Når passer det egentlig å få barn?

[Musli]

Men dere har sluttet "for godt" da?

Vi har tenkt å bare ha sex som vanlig, ikke tenke på perioder e.l.

vi tenker ikke på perioder.. Har ofte sex da.. og fant plutselig ut at jeg var fruktbar den dagen.Så planlegger ingenting sånn!

[Gjest Sjokolademousse]

vi tenker ikke på perioder.. Har ofte sex da.. og fant plutselig ut at jeg var fruktbar den dagen.Så planlegger ingenting sånn!

Spennende. Ønsker dere lykke til:)

Kan jeg spørre hvor gamle dere er?

[Musli]

Spennende. Ønsker dere lykke til:)

Kan jeg spørre hvor gamle dere er?

Vi overlater det til skjebnen!Vi er 22 år begge to.Elsker hverandre og begge vil ha barn!Samboer har mest lyst på nå.. Jeg er littegrann skeptisk. Men hvem er ikke det=)

Planlegger ingenting men tar det som det kommer.Hvertfall sluttet med prevensjon. For hvis det skulle skje,så gjør det ingenting. Vi vet at det er hverandre vi vil ha for resten av livet!Såå=)

[Gjest Sjokolademousse]

Vi overlater det til skjebnen!Vi er 22 år begge to.Elsker hverandre og begge vil ha barn!Samboer har mest lyst på nå.. Jeg er littegrann skeptisk. Men hvem er ikke det=)

Planlegger ingenting men tar det som det kommer.Hvertfall sluttet med prevensjon. For hvis det skulle skje,så gjør det ingenting. Vi vet at det er hverandre vi vil ha for resten av livet!Såå=)

Så fint!

[Musli]

Så fint!

dere da??hvordan er situasjonen deres?

[Maggi]

..

[Gjest Sjokolademousse]

dere da??hvordan er situasjonen deres?

Temmelig lik deres

Jeg er 21 og han 22, og vi elsker hverandre veldig høyt vi også. Kjempelyst på barn, og samarbeider veldig godt.

Men vi har ikke bestemt oss for å kutte ut en periode enda da. Vi er redd for studiene og det økonomiske, og jeg bekymrer meg veldig for foreldrene mines reaksjoner, selv om sambo stadig forteller meg at det er vårt valg og vårt liv.

[Musli]

Temmelig lik deres

Jeg er 21 og han 22, og vi elsker hverandre veldig høyt vi også. Kjempelyst på barn, og samarbeider veldig godt.

Men vi har ikke bestemt oss for å kutte ut en periode enda da. Vi er redd for studiene og det økonomiske, og jeg bekymrer meg veldig for foreldrene mines reaksjoner, selv om sambo stadig forteller meg at det er vårt valg og vårt liv.

ok=)Skjønner!!samboeren min vil ha barn tidlig.Jeg har ingenting imot det heller!

Er self et vanskelig valg det der..Merker det selv..Men om det skjer nå eller om et par år spiller ingen rolle for oss hvertfall. Er ikke mer moden for det om noen år=)

[Gemini]

Jo, det høres utrolig fornuftig ut. Jeg har også tenkt på om noe skulle være galt med barnet. Om det f.eks blir multihandikappet eller noe slikt, så vil jeg antageligvis aldri få fullført utdannelsen.

Men det virker så utrolig, utrolig lenge til det "passer best".

For det første er det mange år til utdannelsen er ferdig, så er det antageligvis spesialisering, og så kan jeg jo ikke bare komme å fortelle arbeidsgiver med en gang jeg har blitt ansatt at jeg er gravid heller...

Hva med etter at "del 1" av utdannelsen er ferdig, men før spesialiseringen? Disse trenger kanskje ikke tas sammenhengende, dersom du må ta en pause i studiene?

Ellers er det mange som bare såvidt jobber de månedene som kreves for å få fulle svangerskapspenge-rettigheter (6 av de siste 10 mnd før fødsel), så du trenger ikke jobbe i årevis før du kan "tillate deg" å bli gravid.

