Ikke noe stort

[Gjest not important person]

Det var ikke noe stort som skjedde. Han bare slo meg i ansiktet. Han er i den alderen hvor de gjør sånt, litt for å se hva som skjer, litt for oppmerksomhet. Men i stedet for å si det vanlige: "Ikke slå mamma, det gjør vondt" eller klemme han for å vise hva som er den riktige måten å få kontakt på, så brast jeg i gråt. Jeg visste ikke en gang at jeg var lei meg, og så sitter jeg plutselig der og gråter på sofaen i stua. Sønnen min ser undrende på meg og gir meg en leke han har i hånden, kanskje for å trøste. Jeg prøver å ta meg sammen med en gang, jeg gjør virkelig det, men tårene vil ikke stoppe. Det er ingen hulkende hysterisk grining, bare tårer som renner nedover kinnene og en stor klump i brystet som vokser og vokser. For å beskytte meg selv, for å komme tilbake til normalen, så tømmer jeg hodet for tanker. Orker ikke å finne ut hva som skjer, livredd for at jeg aldri vil klare å stoppe tårene igjen om jeg kjenner etter.

Man må ikke kjenne etter. Det er sånn man kommer gjennom dagene, det har jeg lært. Man smiler, selv om det føles som om det aldri vil være noe å smile av igjen. Så i en time ser jeg på dumme tv-programmer om dumme hverdagsproblemer, det tømmer hodet. Sønnen min prøver seg med mange forskjellige leker, men ingen av de får meg til å smile igjen. Han dytter ansiktet sitt opp i mitt og jeg kysser han lett på nesen, men jeg klarer ikke stoppe tårene. Da tar han telysholderen fra bordet og kaster den på gulvet. Finner ting borte i lekekassen og kaster de også. Sparker til tingene og kaster igjen. Jeg orker ikke si noe, jeg forstår han. Om bare jeg kunne kaste noe også.

Jeg må fungere snart, middagen skal lages. Fra bunnen av, selvfølgelig, slik seg hør og bør. Små kropper trenger sunn mat. Jeg gråter fremdeles mens jeg kutter opp grønnsaker og koker pasta. Han tusler rundt meg, drar i meg, prøver å klatre opp kroppen min. Jeg vil ikke at han skal ta i meg., jeg orker ikke at han drar i klærne mine, jeg vil ikke ha han opp på armen. Så slår han meg igjen, i frustrasjonen over denne mammaen som han ikke vet hvem er, som han aldri før har sett. Det er for mye for et lite hode å takle, så mye at han bare må slå meg litt. Og da tar jeg meg sammen. Stopper tårene med ren viljestyrke, tuller armene mine rundt han og vi rører i pastaen som snart er ferdig. Så spiser vi middag sammen og jeg smiler igjen. Snakker og smiler, akkurat slik han og alle andre kjenner meg. Den eneste siden av meg som jeg er villig til å vedkjenne meg.

Så snart han er i seng faller jeg om på sofaen. Kryper sammen og nå hulker jeg. Stille fremdeles, men jeg hulker. Og jeg orker ikke kjenne etter hvorfor. Det er farlig, det. Da kan det skje noe stort.

[Gjest skal]

Skulle ønske jeg hadde masse ord å i deg! Har vært der du er, og detter tilbak dit ganske ofte fortsatt. Vet hvor uendelig farlig det kjennes.

Men, jeg tror ikke lenger på det. Som oftest iallfall. Det er ikke farlig å kjenne etter. Det er jævlig, jævlig vondt, slitsomt. Skremmende. Jo til tider er det faktisk "farlig" og. man trenger noen sterke mennesker som kan stå i stormen med en.

Men jeg er redd for at det på sikt er farligere å la være. For meg ble "valget" enkelt, for det sluttet å være mulig.

Sender deg masse styrkende tanker!!!

[Patsi]

Kanskje ikke akkurat hva du er ute etter, men jeg må bare kommentere at du er fantastisk god til å skrive!

:-)

[Gjest not important person]

Skulle ønske jeg hadde masse ord å i deg! Har vært der du er, og detter tilbak dit ganske ofte fortsatt. Vet hvor uendelig farlig det kjennes.

Men, jeg tror ikke lenger på det. Som oftest iallfall. Det er ikke farlig å kjenne etter. Det er jævlig, jævlig vondt, slitsomt. Skremmende. Jo til tider er det faktisk "farlig" og. man trenger noen sterke mennesker som kan stå i stormen med en.

Men jeg er redd for at det på sikt er farligere å la være. For meg ble "valget" enkelt, for det sluttet å være mulig.

