Irrasjonell høydeskrekk (trang til å hoppe...)

[Villain]

Hei!

Jeg har en litt spesiell form for høydeskrekk som jeg synes er litt slitsom. Når jeg står på f.eks. en fjellkant eller en balkong høyt oppe, så er jeg ikke redd fordi jeg er utrygg og tror jeg vil falle, men jeg føler en sterk trang til å kaste meg utfor. Er ikke suicidal på noen måte, men når høyden blir stor nok oppleves det hele uvirkelig, og jeg dras mot kanten. Kanskje et slags obsessive/kompulsivt tankemønster, ikke vet jeg.

I allefall: Jeg har nettopp kjøpt meg leilighet med balkong i 6. etasje, og håper ikke det blir noe problem. Hva er den beste måten å kurere seg for dette på? Er det bare å stå på balkongen og kikke utfor lenge nok, til man blir tilvendt, og håpe at det går bra...? Eller bør jeg ta noen andre forhåndsregler.

[Nils Håvard Dahl, psykiater]

Det er et tvangssymptom.

Det viktige er å vite at det er du og ikke tvangstanken som bestemmer over dine handlinger. Du har jo ikke hoppet hittil.....

:-)

[Gjest togli]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Selv synes jeg det er veldig ubehagelig å stå f.eks. øverst i Trollstigen og se ned. Jeg føler jeg blir dratt ned i dypet, sev om jeg absolutt aldri i verden hadde turt å hoppe!!

Er det ikke normalt å føle det sånn tro?

[Villain]

Det er et tvangssymptom.

Det viktige er å vite at det er du og ikke tvangstanken som bestemmer over dine handlinger. Du har jo ikke hoppet hittil.....

:-)

Takk for kjapt svar! Jeg vet jo at jeg neppe kommer til å hoppe, ellers ville jeg aldri kjøpt den leiligheten. Men "tvangstankene" er fortsatt litt slitsomme og ubehagelige. Har av og til samme type "destruktive" tanker i andre situasjoner, f.eks. når jeg venter på toget...

Hva kan jeg selv gjøre for å redusere/fjerne disse tankemønstrene? Er eksponering den beste medisin, eller finnes det noen kognitive rutiner eller annet jeg kan bruke?

[Villain]

Jeg tror jeg skjønner hva du mener. Selv synes jeg det er veldig ubehagelig å stå f.eks. øverst i Trollstigen og se ned. Jeg føler jeg blir dratt ned i dypet, sev om jeg absolutt aldri i verden hadde turt å hoppe!!

Er det ikke normalt å føle det sånn tro?

Det er sikkert ikke unormalt, har hørt om flere andre som har det sånn. Det er like fullt ubehagelig. Og hvordan kan man være 100% sikker på at man aldri vil gi etter og "bikke over", sånn bokstavelig talt...?

[Gjest togli]

Det er sikkert ikke unormalt, har hørt om flere andre som har det sånn. Det er like fullt ubehagelig. Og hvordan kan man være 100% sikker på at man aldri vil gi etter og "bikke over", sånn bokstavelig talt...?

Jeg leste innlegget ditt en gang til og ser at du har "trang" til å hoppe. Det kan jeg ikke si at jeg har. Jeg har mer en følelse av å bli dratt ned i dypet og holder meg derfor unna slike høyder. Hoppe hadde vært helt uaktuelt ;-)

Kanskje du hadde hatt godt av å ta et fallskjermhopp? ;-)

[Villain]

Jeg leste innlegget ditt en gang til og ser at du har "trang" til å hoppe. Det kan jeg ikke si at jeg har. Jeg har mer en følelse av å bli dratt ned i dypet og holder meg derfor unna slike høyder. Hoppe hadde vært helt uaktuelt ;-)

Kanskje du hadde hatt godt av å ta et fallskjermhopp? ;-)

Hehe, kanskje. Saken er at jeg er veldig spent på hvordan det vil gå å bo i 6. etg med symptomene mine. Om jeg vil desensitiviseres etterhvert, eller om det bare vil bli stressende. Men det er vel bare en måte å finne det ut på...

[Gjest togli]

Hehe, kanskje. Saken er at jeg er veldig spent på hvordan det vil gå å bo i 6. etg med symptomene mine. Om jeg vil desensitiviseres etterhvert, eller om det bare vil bli stressende. Men det er vel bare en måte å finne det ut på...

Huff da, du får holde deg unna vinduer og balkonger ;-)