Ang. faren for at barnet blir multihandikappet, vel den er vel der for alle, men det er en liten fare. Det er større fare for at du får et kolikkbarn, et barn som sover dårlig om nettene og holder deg/dere våkne, slik at du må sove når babyen faktisk sover, selv om det er i små doser midt på dagen, og dermed vanskeliggjør lesing. Eller at du får svangerskapsplager som gjør at du vanskelig klarer å studere med noenlunde normal progresjon.

Men som sagt, mange klarer det jo, så man kan jo ikke si at det IKKE går, bare at det KAN bli vanskelig, og det er ikke lett å spå på forhånd.

At dere har vært sammen i kort tid er vel også noe jeg ville tillagt vekt, bygg videre på forholdet deres, og vent med å få barn til dere ser at forholdet også viser seg å være sterkt når den første forelskelsen og rosenrøde første tiden er over. Ville jeg anbefale da... Men alle må ta de valg om man selv føler er riktig for en selv.

Jeg er førstegangsgravid nå, i en alder av 36 år, og vil antakelig rekke å bli 37 før barnet melder sin ankomst

Har flere venner og bekjente som får/har fått barn på min alder, og det går kjempefint!

[Gemini]

"du vet aldri på forhånd hvordan din graviditet og din barseltid vil være, og om det lar seg kombinere med baby."

Det vil være fryktelig synd på ungen hvis barselstiden ikke lar seg kombinere med baby. :-)

Blæh!

Kan jeg kalle det pre-ammetåke?

Eller bare helt vanlig knoting? hihi

[Gjest Sjokolademousse]

Hva med etter at "del 1" av utdannelsen er ferdig, men før spesialiseringen? Disse trenger kanskje ikke tas sammenhengende, dersom du må ta en pause i studiene?

Ellers er det mange som bare såvidt jobber de månedene som kreves for å få fulle svangerskapspenge-rettigheter (6 av de siste 10 mnd før fødsel), så du trenger ikke jobbe i årevis før du kan "tillate deg" å bli gravid.

Ang. faren for at barnet blir multihandikappet, vel den er vel der for alle, men det er en liten fare. Det er større fare for at du får et kolikkbarn, et barn som sover dårlig om nettene og holder deg/dere våkne, slik at du må sove når babyen faktisk sover, selv om det er i små doser midt på dagen, og dermed vanskeliggjør lesing. Eller at du får svangerskapsplager som gjør at du vanskelig klarer å studere med noenlunde normal progresjon.

Men som sagt, mange klarer det jo, så man kan jo ikke si at det IKKE går, bare at det KAN bli vanskelig, og det er ikke lett å spå på forhånd.

At dere har vært sammen i kort tid er vel også noe jeg ville tillagt vekt, bygg videre på forholdet deres, og vent med å få barn til dere ser at forholdet også viser seg å være sterkt når den første forelskelsen og rosenrøde første tiden er over. Ville jeg anbefale da... Men alle må ta de valg om man selv føler er riktig for en selv.

Jeg er førstegangsgravid nå, i en alder av 36 år, og vil antakelig rekke å bli 37 før barnet melder sin ankomst

Har flere venner og bekjente som får/har fått barn på min alder, og det går kjempefint!

Jo, det kunne vært en god periode mellom første del og spesialiseringen gjerne. Men det føles så uendelig lenge til, det er jo fire år. Og jeg har ønsket meg barn veldig sterkt siden jeg var 16 (altså 5 år allerede), men greid å være fornuftig til nå.

Å vente til jeg er 36 er _ikke_ aktuelt

Takk for gode råd, Gemini, jeg skal overveie de nøye.

[Gemini]

Jo, det kunne vært en god periode mellom første del og spesialiseringen gjerne. Men det føles så uendelig lenge til, det er jo fire år. Og jeg har ønsket meg barn veldig sterkt siden jeg var 16 (altså 5 år allerede), men greid å være fornuftig til nå.

Å vente til jeg er 36 er _ikke_ aktuelt

Takk for gode råd, Gemini, jeg skal overveie de nøye.