Sender deg masse styrkende tanker!!!

Det betydde mye for meg at jeg fikk svar i kveld. Takk for det, skal.

Jeg tror det er farlig å kjenne etter nå. Jeg må ta vare på sønnen min, han trenger meg. Og det er ingen som kan være sterke for meg, det er jo umulig, all den tid ingen vet at jeg er svak.

Som du nevner, så er jeg livredd for at det en dag ikke skal være mulig å stoppe tankene. Noe verre kan jeg ikke forestille meg.

[Gjest not important person]

Kanskje ikke akkurat hva du er ute etter, men jeg må bare kommentere at du er fantastisk god til å skrive!

:-)

Jo, akkurat det betydde mye å høre. Det er hva jeg har nå, det jeg klinger meg til og ikke vil gi slipp på. Skrivingen.

[Gjest Magna]

Det betydde mye for meg at jeg fikk svar i kveld. Takk for det, skal.

Jeg tror det er farlig å kjenne etter nå. Jeg må ta vare på sønnen min, han trenger meg. Og det er ingen som kan være sterke for meg, det er jo umulig, all den tid ingen vet at jeg er svak.

Som du nevner, så er jeg livredd for at det en dag ikke skal være mulig å stoppe tankene. Noe verre kan jeg ikke forestille meg.

Hei.

Prøv å unngå slike reaksjoner i forhold til sønnen din.

Jeg tror du har forstått det.

Bruk andre kanaler og skån barnet ditt for din smerte.

[Gjest not important person]

Hei.

Prøv å unngå slike reaksjoner i forhold til sønnen din.

Jeg tror du har forstått det.

Bruk andre kanaler og skån barnet ditt for din smerte.

Ja, takk for den... Jeg gjør vel knapt annet enn å beskytte han og alle andre fra min smerte. Som det kom fram av innlegget mitt, så gjorde jeg mitt aller beste for å ta meg sammen så raskt jeg klarte. Du trengte slettes ikke kommentere på det.

[Gjest skal]

Det betydde mye for meg at jeg fikk svar i kveld. Takk for det, skal.

Jeg tror det er farlig å kjenne etter nå. Jeg må ta vare på sønnen min, han trenger meg. Og det er ingen som kan være sterke for meg, det er jo umulig, all den tid ingen vet at jeg er svak.

Som du nevner, så er jeg livredd for at det en dag ikke skal være mulig å stoppe tankene. Noe verre kan jeg ikke forestille meg.

Ja, det kan fort komme, iallfall var det det som skjedde med meg. Hadde ikke barn og bare meg selv å ta vare på. Synes fortsatt det er vanskelig å vise lille svakeste meg for andre. Men har en psykolog som står enhver storm, det hjelper.

Vet ikke om du har mye nettverk rundt deg, men vær forberedt på at du kan trenge hjelp og avlastning eterhvert. Ting har en tendens til å løsne før eller siden, uansett hvor hardt man holder.

Skal tenke på deg! Skriv når du trenger det!

[Gjest Magna]

Ja, takk for den... Jeg gjør vel knapt annet enn å beskytte han og alle andre fra min smerte. Som det kom fram av innlegget mitt, så gjorde jeg mitt aller beste for å ta meg sammen så raskt jeg klarte. Du trengte slettes ikke kommentere på det.

Jeg er lei for det hvis du synes det ble for tøfft. Det var ikke meningen. Jeg har selv slitt veldig med det samme. Mine reaksjoner.

En psykolog sa til meg at jeg måtte skåne barna mine for mine reakjoner og det har jeg slitt veldig med.

Fortsett og skriv. Det kommer til å gjøre deg godt.

Det er ikke min mening å legge sten til byrde for deg med ett svar slik....sorry.

[Gjest Liljen - www.liljensverden.piczo.com]

Jeg kan så lett forstå dine følelser og reaksjoner, selv om jeg ikke har barn. Jeg håper bare så innderlig du har et nettverk rundt deg som kan være der for deg når ting stormer.

Og du... DU ER SINNSYKT FLINK TIL Å SKRIVE!

En klem, om du vil ha den, fra Liljen

[Gjest not important person]

Ja, det kan fort komme, iallfall var det det som skjedde med meg. Hadde ikke barn og bare meg selv å ta vare på. Synes fortsatt det er vanskelig å vise lille svakeste meg for andre. Men har en psykolog som står enhver storm, det hjelper.

Vet ikke om du har mye nettverk rundt deg, men vær forberedt på at du kan trenge hjelp og avlastning eterhvert. Ting har en tendens til å løsne før eller siden, uansett hvor hardt man holder.

