevd dette hadde jeg helt klart reagert. Er det galt av meg?

[Gjest black_out88]

Det som skjedde der var sikkert veldig ubehagelig, å burde vert rapportert til ein annen ansatt som du har tillit til. det var å gå LANG over streken, å absolutt ulovlig.

sånt skal ikkje skje, men desverre hender det ein å anna gang. at han gjorde det med deg, betyr kanskje at han kan/gjer det med andre?

kan jeg spørre kor gammel du er?

vil råde deg til å snakke med ein skolekontakt.

*klem

[Nibb]

Det som skjedde der var sikkert veldig ubehagelig, å burde vert rapportert til ein annen ansatt som du har tillit til. det var å gå LANG over streken, å absolutt ulovlig.

sånt skal ikkje skje, men desverre hender det ein å anna gang. at han gjorde det med deg, betyr kanskje at han kan/gjer det med andre?

kan jeg spørre kor gammel du er?

vil råde deg til å snakke med ein skolekontakt.

*klem

Jeg er nå blitt 19 år, er 4 år siden hendelsen skjedde. Tok kontakt me en lærer som rakk ut hånden sin siste året på vgs. Møtte faktisk en mannlig lærer jeg stolte på og som sa han ville være der om jeg trengte han.. Fikk meld nå før jul at han ikke ville ha kontakt me meg mer.. føler at ting er ganske rakna.. stoler ikke på voksne/lærer i det hele tatt mer

[Gjest endless]

Jeg er nå blitt 19 år, er 4 år siden hendelsen skjedde. Tok kontakt me en lærer som rakk ut hånden sin siste året på vgs. Møtte faktisk en mannlig lærer jeg stolte på og som sa han ville være der om jeg trengte han.. Fikk meld nå før jul at han ikke ville ha kontakt me meg mer.. føler at ting er ganske rakna.. stoler ikke på voksne/lærer i det hele tatt mer

auda, det var ikkje bra..

har dere rådgiver/miljøarbeider på skulen? kanskje foreldre?

er viktig å få hjelp, iallefall snakke om det, å bearbeide det. ofte kommer sånne ting som ein seinvirkning, då det kan bli verre å takle det.

er kjempe trist for deg at du skulle bli "dumpa" sånn av en som egentlig skal hjelpe deg.

trur du at du klare snakke med noken andre voksne? kanskje starte med en dame?

håper virkelig du klara å finne ei "hjelp" som kan passe for deg, er ikkje godt å slite med sånt aleine..

[Nibb]

auda, det var ikkje bra..

har dere rådgiver/miljøarbeider på skulen? kanskje foreldre?

er viktig å få hjelp, iallefall snakke om det, å bearbeide det. ofte kommer sånne ting som ein seinvirkning, då det kan bli verre å takle det.

er kjempe trist for deg at du skulle bli "dumpa" sånn av en som egentlig skal hjelpe deg.

trur du at du klare snakke med noken andre voksne? kanskje starte med en dame?

håper virkelig du klara å finne ei "hjelp" som kan passe for deg, er ikkje godt å slite med sånt aleine..

begynner å bli vant til det. Det å skulle fortelle det til foreldrene mine virker helt uaktuelt altså.. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det men den jeg er hjemme er så langt fra hvordan jeg virkelig har det:S vet ikke hvem jeg skal ta kontakt med mer, jeg går på høgskolen nå. Er redd for å stole på en voksen igjen.. For de arrene han jeg stolte på sist kommer alltid til å ligge der. Føles så håpløst..

Beklager sippingen altså

[Gjest skal]

begynner å bli vant til det. Det å skulle fortelle det til foreldrene mine virker helt uaktuelt altså.. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det men den jeg er hjemme er så langt fra hvordan jeg virkelig har det:S vet ikke hvem jeg skal ta kontakt med mer, jeg går på høgskolen nå. Er redd for å stole på en voksen igjen.. For de arrene han jeg stolte på sist kommer alltid til å ligge der. Føles så håpløst..

Beklager sippingen altså

Jeg tro det går å få hjelp! Ellers hadde jeg ikke orket å styre med det selv. Ja, arrene vil nok alltid være der, men det skal være mulig å finne gode måter å leve med dem på, slik at man kan ha det godt og våge å stole på andre.

Jeg ville prøvd å få hjelp, men du må kjenne etter, bli enig med deg selv om hva som er riktig for deg når.

Lykke til fra en som er på vei

[Gjest black_out88]

begynner å bli vant til det. Det å skulle fortelle det til foreldrene mine virker helt uaktuelt altså.. Vet ikke hvordan jeg skal forklare det men den jeg er hjemme er så langt fra hvordan jeg virkelig har det:S vet ikke hvem jeg skal ta kontakt med mer, jeg går på høgskolen nå. Er redd for å stole på en voksen igjen.. For de arrene han jeg stolte på sist kommer alltid til å ligge der. Føles så håpløst..

Beklager sippingen altså

skjønne at det kan ve vanskelig å vise tillit til noken igjen, men prøv,vær så snill...

er 19 sjøl, å har vert innom noke liknande, det har jeg jammen fått kjent etterpå. først var det utenkelig å snakke med noken i det heile tatt, men så klarte veninna mi å få meg med til lege. fått masse hjelp, å aner ikkje kva eller kor eg hadde vert visst ikkje.

er kanskje ikkje akkurat sånn du føler det, men lover, hjelp finnes, skikkelig hjelp, og det blir sårt trengt når ein opplever sånne ting.

bryt isen, hopp i det, du er i den verste fasen, det vil bli bedre med litt støtte og forståelse.

prøve?

*håper du klarer*

[destgirl]

heia..

så bra du kunne komme hit å dele dine ting her..'jeg må si at han gikk langt over streken ja, at man selv ser på det som normale hendelser er vel litt typisk. man syns det er vanskelig å se det slik det er gjerne skummelt.

jeg vil forslå at du kontakter nærmeste smi, et privat støttesenter, hvor deler av bestening er av egne erfaringer/opplevelser og noen med utdanning. der kan du som sagt møte andre i samme situasjon som deg og de kan hjelpe deg til å hjelpe deg selv videre samt vise og veilede deg i veien vider, f.eks hvis du trenger å informere eller bare noen i livet som støtter deg,

mange av de som bruker smi eller jobber der har selv slike opplevelser som deg, og da tenker jeg også på svik, det å bygge opp tillitt for å så få den rast sammen igjen. så de er ekstra nøye på det med tillit å..

du ser hva du selv vil, men jeg håper du finner noe som passer for deg og at du engang opplever å finne noen som kan være der for deg uten å svikte deg

masse lykke til

jeg skal tenke på deg på veien din, jeg vet du søkte et sted som her for å få hjelp, det er for meg et tegn på at du er på god veg.. vær stolt av deg selv, du har grunn til det..

en klem til deg..