Min situasjon er en helt annen, og jeg mente ikke at du skulle vente til du er 36

Jeg traff ikke mannen min før jeg var 30, og vi har av ulike årsaker ikke satt igang før nå i høst, og jeg har termin til sommeren.

Lykke til i alle fall, uansett når dere måtte ønske å starte "produksjonen"

[Gjest Sjokolademousse]

Min situasjon er en helt annen, og jeg mente ikke at du skulle vente til du er 36

Jeg traff ikke mannen min før jeg var 30, og vi har av ulike årsaker ikke satt igang før nå i høst, og jeg har termin til sommeren.

Lykke til i alle fall, uansett når dere måtte ønske å starte "produksjonen"

Nei, det skjønte jeg

Tusen takk, og lykke til så mye med den lille, heldiggris

[Gemini]

Nei, det skjønte jeg

Tusen takk, og lykke til så mye med den lille, heldiggris

Takk for det

[Sofline]

Godt poeng! Så jeg mister ikke stipend eller plass eller noe hvis jeg utsetter noen av eksamenene noen år?

Nei, ikke hvis du får barn.

[Sofline]

Blæh!

Kan jeg kalle det pre-ammetåke?

Eller bare helt vanlig knoting? hihi

Best å ha noe å skylde på. Bare kall det pre-ammetåke. :-)

[Sofline]

Som student er jeg veldig disiplinert, og i tillegg ville jeg være nødt ovenfor familie å "bevise" at jeg greier å fullføre.

Festing føler jeg meg også ferdig med, eller det kommer i hvert fall ikke til å bli noe savn.

Det eneste er at vi ikke har vært kjærester så alt for lenge, og at det er vanskelig å se for seg hvor krevende det vil bli. Tror du jeg vil bli nødt å ta i hvert fall ett år permisjon f.eks, eller er det mulig å lese seg til ståkarakter under barnets første leveår?

Høres naivt ut, men for en ikke-mamma er det nesten umulig å forestille seg hvordan det vil bli

Jeg vil sterkt anbefale at dere er sammen en god stund og har prøvd å bo sammen en god stund før dere begynner å tenke på å få barn.

[asterix]

Det er det jeg også har inntrykk av. Utfordringen blir vel egentlig det første året, da jeg virkelig ikke vil ha noe avbrekk, samt økonomien.

Mannen din må vel ha jobbet i og med at du greide 5 barn under studier?

Man får jo studielån da. Mannen min jobbet deltid i perioder og studerte også i perioder slik at han også fikk studielån. Men f.eks det året vi fikk nr. 5 levde vi bare på mitt studielån mens han var hjemme med ungene. Gikk helt greit det.

[willow]

Men det er jo det da. Hvordan vet man om økonomien vil holde og om det vil gå greit med studiene?

jeg vil tro at man må regne ut budsjettene litt fram i tid, og plotte inn hva man regner med å bruke på babyen.

jeg tror det kan gå bra med studiene. så lenge dere er disiplinerte. ei jeg tok litteraturvitenskap med sa det var fantastisk å ha barn mens man studerte. det tvang henne til å planlegge tida si, hvilket gjorde henne til en bedre/mer rutinert student.

[akicha]

Jeg tror jeg vet hvordan du har det. Tanken på å få en baby er der hele tiden og du kan bare ikke vente til det skal skje. Gå rundt med stor mage og den lille babyen som kommer etterhvert... Jeg var nok også slik som deg, men jeg er veldig glad for at jeg ventet (og fremdeles venter).

Jeg kjenner igjen litt av måten du tenker på. Man VIL så gjerne at det skal passe og at det skal gå bra. Men det er veldig mye som skal til for at alt skal gå så bra som du ønsker. Du har ingen garanti for at dine svangerskap skal bli like lette som andre i familien og at du får et "lettvint" barn som sover når du ønsker og krever lite. Du må gå utfra at det IKKE blir sånn når du planlegger. Når dere vurderer dette bør utgangspunktet være at dere må finne ut om hvordan det blir om svangerskapet blir tøft, om barnet får kolikk o.l. Dere må regne på det økonomiske også, og vite at dere har god klaring.