Skal tenke på deg! Skriv når du trenger det!

Takk igjen, kjære skal

Jeg har både venner og familie, til og med noen som "vet". Men de vet jo ikke alt om hvordan jeg har det.

Terapi har jeg prøvd, det gikk ikke så bra og når jeg ba om en ny henvisning senere, så ga legen det inntrykket at hun syntes det var totalt unødvendig all den tid jeg klarer meg så bra.

Jeg gjør jo det... Klarer meg fint, gjør alt jeg skal, er der for sønnen min og for venner og for familie. Jeg har en jobb som jeg fungerer veldig bra i og generelt orden på det meste. Men tenk å kunne våkne en morgen og vite at jeg er verdt noe? Det hadde vært fint, det...

Hvordan har du det i kveld, da?

[Gjest not important person]

Jeg er lei for det hvis du synes det ble for tøfft. Det var ikke meningen. Jeg har selv slitt veldig med det samme. Mine reaksjoner.

En psykolog sa til meg at jeg måtte skåne barna mine for mine reakjoner og det har jeg slitt veldig med.

Fortsett og skriv. Det kommer til å gjøre deg godt.

Det er ikke min mening å legge sten til byrde for deg med ett svar slik....sorry.

Beklager mitt svar også. Jeg overreagerte nok litt. Det føltes bare så urettferdig når jeg aldri lar en dårlig dag gå utover barnet eller venner eller familie, inntil i går...

Men jeg setter selvfølgelig pris på alle som tenker på barns beste, uansett situasjon.

Håper du har det bedre nå?

Klem

[Gjest not important person]

Jeg kan så lett forstå dine følelser og reaksjoner, selv om jeg ikke har barn. Jeg håper bare så innderlig du har et nettverk rundt deg som kan være der for deg når ting stormer.

Og du... DU ER SINNSYKT FLINK TIL Å SKRIVE!

En klem, om du vil ha den, fra Liljen

Tusen, tusen, tusen takk, Liljen

Du skal vite at jeg leser hva du skriver her og på hjemmesiden din, og du har et virkelig talent for å formidle følelser.

Tar gjerne i mot en klem, ja

[Gjest Liljen - www.liljensverden.piczo.com]

Tusen, tusen, tusen takk, Liljen

Du skal vite at jeg leser hva du skriver her og på hjemmesiden din, og du har et virkelig talent for å formidle følelser.

Tar gjerne i mot en klem, ja

Du heter ikke "not important person" du heter "VERY IMPORTANT PERSON"

I verden er du kanskje bare noen, men for noen er du hele verden!

Klem i fleng fra Liljen

[Gjest Magna]

Beklager mitt svar også. Jeg overreagerte nok litt. Det føltes bare så urettferdig når jeg aldri lar en dårlig dag gå utover barnet eller venner eller familie, inntil i går...

Men jeg setter selvfølgelig pris på alle som tenker på barns beste, uansett situasjon.

Håper du har det bedre nå?

Klem

Du er god til å skildre.

Jeg er så livredd for barns ve og vel...(min greie).

Det er som du skriver veldig tøfft å ta hensyn til andre hele tiden...det vet jeg alt om.

Jeg tror også det er viktig å sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker.

Det skaper respekt.

Det tok det lang tid å lære for meg. Jeg vet ikke om jeg kan det ennå. )

[Gjest not important person]

Du er god til å skildre.

Jeg er så livredd for barns ve og vel...(min greie).

Det er som du skriver veldig tøfft å ta hensyn til andre hele tiden...det vet jeg alt om.

Jeg tror også det er viktig å sette grenser for seg selv i forhold til andre mennesker.

Det skaper respekt.

Det tok det lang tid å lære for meg. Jeg vet ikke om jeg kan det ennå. )

Takk for det, Magna. Og barns ve og vel er viktigere enn noe annet. Om alle tenkte på barns ve og vel, så hadde dette forumet vært tilnærmet tomt... Du skal vite at sønnen min er en trygg 2-åring som har det bra. Som har en mamma som er tilstede og aktiv og smilende. Det er ikke så vanskelig rundt han, det gir mening. Jeg er vel mest lei av å beskytte andre voksne. Om det er det jeg gjør. Helst beskytter jeg vel meg selv, hvem tør å si at de ikke takler livet? Da er man plutselig en helt annen person.

Sette grenser, ja... Flott at du lærer deg det! Jeg jobber med saken. Akkurat nå er de litt vinglete og fram og tilbake. Forvirrende for meg og de rundt meg. Men når man aldri fikk prøvd det ut som barn, så tar slikt litt tid, tror jeg.

Jeg er glad for at du fikk (får?) hjelp

[Gjest skal]

Takk igjen, kjære skal

Jeg har både venner og familie, til og med noen som "vet". Men de vet jo ikke alt om hvordan jeg har det.

Terapi har jeg prøvd, det gikk ikke så bra og når jeg ba om en ny henvisning senere, så ga legen det inntrykket at hun syntes det var totalt unødvendig all den tid jeg klarer meg så bra.

Jeg gjør jo det... Klarer meg fint, gjør alt jeg skal, er der for sønnen min og for venner og for familie. Jeg har en jobb som jeg fungerer veldig bra i og generelt orden på det meste. Men tenk å kunne våkne en morgen og vite at jeg er verdt noe? Det hadde vært fint, det...

Hvordan har du det i kveld, da?

Jeg tror du skal det! Våkne opp å kjenne at du er verd! For du er det. Men det er en laaang vei å åpne øynene for det! :S

Husk at det er du som vet om du trenger hjelp. Det går an å si til legen at det går nok ikke like bra som det ser ut. Men ikke lett. Er en skikkelig legepyse selv. Men - du kan ikke fortsette å ha det som nå serlig lenge.

Har det rart i kveld. Skal endelig flytte, vekk fra dette området der minnene roper fra veier og hus! Pakker og kaster - dt er så herlig å gjøre begge deler.

Kaste det jeg ikke vil ha med videre, pakke ned det jeg vil ha! Med ting kan man jo gjøre det. Lett til og med! Men så er ikke kreftene der.

Så akkurat nå hviler jeg litt utålmodig.

[Gjest not important person]

Jeg tror du skal det! Våkne opp å kjenne at du er verd! For du er det. Men det er en laaang vei å åpne øynene for det! :S

Husk at det er du som vet om du trenger hjelp. Det går an å si til legen at det går nok ikke like bra som det ser ut. Men ikke lett. Er en skikkelig legepyse selv. Men - du kan ikke fortsette å ha det som nå serlig lenge.

Har det rart i kveld. Skal endelig flytte, vekk fra dette området der minnene roper fra veier og hus! Pakker og kaster - dt er så herlig å gjøre begge deler.

Kaste det jeg ikke vil ha med videre, pakke ned det jeg vil ha! Med ting kan man jo gjøre det. Lett til og med! Men så er ikke kreftene der.

Så akkurat nå hviler jeg litt utålmodig.

Det er plett umulig for meg å innrømme til noen andre at det ikke går så bra, selv en lege. Jeg kan si noe, jeg kan be om hjelp, men jeg orker ikke forklare. Orker ikke si at jeg er svak, det blir for mye. Kanskje jeg gjør noe med det en dag, får se. Forhåpentligvis før det er "for sent".

Så flott at du skal flytte! Det er så deilig å komme til en nytt sted, spesielt når det gamle har for mange vonde minner og desperate følelser hengende i veggene. Og selv om det kun er ting og ikke tanker man kan sortere og kaste, så hender det at det hjelper litt på hodet også

Ta deg en pause, ja. Du har nok vært flink

[Gjest Magna]

Takk for det, Magna. Og barns ve og vel er viktigere enn noe annet. Om alle tenkte på barns ve og vel, så hadde dette forumet vært tilnærmet tomt... Du skal vite at sønnen min er en trygg 2-åring som har det bra. Som har en mamma som er tilstede og aktiv og smilende. Det er ikke så vanskelig rundt han, det gir mening. Jeg er vel mest lei av å beskytte andre voksne. Om det er det jeg gjør. Helst beskytter jeg vel meg selv, hvem tør å si at de ikke takler livet? Da er man plutselig en helt annen person.

Sette grenser, ja... Flott at du lærer deg det! Jeg jobber med saken. Akkurat nå er de litt vinglete og fram og tilbake. Forvirrende for meg og de rundt meg. Men når man aldri fikk prøvd det ut som barn, så tar slikt litt tid, tror jeg.

Jeg er glad for at du fikk (får?) hjelp

Jeg får fortsatt hjelp, ja. Jeg jobber aktivt med mine grenser. Mine nærmeste ødela dem og jeg hadde ikke lært å sette grenser. Men nå har jeg det mye bedre enn før.

Godt at jeg ikke tråkket på deg med mine meninger i utgangspunktet. Du burde kalle deg: an important person. Det er destuktivt med not foran. ;O)