Jeg syns også det er viktig at dere tenker godt gjennom hva dere forsaker for å gjennomføre dette nå. Det virker som dere ønsker dette så sterkt og at det skal skje så snart som mulig, at jeg tenke det kan være vanskelig å tenke realistisk på hvordan livet kommer til å forandre seg... Når man ønsker noe så sterkt så ser man bare hvor bra alt kommer til å bli og klarer kanskje ikke helt å se utfordringene...

Hvor lenge har dere vært sammen? Jeg syns faktisk det er ganske viktig at man har noen år sammen. Spesielt når man er så ung som dere. Hvem har vel ikke at forhold bak seg hvor man underveis var 100% sikre på at det "IT"? Men, så møter man på utfordringer underveis og finner ut at det ikke var det rette i det hele tatt likevel.

Å bare la det stå til fordi dere ikke orker tenke skikkelig gjennom dette tror jeg er en dårlig ide. En så stor avgjørelse fortjener å bli tenkt nøye gjennom- SELV OM man er utålmodig. Jeg syns det virker litt som at du fokuserer veldig på at alt kommer til å bli så bra, og når det kommer til alle de tingene som man faktisk ikke VET om kommer til å gå bra (helse under graviditet, babyens søvnmønster, kolikk, økonomi, overskudd osv) så håper du at du bare skal bli gravid ved et uhell for å slippe å ta stilling til det og kanskje også for å slippe å vite at du tok en dårlig avgjørelse hvis det ikke helt slik du ønsker.

Du har sikkert skjønt til nå hva mitt råd er, og det er å vente. Dere har veldig veldig lite å tape på det. Og det kan gjøre livet deres mye enklere å vente til dere er ferdig med grunnutdannelsen. Gi dere selv noen flere år der dere kan bare nyte hverandre! Den tida kommer aldri igjen når dere får barn. Nyt det sosiale studentlivet og skaff en katt eller noe. Det kan hjelpe på det som sikkert virker som uutholdelig ventetid akkurat nå :-)

Jeg tror det kan gå bra for mange å få barn under studietiden og det kan helt sikkert gå bra for dere også. Jeg syns bare å lese av svarene dine at du ønsker det så innmari mye at du ikke klarer å ta en rasjonell avgjørelse.

Flere rundt meg sier at "det rette tidspunktet kommer aldri!", som for å si at nå syns de vi kan komme i gang snart... Men jeg er ikke helt enig. Nei, man vil vel kanskje aldri føle at NÅ, NÅ stemmer ALT, NÅ passer det å få barn! Men, man kan faktisk vente til enkelte ting passer bedre for å sørge for at livet etter en barnefødsel skal bli lettere.

Jeg er nok litt som deg, jeg har sett for meg hele livet at jeg skal bli mor. Og det å ikke kunne føde egne barn er helt utenkelig for meg. Jeg gleder meg noe helt vannvittig og leser alt på graviditetsforumet her hver gang jeg er på DOL. Jeg leser reklamer med tilbud på barnevogner og jeg har leitet fram babytingene fra jeg selv var liten og som jeg ønsker å bruke igjen. Badet er planlagt etter hvor stellebordet skal stå og jeg registrerer eggløsningstidspunkt hver mnd og bekymrer meg for at enhver uregelmessighet i syklusen skal være tegn på at jeg ikke kan bli gravid. Men, jeg har faktisk klart å slå meg til ro med at vi skal vente. Jeg er ferdig med utdannelse, nå er det jobb og hus & hjem som står for tur. Jeg tenker at jeg gleder meg VELDIG til jeg skal ha barn, men det blir ikke på en stund enda- og jeg har faktisk klart å slå meg til ro med det og nyte det livet vi har nå bare vi to. Baby kommer tidsnok og jeg er ung enda og i steden for å stresse med at jeg vil være gravid NÅ så "nester" jeg. Jeg planlegger og gjør klart livet mitt til jeg skal ha egne barn. Om ikke så altfor lenge :-)

Jeg ønsker deg lykke til og håper dere bruker god tid til å tenke gjennom dette før dere tar en avgjørelse.